onsdag 28. mars 2012

Det er rett og slett ikke så lett

I etterkant av vinterens prøve på Sennaland diskuterte vi om det var en forgubbing i miljøet. Dommerene hadde sin gjennomsnittsalder og deltakerene hadde sin. Hundene var vel litt bedre fordelt aldersmessig. Apropos gubber. Ja, det er flest menn som fører. En del av de damene som er der har enten aktiv mann eller mann som dommer, men hederlige unntak finnes det.

I alle fall i etterkant diskuterte vi - hvorfor er det sånn? Er det tilstrekkelig rekruttering? Kan man øke rekrutteringen? Hvordan skal man gjøre det?

Jeg er ikke så sikker på at det var så ille. Det var en del yngre og det var flere førstegangseiere. Jeg synes det lover godt. Det var dessutten en herlig Breton som jeg fikk gå med i Børselv som da gikk på prøve for første gang som halte i land sin 2. premie UK - jeg er ganske sikker på at det var en av de lykkeligste den dagen.

For veldig mange av oss krever det tid å lykkes med sin hund. Jeg har ikke tall på hvor mange timer arbeid jeg har lagt ned i Leia. Så har jeg selvfølgelig gjort mye galt, men slik er veien med første hund. Ja, jeg har forsaket en hel del og det er ikke tilfeldig at noen av mine bedre venninner bruker å si "hvilket fuglehundarrangement gjør at du ikke kan henge med oss i helgen?". Jeg innrømmer at det å dra med seg tre hunder på familiehytta i påska kanskje ikke lokker så veldig når noen er allergisk og andre er redd hund. Når det er sagt bruker jeg nok mer tid på hund enn de aller fleste. Tid er stort sett en underskuddspost for de fleste av oss. Jeg ser også at den jobben jeg har hatt siste året ikke helt har vært forenelig med ambisjoner om å få til en hund for jaktprøver. Heldigvis har Jon stilt opp når jeg har vært forhindret.

Det er også et spørsmål om økonomi. Det er store avstander å kjøre for å delta på prøver. Det er overnatting. Skal man gjøre dette ganske mange helger i sesongen - ja da blir det fort dyrt. Forskjellen i pris for en udokumentert hund og en godt dokumentert henger ofte ikke på grep. I en tid hvor man skal etablere seg kan det fort være snakk om en betydelig utgiftspost.

Så var det den biologiske klokken. Say no more.

Det er mange årsaker til at fuglehundsporten ikke nødvendigvis har den bredeste apellen til den jevne mann i gata. Men det er ikke så helsvart. Det viktigste er ikke nødvendigvis å få premie. Det viktigste er nok tilbakemeldingen på at dette er en trivelig hund med potensiale - jobb videre med den. Mange førstegangseiere med lite erfaring trenger sårt den tilbakemeldingen. Er du så heldig som den tidligere nevnte Breton å få en premie. Ja, da er lykken total for de fleste av oss.

Jeg har ikke noe svar på om det er en forgubbing og om det er det hva vi skal gjøre for å forhindre det. Må det forhindres? Jeg tror i alle fall at det er greit å være ærlig på at det rett og slett ikke er så lett.

tirsdag 27. mars 2012

Da skiftet vi navn - og hvorfor ble Leia Leia?

Bloggen har fått nytt navn da jeg innser at det blir litt mye bretonstoff til å holde på navnet Setterliv.

Ny adresse er derfor heretter bekkauren.blogspot.com

I dag har vi vært på trening bare 2 timer Cali og jeg. Vi så noen fugl og Cali var rolig. Hun har et behagelig format på søket, men jeg ser at hun nok har godt av en dags pause og i alle fall begynner jeg å kjenne det i bena. I morgen blir det hviledag.

Leia hviler på laubærene sine.

Embla løper.

En ting jeg har filosofert på er hvorfor Leia ble Leia. Dog falt mange brikker på plass da jeg så faren i aksjon. At Leia har arvet deler av utseende har man aldri vært i tvil om, men jeg tror hun har arvet det meste. De har samme fart, samme trykk og tar jeg ikke mye feil vil jeg si samme vilje.

Men hvorfor Leia ble Leia og ikke ble lemenjeger nummer en og hvorfor hun har utviklet et godt stort sett selvstendig søk - jeg lurer på om det er alle turene våre i fjor vinter. Hvor vi lå i camp på Skaidi. Gikk en time eller to på morgenen og en time til eller to på ettermiddagen. Visst kom vi i utrolig lite fugl. Vi så vel strengt tatt aldri fugl på disse turene. Men Leia søkte villig og gikk fint i god kontakt. Jeg har spurt meg selv i ettertid om det er her nøkkelen lå. Vi prøver det samme på Cali så får vi se hvor vi havner.

Eller så har eieren av Leia begynt å gruglede seg til Arctic cup. Det blir utrolig spennende. Der kan det absolutt gå begge veier. Jeg er sikker på at Leia kan gjøre det bra og jeg er sikker på at hun kan bli kastet ut også - så vi får se.

mandag 26. mars 2012

Sennalandsprøven Vinter 2012: Leias prøve og Cali på god vei

Jeg hadde overskriften klar: Bedre enn premie i UK. Cali og jeg vandret på prøven som ledd i sosialisering av Cali samt få stilt min nysgjerrighet på Leia. Det var flere årsaker for å ikke føre Leia selv, men jeg fikk også problemer med venstre achilles slik at jeg verken var en racer på ski eller hadde noen særlig utholdenhet, men det gikk forsåvidt ganske greit. Cali og jeg hang med i to av Leias slipp på lørdag og fikk ikke med oss et fuglearbeid hvor hun hadde reis. En prestasjon som ble bedømt til 1. UK. Hun gjentok prestasjonen i går. Konklusjonen er at Leia er en god viltfinner. Jeg synes fortsatt at hun kan korte inn litt på søket, men hun finner i alle fall fugl.

Den som også fant fugl, men som ikke deltok i konkurransen er nettopp Cali. Vi tok oss tross slitne ben og vond achilles en tur over i et terreng som ikke var i bruk under prøven. I løpet av 30 min hadde vi to situasjoner med en unghunds ettergang og en støkk. Cali er tydelig i gang.

Hva var det største i helga? Det er stor stas med premier på Leia. Det er i det hele stas med premie. Så vet jeg at det også handler om marginer. Totalt gikk hun bedre i Børselv søndag enn det jeg så av henne på Lørdag på Sennalandet, men i Børselv var det ingen fugl å oppdrive og da hjelper hverken overskudd eller fart.

Noe av det som gledet mest var å se gleden til Dobber Syversen fra Kirkenes da han fikk meldingen om 1 VK med CK og at hunden hans da kan søke om tittelen Norsk Jaktchampion. Det er da en nybegynner skjønner at man fortsetter og gir seg aldri.

Det var mange fantastiske prestasjoner i helgen. Det virker fjerne å nevne noen fordi så mange vil bli glemt. Bror Ajax fikk 1. UK og dermed Arctic cup billett. Ikke minst fikk Morten og Leias onkel Rapp 1 AK. Det er hva man kaller en arbeidspremie.

torsdag 22. mars 2012

Alene igjen

Både Jon og jeg er enig i en ting. Unghunder skal ha et solid treningsgrunnlag alene. Det er bare det at når det skal gjennomføres i praksis så skal man ta flere hensyn så det har nok dessverre blitt slik at vi har gått en hel del sammen - det blir ikke bedre av at man er en smule forelsket.

Godt hjulpet av Emblas løpetid har man allerede parkert en. Så vi tok i utgangspunktet med oss hver vår unghund. En hund hver å konsentrere seg om. Det er helt tydelig at Cali har en rivende utvikling når hun får gå alene med fører og bare være Cali. Hun er meget interessert i fugl. Det er nok noe mer å gå på dressurmessig for Cali

Leia er seg selv. Vi avsluttet i dag med et fantastisk fuglearbeid. Det var klasse over det. Ellers er Leia i en klasse for seg på godt og vondt. Dressuren på Leia? Leia kan, men vil hun?

Det er Sennalandsprøve vinter til helgen. Jeg skulle stille selv, men en rekke faktorer gjør at Jon fører. Jon er tungt engasjert i prøven og det er ikke vanskelig å påstå at det har gått på bekostning av egne hunder spesielt i en sårbar fase med to unghunder er det ikke til å stikke under en stol at vi begge gjerne skulle ha sluppet. Samtidig har jeg en sterk beundring for de mange som ofrer fritid og egen hund for at vi andre skal få gå på prøve. Måtte den beste hunden vinne VK og måtte de som fortjener det få premie.

onsdag 21. mars 2012

Ned, opp, ned, opp, ned

Traff en fuglehundbekjent i dag. Det ble snakk om våre hunder. Som jeg oppsummerte det går litt ned og opp og ned. Det gikk litt ned, opp og ned i dag. Det leder oss nok til spørsmålet - hvorfor driver vi på med dette. Vi ønsker en jaktkamerat og vi ønsker noe å bryne oss på og kanskej trengte vi en alternativ bestevennn.

Etter total treningstørke i helga grunnet jobb fikk vi utnyttet dagslyset i dag.

Jon har vel "tjuvtrent" litt med Leia alene og rapportene om at Leia er tja "Leia" var vel begrunnet. Hun fant de få fuglene som var, bortsett fra en som hun sparte til Cali (Leia gikk bak på dette tidspunktet)

Leia er en hund for de med godt hjerte. Hun er en viltfinner. Men hun har en psyke som går utenpå de fleste. Hva skal man med en slik hund? Samtidig så er hun godjenta mi. Utrolig glad i Leia. Digger Leia. Leia rules. Leia er fuglehund. Hun digger og finne fugl. Hun digger å jobbe med fugl og hun elsker å løpe.

Jeg har filosofert på i dag om et svakere navn hadde gitt en svakere hund. Leia er en hund man får en gang i livet, og kanskje er det like greit. Men hun vil alltid bli husket. Jeg er sikker på at om jeg havner på sykehjem og husker bare en hund - så er den hunden Leia. De største nedturene og oppturene hundemessig, er jeg sikker på at blir med Leia. Jeg husker et intervju jeg leste om Vibeke Skaars og hennes Happy - den hunden du får en gang i livet. Det er nesten så jeg tror at Leia er min Happy. En hund som Leia krysser mitt spor bare en gang.

Rent oppsummert livet med Leia er ned, opp, ned opp, ned og opp.

tirsdag 20. mars 2012

Passert 200 innlegg

Dette er innlegg nummer 201. Det har vært en kronglete vei, men det var jeg også bevisst på at det kom til å bli. Veien har nok vært lengere enn den hadde trengt å være, men forutsetningen var slik de var og totalt sett er jeg meget fornøyd. Leia er en fantastisk hund med masse personlighet. Hun er fortsatt i støpeformen og langt fra ferdig. Det "ferdige" resultatet blir spennende.

Cali og jeg fikk en skikkelig sitt-treningsøkt i går. Hun imponerte på langt hold, men ikke like mye på nært hold. En spennende hund;)

onsdag 14. mars 2012

Vi rister skuffelsen av oss

nå har vi kommet litt mer i vater over de prøvene vi ikke får stilt på i vinter, men de var uansett ikke en del av planen. Jon var på nippet på å kjøre med Leia til Tromsø for å stille henne til helgen, men så ble alt punktert med Emblas løpetid.

Målet er egentlig å bruke tiden på å få Leia mest mulig i fugl før båndtvangen kommer slik at hun får mest mulig erfaring. Dette målet svant litt da jeg ble bitt av prøvebasillen. Det er forsåvidt greit å få mest mulig erfaring i fugl. Det er det hun trenger fremover.

Jeg har så vidt begynt å tenke på veien videre. Vi går for hvile etter Artic cup. Det hadde vært artig og stilt på Altevatn som er vinterens siste prøve, men flybilletter sørover var allerede bestilt. Så skal vi bruke våren og sommeren til å hvile og kose oss før vi starter mer trening. Opp i alt dette blir det hofterøntgen. Spennende. Så vi skiter i at det ikke ble så mange prøver som vi trodde på mandag og sikter mot nye mål.

tirsdag 13. mars 2012

De forutsigbare uforutsigbare ting

Nabohunden Odin var på besøk og det gjorde at jeg rotet meg til å sjekke og jada Embla har løpetid. Dermed er det tre prøvestarter som ryker for Embla. Vi hadde håpet Embla skulle løpe i desember, men da løp Leia. Nå løper Embla og alle planene vi hadde er plutselig snudd opp/ned.

Enda skulle jeg snørekjøre med de to eldste i dag, men siden det skulle være med en hannhund ble Embla igjen hjemme. Leia og jeg hadde en fin tur.

Jaja, når noen prøver ryker får man sjansen til å trene mer.

mandag 12. mars 2012

Opptur også uten premie

Gårdagen var en eneste lang opptur. Leia gikk 4 slipp i kanonfart. Meget fornøyd fører som nok syntes ting gikk litt i overkant bra. Det var dessverre ingen fugler i Leias sine slipp. Etter at hun gikk for halv maskin og ikke i nærheten av sitt potensiale og fant på ganske mye rart var det fantastisk å se at hun gikk som den prinsessen hun bruker å være. Fine, fine jenta. Sliten i dag? Nei da. Så nå er hun påmeldt på Andøya.

lørdag 10. mars 2012

Hundre prosent premiering som ekvipasje

Det var strålende sol på Børselvfjellet i dag og det som ble en liten triller for Leia med meget varierende føre endte ganske godt. En av mine favoritthistorier er når Bjørn i lokalavdelingen forteller om Jon som på sin første prøve tross premie sitter på en krakk og rister på hodet og sier ”ho gikk ikke så godt som hun pleier”. Det samme kan man si om Leia i dag. Det startet ut med en ungdommelig makker på 10 måneder, men for et potensiale i den irske setteren, Leia ble en smule hemmet, men viste absolutt selvstendighet. Hun gjorde noen gode slag, men ble fort litt borte for meg. På slutten av det slippet var det umulig føre, men Leia jobbet godt på tross av dette.

Andre slipp gikk hun strålende. Jeg var godt fornøyd med et nydelig medvindssøk. Dog var det en del fakter fra henne som jeg ikke har sett tidligere og som jeg ikke nødvendigvis likte da det ødela kontinuiteten i søket at hun drev på med en del andre ting. En annen observasjon var at hun tidvis søkte bak i partiet og man kan spørre seg om hun lette etter Jon.

Tredje slipp begynte slett ikke så bra. Det hadde vært mye fugl. Makker fester stand og Leia ser ut som hun sekunderer. Jeg rusher opp til henne for at hun ikke skal ødelegge for makker. Uansett – Leia går ut av sekundering og fester selvstendig stand. Så skjer ting fort. Makker reiser, det skytes og Leia blir borte for meg. Jeg tenker at det var det. Etter en redegjørelse får Leia 2 premie UK, jeg innrømmer at det var noe uventet da jeg verken så hunden eller fuglen, men noen ganger må man ha marginene på sin side. Til tross for at hun ikke var så god som hun pleier, så endte dette meget godt.

Det må nevnes at storebror Ajax (stor henspeiler til størrelsen) fikk en flott 2. uk med to fuglearbeid i komplett ro. Jon gikk videre til finalen med Embla

mandag 5. mars 2012

Skal, skal ikke, skal

Det ble mye refleksjon og en hel del fram og tilbake, eller mest tilbake og noe fram litt hvordan man ser det.

Gleden av å være på tur ble noe dempet på lørdag grunnet innbrudd på hytta, så det drøyde før vi kom oss ut på tur. Leia søkte som en voksen erfaren hund, men til tross for det - en støkk og en gang slått i fugl av Cali. Go Cali. Lørdag bestemte vi oss for ikke å dra til Børselv - med mindre Leia fikk stand søndag.

Søndag var det for å si det mildt god vind. Jeg mente nok flere ganger at dette var fullstendig bortkastet, men vi var på tur, om ikke annet så for å lufte hverandre. Disse forholdene var jeg meget kritisk til for var de egentlig egnet til noe annet enn å få hunden til å mislykkes. Leia fikk sin stand og holdt den til fuglene gikk, da gikk også Leia og var i ro når hun fikk beskjed. Leia var med et påmeldt Børselv.

Vi har snakket om det å legge press på seg selv, hverandre og å legge lista høyt. Særlig har arbeidet med hjemmesiden vært en ny kilde til refleksjon. Men jeg står igjen med dette. Leia er min første hund. Jeg var så godt som blottet for praktisk småviltjakterfaring og hadde foruten mitt bekjentskap med min eks-samboers Steffi uten erfaring med jakthund. Har jeg noen ting å bevise? Jeg har en god hund som jeg har sagt jeg vil realisere potensialet i. Ikke et beskjedent mål, men på et tidspunkt må vi få erfaring både jeg som fører, Leia som hund og vi som en ekvipasje. Første mål er å gjennomføre - da gjelder det å stå på beina og det skal vi klare. Vi legger oss ikke ned i litt vind. Vi skal til Børselv!

fredag 2. mars 2012

Et fuglearbeid er alt som kreves

Vi har bestemt oss Leia og jeg - blir det et ordentlig fuglearbeid med reis og ro i løpet av helgen så blir det Børselv, hvis ikke blir det hyttekos og trening på egen hånd. Det er jo viktig å ha best mulig grunnlag til Sennalandprøven også.

Det blir to turer i løpet av helga ser det ut som. Ser ut som det ikke blir ekstrajobb likevel. Uforutsigbare greier dette sykehuslivet.

torsdag 1. mars 2012

Å melde på eller ikke melde på

For de som har fulgt oss husker dere kanskje at Børselvprøven høst ble det ingenting av. I felt hadde Leia støkket og gått etter, støkket og gått etter. Nå er det snart Børselv vinter og vi skulle "reise kjærringa", vise at vi var klar - også er vi kanskje ikke det. I dag går fristen for påmelding ut og vi er ikke meldt på. Jeg har hatt Leia i mindre fugl enn jeg setter pris på av ymse årsaker, men også denne helgen stikker jobben min kjepper i julen. "Alle" er syke så det blir ekstravakt på lørdag og mindre tid i fjellet enn planlagt, umulig å si hva Jon vil finne på, men Leia er jo mitt prosjekt liksom. Magefølelsen er sånn 30% - jeg tror at hun søkesmessig holder mål, litt usikker på formen om hun får supertungt føre, men det har blitt den treningen det har blitt. Veldig redusert grunnet min sykdom. Det er dette i fugl. All erfaring hittil sier at hun vil holde, men det er lenge siden hun har vært i fugl på ordentlig og jeg skulle så gjerne sett at ting holdt.

Hun har også vist seg noe langøret siste tiden så i dag trente vi ren dressur og alt sitter som det skal for det meste. Det mest minneverdige øyeblikket i dag var når hun satt og ventet på å få hente rypen, men da hun ikke fikk sitt ja sendte hun et langt blikk bak - det gledet den andre delen av ekvipasjen. Den morsomste episoden i dag var da hun ignorerte min ordre da hun fikk et kraftig nei spratt hun tilbake til dit hun fikk sittordren og var helt eksemplarisk. Her burde jeg vært rask og korrigert, men jeg var så lattermild. Leia er så utrolig mye hund.

Vi har hatt en samtale rundt kjøkkenbordet i dag. Litt om status og veien videre. Jeg innrømmer at Leia har vært mye jobb, både fordi Leia er Leia og fordi jeg har gjort veien lengere enn den hadde trengt å være. Leia er uansett en hund jeg er stolt over å kalle min.

Blir det Børselvprøve? Det vil dere få vite neste helg:)