8000 treff

Nå har det vært 8000 treff her inne. Noe som er rimelig bra for en så smal blogg. Eller som en av leserene sa da jeg traff henne - først var det jo en blogg om bare engelsk setter, men den har utvidet litt.

Jeg er usikker på hvordan rase som er mitt hjerte nærmest. Skjønt jeg er vel sikker på at det er individene og ikke rasen det går i.

Nå kaller familiære forpliktelser så det blir bare et klapp på skulderen til dere som er innom og leser. Håper dere har noe igjen for det.

På rosen skal dressøren kjennes

Det skrives ofte i hundeøyenmed at timing er viktig. Etter hvert er jeg blitt rimelig flink til å korrigere, men når jeg ser meg selv utenfra så mangler rosen og den rosen som kommer mangler timing. Det er som jeg må gjøre meg opp en mening om jeg virkelig er fornøyd. Det er der jeg må sette inn støtet.

Å dressere handler mer om ros enn om korrigering. En ting er at hunden skal lære hva den ikke skal, men den skal også lære hva den skal. Så fra og med i morgen er jeg et mer positivt menneske som ser etter det halvfulle glasset  i stedet for det halvtomme:)

Den korte lange sommeren - når apportkoden knekkes

Jeg har skjønt mye om apport som jeg ikke har skjønt før. Det har som det i blant gjør med hundene tatt tid å nå denne innsikten.

Man diskuterer himmelhøyt om tvangsapport er bra eller dårlig. Mange snakker varmt om lydighetsapport som er en mildere form for tvangsapport, men er det så langt unna?

Jon tok apporten på Leia i fjor. Dette var av flere grunner, men mest fordi det var han som skulle føre henne i norsk derby. Han har flere ganger fått forespørsel om å ta apport på andres hunder. Da jeg skulle trene med Leia nå i sommer var det den hardeste kjeven jeg noen sinne har møtt. Lærdom: Om Leia er en aldri så god apportør vil ikke en riktig gjennomført tvangsapport nødvendigvis overføres til en annen. Jeg trente hold. Jeg fikk henne til apportere bukken, men uten å påføre hunden smerte. Nå apporterer hun som en dronning. De som har peiling på teorien ville sagt at jeg tok lydighetsapporten på henne.

Myte nummer to er at hunden synes det er mye morsommere å apportere fugl. Her vil vi nok ikke få svaret, og kanskje synes hunden det er nettopp det. Jeg så stor forskjell på Cali på fugl og på bukk. Jon sa likevel at en hund som har knekt koden vil ikke skille på bukk eller fugl. I dag skjønte jeg at Leia har virkelig knekt koden. Det var en hund som var så giret at hun prøvde å mase på meg for at jeg skulle hive ut bukken. Lærdom 2: En hund som har skjønt det skiller ikke på bukk og fugl.

Hva har så overskriften med noen ting å gjøre. Det er en måned til de første prøvene. Det er 14 dager til rypetellingene starter. Denne sommeren som virket så utrolig lang da den startet virker ikke lang nok nå når vi har 14 dager å finpusse dressuren på.

Så var vi på bærtur

Jeg fant en håndfull med deilige bær forrige helg, så etter masse om og men bestemte jeg meg for å ta en liten tur for å se på de myrene jeg bruker å gå. Det er andre som også går der så jeg hadde vel ikke store forhåpninger all den tid jeg var ganske seint oppe.

Diskusjonen med meg selv var jo at jeg hadde ikke med kjørebelte og det er jo så slitsomt å ha med seg hund når du ikke har den bundet til deg. Eller er slitsomt? Cali og jeg la i vei, Cali i en hånd og bærbøtta i den andre, jeg hadde hele tiden mest i den hånden jeg hadde Cali, men slitsomt var det ikke? En godt dressert hund vil gå når den får beskjed, sitte når den får beskjed om det og ligge når den får beskjed om det. Totalt sett var det en flott opplevelse. Jeg følte vel at man fikk igjen for den tiden man har jobbet med hunden. Den helt klare fordelen av ikke å ha hunden i kjørebelte på bærtur er at du ikke har en hund som trekker i deg.

En erfaren hundeeier snakket en gang om hvor flott bærturene var akkurat for fuglehundene. De er med på tur, men turen handler ikke om dem og de må lære å stresse ned også i marka. Kanskje vi tar oss en bærtur senere også...

Når man ikke får vist fram hunden

Jeg har en tendens til å langtidsplanlegge. Terminlister studeres flere måneder i forveien. Avtaler om overnatting, og nå også barnevakt gjøres, og  hundene trenes målrettet. En dommer som hadde tilbrakt adskillige timer i bil sa en gang at "vis nå fram hunden". Det er ikke alltid like lett.

Mitt enkle mål for høsten er å bare konsentrere meg om egen hund. Alt annet enn egen hund skal bli irrelevant. Jeg skal ikke la meg sette ut av makker. Når man er opptatt av alt annet så blir fokus dårligere og sjansen for at man selv spolerer for egen hund er helt klart til stede. Nå er fokus å få vist fram hunden så vil alt annet ordne seg på sikt.

På apporten skal jakthunden kjennes - Embla I salute you

Det er mange måter å få erfaring på. Jeg har vært så heldig å bli kjent med mange ulike hundetyper på nært hold på kort tid. I dag har trent tre av disse i apport. Egentlig var det de ferske AK-hundene som skulle trene, men når jeg tok ut alle for lufting la jeg merke til at Embla bare var opptatt av den relativt ferske fuglelukten. Så jeg tok inn de andre og la ut apporten for Embla.  Gammelhunden Emblas utrettelige apportsøk var og er av en slik karakter at man blir stående å smile. Bedre jaktkamerat finnes ikke. Unghundene gjør så godt de kan, men de kan ikke slå Embla i sin målrettethet og lyst. Embla girer seg opp så hun blir rent andpusten og hun sparer seg ikke. Det er ingen som er i nærheten av å komme opp mot henne. Gleden gjør at man blar i den mentale minneboken.

Embla som var den første hunden jeg felte fugl for. Vi befant oss i det som på folkemunne heter "Det grønne helvete", navnet er ganske beskrivende for det er rimelig tett. Det hadde vært andre sjanser den høsten, men sjansene var ikke slik i bøkene og til tross for oppfordringer fikk jeg ikke løst skudd før steggen gikk opp denne gangen. Steggen gikk ned som den gikk opp, men hvor? Embla ble sendt ut i apportsøk og hun jobbet som i dag utrettelig til hun kunne presentere fugl. Da hadde hun forsert en bekk og litt til. Vi hadde aldri funnet den fuglen uten Embla, det er jeg sikker på.

Apporten har vært i fokus i år da det på fuglehundtinget ble bestemt at det ikke lenger skal utføres apport på skogsfuglprøver. Samtidig er det krefter som mener at apport bør ligge til grunn for enhver premie på jaktprøve og som et minste krav apportbevis. Apporten er kanskje den mest krevende øvelsen en fuglehund og hans eier er igjennom. På landstreffet til Bretonklubben for snart 14 dager siden var det tre Bekkaurenhunder i finalen. I en rimelig vanskelig apportkonkurranse gjorde kennelens hunder det ganske bra. Vi snakket om at dette sier noe om dresserbarhet og styrken av tvangsapport.

Monner en rype i fryseren? Nei, det blir mest som delikatesse og det blir kanskje noen middager i året. Det betyr på ingen måte at man ikke skal ha respekt for viltet. Det er bare gjennom respekt for viltet vi egentlig kan rettferdiggjøre jakten. Hadde det vært en katastrofe om rypen hadde blitt liggende igjen i det grønne? På ingen måte, men gleden over å ha felt ville ikke vært i nærheten av den samme om vi ikke hadde fått fuglen med. Vi vil og skal drive human jakt. Ikke minst skal vi finne dyret om vi skadeskyter. Det er et krav på storvilt, det vil nok aldri bli krav på småvilt, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre vårt beste.

I dag sto jeg igjen med følelsen at på apporten skal en jakthund kjennes, og i kveld er en ting sikkert - det var Embla som sto øverst på pallen. Embla I salute you.

5 års planen: Finnmarkseventyret

Da jeg dro ytterligere nordover var det med en såkalt 5-årsplan. Tankegangen var sosialisme på sitt beste og litt eventyrlyst. Vi får se mye av staten i dette landet, riktignok betaler vi en del skatt, men jeg ønsket å gi noe tilbake ved å jobbe i et av fylkene med dårligst legedekning. Så det ble Hammerfest og jeg så for meg enten kirurgi eller en mindre plass på sikt, det ble ingen av delene.

Sommertid i Finnmark er kanskje ikke det som virkelig får fram sommerfølelsen hos mange, men sommertid er også tidvis en trist tid. Det er tiden hvor vi ser mange av våre venner pakke sekken og dra mot nye eventyr. Tidvis er sommeren også tiden hvor nye kommer til, men det er en gang sånn at det er flere som har flyttet enn som har kommet til. Særlig i år har jeg merket savnet av at man blir igjen. Det er ingen av de som jeg var i turnus samtidig med som er igjen i Hammerfest, en i Alta, men det er alt.

Klart man har tenkt på å dra sørover, men det har aldri blitt til.

Hva er planen videre? Nå når 5-årsplanen er over er vel planen å ikke ha en plan. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en fuglehundentusiast, men akkurat nå er det et viktig lodd på vektskålen. Mottoet for tiden er at man vet hva man har, men ikke hva man får.

Where to go? What to do?

Jeg vet hva målet er. Hvordan skal man komme seg dit? Hvorfor gjør man som man gjør og ikke som man skal?

I går hadde jeg en fantastisk økt med Cali og en ikke så god med Leia. Så skal man gi seg på topp, men det gjorde selvfølgelig ikke jeg, ble bare så utrolig ivrig. Det er så gøy å jobbe med hund og det er så gøy når man får det til. Så er det rimelig frustrerende når det ikke går så bra.

Så kommer Jon hjem og da kan jeg fortelle om dagens opplevelser og så får man tips til hvordan man kan jobbe videre og sånn går dagene. Jeg er utrolig heldig som har en dag-til-dag-coaching, selv om det kan gå litt mye i hund i hverdagen.

Dette med å definere målet er jeg blitt mer og mer opptatt av. Nå trener jeg ikke om jeg ikke har et mål. Trening uten mål blir en slags herding og jeg er heller ikke konsentrert om jeg ikke har et mål.

I går var den store påmeldingsdagene. Diverse hunder ble meldt på tre prøver, med muligheter om flere. Jeg kjente at ved å gjøre det følte jeg litt ekstra press til å trene. Det blir en spennende høst, men det blir skummelt å ta steget over i de dressertes rekker. Jeg har bare stillet i UK. 

Tiden fram til eksamen

4. August skal vi til en slags avsluttende eksamen som en avslutning på dressurkurset vi var på i Juni. Hvordan har vi jobbet? Hva har vi oppnådd?

Leia og jeg er fortsatt på et stadium vi ikke har vært etter at hun ble voksen. Dog har jeg ikke trent med henne de siste 14 dagene, men nå skal jeg ta meg på tak igjen. Skjønt ikke trent... Det er i hverdagen vi gjør den viktigste treningen. Det er de sittøvelsene vi kjører når det skjer masse rundt som gir den gode magefølelsen. Leia har alltid en god forståelse om når vi trener dressur og da tilpasser hun oppførselen til øvelsen - og det uten problem.

En ting som jeg har lurt mye på er bremselengde. Når korrigerer vi? Vi kom fort til enighet? Når hunden viser vilje til å sitte og faktisk bremser ned så må den kunne ha bremselengde, dersom den derimot ignorerer kommandoen så er det en annen skål. Da må det gis beskjed om at dette ikke er bra nok. Så nå skal jeg ut med barnevogna og så skal vi forhåpentligvis trene litt når Mathea har sovnet.

Sommerens utfordring - sitt på støkk

Jeg har hatt et stabilt høyt hundeengasjement, men jeg kjenner det bygger seg litt opp mot høsten. I går fant jeg de første multebærene og da fikk man litt høstfølelse. Det har vært en del usikkerhetsmomenter knyttet til denne høsten og samtidig har vel planene aldri vært klarere.

Målet for høsten er klart. Sam skal få være unghund og så får vi se hva han får til. Han er en hund vi gleder oss til å jakte for. Så skulle vi gjerne fått de andre opp i vinnerklassen. Momentet det hefter seg usikkerhet ved for Cali's del er den berømte sitt på støkk langt ute. Eller sikkerheten er at da vinteren var over var støkk på avstand ikke en øvelse vi forventet hun mestret. Så vi trener, trener og trener. Det er dressur, dressur og dressur. Vi håper å få gjort unna dressuren nå i juli så vi får bruke august på å bygge opp hundene.

Jeg er så spent på hva vi kan få til og samtidig har vi lille Mathea som nok har parkert hundene en hel del. Men erfaringen med Mathea er foreløpig at alt er mulig. Det er et spørsmål om vilje og godvilje.

De gale hundefolkene

Før jeg fikk hund selv hørte jeg om noen som planla ferien etter utstillingene og som tok fly sørover i romjula for å parre og så fly hjem igjen. Gale mennesker tenkte jeg den gang.

I dag sitter jeg og teller på knappene. Skal man reise sørover i jula? For blir det løpetid med parring i jula så kan sikkert hannhundeier parre på egen hånd, men klarer jeg å holde meg unna? Og skal man la være å bestille billetter når det med stor sannsynlighet kan bli parringsdøgn alle andre døgn enn de døgnene vi eventuelt er borte. Jeg innser det - jeg er blitt sånn gal hundedame. Skjønt det  har jeg vel visst en stund.

Og ferien. Også i år er den langt opp etter terminlisten til jaktprøvene, men neste år da skal vi har ordentlig ferie slik som "vanlige" mennesker har - eller skal vi det? I fjor sa jeg at det var siste året vi satset på det nivået, bare for å se at i år tar vi den enda lengere. Det kan bli morsomt å se hvor denne galskapen ender.

Den humane jakten

Breton landstreff er over for denne gangen og hvilket arrangement? Komiteen kan slå seg stolt på brystet - det var flott gjennomført og også her var det rom for konkurrenten i oss.

Jeg meldte på Cali på apportkonkurransen i siste liten. Hun skjønte overhodet ikke oppgaven og jeg bestemte meg for ikke å mase på henne i og med at jeg ikke er ferdig med apporten. Jeg tenkte at dersom hun skjønte den har hun farten til å gjøre det store. Embla's intelligens var med på å felle   henne, men hun gjorde det absolutt bra og fikk en hederlig 5. plass tror jeg det var. Enda større stas var det at Bekkauren hundene opptok halvparten av plassene i finalen. Vi slo oss litt på brystet og sa at det var et slag for dresserbarhet, men ikke minst for tvangsapporten.

En stødig apportør er ikke bare en fordel i konkurranse, men når man skal lete opp skadeskutt fugl er en hund man kan stole på absolutt å foretrekke. Vi snakker om human jakt. Jeg fikk også en del gode tips jeg kan jobbe videre med så jeg reiste hjem mye klokere enn jeg kom - og det er ikke så verst det.

Leader of the pack - flokklederen

Programmet heter hundehviskeren på norsk, men på engelsk er oversettelsen leader of the pack.

I dag var han inne på det essensielle. Hunden er i utgangspunktet ganske perfekt, men det er vi som mennesker som påvirker oppførselen. Vi er med på å gi hunden god og dårlig oppførsel. Jeg har før sagt at vi har fire veldig ulike hunder og som til dels har ulik oppførsel avhengig av hvem de er sammen med. Hvorfor er det slik? Om vi opptrer likt ovenfor alle burde de være lik? Jeg ser at allerede der svikter resonnementet, for vi opptrer ikke likt ovenfor noen av dem. Vi opptrer forskjellig ovenfor dem alle.

Månedens mål er helt klart. Å være flokkleder. Det må nok skje noe med energien. Det er ikke en  ren treningssak. Det er en holdningssak. Step up - be a leader.

Det er mye som skal planlegges

Har brukt en del tid den siste tiden på å planlegge overnattingskabalen til høstens jaktprøver. Det hele inneholder jo mange om-er, hvis-er og men-er. Ikke minst er Mathea en liten joker i det hele. Ikke bare skal hundene være i form, men lille tulle skal også være grøtspisende for at alt skal gå i hop. Det gjenstår å se hvor godt vi får dette til. Joda, vi har forsøkt pumping uten at det var noen stor suksess.

Vi har ikke som mål å få flest mulig starter på hundene. Vi gir oss når og hvis vi når målene for høsten, men vi har helt klart noen ting vi ønsker å oppnå. Det er en spennende tid vi går i møte. Nå skal dressuren manifisteres og grunnlaget for en god fysisk form skal legges.

Så skal Sam på utstilling til helga. Jeg har helt sagt fra meg ansvaret etter galoppfadesen med Cali i ringen. Jeg skal passe Mathea mens Jon springer i ringen. Jeg tror jeg fikk den letteste oppgaven.

Det er nemlig landstreff i bretonklubben i Nordlysbyen Alta. Vi gleder oss. Vi tar det som en oppvarming til høstens logistikkutfordringer.