Vi løper!

Mistanken kom tidlig i forrige uke, beviset når vi kom til Bardu på juleferie. Leia har fått løpetid. Jeg har forundret meg over at løpetiden ikke kom og når den kom fikk Leia også en glupskhet i matfatet som jeg ikke har sett på lang tid. Hun har spist godt i høst, men nå spiser hun helt utrolig. Hun kan med fordel legge på seg slik at vi har økt rasjonene. Hun virker veldig rolig disse dagene.

Ellers begynner timeplanen for vinteren å ta form. Det ser ut som det blir mindre trening enn vi håpet på, men vi gleder oss til å få tilbake fleksibiliteten i timeplanen.

De to små fikk løpe ganske mye fritt mens vi var i Bardu i julen. Spesielt syntes Cali det var stas å løpe. Hun fant også en ravn som hun apporterte og den var større enn henne selv. Lille jenta mi. Vi drar på hytta til helga, første gang på lang tid. Det blir stas. Håper vi finner fugl.

God jul og ny start for hundene

Desember har vært en meget inaktiv måned for hundene. Helgene har gått med til jobb og sosiale events av ymse slag, men nå er det en ny dagsorden - eller? For første gang i mine godt over 20 år nordpå har jeg aldri vært mer møkklei Mørketida. Denne fantastiske tida med det flotte lyset og mulighetene for å tenne lys og kose seg under et pledd med gløggkoppen har vært overskygget av dette ene - her oppe kan man da ikke trene hund?

Joda, det finnes annen trening enn trening i fugl. Det finnes grunntrening med snørekjøring - eller gjør det det? Global oppvarming har gjort snøtilgangen her i Hammerfest til et mye usikkert prosjekt. Da straffer det seg og ha stuet skiene bort på hytta for før man får tenkt tanken på å hente de er snøen borte.

Ellers skal to av Leias tanter parres med flotte hannhunder. Det blir utrolig spennende. Da jeg var ute og fløy sist helg var det en skjønn liten engelsk setter valp med flyet. Det var da jeg skjønte at definitivt må Leia ha et kull en gang, men det ligger flere år fram i tid. Først skal vi bli ferdig i unghund, så skal vi over i skumle kvalitet så får framtiden vise - og ikke minst skal hun bevise at hun er en dugelig jakthund. Ikke minst like viktig er at Leia dessverre ikke kan klones slik at man må parre henne med en eller annen hannhund, den skal være bra den hunden som slipper gjennom dette nåløyet - akkurat derfor er det viktig å dra på prøver - ikke bare i nærområdet og ha gode kontakter både i land og utland for å finne den optimale hannhund. Den skal være bra den som skal tilføre verdens beste hund noe som helst!

Mens vi tobente strente rundt på Ikea og koste oss på restaurant i "syden" var de firbente trygt forvart i Alta hos gode venner av Alfa. Jeg er veldig tilhenger av Alta hunde og kattehotell, men med tre hunder over ganske mange dager (business and pleasure) virket dette som en flott løsning. Hundene hadde det bra og vi fikk mms-oppdateringer. Jeg tror de likte seg godt i Alta. Det var rart og ha hundefri, men man fikk da tida til å gå uten hunder også.

I går var det spontant kenneltreff på Kleven jakt og fiske. Var det alle oss unnasluntrere som ikke forbereder til jul som møttes? Hvem vet? Strategien for våren ble lagt og diskutert. Den inneholder veldig få overraskelser. Det er en måte å få en god hund på - trening, trening, trening. På vinteren skal vi prioritere både erfaring i fjell og fysisk trening så dette stiller noen utfordringer til eier i tillegg.

Leia og jeg har studert kalenderen nøye. Det hadde vært gøy å få til noe på hjemmebane i Artic cup og ikke minst vil vi også kvalifisere Cali-jenta vår for samme løp og til derby til høsten. Cali er en fantastisk trivelig liten hund med et fint unghundssøk. Revieringen er så flott at den er til å grine av og når lemenbestanden går under jorda da skal ikke noe kunne stoppe team NiCa (Nina og Cali). Men hei, jeg hadde jo en engelsk setter - jaja - greit man ikke er rasist. Vi har lagt inn en treningsuke i februar og håper å få til noe lignende i mars så må vi nok bruke alle helgene fremover... Jeg har ikke en gang turt å se på vaktplanen.

Siden det er så lenge siden jeg blogget sist føler jeg at jeg kunne skrevet enda lengere, men nå gjenstår det og ønske alle en god jul. Vi vender nesen sørover for mer innlandsklima og håper på en nydelig jul så skal vi vel se om vi ikke får med oss skiene. Nyttår går startskuddet for 2012 og vintersesongens trening. 2012 blir nok på mange måter det mest spennende året hittil. Det er gøy med unghund, det er nerver, utfordringer og for vår del satser vi på en del seire i tillegg!

Planen fremover

Tross lange arbeidsdager for tiden fikk jeg æren av å fore og lufte. Jeg kjenner jeg blir glad inni meg når jeg ser hundene løpe så fort de kan og enda litt til i vilter lek med hverandre. Det er en fin trim for dem. De to små (av størrelse - det vil si bretonene) lager litt mer lyd enn jeg setter pris på under lek, men da vet man i alle fall hvor de er. Det er flott at de trimmer seg selv. Stort sett respekterer de også hagens usynlige grenser.

Jeg kjenner jeg brenner litt etter å komme i gang. Vi får se hva vi kan få til i løpet av desember og vi får se hva januar bringer. Det har gått en del i renovering for Alfas del og vi har trent en del grunndressur og tenkt en del. Jeg forsøker i større grad enn før å utnytte de naturlige provokasjonene i hverdagen for å få Leia til å forstå at sitt er sitt - det gjelder ALLTID og inntil ny kommando er gitt.

Trener litt av det samme med Cali som ofte har en tendens til bare å stoppe opp å legge seg ned når sittordren kommer. Jobber litt med henne også.

Jeg drømmer om litt duetrening på vei hjem til jul, men vi får se hva som lar seg gjøre. Det hadde i alle fall vært stor stas. Kanskje ville Leia ha størst utbytte av det. Cali trenger å våkne.

Så er det å utnytte helgene fremover. Vi har snart fri en uke vi jentene, men det er jul og det er også litt annen logistikk som må ordnes, men vi håper å få oss noen turer. Det blir nok ganske lite prøver i vinter. Blir nok mest UK og i nærområdet. Tja, vi får se. Først får vi se om ikke noen burde få løpetid

Verdens beste venner

Jeg følte den skikkelig i går - tidsklemma.

Jeg kom meg aldri fra jobb. Overtiden spiste meg opp. Samtidig er jeg så priviligert å ha en av verdens fineste jobber. Da er det fort å bli sittende selv om man burde vært andre steder. Hunder som burde luftes (men jeg visste at Alfa hadde luftet) og venner man skulle brukt tid sammen med.

Jeg kom meg aldri på den lokale quizen. Det er da jeg tenker at jeg har verdens beste venner som er glad i meg tross den tiden jeg ikke har overskudd. Så er det som et par av de sa en gang det vi skulle på vorspiel "hvilken fuglehundaktivitet skal du komme på for å slippe unna?" Det er ikke til å komme bort fra at treningen med Leia og Cali har gjort at jeg tidvis har valgt hund fremfor sosialisering og i blant hundeklubbaktiviteter. Det er viktig å ha venner som ikke driver med hund også. Det er viktig med perspektiv.

Uken da ingenting skjedde - eller

Denne uken ble Cali ett år. En flott hund som jeg gjelder meg vilt til å følge videre og som på mange måter kanskje er litt mer min type hund.

Cali kan være tøff når hun må. Hun vil gjerne være der det skjer og er tidvis spinnvill. Samtidig er hun litt forsiktig, liker ikke å bli tatt hardt i. Jeg føler nok at personlighetene våre matcher.

Leia og jeg har trent en del dressur. Særlig har vi øvd distraksjon i de daglige provokasjonene i stedet for å trene ren dressur. Feks kan hun slippe først ut av buret, men må sitte på et sted mens de andre slipper ut. Det er vanskelig for en setter som er så full av lek og liv.

Nå forer vi på specific uten særlig utfordringer. Foret er jo i hus:)

Ellers så planlegger vi nesten 4 hundefrie døgn sammen Alfa og jeg. Blir spennende. Er forsåvidt ikke så lenge mellom hver gang jeg har hundefrie dager;)

Vi må tørre å snakke om dressur.

Denne uken har det blitt mindre hund enn jeg setter pris på. Veiledning i Honningsvåg stjal tid, vakt og slik gikk dagene. Men min hundegalskap er viden kjent så i Honningsvåg ble jeg spurt av en kollega om jeg kjente til bjeffehalsbåndene.

Slik begynte vi å snakke om strøm - og slik begynte vi å snakke om dressur av fuglehund og det ledet inn på dommeren fra "skal vi danse" Fløysvik som var uheldig og bli filmet. Jeg forklarte at det ikke var uvanlig at man tok i fuglehundene - ikke ideelt, men ikke uvanlig. Alternativet til ro i oppflukt er gjerne haglskudd i hund, eller ødelagte situasjoner. Her kan man bruke strøm, men bruker man strøm sier man ingenting om dresserbarheten til individet - i tillegg til at det ikke er lov. På slutten av samtalen sa min kollega "Nå skjønner jeg mer." Det var da jeg tenkte at vi må faktisk tørre å snakke om det vi driver med. Forklare hvorfor vi gjør som vi gjør.

Jeg tror at vi veldig fort kommer i forsvarsposisjon.

Forestillingene om fuglehunder er mange. Jeg husker da jeg fortalte noen på jobb at jeg skulle få engelsk setter og ble møtt med motforestillingen - de bjeffer jo sånn. Jeg har møtt få bjeffende engelsk settere.

Det finnes engelsk settere som bjeffer. Det finnes alle mulige engelsk settere. Det finnes alle mulige bretoner også. Igjen tror jeg at vi må tørre å snakke om hundene våre om vi vil ha aksept for det vi driver på med.

Grunndressuren ligger til grunn for alt

Vi burde ha vært på fjellet, men det er mye innsats for lite utbytte hva dagslys angår. På den andre siden trenger man bare å treffe en fugl og med en god viltfinner kan man gjøre dette på kun kort tid. Uansett det ble ingen fugl i dag, det ble grunndressur i stedet.

I går tørket jeg støvet av den den andre filmen til Anders Landin "Så trener jag min unghund". Det var en feiltakelse, jeg hadde lagt feil film i feil cover. Denne hadde jeg ikke sett på ett år og den gang fenget den ikke i nærheten av like mye som nå. Nå har jeg dels mer sammenlignbare utfordringer. Alfa som ikke hadde hørt om Landin fra før ble rimelig begeistret. Vi begynte i alle fall å se på muligheten for å dra ned å trene med Landin. Det kurset vi fant som ville passet best for våre behov stilte visse krav til grunndressur. Det var nok til at jeg fikk litt panikk...

En annen observasjon i går var da jeg tok med meg Leia tilbake til leiligheten vår og slapp henne ut der, da var hun ikke interresert i å høre på meg i det hele tatt. Da skulle hun lukte og utforske. Derav følte jeg at hun "pisset på lederskapet" for å bruke gårsdagens uttrykk. Konklusjonen av Landin og observasjonen i går var at her må det lut til.

Jeg kledde på Leia refleksvesten og satt henne foran døren før jeg kledde meg selv. Hun skjønte at noe skulle skje og at det var hun som fikk være med så hun startet pipekonserten i kjent Leiastil. Ingen skal si at hun ikke er ivrig, hun er irriterende ivrig. Pipingen er noe vi begge vil til livs så det ble korreksjon, og en korreksjon til, men til slutt var hun fullkorrigert for å si det sånn.

Vi trente sitt, kom, sitt, kom, sitt. Leia tok seg i starten litt for mange bremsemeter, men da vi kom tilbake til flokken var bremselengden tatt inn betraktelig. Målet for dagens økt var som følger. 1. Sitt er en absolutt kommando og gjelder til ny kommando gis. 2. Innkalling er et krav. 3. Fot betyr hodet i knehøyde og ikke snusende i snøen.

Da vi kom tilbake var det to mentalt slitne jenter som kom tilbake, men som Alfa sa eieren så som hun var mer mentalt sliten enn hunden. Å ha en hund som Leia er utfordrende, men det gir en helt spesiell treningsglede. Man har jobbet for resultatene.

1 år med Leia

I dag er det på dagen ett år siden jeg hentet Leia. Det var en søt liten valp som skiftet hjem. Jeg husker den litt forsiktige hunden som ble bilsyk og spydde på veien hjem fra Skaidi til Hammerfest. Den første natten ble tilbrakt på en stor pute sammen med Leia. Den andre lå hun i buret sitt og jeg lå utenfor. Det var stor stas med prinsessehunden. Jeg husker hunden som sto og så ned trappen når jeg gikk ned uten henne. Hunden som til hun var et halvt år aldri forsøkte å gå ned trappen fra 2. etasje til 1. selv.

Det har vært mange milepæler med Leia. Hun var en fangvalp og jeg kunne kose med henne i timesvis. Vi var et team. Vi er et team.

Jeg husker også den dagen jeg mente hun haltet og jeg dro henne med på skitur for om mulig å fremprovosere haltingen - i ettertid har jeg lurt på om det var galskap - men hun har til dags dato ikke haltet i ettertid.

Det var så lite som var overlatt til tilfeldighetene med Leia. Jeg tror nok jeg vil være mer avslappet neste gang jeg har en valp mellom fingrene. Jeg tror en ny valp kan slippe å få klørne klippet annenhver dag. Det har vært utrolig lærerikt og det har vært en reise.

En stopp i denne reisen var Leia 1. uk da hun var ett år. Riktignok hadde jeg ambisjoner om å stille henne før, men hun var ikke våknet og jeg meldte henne av. Det var en av de vanskeligste beslutningene denne høsten. Leia tok premien med stoisk ro, jeg gjorde det ikke, sjelden har det vel vært jobbet like mye for en 1. uk. Da vi vaset rundt på Hatter i mars var det der ambisjonen lå.

Jeg tror 2012 blir Leias mest spennende år noen sinne. Det er store konkurranser. Det er et kritisk år i utviklingen fra unghund til voksen. Det jeg er mest spent på er om hun vil være i ro i oppflukt. Leia er en hund som går. Hun har en god psyke. Med slike hunder er eieren den største begrensningen, men jeg skal forsøke å ikke begrense henne i annet enn oppflukt.

Jeg er veldig usikker på hvordan ting hadde gått uten gode støttespillere rundt meg. Leia ville så absolutt kunne utviklet seg til et umulig prosjekt om jeg skulle drevet på alene.

2012 vil vise. Det skal ikke stå på eieren.

Er hunden tøff eller gjør vi den tøff?

En ting det diskuteres mye rundt matbordet i flokken vår er ikke veldig overraskende hund. Det er mange aspekter av hundeholdet som dekkes, og det er sjelden at man blir lei av å diskutere hund, selv om jeg innrømmer at det har skjedd en gang at jeg tenkte at akkurat da trengte jeg ikke å diskutere hund.

Akkurat nå har vi brukt mye tid på å diskutere hva som skal til for helt ferske og lykkes. Det er ikke lett å svare på og derfor har vi diskutert det over flere dager. Jeg synes jeg ser tendensen i at det er ofte ferske som får tøffe hunder. Det er da jeg spør meg: Er hunden tøff eller gjør vi den tøff - fordi vi ikke er helt på hugget som ferske fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre - vi gjør den tøff fordi vi ofte blir litt i etterkant og lar hunden være litt sjef, og litt mer sjef, og når den er helt sjef vet vi ikke hva vi skal gjøre. Jeg husker så godt den første hunden jeg ble ordentlig kjent med - Steffi. Jeg er usikker, men jeg er tror at jeg gråt av fortvilelse fordi jeg ikke skjønte hva som var galt og ikke helt visste hvem jeg skulle spørre. Jeg husker veldig godt da jeg ble rasende på henne og truet henne med veterinæren fordi hun hele tiden bet etter vottene mine. Jeg tror mange av oss ferske har vært der jeg var med Steffi. Leia var aldri sånn, men en råtass i fugl.

Alfa sa det godt i morges "når hunden får gjøre som den vil tillater vi den å pisse på lederskapet".

Jeg og Cali var ute i dag. Hun fant seg et hull hun ville utforske, og hørte ikke på meg da jeg kalte henne inn. Det gjorde hun ikke en gang til - hun fikk ikke pisse på lederskapet for å si det slik. Cali er ganske nær drømmehunden min.

Å legge opp livet etter hunden

Det er november og snart desember, snart jul, snart nyttår, snart 2012. 2012 blir spennende. Veldig sikkert skal Leia stille i Norsk derby - høystatusløp for unghunder på Kongsvoll (hvor er nå det? Sørpå i alle fall). Vi håper å kvalifisere Cali også. Så er det et annet høystatusløp i Alta - Artic cup. Det er et annet mål.

En dag jeg var ute og kjøpte julegaver kjøpte jeg også en familieplanlegger. Det er viktig å planlegge 2012 nøye. Jeg har også begynt å pønske på hvordan man kan få mest mulig treningsmuligheter ut av mitt nye jobbskifte som kommer i April.

Nå er også en tid hvor sommeren begynner så smått og planlegges. Det meste av ferie må nok spares til høsten både for det jaktlige, men også for å få spisset formen frem mot derby. Jeg pønsker på mange mulige senarier hva fri og ferie angår.

Så spørsmåler - hvor mye krever en hund? I grunnen lite. Hvor mye tid tar det å ha hund? Det kan være altoppslukende.

Leia bør klones ikke parres

Jeg vet at jeg har verdens mest fantastiske hund, og det at hun ikke er drømmehunden akkurat nå er min egen feil. Det er et privilegium å få gå i fjellet med en hund som Leia. Før hun er 14 måneder går hun som en gudinne og tar med seg de krattene jeg ønsker. Jeg sa for en tid tilbake og det mener jeg "det finnes utrolig mange stygge engelsk settere", men Leia er selvfølgelig blant de fineste - det trenger man ikke være dommer for å skjønne.

I dag hadde hun en nydelig tomstand. Jeg trodde egentlig det var fugl der, men jeg kunne ikke se den. Hun reiste i tre etapper og jeg var på hugget. Det var en klar forbedring fra sist gang derfor var jeg litt skuffet over at det ikke var fugl der. Selvfølgelig kunne fuglen ha gått.

Litt senere meldte GPS stand. Jeg skyndtet meg i retning, men før jeg kom opp så jeg at Leia hadde løst ut og jeg fulgte henne som en pil i en retning 140 m til ut. Det kunne jeg ikke tolke som noe annet enn ettergang. Da hun kom tilbake var hun forbausende lite heit, men vi gikk ned uansett.

Leia er en hund for store oppgaver. Hun er den lydigste i flokken vår. Tøffheten hennes er noe jeg elsker og hater ved henne. Elsker den fordi det gjør henne til den prinsessa hun er, hater den fordi det er tøffheten som står mellom meg og drømmehunden akkurat nå. Likevel er jeg sikker. Leia er en hund som bør klones og ikke parres. Hun er en flott ambassadør for sin rase.

Lørdagstanker

Dagens gladnyhet er at dressuren sitter igjen så vi har allerede lagt frem klærne til i morgen. Leia og jeg tenker å forsøke oss i fugl på nytt, denne gangen med langline. Alfa lurte på om jeg ville at han skulle være med. Han må være hjemme, jeg vil så gjerne lykkes selv. Få det til selv, så får vi se hva det blir til. Vi håper på bra vær. Forhåpentligvis får vi en liten tur til Cali også.

Alle har vi verdens fineste hunder akkurat som alle foreldre har verdens herligste barn, slik skal det være, flokktilhørigheten skal være stor. Derfor er det så viktig med objektive parametre som utstilling og jaktprøver.

Leia forsøkte å stikke av fra Alfa i går, men det tror jeg hun angret på. Det er tøffheten hennes som er hennes signatur. Den som kan gjøre oss til et fantastisk team bare jeg blir hennes nummer en. De dagene Leia ikke er verdens herligste hund så er det fordi at de dagene sitter jeg med usikkerheten - vil jeg få det til? At noen andre skal få til Leia er ikke bra nok, jeg vil gjøre det selv.

Vi ser fram til i morgen Leia og jeg. Skal man hevde seg i høystatusløpene får vi vel begynne å trene.

Den hunden jeg ønsket meg.

I dag har Leia og jeg bodd sammen 51 dager. Leia har ikke vært på kennel, men hun har vært litt hos venner og en hel del sammen med Alfa. Jeg ser at det hadde vært litt mer komplisert uten Alfa med tanke jobben min.

I går sprang Leia inn på forbudt område. Det vil si Leia sprang på kortsiden av huset - der hun ikke har lov å springe. Hun kan være på den nedre kortsiden. Man bryter ikke reglene uten at det har konsekvens så jeg hentet henne og bar henne tilbake. Da jeg la henne ned hoppet hun opp og lekte videre med Embla. Det var etter dette at jeg kjente at erkjennelsen begynte å sige inn. Erkjennelsen av at Leia akkurat nå ikke var den hunden jeg ønsket meg. For en ting er hva som var målet med Leia, men jeg ønsket meg en hund jeg kunne kose med og som jeg kunne ha fantastiske fuglearbeid. I stedet føles det som jeg har fått en blåkopi av meg selv.

En selvstendig hund, litt forsiktig når det kommer til ukjente ting, men som når hun bestemmer seg for noe driter i de andre konsekvensene, men med en god evne til analyse. Jeg tror på mange måter Leia er meg. Som eier så hund.

Det er ingen tvil om at Leia vil oppvarte med fantastiske fuglearbeid. En slik hund får man kanskje en gang i livet. Jeg er klar over at Leia kan være den ene, den beste, stjernen. Samtidig så er det erkjennelsen av at hun akkurat nå ikke er den hunden jeg drømte om. Akkurat nå er hun ikke den kosehunden jeg ville ha.

Det frustrerende med Leia er at hun vet hva som gjelder i øyeblikket, men så glemmer hun det.

Jeg har tro på at Leia kan bli drømmehunden.

Hva er det som gjør at jeg er så ærlig om hva Leia gjør og ikke gjør? Jeg innrømmer at tanken på at hun en gang kanskje kan få et kull eller to ikke er utenkelig. I så tilfelle vil jeg at evt. valpekjøpere skal vite hva de går til. Mye av problemene jeg har hatt med Leia er skapt av dynamikken mellom Leia og meg, men at Leia har et fantastisk potensiale som hun godt kan spre til nye valper det er jeg ikke i tvil om. Jeg er sikker på at Leia har mye godt genetisk å tilføre rasen. At hun er en god ambassadør for rasen og et tilskudd. Det er jeg ikke i tvil om.

Ute snør og hagler det, men vi håper på fugl i morgen. Vi vil det både jeg og Leia.

Specific del x

Nå er foret i hus, ja i alle fall i bilen. Det ble tur til Karasjok da vi hadde en del andre veterinærgreier det var greit å få gjort. Shoppininstinktet mitt tok overhånd og vi har nå 10 sekker valpefor i bilen. Forhåpentligvis kan det holde hele vintersesongen. Leia feiret den nye leveransen med ikke å spise opp. Men hun er finere nå enn i hun var i sommer rent kjøttmessig.

En ting er sikkert Specific er kanskje et bra for, men det er neppe så bra at det er verd prisen som er nesten det dobbelte av et annet godt for vi hadde ganske lett tilgjengelig.

Feller for sin hund igjen

Leia lå med åpen burdør og det lå en lodott utenfor døra. Hun så med lengsel etter den. Til slutt ble fristelsen for stor. Både jeg og Alfa sa "nei" samtidig. Det ble litt latter, men det betydde også at jeg var blitt betydelig hurtigere i korreksjonen.

Senere lå Leia og skulte på oss og lodotten vekselsvist. Ingen skal si at engelsk setteren ikke har hjerne.

I dag er en av de dagene etter vakt da det er tungt å ha hund. Da er det greit med litt avlastning, vi får se om det ikke blir en tur likevel.

Trivelig kveld med med fuglehund uten fuglehund

I går var det høstavslutning i lokalavdelingen av vår fuglehundklubb. En trivelig affære. Det ble litt lyg og skryt som seg hør og bør. Man fikk snakket om hundene til andre interesserte, men ikke minst det var ansikter der man ikke ser så ofte. Det var en utrolig trivelig kveld. Vi dro kanskje litt for tidlig, tar selvkritikk på det.

En av de tingene som var morsomt med gårsdagens sammensetning var at det var 6 raser "representert" Breton, Engelsk Setter, Gordon Setter, Italiensk Spinone, Pointer og Vorsteh. Jeg har alltid vært interessert i de valgene folk gjør, det gjelder også hund. Hva tenkte man når man skaffet seg første hund? Hvorfor valgte man rasen? Hva ønsker man å få ut av hunden?

Det avles mye bra, noe som betyr at mange sitter med bra hunder rundt omkring. Denne erkjennelsen fant man også langs bordet i går kveld, det er som regel førers feil når ting går galt. Hunden har talentet, vi skal videreforedle det.

Selv fikk jeg litt trøst fra en erfaren sjel. Det ordner seg med Leia. Hun kommer til å forstå. Lille tøffe Lei.

Leia og jeg satser på en ny dressurøkt gjerne med frossen rype. Litt irriterende at det er så grått at det nesten er litt skjømt i 12-tiden i dag. Neste helg satser vi på å få oss en tur på fjellet, men nå er det for lite sne og vi ønsker gode forhold.

Videre har vi begynt å fundere på fysisk fostring. Vi må være i form til vintersesongen. Det gjelder særlig meg, Cali og Leia. Det er nok ikke en dag for sent å begynne å tenke på det. Februar/Mars er rundt hjørnet før man aner det.

dressur, dressur, dressur

Vi kom oss ikke på fjellet av ymse årsaker. Vi venter på mer optimale forhold da jeg har tenkt å gå alene med Leia.

I dag har vi trent innkalling i lek da et av rådene handler om å benytte seg av de daglige situasjonene. Leia ville først bare leke. Vi hadde noen korrekser, men så kom hun som en prinsesse.

Ellers gleder vi oss til sosial samling med fuglehundklubben i dag. Hundene blir igjen hjemme.

Hva betyr premie på unghund mot premie på voksen?

Jeg innrømmer at det hender at jeg leser på do, men det er de færreste bladene som ender opp på do så de leses ofte ganske nøye. Et nummer av fuglehunden - det felles bladet til raseklubbene endte opp der. Der er det et intervju med en av de gamle gordon setter entusiastene, når han får dra fram sitt drømmekull er det kullet hvor 6 av 9 valper fikk 1 UK premie, om jeg ikke husker helt feil var det en parring mellom Kråkelietellerannets Jerva og Vinterveiens Bliss. Jeg har grunnet litt på hvorfor han trekker fram unghundprestasjonene. Hadde det vært mer naturlig å dra fram antall VK (vinnerklassen)-kvalifiserte hunder i stedet?

I unghundklassen er det talentet som bedømmes. Det er talentet vi avler på, eller er det talentet? Gir ikke genene talentet? Kanskje er det absolutt grunn til å høre på gammelsteggene. Kanskje er det unghundprestasjonene man skal legge til grunn, men dette igjen er en vanskelig vurdering. For å få premie i voksenklassen (AK) kreves det adskillig mer dressur da hunden ikke skal gå etter fuglen. Altså kreves det at man lyktes med ro i oppflukt. I unghundklassen tåles adskillig mer urolighet. Men gode AK-prestasjoner sier mer om dressurbarhet. Dressurbarhet skal man ikke kimse av. I alle fall gjør ikke jeg det etter diskusjonene mine med Leia.

En liten anekdote fra lunsjen i dag. Jeg forsøkte å få litt sympati for det faktum at Leia rampet på torsdag. min venninne som er meget interessert i hund og veldig glad i Leia lurte på hva det betydde i praksis. Jeg forklarte at hun fant fuglen, jaget den opp på kommando og satte etter. Min venninnes respons var "så den fulgte sine naturlige instinkter?" Jeg samtykket jo i det. Vår felles kollega skjøt da inn "hvordan forhindrer du henne i å rase etter" Jeg sier "sitt" svarte jeg, og jeg sa sitt på en mye roligere og sindigere måte enn jeg vanligvis sier når det er fugl i lufta. Vi begynte å le av urimeligheten - den at Leia skulle la være å rase etter fuglene fordi jeg sier "sitt". Det er godt man kan se galskapen og le, men ro er altså målet.

Kunsten å holde seg hjemme

Jeg møtte opp på jobb i dag, men kunne dra hjem da det var dobbelbooking av personell. Da begynte jeg umiddelbart og tenke på om jeg skulle avbryte planen å ta med meg Leia i langline på leting etter fugl. Det ble mye for og i mot, men med antatt skjær fugl grunnet værforholdene valgte jeg å ikke dra. Det ble hjemmetrening i stedet.

Leia digger og trene med frossen rype, men det er ikke i nærheten av provokasjonen som ordentlig fugl er.

Men jeg lærte veldig mye av gårsdagens trening på frossen fugl, fordi jeg ser når jeg ser det objektivt, at forskjellen på det og når jeg trener i felt er at jeg er mer på henne. Jeg har regien når vi trener i hagen og usikkerhetsmomentene er fjernet. I felt har jeg puls, det skjer masse, og jeg har mye mindre kontroll.

Det tar litt opp tråden fra forrige post. Det er vanskelig å få det til alene. I alle fall om du har null erfaring fra praktisk jakt slik som jeg har. Jeg hadde aldri sett en rype i friluft før jeg fikk fuglehund. Jeg har aldri jaget med fuglehund før jeg selv fikk hund.

Jeg kjente at lysten etter å springe på fjellet satt i kroppen hele dagen. Men sist jeg avvek fra opprinnelig plan ble det ettergang. Så denne gangen fikk den reflekterte beslutningen stå. Improvisasjonen sparer vi til senere.

Å være del av et miljø

Det er godt å være en del av noe. Jeg og Leia er et team. Vi inngår i en flokk. Flokken vår er med i den lokale fuglehundklubben. Jeg og Alfa er med i våre respektive rasehundklubber.

Å oppdra en hund kan være vanskelig nok. Å oppdra en hund til ro i oppflukt kan tidvis virke umulig. Dersom det er første gang du tar i en hund kan utfordringen virke enorm. Det finnes folk som har forsøkt, noen har lyktes, men mange har også mislyktes. Det er da det er godt å være del av et miljø, både for inputs og trøst. De som har drevet på en stund kan fortelle levende om sine feil. Noen har lært mye av dem. Det er også godt å se de som har lykkes - fordi det gir tro på at dette kan man få til.

Å være en del av et miljø er en gi og ta situasjon. Man gir av seg selv og får noe tilbake. Man får noe og gir tilbake.

Det kan være skummelt å være ny. Man har mange spørsmål, mye og lære, og det føles i alle fall som man har meget lite å bidra med. Alle har vært der, men det er ikke alltid like lett å se.

Jeg vil i alle fall anbefale alle ferske fuglehundeiere og ta kontakt med sin lokale fuglehundklubb, ja egentlig i forkant av anskaffelsen for å få nyttige vink og råd. Mange kommer kanskje i kontakt med klubben når hunden er unghund og kanskje har man allerede etablert mange uvaner.

Det var på grunn av miljøet at jeg fikk Leia. Jeg skjønte jo at fuglehundlivet var blitt en slags livsstil og at jeg måtte på tur enten jeg ville eller ikke, og da kan man like godt få egen hund. Så har det ikke blitt så sosialt som jeg tenkte det skulle bli til nå, men det er fordi jeg har sett at Leia akkurat nå har andre behov. Men bare vent...

for for n'te gang

Skulle kjøre til Karasjok på torsdag for å hente Specific, men det ble det ingenting av da det bare var høyenergifor inne, og ikke mediumforet som Embla bruker. Det gjorde forsåvidt ingenting etter at jeg hadde hatt en sleng på bilen på onsdag.

Veterinæren her i byen stilte meg forsåvidt et interessant spørsmål. "Er det noen grunn til at du vil ha specific?" samtidig som hun fremholdt at det finnes andre gode for. Ja, det finnes mange gode for. Men når jeg leser innholdsfortegnelser og undersøker avføring er jeg godt fornøyd med specific, i tillegg til at Leia spiser godt. Jeg så på noen bilder fra sommeren og da så man ribbenene når hun sto. Det er nødvendigvis ikke veldig estetisk. Hun ser bedre ut nå. Det er nok kombinasjonen av høyenergitørrfor, frysetørret vom og vom og hundemat. Men når hun ligger og slapper av og puster inn og ut kommer ribbenene godt fram.

Vi får se hva det ender opp med.

Hvor mye hund er for mye?

I dag har vi litt dagen derpå for Leia sin del. Planen er å dressere henne en ukes tid så ta henne med i langline og se om vi får mer kontroll i situasjonen. Nå tar hun stand og holder stand og da kan man faktisk ha bruk for en langline. Tidligere i høst hadde vi ingen bruk for langline.

Cali og jeg har gått tur i dag. Både for sosialisering i nabolag og for at hun skal få løpe. Hun løp, ja hun løp med en slik glede at hun minte meg om Leia som liten valp. Hun er cirka på samme størrelse som Leia var da hun var 3 måneder. Vi trente på innkalling og "kjør på", men poenget med dagens økt var at hun skulle få løpe.

Embla har stort sett ligget i buret i dag.

Da reiser spørsmålet seg - hvor mye hund er for mye? Man skal ha tid til alle. Embla krever ikke så mye. Cali vil helst ha oppmerksomhet hele tiden, det verste Cali vet er når Leia får være med på aktivitet og ikke henne. Leia var en gang vant til å være senter for all oppmerksomhet, slik er det ikke lenger. Det er en tidsklemmeting med flere hunder. Det er en tidsklemme om man bare har en hund. Jeg ville ikke unnværet en eneste av dem, men tre er mye. Det er da det er viktig å ha individuelle planer for dem.

Det minner meg på. Egentlig burde bloggen bytte navn da den i alle hovedsak ikke dreier seg om settere. Setteren er tross alt nedstemt.

Stand og ettergang. Engelsk setter til salgs.

Fantastisk vær torsdag, litt minusgrader, solgløtt over fjellene, men vindstille. Onsdag litt dårligere vær. Leia fant rype. Leia gikk etter fugl som tok til vingene på egen hånd.

Torsdag startet vi på ny frisk. Planen min var klar. Kommer vi i stand skal jeg reise fuglen selv for å holde full kontroll på Leia. Vi terpet litt dressur før slipp. Hun løp og hun søkte i god kontakt. Men hysj. Hun modererte seg kraftig fartmessig så ble hun borte. Pulsen min økte der jeg lette etter hunden. Jeg fant Leia i stand. Instinktivt vet jeg at dette er ekte saker, hun er mye mer fokusert enn de få gangene jeg har observert henne i tomstand.

Når jeg kom helt bort til henne snudde hun hodet og så på meg. Jeg kjente at jeg ble helt fjetret, hun søkte kontakt med meg i stand. Det er hunden min det. Hun er på team med meg. Det er ikke jeg som er på team med henne. Jippi. Jeg klarer ikke helt å se fuglen. Dette at hun snudde seg og så på meg gjorde også at jeg lurte på om hun kunne stå tomt. Erfaringsmessig lå det ingen fugler der, men det virket som en bra biotop for å finne fugl.

Jeg fraviik og hun fikk reisningsordre. Det gikk villig, om en ikke djervt. Hun gikk kanskje 10 m, ingen fugl. Så gikk hun 2 meter og det letter. Jeg blir stående igjen. Helt satt ut av det hele. Leia gikk når de lettet og jaget etter. Jeg fløytet og ropte og ble forbannet kort sagt.

Hun var så utrolig billig til salgs der en stund. Men hvorfor? Hvorfor tok jeg hunden ut dagen etter at hun rampet og trodde at det skulle fungere? Er ikke det jevngodt med å be om mirakler - og i min og Leias verden er mirakler sjeldne.

Likevel har situasjonen mange gode momenter. Hun sto i stand som jeg fant uten GPS! Hun reiser. Hun er en hund å jobbe med. Jeg er heldig som har slik hund. Leia kunne kanskje tenkt seg en annen fører. Men dette blir bra på sikt. Vi trenger bare litt mer tid og litt mer fugl.

Ja visst er det galskap

Klokken er kvart over ti og jeg har nettopp kommet ned etter en fin tur med Leia. Den ble kortere enn vi planla da blodspor i snøen var nok til å få meg til å snu. Hun ble undersøkt der oppe og jeg kunne ikke finne noen rift eller sår. Det var ikke mye, men det skal ikke så mye for at jeg reagerer når det gjelder Leia. Hun ble undersøkt da vi kom ned også uten å kunne påvise noe. Men hun kan få hvile.

Det er skjønt å se Leia i snøen og det var helt klart at Leia likte seg i snøen. Hun rullet seg og var så absolutt lykkelig. Hun som ikke husker annet enn snø fra hun var valp. Hun løp, løp og løp. Hun adlød fløyta, det eneste jeg hadde å utsette var at hun hadde så stor fart på innkallingen at bremselengden hennes ble for lang.

Jeg har avspasseringsuke, den uken mine kolleger stort sett bruker til å besøke eksotiske reisemål eller evt. familie og venner og jeg trener hund. Jeg redegjorde kort for min svigerinne i går at siden Leia har 1. uk blir det full satsing på høystatusløpene Artic og Derby og vi var enig om at det er galskap, men så moro.

Det er blogginnlegg nummer 150. Jeg har nok ikke vært høyere opp på lang tid enn jeg er nå med Leia. Det som er så fint for tiden er at hun er mottakelig. En annen ting er at hun forstår hva jeg sier med litt hard og brummende stemme. Vi snakker samme språk. Slik har det ikke alltid vært. Takene har tidvis vært harde. Det har vært tårer jeg innrømmer det. Det har vært redsel. Det har vært frustrasjon så stor at det knapt kan beskrives. Har jeg noen gang vært inne på tanken med å gi opp? Muligens. Leia er mye. Men hun er også en av de store gledene i livet. Når Leia får til blir jeg så stolt fordi vi har villet så mye og jobbet så mye for å komme dit, men vi hviler ikke på laubær. Det skal ikke mer enn fugl i lufta til for at Leia er heltent og helt fokusert på flyvende objekter. Dette er avlet fram over generasjoner og generasjoner. Jeg jobber fortsatt med å definere det virkelige målet for oss - det handler vel egentlig om hvor viktig er det å få fram en godt premiert hund? Jeg har hele tiden fremhevet at min oppgave er å realisere potensialet i Leia, problemet er at potensialet er stort, så oppgaven er enda større.

En slik dag som var verdt alt strev

Jeg traff en fuglehundvenn i dag. Han lurte på hvordan det gikk. Jeg sa jeg dresserte. Han sa med glimt i øyet "den er jo ferdig dressert, du har jo fått første premie". Så jeg fortalte om ettergang og fortalte om dressur. Vi ble vel enig om at det kunne være greit med en tur å få løst opp.

Jeg bestemte meg for å utnytte dagslyset og vi kledde på oss og gikk tross et ufyselig vær. Vi gikk opp i lysløypa og jeg har aldri vært stoltere av lille lei. Kanskje gikk hun litt usikkert de første 50 metrene, men hun hadde en imponerende fart når man ser turen under ett. Hun gikk flott, tok for seg terreng, dekte og revierte og brukte vind. Det var ingen ryper og finne og det hadde vi forsåvidt regnet med og tatt inn i betraktningen. Men det som gjorde dagen så fin var at hun holdt kontakt tross åpent terreng. Hun fulgte med, hun fant meg, hun gikk for meg. Når jeg satte henne på fløyte så satt hun. Når hun fikk innkalling så løp hun alt det hun kunne for å komme fortest mulig inntil meg. Dette skjedde på stor avstand og en gang utenfor syne. Det var en gang hun feilet, men med en påminnelse gikk det også bra.

Dagen i dag var en slik dag hvor man tørker sludd av brillene og traller mens man går fordi man bare er så utrolig lykkelig - fordi man har verdens beste hund. Akkurat i dag var turen verdt nedturene fordi jeg ville ikke kunne satt like stor pris på denne dagen hadde jeg ikke plagdes. I dag var vi et team. I morgen er vi kanskje ikke et team, men da skal jeg ta fram minnet om en av de første vinterdagene da Leia var verdens beste hund.

I dag sto vi opp før det var lyst og satt og ventet med tekoppen på treningslys.

Cali og jeg har trent passivitet, sitt og hatt sosial bytrening. Cali er en drøm å ha med seg til byen. Det var definitivt ikke siste gangen.

Leia og jeg hadde en økt først med dummy og så med rype. Vi hadde friskt i minne gårsdagens økt hvor hun til slutt tok seg noen æresrunder. Dummy-økta hadde spesielt en interessant episode. Hun fikk ja og reiser friskt og ikke djervt. Så får hun sitt like ved dummyen. Så ble hun kalt inn. Først forsøkte hun å ta med seg dummyen og fikk nei, etter det kom hun inn med en gang. Når hun da til slutt fikk lov å ta med seg dummyen valgte hun å komme inn i stedet for å hente den og ta den med seg inn.

Hun er litt tilbake der hun var når hun var valp. Hun blir usikker og vil ikke feile. Det er nå det gjelder å ha fingerspissfølelse. Samtidig var det så mange lyspunkter at hun fikk store mengder ros. Det var ikke mer enn det som skulle til for at hun tok seg visse friheter og begynte å gå rundt, mens jeg var inne og skulle hente rypa. Da hun spankulerte rundt i hagen etter eget hode da jeg kom ut viste jeg henne rypa og gikk inn med den igjen - litt mye forlangt at hun skulle forstå at hennes "forbrytelse" førte til at hun ikke fikk leke med rype.

Vi fikk noen runder med rype også. Det ble gode øvelser.

Det jeg har nå er en hund som samarbeider. Vi er et team. Hun vil ikke feile. Jeg innrømmer at jeg gleder meg til å ta henne med på fjellet for å se om ting sitter. Jeg kan nesten ikke vente.

P.S siste oppdatering i forspørsmålet. Alta hadde ikke Leias for inne, så det blir nok Karasjok på torsdag. Specific bør være ekstremt mye bedre enn det andre...

Å holde trykket

I dag har vi stilt klokka og til tross for en litt lang morgen har det vært en begivenhetsrik dag hundemessig. Det går mest i unghund.

Dagen begynte med at Cali og jeg dro til Forsøl for å få en tur sammen med en annen unghund og dens eier. Det ble litt tid til lek.

Deretter dro jeg og Cali en liten tur i et terreng jeg og Leia fant ryper i høst. Ingen ryper, men Cali fikk gått litt, jeg lærer og lese henne bedre og bedre og vi fikk trent litt innkalling. Cali imponerer. Hun bruker vinden fint og det virker som hun reflekterer over hvor hun har gått for hun går ikke i sine egne spor. Hun har overhodet ikke våknet slik at dette blir veldig spennende. Jeg har stor tro på lillejenta.

Jeg og Leia tok en ny dressurøkt. Først med litt fot. Vi trener med fløyte nå. Leia ble interessert i en småfugl så jeg sendte henne på og hun satt momentant. We don't like it, we totally love it.

Deretter hentet jeg frossenrypa og kjørte mange repitasjoner med ja, sitt, ja, sitt, ja, sitt. Jeg ser tendensen til at hun etter hvert blir hakket tregere, men hun starter fortsatt utrolig friskt. Hun fikk kommando og stoppet ca 40 cm fra rypa, fikk skryt og plutselig var hun på rypa. Da ble det nei og korreksjon. Det som skjedde etterpå var meget interresant - da hun da fikk ja valgte hun å komme inn til meg. På øyekontakt fikk hun et nytt ja og da valgte jeg å ikke stoppe henne før hun hadde rypa i munnen. På innkalling tar hun rypa i munnen å kommer inn. Jeg ser tendensen til at hun tar en liten æresrunde, det skal vi ha oss frabedt. Gleder meg til å stå tidlig opp i morgen og trene mer.

Nå skal Cali og jeg ta oss en innlæringsrunde med litt pølsedressur.

Det var den maten II

Etter en nitid analyse av innholdsfortegnelser har jeg landet på at vi fortsetter med Specific så får jeg heller bli flinkere å planlegge. Resultatet er at jeg kjører 16 mil ekstra på onsdag for å kjøpe for. Jeg hadde nesten bestemt meg for å gå over til Troll som er noe enklere tilgjengelig og som man kan få for nesten halve prisen gjennom en gunstig avtale i fuglehundklubben.

Men når jeg finleste varedeklarasjonen, analyserte avføring og tenkte meg hardt om bestemte jeg meg for å fortsette med Specific. Det er ikke i kosten den store kostnaden med å ha hund ligger. Det er mye dyrere når Leia spiser jakkene mine. Mener jeg at et for er marginalt bedre enn et annet har jeg lovet Leia at det er ikke de marginene jeg kan påvirke som skal tippe i hennes disfavør. Da blir det Alta på onsdag og foreløpig forer vi fortsatt på Specific.

Litt opptatt av hund

I går ble det snakk om en spennende konferanse for unge kolleger i Krakow. Da jeg hørte datoene var min umiddelbare respons "Det høres utrolig interresant ut, men det kræsjer med en av de store jaktprøvene (les Artic cup). Her utelukker jeg en veldig kul mulighet til å treffe nye kolleger fordi jeg skal på jaktprøve.

I dag diskuterte jeg og en venninne biologiske klokker hvorpå jeg kunne meddele at formeringsspørsmålet er totalt uinteressant så lenge jeg trener Leia for norsk derby (som må kunne betegnes som et slags NM for unghunder). Da jeg etterpå ymtet frampå at en lenge planlagt hyttetur kanskje må vike for sosialt samvær med hundeklubben... Jeg er heldig om jeg har noen venner uten hund igjen når året er omme.

Det store spørsmålet som en kollega stilte meg da Leia var liten valp "Hva vil du med Leia?" er mer gyldig enn noen gang. Jeg kjenner at jeg har aldri vært mer usikker. Jeg vet at jeg vil ha en lykkelig hund. En lykkelig hund er en hund som stoler på deg og som du også stoler på.

I dag gjorde jeg noe jeg egentlig misliker at andre gjør. Jeg gikk fot med Leia løs i nabolaget. Vi skulle hente bilen hos noen venner. Det gikk forbausende bra så lenge hun ikke så fugl i luften. Det skulle ikke mer til enn en kråke før hun seg litt for mye på.

Leia har aldri vært så opptatt av flokken sin på et halvt år som hun er nå. Hun tilpasser seg og er lydhør. Det skal bli spennende å få prøvd henne i fjellet til uka, men vi skal trene enda litt mer i rypetomme terreng. Det blir spennende.

Den egentlige kostnaden med å ha hund

Valpepris er en ting, for, forsikring, utstyr og for mange den uendelige lista over ting som hunden har spist opp. Leia var en flink valp. Riktignok spiste hun på noen ulltepper i ny og ne som valp, men jeg hadde latt henne ligge på disse så jeg tok ikke det så tungt. Men akkurat som slagbjørn som har fått ferten i kjøtt, så hadde Leia fått ferten på ull.

I dag etter kloklippen så jeg noe som hang og slang i buret. Noe mørkt noe. Joda, Brynjejakka mi hadde byttet modell og den ene armen var blitt merkverdig mye kortere. Riktignok har jeg lurt på hvorfor jeg har to ulljakker og tenkt at jeg nok hadde en for mye, men jeg hadde ikke tatt høyde for at Leia skulle hjelpe meg å velge. Litt irriterende at hun tok den jakka jeg er så glad i.

Så hva er enden på dette. Joda, valpeprisen er en ting, men totalt sett koster det uendelig mye mer. Men jeg teller ikke kronene jeg har brukt på Leia. Jeg hadde helt sikkert brukt de på noe mye mindre nyttig enn jenta mi.

det var den maten

Hundefor, det virker som et tema man aldri blir lei av. Leia har hatt god matlyst gjennom jakta og etter jakta og har spist mer av høyenergiforet til Specific enn det jeg så for meg. Det betyr at jeg har følgende problem. Fortsetter jeg på Specific som forsåvidt er både dyrt og vanskelig å få tak i. Teller at Leia har hatt avføring minst tre ganger i dag med noe varierende konsistens, hadde to ganger i går med god konsistens. Hun har fått litt mer på ribbenene nå enn da hun bare spiste valpeforet til royal canin til tross for at det hadde minst like god fettprosent spiste hun dårligere.

Hvor mye umake er det rimelig å gjøre seg for å finne det rette hundeforet? Hva er det rette hundeforet? Vil ikke hunden spise uansett bare den blir sulten nok? Hvor mye påvirkes pelsen av for?

Man har stort sett oversikt hva venner forer med. Jeg gjør meg alltid noen betraktninger. Jeg har lagt merke til at flere av Bretonvennene bruker Troll, det er også det foret man har brukt i lokalavdelingen til hundeklubben vår så da må det vel være et godt for?

Jeg får tenke litt til, men det blir sikkert en oppdatering når man bestemmer seg:)

Leia lystapportør to be?

Etter å ha tenkt meg om og sett at jeg har en lydigere og lydigere hund bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg og Leia tok opp igjen dressurtreningen. Vi trente det elementære. Sitt, ja, sitt, kom, sitt, ja, sitt, kom, ja og slik gikk minuttene. Provokasjonen var en dummy og det var helt klart at vi var et team.

Provokasjonen var ikke sterk nok så jeg satte henne og gikk og fant en frossen rype. Snakk om provokasjon. Om ikke rullegardinen gikk helt ned så var det i alle fall en gardin som ble trukket for. Hun ble med en gang ekstremt mye mer fokusert på fuglen enn på meg og det var en fin anledning til å forelle hvem som bestemmer. Jeg bestemmer at sitt er en kommando som skal adlydes hvor som helst når som helst.

Det spennende var at når jeg sendte henne på rypen fikk hun litt tid før jeg kalte henne inn og sendte henne ut på ny. Til slutt plukket hun den opp og kom inn til meg. Spennende. Leia har alltid likt å bære ting, men hun har ikke vært like glad i å komme inn til meg. Det var første økt.

På andre økt hadde vi ikke fugl, men da så jeg tegn til at hun ble litt usikker og jeg følte nok at jeg i alle fall hadde trengt igjennom skallen på henne. Hun rett og slett ventet på mitt neste innfall. I dag er en slik dag hvor veien blir til mens vi tenker evt. mens Leia bærer.

Problemjenta

Opp som en bjørn og ned som en fell. Leia dro på jakt lørdag. I motsetning til de fleste engelsk settere i Norge er Leia klar over at hun er en minioritet, stort sett alltid den eneste blant minst to bretoner. Denne gangen var hun på jakt med det erfarne søskenparet Embla og Mailo ikke ukjent for fart og til tider noe stortgående.

Lørdag stjeler Leia stand til tross for at jeg var sikker på at hun var rimelig stødig til unghund å være på sekundering. Hun går etter når fuglen går til tross for alt hun har lært. Bedre lykke i morgen. Det kan være greit å ha en natt å sove på.

Søndagen får man beviset på at dagen derpå ikke trenger å bli bedre. Hun finner fugl og går etter. Etter dette fikk hun bare singelslipp og gikk etter. Var det en frustrert jeger? Jeg er sikker på at den hunden burde ha 7 i jaktlyst (karakterskalaen går tross alt til 6. Leia er en hund med stor personlighet derom hersker det ingen tvil.

Girlpower, jobb, sitt og anti-sosialisering.

Det første først, Leia er på jakt denne helga og jeg er hjemme og jobber. Det er slike dager man ønsker at man tok en annen utdannelse eller i alle fall fant en jobb uten vakt. Husker fortsatt den tiden jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke ut en jobb hvor jeg kunne ha Leia med meg hele tiden. Nå er altså ståa slik at jeg er på jobb og hun er på jakt. Hvor er rettferdigheten i verden?

Jeg er likevel ikke alene. Jeg og den lille Bretonen Cali styrer sjappa. Litt av poenget er at Cali er den som er minst vant til å være alene. Cali vokste opp med mor og bror. Nå er hun sammen med Embla og Leia det meste av tiden. Hun gir høylytt beskjed om at hun ikke liker å være igjen når de andre to blir tatt med og hun må være igjen. Det ble derfor til at Cali er hjemme meg i dag. Jeg kom altså hjem for å lufte, men vi fikk oss en flott treningsøkt på sitt. Det føles altså som hun antisosialiseres.

Sitt er en kommando som gjelder overalt og hunden må vite konsekvensen av at den ikke sitter. Det er derfor vi trener sitt, sitt og sitt. I dag tok vi den litt lenger og trener nå Sitt - ja - sitt. Da sitter ikke den siste sitten like bra så det øver vi på. Cali begynner å få en flott øyenkontakt. Hun er en liten sluing. Det er akkurat som hun vet hvor liten og søt hun er. Hun er bemerkelsesverdig tøff, men hun er tøff på en annen måte enn Leia. Der Leia er tøff og ganske ærlig når det er noe som skremmer henne, så er Cali litt raskere å kaste seg ned og pipe uten at hun mener noe særskilt med det.

Cali liker å være i sofaen og siden ingen av hundene får være i sofa på egne premisser fikk hun altså ikke lov til det. Så når jeg hadde sagt nei tre ganger eksploderte det. Noen vil si at det burde eksplodert den første gangen. Uansett Cali la seg på rygg, men var så oppspilt at man skulle tro hun hadde kramper. Det var altså ikke en spesielt redd Cali. Cali er med andre ord en ekte tispe som kjører sitt eget opplegg. Det deler hun med store deler av sine medsøstre virker det som. Go Cali.

sitat "Jeg har ingen drømmer som ikke involverer hunden min".

Jeg sitter altså på en hyggelig middag med en venninne og vi snakker om så mange som jenter snakker om. Drømmer blir et naturlig tema og det er da jeg kommer med gullkornet "Jeg har ingen drømmer som ikke involverer hunden min". Venninnene mine begynner å bli ganske vant til hundegalskapen min så utsagnet ble møtt med hjertelig latter, jeg lo vel med jeg også for jeg ser helt klart det morsomme i utsagnet og samtidig er det sant.

Men hva er drømmene når det gjelder Leia? Det er en hund som går i god kontakt med meg og finner fugl og vi kan ha fine situasjoner. En hund som er grei hjemme og som jeg kan kose med. Det er ikke så mye. Vi drømmer om å ta ut potensialet i Leia, men i en hund med et betydelig potensiale kan det bli en stor utfordring. Når jeg skriver dette skjønner jeg absurditeten i det hele. Livet dreier seg mer eller mindre rundt dette: skaffe seg fritid så man kan trene hund. Det er rart med drømmer

Take a moment and make it perfect

Vi bruker mye tid på å tenke hva vi skal gjøre fremover. Vi lider litt under mørketid og lange arbeidsdager. Det gjør at vi koser oss med ekstra god samvittighet. I går var det kloklipp og ørerens. Leia liker godt å ligge i fanget og kose. Leia og jeg, jeg og Leia.

Vi har begynt å planlegge prøvene til vinteren. Vi stiller på de tre lokale prøvene. Vi satser mest på å gå på ski, finne fugl, reise og være i ro. Det er det alt handdler om.

Det er 10 dager til vi skal på girl camp på Skaidi da tar jeg med Leia og Cali så får vi se hvor lenge vi blir der inne, men planen er å trene Leia på morgenen og Cali på ettermiddagen. Den yngste skal ha de beste forholdene. Det minner meg om vinterdagene i mars når jeg og Leia var ute i terrenget kl åtte. Det var en herlig tid. Don't wait for the perfect moment, take a moment and make it perfect.

Uten fugl vinner man ingenting. Den eldste er best når det gjelder og Cali springer

Leia har deltatt i klubbmesterskapet for Vest Finnmark Fuglehundklubb. Det var repitisjon fra hennes første dag på jaktprøve. Hun sprang, sprang og sprang, men kom ikke i mål.

Embla kom på 2. plass i sin klasse, hun ble ført av lederen i aktivitetsavdelingen vår Idar Pedersen. Hun hadde fuglearbeid uten reis.

Cali fikk ikke delta på klubbmesterskapet, men når vi endelig kom oss ut på søndag var Cali med. Hun var den første som ble sluppet. Hun løp og hun løp. Visst jaktet hun lemen også, men jeg fikk inn noen korrigeringer og hun visste en vanvittig fremgang fra vi var ute for 14 dager siden. Stor stas.

Leia gikk noe stort kan man si, verre var at hun var mer langøret enn hun pleier. Hun må nok dresseres med fortsatt... Vi tenker litt på hvordan vi skal legge opp løpet videre.

Uka derpå og ny tidsklemme

Ferie, jakt og kurs er over og det er tilbake på jobb. Det er tilbake til travle vakter og lite tid til hund, samtidig så blir det mørkere og mørkere det betyr mindre tid på utendørs trening.

Jeg og den USA-oppdrettede unghunden Cali var ute en tur på mandag. Cali har vært veldig nysgjerrig på lemen. Vi hadde en flott tur, men vi fant ingen fugl. Cali hadde et litt usystematisk søk, men gikk over 100 m ut og hund begynte å lete ettter meg når jeg var ute av syne. Det vil si en gang kom hun ikke og jeg måtte lete, da sto hun i stand. Jeg så ingen fugl og det gjorde ikke Cali heller for da jeg ba henne reise var det ikke noe der. Cali blir bedre og bedre i norsk for hver dag som går. Likevel følger hun mer med når jeg snakker engelsk til henne.

Leia sov godt etter helgens bravader og mandag var hun fit for fight og plaget Cali i kjent Leiastil. Så godt og se. I jakta og i trening fram mot prøve har hun fått kjøtttilskudd i maten, det var gledelig å se at hun spiste med stor appetitt selv om hun ikke lenger fikk kjøtt som våtfortilskudd.

Jeg har nettopp fortalt min mor at Leia fikk første premie, min mors spontane kommentar var at "så mye tid som du har lagt i den hunden var det vel fortjent". En litt morsom kommentar fra helgen var min gode venninne Magna som sa "Jeg aner ikke hva det betyr, men gratulerer!" Leia selv tar oppstandelsen med stoisk ro.

I går tilbrakte jeg 30 min med Leia i våken tilstand, det er da man vurderer om man burde hatt en annen jobb. Heldigvis er dette spesialiseringsåret en midlertidig greie. Når det er over blir det hund for alle penga...

The force strong in little Princess Leia is

Leia stilte til start i sin første jaktprøve 08.10.11. Forutsetningen har man kunnet lese i bloggen, men jeg resymerer. Da hun stilte til start visste jeg følgende Leia kunne på en god dag gå for 1. premie i unghundklassen fordi hun har god fart og kan komme seg ut i gode søk som tidvis kan bli litt for store for min smak. Hun kan ta stand, hun kan reise djervt og hun kan stoppe i fugl. Det er det som kreves. Jeg visste også at Leia går seg bedre og bedre i løpet av dagen, så jeg var litt bekymret for om hun ville gå godt nok på morgenen til å bli lagt merke til. Jeg trodde jo i min optimisme at vi skulle være kommet mye lengere mye før, men der tok jeg feil. Jeg hadde derfor bestilt både ferier og kurs og har vært mye borte siste tiden. Det er derfor alfa som har vært hjemme og som har jaktet med henne så det ble han som stilte.

08.10 kom og vi var oppe ganske tidlig. Leia fikk frokost og spiste rimelig bra. Vi var på oppmøte i relativ tid og vi satte etterhvert kursen mot Geitvann. Der hadde vi vært en uke tidligere og funnet bra med fugl. Leia får første slipp og det mot en fantastisk pointer som heter Gullelvdalens Troy med en flink og ung altafører. Det var en glede og se ham i fjellet og dersom jeg i løpet av dagen ønsket meg en annen hund så var det ham. I alle fall braste han og Leia sammen og Leia ble tydeligvis skremt for hun ville ikke gå resten av slippet. Her hadde nok jeg valgt å trekke henne, men det var ikke jeg som førte hund slik at min mening var likegyldig, men betenkt var jeg. Dessverre var det fugl i dette slippet, men Leia var ikke i nærheten av disse da hun ikke kom seg ordentlig ut i søk. Leia fikk en pause mens de andre hundene gikk og i neste slipp.

Neste slipp var hun igjen skaididalens prinsesse Leia - fin fart og godt søk. My princess. Det var nok i dette slippet hun var i nærheten av en fugl, men det ble ikke noe bedømbar situasjon. Hun gikk seg seom jeg viste opp i løpet av dagen og gikk meget godt. Denne dagen gikk hun i 120 min og modererte seg ikke nevneverdig. I lunsjen som var kort i forhold til de hun var vant til ble hun pakket ned i jervehiet sitt (jervenduk for hund) og sovnet som den prinsessen hun er etter og fått litt kjøtt.

I siste slipp blir hun borte, det går litt tid før vi begynner å lete etter henne, men til slutt leter alle etter henne. Til slutt hører en i partiet fuglen som lager farelyder, og fuglen forsvinner deretter kommer Leia ned fra samme området. Det ble den feteste sjansen på en dag hvor ingen av unghundene fikk premie. Pointeren fikk fortjent hakket bedre tallkarakterer, men Leia fikk respektable 556444 - hvor det beste man kan oppnå er 666-444.
5 i jaktlyst og fart. 6 i intensitet 4 i kontakt med fører, reviering og søk om jeg ikke husker feil. Dommeren skriver 3 setninger og utmerket går igjen i dem alle.

Været var forsåvidt skiftende skitvært, men Leia lot seg ikke merke med det.

Dagen oppsummert: Vi var så glade for at hun gikk igjen etter kollisjonen at skuffelsen over at det ikke ble stang inn ble glemt fort. Hun jaktet ingen lemen og det er jeg litt stolt over, selv om det nok er tilfeldig. Oppdretter fornøyd.

Leia fikk ligge i senga den natten og hun sov godt.

09.10.
Hun fikk på ny 1. slipp grunnet noen omrokkeringer i partiet og hun startet ut i et vanskelig område, men tilpasset fart og søk. Greit, men ingenting å bli imponert over. Hun går seg bedre og bedre og får strålende oppsummeringer, men fuglen er ikke å finne. Vi ser noen fugler lette på avstand i store flokker og vi aner at det kan bli en vanskelig dag.

Dagen er forsåvidt berget da noen kommenterer at Leia er en pen hund. Hvem blir ikke rørt når noen sier noe fint om godjenta.

Leia har gått i over 60 minuttene som kreves for å få første premie. Hun får noen flere sjanser fordi hun går for 1. premie. Og vi tenker som man tenker så mange ganger i rypetomme år "Vi trenger bare en fugl". Jeg sier til noen andre i partiet - at Leia trenger som regel to for er det bare en så støkker hun, Jeg hadde glemt at hun holdt standen på det vi tror var en ensom fugl dagen før. Alfa og jeg fleipet også om å ringe oppdretter og spørre om han ikke kunne avle viltfinnere i stedet? I det 69. minutt letter det fugl i Leias slipp. Førere og dommer springer og Leia finnes i stand og det letter en ny flokk. Leia står i ro. Ros og stjerne i boka, men for langt til at det kan kalles jaktbart.

Vi har store deler av dagen gått utenfor dekningsområde slik at da vi kom inn i dekningsområde igjen måtte jeg ringe og snakke med oppdretter. Det blir mer og mer spennende. Leia får sjansen igjen da den tidligere nevnte pointer for sjanse på fugl, men støkker. Altså har han hatt sin sjanse.

Jeg snakker med oppdretter og Leia og fører er ute av synet, jeg vet at de er nede i en skog. Vi er inne i et langt resonnement da jeg hører skudd. Jeg legger på etter og ha sagt "å fan". Jeg hører alfas plystring og jeg hører alfa rope Leia. Jeg vet i underbevisstheten at Leia var involvert i situasjonen. Noen sier til meg "Det var engelsk setteren". Den andre hunden i slippet var en gordon setter. Jeg sier "jeg vet det". Hvorpå vedkommende spør "Hvorfor kunne det ikke vært gordon setteren" Jeg svarer "fordi jeg kjenner igjen plystringen.". Jeg kommer til og da skriver dommeren. Jeg spør alfa hva som skjedde og han forteller at hun hadde stand, reiste og var urolig. I det han sier urolig går luften ut av ballongen. Jeg må vite hvor urolig. Røk premien. Når han sier jeg får vente på dommerens redegjørelse aner jeg et lite håp.

Dommeren forteller at Leia finnes i stand, fører kommer opp bak, men makker kommer også og kan potensielt ødelegge situasjonen. Fører satser derfor alt og reiser på 30 m og han sier Leia reiser og er rolig i oppflukt og skudd. Han nevner ingenting om uro. Men mer sier han ikke og sender ut neste par. Instinktivt vet jeg at det var hennes første 1. premie, men dommeren har ikke sagt de magiske ordene.

Det ble telefoner først til oppdretter så til andre som trengte oppdatering. Til oppdretter bare lo jeg. Det var ikke så mye vettugt å få ut av meg. Etter at siste slipp er ferdig oppsummerer dommeren og det eneste jeg husker er ordene "en soleklar 1. premie uk"! 80 min slipptid og tallkarakterer 556444 presis stand og villig reis.

Refleksjon: 1 år og en uke gammel har hun vist at hun har et stort talent. Hun har vist at hun kan være iskald. Etter og ha gått to dager i omgivelser som stort sett er nye for henne med relativt mange nye opplevelser holder hun koken og presenterer fugl. Hun er hund det står respekt av.

Kunne jeg gjort det samme? Slik som denne helgen ble kunne jeg ikke gjort det samme som alfa og Leia gjorde. Jeg hadde nok insistert på å trekke henne etter den smellen hun fikk i 1. slipp på lørdag fordi jeg ble veldig usikker av det og det ble hun også. Jeg er også usikker på hvordan jeg ville valgt å føre henne om det hadde vært jeg som førte henne. Jeg hadde heller aldri turt å reise henne på 30 m for å stole på at hun satt. Jeg hadde nok maksimalt kunne berget en 2. premie for henne.

Oppdretter sa på telefonen etter 1. uk - Veien blir til mens man løper - hva blir veien videre nå. Spontant tenkte jeg Veien blir til mens man reiser, men nei "veien blir til mens man finner fugl" eller kanskje "veien blir til mens man søker"

1 uk 1 år og 1 uke gammel betyr at man har billett til å delta på høystatusløp for unghunder. For Leias del betyr det Artic cup og Norsk Derby. Det betyr at det meste av ferie og avspassering det neste året kommer til å gå til å trene hund. Jeg sa i går "jeg ante ikke at en 1 uk kan generere så mye arbeid". Leia har bevist sitt talent. Nå er jobben og videreforedle dette talentet. Når en hund lykkes så ung så må det ligge et betydelig talent til grunn. Jeg valgte Leia på oppdretters anbefaling på at hun var en overskuddshund og en hund for de store oppgavene. Jeg håper å innfri som eier og fører. Jeg velger å avslutte som jeg begynte med noen ord jeg fikk fra en som gikk i veiledningsgruppa mi før "The force strong in little Princess Leia is"

Jaktprøve for dummies

Hva er en jaktprøve?
Det har vært skrevet mye om jaktprøver på denne bloggen, men det er altså en avprøving av jakthunder og i denne sammenheng stående fuglehunder. Altså de som markerer fugl ved å ta stand.

Hvem deltar på jaktprøver?
Deltakerene er en broket forsamling, jeg vil tro den speiler befolkningen ganske godt. Fellles for de alle er at de synes at det er gøy med fuglehund. På hytta hadde vi i utgangspunktet en student, en brannmann, en ingeniør og meg. Vi hadde 4 Breton og Leia. Vi suplerte etter hvert med en student til og en irsk setter.

Hva sier en premie?
En premie forteller først og fremst at hunden har funnet fugl. Den har også kunnet stoppe for denne fuglen. Dersom man får en første premie i de to klassene som heter kvalitet altså uk og ak har hunden også vist at den kan reise fuglen.

Hvordan arrangeres prøver?
Hunden deles inn i partier. I jaktprøver på høyfjell går to hunder mot hverandre i det som kalles slipp. På skogsprøver slippes en og en hund.

Når deltok Leia på sin første jaktprøve?
Leia var i utgangspunktet meldt på Børselv uka før jakta, men jeg trakk henne da det var 4 måneder siden sist hun hadde hatt stand på rype og fordi jeg ikke kunne stoppe henne. Leia ble meldt på Sennalandsprøven etter å ha vist at hun tok stand og stoppet etter at hun hadde reist fuglen. Sennalandsprøven ble arrangert i helga altså 08 og 09 oktober.

I neste innlegg kommer referatet.

En soleklar 1. pr. UK

Leia fikk i dag etter 80 min i felt 1. premie UK. Hun hadde to stander og en tomstand. Mer rapport følger etter hvert.

I går gikk hun i 120 min, søk til 1. premie, men ikke fuglearbeid.

Dagen før dagen

Endelig hjemme hos jenta mi. Leia har hatt det fint og har begynt å legge litt på ribbena. Hun får nå en kombinasjon av valpefor, høyenergi og våtfor av vom og hundemat. Hun er over året og slik sett er det greit å slutte med valpefor.

Vi koser oss hjemme og skal fortsette med det. Det er dagen før prøve og vi har bestemt oss for å hvile oss i form, det passer forsåvidt bra. Skal hente for til jervehiet hennes slik at varmeposen hennes er klar. Værmeldingen er ikke fantastisk slik at det er greit om hun får ha med egen varmepose. Varmedekkenet bør nok også ned i sekken.

I går hadde jeg håpet å få en liten tur med henne, men teknisk feil fra Widerøe satt en effektiv stopper for det. Kom hjem ganske sent og lenge etter mørkets frembrudd. Leia var i alle fall glad for at jeg kom hjem. Ingenting så galt at det ikke er godt for noe. Fikk en lang hundeprat med eieren til Qga, broren til Leia. Det er utrolig godt å få snakke fritt og uhemmet om hund i blant. Håper å få sett Qga i fjellet om ikke så lenge.

Rapport fra helga kommer

La hunden rampe

Jeg vet det, jeg er veldig firkantet og en smule pedantisk når det kommer til egen hund. Oppturene og nedturene står i kø, jeg er emosjonelt involvert til enhver tid i det som angår Leias ve og vel. Jeg bruker ferieuker på å få henne i fugl - noe jeg aldri hadde trodd for 2 år siden og som i mine øyer på den tiden ville gjort meg til en ekstremist. Så er jeg blitt en ekstremist.

I min verden har ettergang vært uønsket fra dag 1. Hvorfor har jeg vært så rigid? Ja, hvorfor har jeg egentlig det? Hva er katastrofen i ettergang og ramp? Er det kanskje ønsket?

Når jeg ser andre hunder og går i meg selv skjønner jeg at problemet mitt tar utgangspunkt i Leia. Dette er også betinget i at en unghund er en hund man først tar ned for så å bygge opp - målet med dette er å få en hund som jakter for deg og med deg og ikke for og med seg selv. Leia har fått sine etterganger selv om jeg ikke har jublet og rost henne, heller det motsatte. Våknet hun av dette? Jeg vet ikke helt. Hun festet stand etter en håndfull etterganger i høst. Etter det har hun vært helt prinsesse, men hun støkker fortsatt en del, oftest under vanskelige forhold.

Min største frykt med Leia har vært at jeg ikke skulle få stoppet henne i fugl og denne frykten ligger betinget i den selvstendigheten hun viste tidlig og som jeg nok lot henne få utvikle. Derfor lar jeg henne ikke rampe uten at det har konsekvens, derfor må ettergang ha konsekvens.

To do, or not to do - å stille første gang

Jeg har allerede vært inne på at Leia stiller på Sennalandsprøven. Det var innmari kjipt å trekke påmeldinga til Børselvprøven selv om jeg gjorde det i forbannelsen. Hva får meg til å tro at ståa er så veldig annerledes 5 uker senere? Det er 8 uker siden jeg trakk påmeldingen. For det første har Leia på ny gått fra støkk til stand og fra ettergang til ro - det er egentlig den store forskjellen. Hun har fått en erfaring de siste to månedene som hun manglet tidligere. Jeg synes hun viser lovende takter.

Må en hver fuglehund stille på jaktprøve? Langt i fra og de færreste gjør det. Jeg har ingen oversikt over hvor mange av de hundene som det avles på som er stilt på prøve. Hva kan man lese ut av en prøve? En prøve måler mange parametre fart, jaktlyst, intensitet, viltfinnerevne, håndtering av fugl etc som er en slags subjektiv objektivisering av hunden. I avl sier denne vurderingen en hel del om hunden. Man kan også hevde at man kan lese noe om dressurbarheten ut av dette, det er jeg noe mer usikker på. Det er som det sto på Bretonsidene i forrige utgave av fuglehunden. Det er flere hunder som hevder seg, men det er stort sett de samme førerene - dette var sitert fra hukommelsen.

For 5 uker siden ville Leia vært 11 måneder, nå er hun året. Hun er fortsatt ung, veldig ung. Det ville vært helt greit å ikke stille på Sennalandet og det kunne fort blitt slik da jeg har vært litt dårlig å planlegge høsten. Først ble det ikke ferie slik jeg hadde tenkt for å trene hund og så ble det en del andre avbrekk som rotet det til for meg og Leia. Alfa stiller.

Det er ryper i terrengene, ikke mange, men noen. Det er mange ting som skal klaffe for at ting skal gå Leias vei. La oss si det slik, forhåpningene er moderate, men spenningen er likevel stor. Jeg vet at hun det neste året vil fortsette sin rivende utvikling, hun er i startgropen som unghund.

Hvorfor hun stiller? Hun finner fugl. Fester stand. Reiser. Er i ro (for det meste), og tåler skudd. Det er vel det en fuglehund skal gjøre. Så får vi håpe at det kan gå veien. Hvorfor hun ikke stilte i Børselv? Før fristen gikk ut tok hun rypene opp selv uten å feste selvstendig stand først, det kan være mange grunner til det, men det var ikke det jeg ønsket å vise dommerene. Hun har ikke våknet maksimalt, men det gjør henne kanskje noe mer håndterlig. Rapport vil komme.

Vi humper videre

Vi fikk oss en tur fredag i dårlig vær. Leia gikk litt forsiktig, men litt støkk og en fantastisk stand med kanonreis og ro. Jeg har inntrykk av at ordet kanonreis kommer til å gå igjen. Det sies at reisen er best på unghunder før man har begynt å herje for mye på dem. Hun har vært under press, men har ikke våknet fullstendig. Det kan bli spennende fremover, jeg forskutterer ingenting om i hvilken retning dette kommer til å gå.

Det ble en del sosial trening og matching i helga. Ingen henging på makker. Jeg registrerer at hun er en av de hundene som virker å gå seg bedre utover dagen. Slett ikke en dum ting på jakt,

Hun stiller til start på Sennalandsprøven til helga om ikke noe annet kommer i veien. Da jeg har vært klønete i planleggingen er jeg på kurs denne uka og kom fra utlandet i forrige uke. Jeg har derfor ikke fått trent noe med henne og har prioritert og henge med Bretonen Cali i stedet, derfor fører jeg henne ikke selv. Det føles litt rart å sende lillejenta av gårde med andre, men slik det ble er det helt klart den beste løsningen. Det er så mange faktorer som avgjør utfallet av en jaktprøve, men de faktorene som kan påvirkes skal gå i Leias favør. Hva er best for Leia?

Jaktferie og annen ferie

Leia har vært med alfa på jaktferie. Jeg har vært på jentetur i NYC. Usikkert hvem som hadde mest utbytte, begge har hatt det bra og vi er begge litt sårbente.

Leia har sett en del fugl. Tatt stand, støkket og vært i ro i oppflukt for det meste. Langlina har ligget hjemme. Hun har kanskje blitt en tanke tynnere.

Hun er meldt på Sennalandsprøven, men da jeg har vært mye borte og skal bort i jobbsammenheng neste uke blir det alfa som fører henne. Jeg har bestemt meg for å være stillferdig observatør, såkalt "dilter". Det var en vanskelig avgjørelse da det fristet å stille bretonen Embla i VK for å få erfaring derfra, men erkjennelsen er at jeg har masse å lære i UK og det er der jeg og Leia skal gå det neste året og året etter der skal vi gå i AK så jeg valgte altså dilting. Det er en bra gjennomkjøring og montitorering før vinterens prøver.

Det var litt sårt og komme hjem til en Leia som helt klart ikke syntes noe om at jeg ble borte en ukes tid. Det var en kald skulder. Det ble tvangskosing og kloklipping senere og i dag er vi best buddies som alltid.

Dagen derpå - tid for refleksjoner

Når man har sovet champagnerusen av seg er det tid for ettertanke. Leia sov med åpent bur i natt, men lå på ro på plassen sin til hun fikk beskjed om å komme ut. Det hadde ingen trodd for noen måneder siden.

I dag var det prat med oppdretter som var fornøyd. Det er et must som fersk og ha en ivrig oppdretter.

Jeg er selv strålende fornøyd. Leia ligger noe etter den ambisiøse treningsplanen som jeg la opp til i vinter. Dette sammenfalt med at treningsdagboka med mål og planer ble borte i alt virvarret, kanskje var det ikke tilfeldig?

Samtidig var det ikke mulig å få felt fugl for henne så mye før. En uke, ja visst, men hva er en uke i denne sammenheng? Det jeg hadde planlagt var at hun skulle være i ro i oppflukt når man kunne begynne å trene etter båndtvangen. Tja, ha... Hun rampet i en del situasjoner hvor hun tok opp fugl og gikk etter uten å ta sikker stand, derfor ikke bedømt som tjuvreis og da var hun tilnærmet ustoppelig. Fersk som jeg er var jeg redd for at dette skulle bli en etablert vane, for det hunden blir vant til blir den også god på. Jeg hentet inn hjelp, fikk hjelp, og hunden har vært komplett i ro på felling.

Det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt er - fikk jeg dette til selv? Jeg har landet på at det ikke er det viktigste. Det viktigste er hvordan man får best mulig hund. Leia og jeg har lagt grunnlaget sammen. Vi har kost, vi har trent, jeg har bært henne opp og ned trapper, tørket tiss, avføring og oppkast. Det har vært lite blod, desto mer svette og enkelte tårer både i fortvilelse og glede. Leia er mye hund. Hun har en stor kapasitet. Jeg tenker i ettertid at jeg med hell kunne hatt noe enklere, men jeg vet at da hadde jeg ikke vært så stolt.

En ting står for meg som mer og mer sant. Et råd jeg fikk den dagen etter Leia var født. Man ¨må se an den hunden man faktisk har og tilpasse mål og trening etter denne, ikke hva som har fungert før eller for andre. Leia er ingen A4-hund. Det blir enten fantastisk eller ræva.

Den korte versjonen - Girlpower.

Leia starter ut i god kontakt med fører i fin fart. Bruker vinden bra, og gjør gode slag. Finnes i stand oger komplett i ro i oppflukt og skudd når fugl går. Senere støkk som hun respekterer. Deretter ny stand. Går villig på. Ny stand. Reiser. Komplett i ro. Fugl felles.

Dette betyr at Leia har tatt steget over i de voksnes rekker. Det er felt to fugl for henne merkedagen 18.09.11.

9. september var det merkelig myhe aktivitet. Bil som ble pakket og Leia skjønte at store ting skulle skje. 10. September - første dag av jakta kom og Leia ble liggende i bur. 11. September lå Leia fortsatt i bur. Planen var at hun skulle komme ut 12. September, men grunnet logistikk ble det ingen jakttur 12. september. 14. September ble det Leias tur. Noen stander, men vanskelig terreng gjør at det blir litt stang ut. Positivt er et nydelig tilpasset søk og hun er i ro når fuglen går. Store fremskritt.

16. September fortsatt ro, rype ggår 10 m foran henne.

Så er vi tilbake til triumfen som feires med champagne. Skål for Leia.

Ro i Oppflukt og en meget kort jaktprøve

Leias mor Molly fikk i går 1. ak på jaktprøve. Det er høyste premie i kvalietetsklassen og hun er dermed kvalifisert for vinnerklassen innenfor jaktprøver som er den øverste klassen. En annen hund som har gått i denne klassen noen år er Alfas Embla. Embla mangler toppremien CACIT som man kan få ved å vinne en jaktprøve som går over minst to dager og som har tillatelse til å dele ut CACIT. I min forenklete versjon må hunden for å få CACIT reise rype og være i ro samt vise et godt søk og ikke bli slått i fugl. Dersom Embla hadde fått CACIT ville hun kvalifisert til tittelen Norsk Jaktchampion, forkortet NJCH. Derfor pakket vi bil og hunder og satte kurs mot Børselv hvor det ble arrangert en slik cacitprøve. Embla var med i under en time da hun ble borte for fører som ikke fant henne igjen. Sannsynligvis hadde hun funnet fugl for resten av prøvedeltakerene så fugler kommer opp der Embla ble antatt å befinne seg. Noen ganger er det stang ut. Er det stang ut er det som regel fordi det har vært fugl involvert, og det er som regel realt. Det ble med andre ord et kort opphold i Børselv.

I går kveld under trening festet Leia stand, reiste rype presist og satte seg på kommando. Vi hadde ikke med noen startrevolver så det ble ingen skudd. Likevel - LYKKE!

Cali blir flinkere og flinkere i sitten og hun er en stor apportstjerne allerede. En fin hund som det er en ære å jobbe med.

Den stressede fuglehund

Jeg forsøkte litt fordekt i går å selge inn pass av en fuglehund til et vennepar. Samtalen dreide seg fra før av om hunder. Da det ble snakk om fuglehunder ble de begge enige i at fuglehunder var veldig stressede fuglehunder. Da jeg sto opp i dag lå min hund i bur og så opp da jeg gikk forbi, men rørte seg ikke. Lille Embla så opp, men rørte seg heller ikke. Cali satte seg opp i stilling, men det kom ikke så mye lyd. Man velger vel selv sitt hundehold.

Men ja, det hender Leia hopper på andre mennesker. Jeg bruker å kalle det og pote dem, men det er helt uakseptabelt. Jeg velger å tro at det er mennesker som har invitert til det selv, men jeg har ikke statistikk nok til å si noe om det.

Joda, min hund kan "stresse" eller gire seg opp. Jeg er veldig glad i den ene Norrønabuksa mi slik at det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at jeg burde ha byttet på flere bukser for Leia skjønte at når den kom på så betydde det tur, og ikke bare tur, det betydde kul tur feks ski og løpe fritt og da gikk halen og i blant brukte hun stemmen til å si - ikke glem meg - ikke la meg ligge igjen. Hun fremviser den samme iveren når jeg stopper bilen med samme nevnte bukse. Jeg tilskriver det parameteren jaktlyst. Noterer det på blokken som svakt irriterende oppførsel, problemet er at jeg gleder meg minst like mye til disse turene og min glede smitter nok over til godjenta mi.

Poenget er - du skaper din hund. Jeg tenker at Leia på mange måter er lik meg - og det er på godt og vondt. Ønsker man en stresset hund så kan man nok i stor grad få det. Ønsker man en rolig hund kanb man nok i stor grad få det. En annen ting er at hunder er flink til å tilpasse seg situasjon og person. Den kan ha en helt annen fremtoning avhengig av hvem den er sammen med. Nå skal vi snart gå å trene litt

Flokken vår og langlinen

Jeg har fått en liten kommentar fra sidelinjen om at jeg er litt vag på flokkoppdatering for tiden.

Det har seg slik at Leia og jeg har slått oss sammen med en annen liten flokk. Denne besto av Alfahannen og hans hund Embla. Embla er en 7-årig breton, kjent for sin fine øyekontakt og hørbar for sin piping på fjellet om hun må gå koblet. Stor jaktlyst på 4 små ben. Det siste tilskuddet er den importerte amerikaneren US Cali. Også denne en Breton - 2 måneder mindre enn Leia. Til nå et rimelig ubeskrevet og udressert blad. Vi har trent litt på innøving av sitt i dag. Hun lærer fort.

Leia og jeg har vært en liten morgentur. Vi hadde forhåpning om å finne et kull. Vi gikk fot et godt stykke for å komme rett i vinden. Så ble Leia koblet i langline til magebelte. Leia gjorde noen gode slag i vinden, men de ble selvfølgelig ikke store. Fuglen fant vi dessverre ikke. Men i dag ble det ingen ramp. Akkurat nå er målet først og fremst og ikke rampe. Leia finner fugl, men det er fint med kontroll i situasjonen.

Leia var ute og trente i går også med Alfa og hans Embla. Det ble ingen rene situasjoner, men hun ble tydelig giret når det var fugl i lufta. Dressuren virket bra i går, men dressuren virker så lenge det ikke er provokasjon som heter rype.

Tid for refleksjon

Det har vært en hektisk sommer. Det har vært mindre tid til trening enn jeg så for meg og det har vært enda mindre fremskritt enn jeg håpet på. Vi er langt unna mitt ønskeskjema. Leia er ikke stoppet i fugl i reel situasjon. Tendensen er at hun tar opp fuglene med solid ettergang. Så også i dag. Det positive er at når vi er på vei ned - ja for vi gikk rett ned når hun endelig kom så fester hun stand. Usikker på om det var synsstand eller ikke. Men hun fester og hun står. Hun avanserer noe tregt, men fremover går det. Når rypene letter står hun i strak line, men hun står og når lina blir slakk går hun ikke etter. Da var det tid for litt skryt, og noen innvendige tårer. Blod, svette og tårer.

Vi hadde alle ambisjoner om å i alle fall debutere på Børselvprøven. Det blir ingen Børselvprøve, og vi får se om det blir Sennalandsprøve til høsten. Leia er god på sekundering, så det er jeg ikke så redd for, men med en hund som støkker mer enn hun fester stand finner vi det riktig å trene mer.

Hva skjedde etter Nordreisa? Det har i grunn skjedd ganske lite. Jeg har blitt mer bevisst. Jeg har trent mer på fløyte. Jeg vet at seier smaker fantastisk og at det er hard jobbing og pågangsmot som er nøkkelen. Det handler om kontakt og lederskap. Jeg mangler fortsatt redskapet til å få lille Lei til å spille på parti med meg. Men vi hadd en fin helg.

E det mulig det umulige?

Båndtvangen er opphevet. Utfordringen er klar. Leia skal stoppes i fugl. Jeg er sikker på at det kan skje. Jeg er usikker på når jeg kan få det til. Leia og jeg har ferie nå. Planen var å trene, trene, trene - fuglearbeid på fuglearbeid.

Jeg sitter i sofa og blogger og Leia ligger i buret. Status så langt: Ettergang. Uvisst om hun tar stand, men Leia flyr etter rypa som hun ikke tar igjen og sist hun ble observert springende etter en rype viste GPS tresifret antall meter. Det ble lite skryt. Det positive er at hun vurderte å stoppe før jaktlysten tok helt av. Målet er å ikke la henne rampe mer.

Så ja, jeg overlot henne i mer kyndige hender, men det ble ingen fugl. Vi ligger sånn sett etter skjema. Målet var å få henne klar til Børselvprøven som er om ca 10 dager. Det eneste som er helt sikkert er at jeg ikke kommer til å stille henne da. Vi får se hva som skjer i løpet av September.

Tidvis virker det som en helt umulig oppgave å stoppe henne i fugl. Det som virker helt sikkert er at det er en tøff hund og at jeg ofte blir for forutsigbar for henne. Til dette vil jeg nok legge til at Leia er smart. Noen vil protestere og det er vitset mye om Setterhjernene. Men Prinsessejenta mi skjønner når mye - særlig om korreksjon. Jeg har bestemt meg at det er jeg som vinner til slutt, men veien har blitt lang. Triumfen vil bli desto større.

En ensom ulv

Det sosiale i å trene i lag; gå på tur, brenne bål, koke kaffe - prate hund - det tiltalte meg. Plutselig satt jeg der med egen hund.

Så kommer jeg dit at jeg forstår at det finnes en tid for alt. Det er en tid hvor det mest fornuftige er å trene alene. Trene dressur, bygge lederskap, få hunden i fugl. Distraksjoner som andre hunder og velmenende råd - det er en tid for alt.

Så Leia og jeg har gått alene siste uken. Kanskje ikke så sosialt, men så nødvendig. De feilene som gjøres da gjøres av oss alene, uten innblanding.

Mange feil, gir rom for ettertanke og nytenkning. Vi kommer sterkere tilbake.
En dag er vi der at det gir mening å trene med andre, men den tiden er ikke nå - men den kommer!

Betraktninger

Leia og jeg har tilbrakt en del tid alene. Det har mer enn noe annet vært trening på korreksjon for min del. Hurtigheten og bestemtheten begynner å komme på plass. Det er ubehagelig å korrigere sin hund. Det er blant annet ubehagelig fordi det er noe som ikke har gått som det skulle. Leia er tøff og hun utfordrer meg. Ved korreksjon prøver jeg å farge verden hennes mer svart/hvitt. Hun skal vite med sikkerhet hva som er lovt og hva som ikke er lov. Det er også ubehagelig å korrigere med andre til stede. Man skal rose så man skjemmes, men man skjemmes også ofte når man korrigerer.

Utfordringen nå er å få opp øyekontakten. Hun gjør ofte som jeg sier, men det er tydelig at hun er på jakt og da skorter det fort på øyekontakten.

Foreløpig er hun ikke meldt på jaktprøver denne høsten. Vi meldte på Børselv og meldte av. Hunden skal være stoppbar før vi stiller. Det er hun ikke nå. Det kommer - og når det kommer blir det med stil - og det vil være et resultat av hardt arbeid.

The field is yours

Leia har debutert på rypetelling. Da jeg er mest opptatt av Leia vil dette innlegget handle om akkurat det - nemlig Leia.

Hun begynte ut i dressurbånd og kobbel. Det ble noen kraftige korrigeringer, tidvis ble det dessverre også det vi kaller litt herding. I forkant av tellingen var det usikkert om Leia i det hele tatt skulle være med, men det ble for fristende å ha henne med. Er man med er det også sannsynlig at man kan få løpe litt. Oppsummert så er det jeg tok med meg ned fra fjellet. Leia bruker vinden bra, hun har ikke våknet, men gikk i god kontakt med fører.

Det blir nok ikke siste gangen Leia løper over fjellet. Veien blir til mens man løper

Det kan bli en fantastisk jakthund eller en ræva jakthund

Det er mange overskrifter man kunne hatt etter helgens bravader. Inntrykkene haglet.

Utgangspunktet:
Scenen var nydelige båtnes sentral i Nordreisa. Vi var på dressurkurs med duetrening. Jeg hadde ønsket at grunndressuren var mer inne, men som oppdretter påpekte - dess mer å lære. Det er ikke nødvendigvis det at innsatsen har manglet, men det som har stått klarere og klarere for meg i sommer er at det er noe galt med lederskapet. Når det gjelder har Leia gått egne veier - og dertil kom erkjennelsen at jobben vi har gjort hittil ikke ville holdt til ro i oppflukt. Viktige erkjennelser per se.

Hvor er kontakten?:
Det ble åpenbart ganske fort når de andre deltakerene og instruktør skulle se på dressuren og jeg visste det også før det ble påpekt. Leia gjør tidvis som jeg ber om, men hun er ukonsentrert og hun har tankene på alle andre ting enn meg. Øyekontakten er fraværende.

Skuespilleren:
Instruktøren tar kobbelet og med en kraftig og timet korrigering er det nok til at Tøffe Lille Leia blir redusert til den tilsynelatene nervebunten Leia, bortsett fra et punkt. Hunder flest ville lagt seg ned og underkastet seg, ovenfor denne massive overraskende dominansen velger Leia og forsøkte å flykte. Det gikk heller dårlig.

Duer:
Leias første møte med duer ble noe farget av den farlige instruktøren, men på avstand var dette fryktelig spennende. Jeg fikk føre henne i linen selv da hun fokuserte mer på intruktør enn på fugl. Hennes interesse for fugl gikk rett oppover og den flatet ikke ut. Leia våknet så til de grader.

Dressuren:
Fredag og lørdag gikk, det eneste som ble mer klart var at jeg hadde et problem uten at jeg ble særlig klokere på hvordan man løser det. Frustrasjonen var betydelig. Søndag morgen kuliminerte det i brannsår og forbannelse etter en episode med linen - og dertil ettergang, litt vek korrigering og en "gal" hund. Det er da utsagnet faller "Det kan bli en fantastisk jakthund eller en ræva jakthund". En telefon til oppdretter og litt mobilisering av krefter senere skjedde det noe. Mellom kirketid søndag og til kirkekaffen ville vært avsluttet skjer det noe. Lederskapet skifter eier. Leia leverte et fantastisk fuglearbeid med reis i fullt samarbeid med fører. Det kan blir fantastisk eller det kan bli ræva.

Dette var beretningen refleksjonene kommer nok senere.

Det var den foringa

Hundemat er en hel vitenskap for ikke å snakke om industri. Det er et yndet tema når hundefolk møtes - hva forer du med og hvorfor forer du med det?

Foreløpig er det Royal canins valpefor av den enkle grunn at det var det hun fikk hos oppdretter. Det blir det i fortsettelsen også i alle fall til hun har spist en stor sekk til så får vi se hva vi finner på etterpå.

Det nærmer seg jakt og med det også større fysiske og mentale anstrengelser enn tidligere. Meningen er å gå noen timer om ettermiddagen hver dag så får vi se hvor lenge hund og eier rekker. Den siste backer vel ut før den første. Nå er det en gang slik at det er en betydelig fettprosent i valpeforet og valpeforet er tilpasset en hund i vekst slik at jeg i utgangspunktet tenker at jeg beholder det fremfor høyenergifor som hun vil få i jakta i senere år.

Jeg er veldig tilhenger av vom og hundemats våtfor, men ser at man ikke gidder å dra den i store partier innover fjellet.

I starten hadde Leia en helt upåklagelig matlyst, jeg ser nå at hun ikke synes det er så stas å spise om morgenen slik at det nå blir foring en gang om dagen. Man kan gjøre seg mange bekymringer om hundens matlyst, men det eneste Leia er sikker på er at hun ikke får mange sjanser i matskåla.

Snart generalprøve

Til helgen kommer årets første store begivenhet. Tamfugletrening i Nordreisa. Det er da man skal se om dressuren holder. Jeg har en formening om at den ikke gjør det. Jeg har forsøkt å ta den inn. Hun blir bedre og bedre. Jeg blir mer og mer konsekvent. Det skal ikke slakkes. Det skal jobbes.

Leia kan. Leia vil ikke bestandig. Hvorfor vil hun ikke? Fordi lederskapet mitt ikke er sterkt nok. Hun vil jo gjøre som sjefen sier. Det handler om å være sjef. Hvorfor gav jeg fra meg sjefsstolen og når? Det er en av de tingene jeg lurer på om jeg får svar på i helgen. Fortiden er likevel ikke så viktig. Det viktige er hvordan man skal hente det inn.

Jeg tror ikke det er noe problem å få Leia til å jakte bra eller gjøre det bra på jaktprøve. Spørsmålet er om det er jeg som får det til. Er målet en premiert hund alene burde jeg satt det bort. Målet er en hund jeg har fått til - og som i det tilfellet vil oppvise ikke så rent lite dresserbarhet.

Jeg har kjøpt inn ekstra batteri til videokamera samt minnekort. Nå skal jeg lade mitt fotoapparat så får vi se om det ikke blir noen bilder fra Nordreisa etter hvert

Æi gjer mæi aldri

Det ser ut til å bli en stillingskamp. Jeg skal vinne den. Jeg må bare tenke ut hvordan. Jeg har tenkt en del. Blant annet på mindre, men mer fokusert kontakt.

I går forsøkte vi på nytt. Hun gjorde utrolige fremskritt i løpet av kvelden. Jeg satte så på langline og gav henne tøyanden. Det gikk så det suste. Optimist som jeg er koblet jeg henne fra. Jeg har før vært inne på at Leia vet godt forskjellen på langline og ikke langline. Så resultatet var at Leia sprang som tidligere. Det er det store problemet jeg klarer ikke trykke henne ned fra avstand. Fikk i alle fall fortalt henne til slutt hvor skapet skulle stå og hun lå helt stille i hulen sin resten av kvelden.

Vi får se hvordan det går. Men den seigste vinner til slutt.

Lederskap er noe man må gjøre seg fortjent til

Har lyst å hyle høyt av frustrasjon.

Frustrasjon 1: Erkjennelse av at Leia ikke er noe i nærheten av å være i ro i fugl for meg. Skredet ble utløst av lek med tøyanden "Duck". Det var ikke som Leia hadde tenkt å sitte eller komme inn med Duck. I rettferdighetens navn hun satt som en prinsesse før hun fikk klarsignal og hun satte seg momentat på vei bort til Duck. Men derfra var det rene maratonen og hun hørte ikke akkurat på meg. Konklusjon: Mangel på lederskap.

Ekspertisen kom til stedet - Leia apporterte Duck som den prinsessen hun er. Ble jeg glad? Ikke egentlig. Jeg vet at hun kan. Jeg bare vil at hun skal gjøre det for meg.

Ja, det er et lederskapsproblem og lederskap er noe man må gjøre seg fortjent til. Hvorfor er det så vanskelig? Det har med svart og hvitt og gjøre. Jeg og Leia har nok for mange farger - og farger er tap av lederskap. Det handler om korreksjon og ikke minst hurtighet i korreksjon og ros og lek. Det er bare så utrolig vanskelig. Burde jeg ikke trent Leia i stedet for å blogge? Tror vi begge trenger en pause.

Har i alle fall kommet på igjen hvor viktig øyekontakten er.

En liten historie fra Leias verden. Hun er jo født og vokst opp i Hammerfest og ikke så vant til trær. Så hun sprang likså godt inn i ett i går. Undersøkelse etter alle kunstens regler har ikke kunnet påvise noen skade eller halthet.

Det hainnle om å leve

Det har gått mye i norsktopper for tiden - og blant annet Kine Hellebusts Det hainnle om å leve. Her er et lite utdrag.

"Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live ditt i hjæl"

I går leste jeg et intervju på sidene til Norsk Breton klubb. Breton.no
Jada, jeg forsøker å plukke det beste overalt og er ikke så nøye om det kommer fra engelsk setter-miljøet eller ikke. Poenget var at det var et intervju med Tor-Eivind Båtnes som driver tamfugletreningen i Nordreisa. Jeg bet meg merke i et par ting. Først at ting var enten "ja" eller "nei" og ingenting i mellom. Jeg har nok litt lett for å la det bli litt farger i hverdagen. Ting er nok ikke så svart/hvitt og det kan nok tidvis være litt vanskelig for Leia.

En annen ting han var inne på har jeg selv tenkt og forsøkt å justere uten så veldig mye hell, men fant ny motivasjon i går. Det er altfor mye volum når jeg trener. Jeg glemmer at Leia hører mye bedre enn meg. Og jeg får absolutt like god eller like dårlig respons på lav stemme som med høy stemme. Det kan vel være greit å ha den høye stemmen til senere.

Leia fant jeg i en stilfull stand i morges, noe uviss på hva hun hadde tatt stand på. Hun gikk i alle fall før jeg kom bort og fikk sett hva det var. Hun satte seg når hun fikk beskjed. Vi får se hvordan det går.

"Av godbit lærer jeg ingenting" Leia

Det skjedde to ting i går etter blogging. Det ene var at jeg falt for fristelsen og fant fram godbitene igjen for å se om jeg fikk noen fart på innkallingstreningen. Fasiten var en hyper hund som var mer ufokusert enn vanlig. De ble lagt bort igjen. Av godbit lærte vi absolutt ingenting.

Det andre var at jeg tok en nerve. Det blødde og blødde og blødde. Forsøkte å stoppe med komprimering, men hvordan komprimere en klo? Forsøkte til slutt nedkjøling, med varirende hell. Vet at potetmel og sviing er andre kjærringråd. Fasiten ble i alle fall lek med en annen hund. Leia glemte nerven og det fikk blød til det stoppet. Vi har klippet lett etter det slik at hun ikke skal få angst for kloklipping i ettertid, men dette ser bra ut.

Vi hadde en fin liten treningsøkt nå i kveld. Det ble ingen i morges. Det har blitt bra med lufting i dag. Leia og jeg er fornøyd med dagen.

Det årvisse sommertegn i Hammerfest

Etter at jeg fikk hund har det tilkommet et nytt sommertegn i Hammerfest. Det er den dagen i juli da man må ta på seg boblejakken for å orke å være ute med hunden. Her sitter jeg og skriver under et teppe i fullt vinterullundertøy - sommeren er her.

I helgen har jeg hatt det vanskelige valget mellom helgevakt med hundefri eller helgevakt med hund. Det første alternativet er det klart foretrukne for hunden og for min samvittighet, men det ble det siste. Rasjonalet var at dersom jeg får tid til å trene en økt hver dag gjennom helgen så har jeg fått de øktene. Man kan håpe på å våkne tidlig i morgen og få en økt da også før jobb. Mirakelenes tid er ikke forbi.

Det var en bra økt. Leia sitter bra. Håper hun lar seg stoppe i fugl. Jeg har tro på det. Hun er litt vill og upresis i innkalling og tidvis nonchalant. Målet er å få dratt det inn i løpet av de neste 7 dagene, så får vi litt finpuss. Jeg innrømmer her jeg sitter at vi ligger langt etter de ambisiøse målene jeg og Leia hadde i treningsdagboken. Den har blitt borte og det er kanskje like bra...

Innkalling

Teorien er i orden. Leia må stoppe når hun skal komme inn. Det må bare omsettes i praksis. Det regner masse så det har blitt lite trening i dag, men Leia er fornøyd i regn hun.

Rapport på haglebanen. Traff ca halvparten. Slett ikke verst.

Innkalling

Teorien er i orden. Leia må stoppe når hun skal komme inn. Det må bare omsettes i praksis. Det regner masse så det har blitt lite trening i dag, men Leia er fornøyd i regn hun.

Rapport på haglebanen. Traff ca halvparten. Slett ikke verst.

Lille lei

Ny økt i dag. Langlina er parkert. Hun har blitt utrolig kjapp i sitten. Stolt av det. Det mangler litt i innkallingen og det mangler presisjon i innkallingen. Sånn går dagene.

Har lagt hagletreninga litt på hylla til fordel for intensivtrening med hund. Er ikke lang tid igjen før det blir tamfugl og forventer at man får flere svar da.

Hvorfor er det så vanskelig?

Frustrasjonen kan ta overhånd i blant. Leia skulle gå fot i løpet av helga, det gikk sånn passe - jeg ble oppgitt, frustrert på grensen til forbannet. Så skjer det. Jeg gir kobbelet bort og Leia går fot som hun ikke skulle gjort annet. Da er hun prinsessen som går polonesen sin.

Hva er forskjellen? Selvfølgelig har du elementet med at en fremmed ofte vil lykkes med hunden umiddelbart, fordi hunden ikke vet hvor grensene går og det ofte er best å gjøre som man blir fortalt. En del av teamet Nina og Leia er nok at Leia ofte vet når jeg "eksploderer". Når jeg analyserer situasjon i ettertid ser jeg at jeg ikke gikk fot med rett intensitet. Intensiteten var ikke der, jeg var ikke tilstede 110%, kanskje 70. Hvorfor? En av grunnene er nok at jeg mener Leia kunne elementet. Riktignok var provokasjonen stor, men jeg hadde nok en forventning av at hun skulle gjøre som fortalt, og når hun ikke gjorde det var jeg ikke nok tilstede i korreksjon.

Jeg ser også at jeg og Leia i altfor stor grad har trent dressur. Vi må dressere i hverdagen. Leia er ikke dum (selv om noen liker å slå vitser om setterens intelligens). Kommer langlina på skjønner Leia at vi trener og da gjør hun ofte akkurat som hun skal. Kanskje fordi hun synes det er spennende, men også fordi hun vet at korreksjon kommer. Den vissheten skal hun også ha i hverdagen. Den vissheten skal overføres til fjellet.

Jeg tar meg i å undre meg litt over all den tiden noen (les meg) klarer å bruke på hunden sin. Kose med hunden, trene med hunden, tenke på hunden og evaluere hunden. Det fremstår tidvis som litt egoistisk. Det leder meg også til kollega Lenes spørsmål "hva er målet med Leia?". Nå når jeg ser Leia løpe begynner jeg å tro at det er jeg som er Leias begrensning. Jeg tror ikke hun blir bedre enn jeg lar henne bli, men så tror jeg også at hun kan nå uendelig langt fordi hun har det i seg. Hun er en trygg hund og hun er i ferd med å bli roligere. Hun har de anatomiske forutsetningen for å bli en utholden jeger. Jeg er meget spent på hvilken jeger hun blir. Målet mitt med Leia er at hun skal få utvikle seg til å bli så bra som hun kan bli. Og derfor skal vi trene mindre, være mer til stede i hverdagen med større intensitet. Veien blir til mens man tenker og prøver.

Provokasjon, provokasjon, provokasjon

Det som gjør hundetrening så utrolig vanskelig er behovet er at det krever - det krever at man er på tå hev, klar til å gripe inn.

Leia skal få treffe den ultimate provokasjon til høsten - nemlig rypene. Før det har vi planlagt surrogatprovokasjon i Nordreisa. Det er viktig at hun lærer at lovene vi drar opp er allmenngyldige. De gjelder i hagen. De gjelder på fjellet generelt og de gjelder på jakt.

Konsekvens, konsekvens, konsekvens og det er vanskelig, vanskelig, vanskelig.

Leia gir mer gleder enn fortvilelser. Mye på grunn av hennes vinnende vesen. Så er det dette at vi har et hjerte for hverandre. Jeg ser på Leia at vi er en form for symbiose. Det er få ting som er bedre enn å krølle seg sammen med hunden sin. En dag skal hun nok få sove i soveposen min.

Det er hardt å vokse til noen ganger.

Leia ligger og slapper av med bena mine. Det var vel slik vi startet vår felles karriere også. Passivitetstrening, passivitetstrening og atter passivitet. I ettertid har det også blitt mengder med aktivitet. Jeg lar meg stadig overraske hva som bor i den hunden. Hun er et oppkomme av energi og ikke minst har hun en glede som enhver må misunne henne. En herlig hund.

Men nå er vi altså tilbake der alt startet. Målet denne måneden er å stramme inn dressur og lederskap noe vi håper skal få en god avslutning når ekvipasjen Nina og Leia setter kursen for Nordreisa i slutten av måneden. Vi håper å få festet en del til film slik at vi kan analysere det hele i ettertid. Litt eksentrisk må man få være. Leia er flink i sitt og har startet med sitt på fløyte. Jeg er noe mer skeptisk til innkalling.

Ser at min største utfordring er å bare gi en kommando - og kreve lydighet mot den. Det er rart det, at det er sjelden hunden som trenger å endre seg. Det er som regel eieren som må endre adferd. Merkelige greier.

Jeg skulle ønske meg hakket bedre øyekontakt når vi bare er ute og går tur, men verden er så stor og det er så mye som må studeres. Det er hardt å vokse til når man er liten, men tøff som lille prinsesse Leia