torsdag 20. november 2014

Å ikke lykkes

I går gjorde vi en ting vi aldri har gjort før. Vi så opptak av hundehviskeren sammen, Jon og jeg.

Mange gode poenger og i dag skulle vel noe utprøves og trenes. Hundehviskeren er litt som all endringsadferd - det handler om å endre adferd totalt ikke bare når man er på jakt eller når man skal trene dressur.

I dag skulle det trenes. Jeg er heldig for jeg har alltid en god mulighet til å få tilbakmelding. Jon har helt rett - min utfordring er å være "på" hele tiden. Jeg er fortsatt for dårlig til å forberede meg på at de ikke gjør som de skal.

En annen ting jeg fant ut når jeg skulle trene var at det var vanskelig å finne gode provokasjoner. Så det viktigste er nok å ta vare på de provokasjonene man her til enhver tid, for eksempel ved foring. For å eksemplifisere roper jeg gjerne på alle tre samlet i stedet for å rope på en og en slik at de lærer å være oppmerksom og holde igjen. Det er alltid noe å bli bedre på.

mandag 17. november 2014

For

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om for. Vi har forsøkt litt forskjellig dette i året. Likevel ender alltid vi opp med at gammelforet Specific er det vi vil ha. Vi er fornøyd med smakeligheten og de har fin avføring og pels og da trenger man vel ikke mer.

søndag 16. november 2014

One step ahead

Det er ikke til å komme bort fra at Jon er flinkere med hundene enn meg. Så det hender jeg får gode råd.

Et av de jeg har fått oftest over tid er "forvent at hun ikke gjør det hun skal". Jeg er altfor ofte bakpå. Hundetrening er i stor grad en mental øvelse.

Jon har også snakket mye om magefølelse. Jeg bruker å si at magefølelse er noe ferske ikke har. Magefølelsen handler om i hvor stor grad hunden kommer til å gjøre det du vil. Men vær forberedt på at det som ikke skal skje skjer. Da har du en god plan.

lørdag 15. november 2014

Visualisering

Jeg trener. Jeg forsøker å bli bedre. Noe av det jeg driver på med nå er visualisering av hva jeg ønsker å oppnå. Dette er et spennende verktøy. Det har fått konsentrasjonen inn igjen i arbeidet med hund. Før var lufteturen akkurat en luftetur, hunden gikk mer eller mindre og gjorde hva den ville så lenge det ikke var ubehagelig for meg - og jeg gikk og tenkte på det jeg ville tenke på. Nå er jeg mer konsentrert og hunden gjør det jeg vil. Vi har det mer behagelig nå.

onsdag 12. november 2014

Hvorfor har man hund?

Vi trener for jaktprøver, men selv når vi er veldig ivrig snakker vi om at jaktprøvene tar opp max 10 helger i året. Riktignok legger vi ned en betydelig helge og dagsinnsats i denne treningen, men uansett så er det flest hverdager. I hverdagen tar også hundene sin plass. De skal ha mat, trening og omsorg. Vi bruker mye tid på hund.

De aller fleste som skal ha hund er ute etter en hyggelig familiehund som også er en liten jaktmaskin. Derfor er det så viktig at vi vektlegger gemytt i avl og de jaktlige egenskapene. Samtidig er en syk hund lite tess og en hund med smerter kan fort bli ustabil så derfor er helse også en parameter man aldri kan se forbi i avl. Man prøver ofte å gradere viktigheten av de ulike elementene. Alle bør være til stede før man vurderer hunden i avl.

Ja, det blir kull i 2015.

mandag 10. november 2014

Sjef i egen flokk

Jeg meldte meg på to kurs i høst. Det ene het "motiverende intervju" og det andre het "kognitiv terapi - sjef i eget liv". Grunnen til at jeg meldte meg på det første var at det sto i en tilbakemelding fra sykehuset at pasienten min skulle følges opp med motiverende intervju-teknikk og siden jeg var ganske blank så fant jeg ut at jeg skulle melde meg på kurs. Det siste kurset var mer et resultat av at jeg hadde hørt at foreleseren var rett og slett rå.

Motiverende intervju handler fra en lekkvinnes perspektiv om å motivere for endring gjennom refleksjon. I stedet for å komme med en moralpreken skal man som likeverdig partner samtale om et tema for endring slik at man kan grunne på motivasjon og bakdeler med å gjøre en endring. Konklusjonen etter to dager på kurs var at endring er skikkelig vanskelige greier og at godt motiv må følges opp med en god plan.

Så skulle jeg bli sjef i eget liv. Det var to dager som fullstendig trollbandt publikum. Vi satt der og lo og undret oss. Følte jeg meg mer sjef i eget liv? Jeg tenkte på alle historiene om mennesker som valgte å ta kontroll over tankene og som fikk et mye bedre liv.

Var det tilfeldig at jeg etter dette plukket opp Cesar Millans "Be the pack leader"? Det endte i alle fall med at jeg bestilte alle bøkene hans etter og ha kommet halvveis i pack leaderen.

Jeg er usikker på konklusjonen, men vinterens hundeoppgave er klar. Vi skal forberede oss til vinterens jaktprøver og vi skal gjøre noen endringer både fordi vi vil, men ikke minst fordi vi kan. Vi må bare legge en ordentlig plan. Foreløpig er fokuset på dressur så får treningen komme når det første er ordentlig på plass.

fredag 7. november 2014

Lenge siden nå

Det er lenge siden det er skrevet noe nå, egentlig reflekterer det litt hundelivet slik det har vært i alle fall siste måneden. Etter jaktprøvene og jakten har det vært litt dvale. Man kan kanskje kalle det en liten dvale før det braker løs igjen. Nå har vinterkalenderen begynt å ta form, barnevakter skal finnes og det skal lages en plan for vinteren.

Vi planlegger nytt kull på Cali og det er mye mulig at det blir på neste løpetid. Vi har egentlig bestemt oss for hannhund og synes at det blir veldig spennende.

Vi har avtalt en parring med Sam og det blir også spennende. Vi har også fått hilse på to av valpene til Sam med Tess - fine tisper som blir spennende å følge.

Leia og jeg fikk VK-premie og fikk gå finalen i NNM. Mulig var det min manglende rutine og nerver som bare slo oss ut, men det var visstnok fugl i hennes siste slipp og Leia ble observert etter fugl, men hva som skjedde får vi vel aldri vite.

Det er mange gode hunder i landsdelen og det er alltid spennende å se nye hunder. Tromsørypas Tim la opp til et imponerende søk da jeg så ham på prøve i Tromsø og han holdt koken gjennom et langt NM og i finalen gikk han glimrende gjennom 5 slipp - dessverre kom han ikke i fugl. En annen hund som har imponert i høst er Vargofjellets Nico. Vi fikk gå litt med han på tidlighøsten og han var allerede da selvstendig og hadde et godt søk. Han kvalifiserte seg til derby i siste minutt og tok seg til finalen med premie, i finalen er han ren, men blir dessverre borte i siste slipp. Eier finner han i stand, men da var det hele over. En spennende unghund som vi kommer til å se mer av.

Sannsynligvis blir det mer blogging fremover.


fredag 26. september 2014

Han heter Sam og han er fantastisk

Sam er mitt og Jons fellesprosjekt - den ene hunden som vi skaffet oss sammen. Det er Jon som har fått triumfene med Sam. Det er bare han som har ført ham på prøve. Det betyr at det er han som har jobbet mest med Sam i alle fall den senere tid. Jeg trente han masse i starten, men han skled litt  ut og sakte og umerkelig ble det til at Sam ble Jons hund. Sam er kjent for sine råe fuglearbeid og gode dressur.

Siden Jon er en sånn ansvarsfull person som årlig trer inn i en sånn kamuflasjeuniform for å trene på relatiske og urealistiske hendelser har Sam ligget i ro det meste av denne uken, men jeg bestemte meg for å ta med han og Cali i dag. Jeg slapp Sam først av bekvemmelighetshensyn og hvilken hund han er. Han startet ut i hundre og et eller annet, så kom han over toppen for å se etter meg og få ny kurs og sånn fortsatte det. Gikk i fantastisk kontakt, lett og styre og lot seg kalle inn enkelt som bare det. Nå var det lite og ingen provokasjon (les fugl) så det kan hende det var en lett match, men jeg ble imponert over hvor lett han lot seg føre. Jeg kjente der jeg gikk med ham at dette er den standarden vi ønsker på våre hunder. Han heter Sam og han er fantastisk. Stor takk til oppdretter.

torsdag 7. august 2014

Hva kårer jaktprøven?

For å få en 3. premie må man ha en god jakthund, for å få 2. premie må man ha en meget god jakthund og for å få edleste valør må man ha en særdeles god jakthund.

Er alle fuglehunder gode jakthunder? De aller fleste fuglehundene har jaktlyst av varierende grad. Det er gøy å få vise frem sin hund på aller beste måte. Det er ikke alltid like gøy når hunden din ikke gjør som den skal, men de fleste av oss vil oppleve det før eller senere.

Oppdrettere er ofte ivrig etter å plassere hundene hos ny eiere som vil dokumentere linjene på jaktprøver. Det kan høres ut som et utidig mas, men det er alt i alt en kvalitetssikring. En oppdretter som er opptatt av dokumentasjon tror virkelig på at de avler gode hunder. Dersom oppdretter ikke er spesielt interessert i dokumentasjon kan man selvfølgelig undres på om de har tro på linjene. Så dette "maset" om jaktprøver er ikke bare negativt.

Det er gøy når stolte oppdrettere legger ut skryt av hunder de har oppdrettet. Man blir glad inni seg når man får ta del i denne stoltheten.

Let the fun begin

I dag har værgudene holdt oss innendørs tross gode forsetter om å trimme. Jeg innser at en utfordring i en oppkjøring er å få nok hvile på både oss og hundene. Det er noe som heter restitusjon. I dag restituerer vi ordentlig.

Så mens hundene hviler har jeg organisert en hel del. Nå er jaktprøvene fram til jakta påmeldt ,forutenom en, og vi har bestemt oss for overnatting alle de stedene vi skal. Ikke minst er barnevakt i boks.

Så mange ganger har jeg tenkt at dette blir siste året vi satser på "dette nivået", men i år blir det lavsatsing. Skjønt lavsatsing og lavsatsing, vi skal fortsatt kjøre en del mil og stille på en hel del prøver. I år blir det verken høystatusløp eller NM. Ikke minst skal vi kose oss masse i jakta. Jeg har utrolig mye moro med hundene hele året, men man kommer ikke bort fra at det er noe eget når det begynner å bli noen drag av høst i lufta, kveldene blir mørkere, bærene blir modne - og vi har likevel et helt annet fokus. Det er da målrettet jobbing gjennom ett år skal kuliminere i utrolig mye kos.

Jeg innrømmer gladelig at jeg allerede har begynt å se på 2015 - hvor og hva vi skal stille da, og kanskje blir det et kull eller to. Det blir tidvis litt mye hund, men jeg har også vært nær ideen om å legge jaktprøvene på hylla for en stund. Skjønt rastløsheten ville nok kommet hver eneste høst og i stedet for å få sin utløsning etter 20. august og 10. september ville nok humøret bare nå et lavmål. Så vi fortsetter med denne lavgradige satsingen, og tenker at "jo visst kommer vi sterkere tilbake senere, og nå skal vi bare kose oss".

lørdag 2. august 2014

Nye blåmerker - kondisjonstrening er farlig det.

Siden det er båndtvang er det fortsatt kondisjonstrening som hjelper. Spørsmålet er hvordan trene tre hunder mest mulig på kortest mulig tid. Da ble det kick-biken og det endte i noen voksne skrubbsår, hull på buksa og noe blod nedover leggen. Jaja, trøsten er at alt kan plastres og intet er brukket. Totalt sett var vel det beste med hele opplevelsen at jeg hadde tatt en gammel treningsbukse og ikke min sedvanlige turbukse.

Vi har også forsøkt å bruke kløvene fra seleverkstedet mest mulig når de kom etter det som fortonet seg som en evighet. Sam var snill nok til å låne bort sin til Cali. Når Cali skulle bære 4 kg var det en venninne som sa "jeg skjønner godt at hun går i streik, prøv du og bær din egen vekt" - men etter litt innkjøring var Cali den stolteste og når turen var slutt den minst slitne definitivt. Nå kløver de bra alle tre, men vi skulle gjerne hatt mer tid til å bruke dem.

De har også blitt en del sykling og da primært med springer. Løs ved fot fungerte sånn passe når de var uthvilt, men bedre når de hadde løpt fra seg verste råskapen.

Så drive vi og planlegger for mot det vi tenker skal bli den roligste høsten på noen år, men vi får se hva som skjer. Kanskje dukker vi opp på en jaktprøve eller tre.


mandag 14. juli 2014

Ventetiden er snart over

Jeg var sikker på at jeg var ute i god tid med å bestille kløv og skulle bruke Juni til tilvenning, vi venter, men tror kløvene kommer denne uken. Vi gleder oss, men det har vært så varmt at vi tror ikke vi ville fått brukt dem noe spesielt likevel. Vi har derfor brukt mer av tiden på å trene apport. Sommeren er en fin tid med hund, men vi gleder oss masse til høsten. Gleder meg til å se hunden i søk. Snart er det på tide å melde seg på prøvene. Det blir nok litt hund i høst også.

tirsdag 8. juli 2014

Usj - vi smelter bort

Det har vært en fascinerende varme, faktisk kunne nyhetene fortelle at en slik varme har det ikke vært i Ishavsbyen i min levetid, og jeg er sikker på at det sikkert gjelder her og. Hundene har ikke behov for en slik varme, og strengt tatt blir jeg nesten litt utilpass selv.

De fleste har hørt at når det er over 20 varme da skal man være forsiktig med å trene hund. Min meget løsningsorienterte venninne mente at det går bra bare de får masse vann på tur. Sant nok. Så vi tenkte at vi skulle på tur, men da vi kom oss ut i hagen virket det som varmt ut - så det ble ikke noe før det ble kveld, solen gikk ned og temperaturen falt til det vi er mer vant til. Så når temperaturen er der den skal være hvordan skal man da trene? Hva er målet med treningen for tiden?

En fuglehund må kunne komme, finne fugl, reise og sitte. I tillegg må den ha utholdenhet og det er slik som for oss mennesker - det er lettere å prestere gjennom en lang dag om vi er trent. Så nå trenes det dressur og vi frisker opp litt apport samtidig som vi selvfølgelig skal bygge kondisjon.

Jeg har selv hatt god nytte av min personlige motivator som har dratt meg med på tur to dager i uka, og noen ganger litt oftere. Formen min er blitt bedre av det, men jeg har vanskelig for å se at Cali som stort sett har vært med oss har hatt noen stor utvikling av disse turene. Det må nok mer til for å trene en fuglehund.

Vi har ventet på noen kløver som vi har bestilt for veldig lenge siden, og vi venter fortsatt, men de skal være rett rundt hjørnet. Dette skulle være årets sommeraktivitet, men vi venter tålmodig, så vi må finne på noe annet.

Vi forsøkte med trekking av dekk, men det endte som super underholdning for naboene og litt mer spenning enn det jeg søkte så dekket er godt plassert der det lå. Leia og Sam tok helt av og stakk av med dekket mens jeg sto litt målløs tilbake.

Så tanken var å ta Mathea i sin bæresele og putte sele på hundene og la dem trekke. Riktignok får de trekke da, men jeg kan når jeg er ærlig se for meg hvordan en slik tur ville blitt. Hundene hadde gått litt ustrukturert, luktet litt, pisset litt og jeg ville kjeftet og lurt på hvorfor vi har tre hunder - og i alle fall ville jeg lurt på hvorfor jeg tok med alle tre. Alle tre er rene trekkmaskiner - bare farten er høy nok - men med Mathea i bæresele håper jeg vi ikke har noe fart å skrive hjem om.

Så det ble til at jeg trente en god dressurøkt på alle tre, og deretter ble det sykling -først med Sam og Leia og så en tur med Cali. Alt dette etter at Mathea hadde lagt seg.

Jeg husker ikke når det var, men jeg husker at jeg tenkte høyt i lunsjen i vinter da jeg sa at "i år har jeg lyst å priortere hund til høsten" og jeg husker svaret "hvordan kan du om mulig priortere hund mer enn du allerede har gjort?" Og jeg tenkte at jeg skulle ha mye fri og trene mye hund, og etter det har hverdagen innhentet meg ganger mange. Det ser kanskje ikke ut som det blir så mye mer hund i år som de foregående årene, men kanskje har vi lært oss å trene smartere? Vi må jo det siden varmen begrenser tiden vi har til disposisjon. Nå sier værmelderene at det er håp - denne russevarmen skal gå over - så ting faller vel tilbake til normalen - det er en grunn til at Nord-norge er så fantastisk til å trene hund - i alle fall på sommeren.

lørdag 5. juli 2014

Så lå vi i grusen, eller det vil si jeg lå og Leia så på

Det er sommer - det er mulighetenes årstid, og det er begrensningenes årstid. Båndtvangen blir "alltid" debattert. Noen har god kontroll på hundene og kan alltid ha dem løs, noen har ikke så god kontroll på hundene og har dem alltid løs. Som et prinsipp bør alle ha dem i bånd i båndtvangstiden, loven er klar, og det er for å beskytte det skjøre dyrelivet. Så er det nok slik at alle og enhver gjerne har dem løse en gang i blant, men det bør være unødvendig å skryte i sosiale medier om hvor mye man klarer å bryte båndtvangen.

Uansett - Leia og jeg bestemte oss for å trene. Primært handler det om at vi hadde en tur med veldig godt selskap hvor Leia gikk noe udressert. Hun gikk som en udressert overskuddshund, en slik hund man er fristet til å slippe rett og slett fordi det er slitsomt å gå med henne i bånd - og det kan vi ikke akseptere - så vi skulle trene. Og hva skjedde? Joda, jeg gjorde en tverrvending og fikk et traume mot ankelen, hørte at noe gikk av og der lå jeg. Jeg ringte Jon før jeg prøvde å gå på foten, så fikk jeg haltet meg hjem. Der fant jeg grønnsaksposen som ble festet med leiebåndet til Leia så lå vi der mindre enn tre minutter etter at vi gikk hjemmefra. Er det noen moral i denne historien? Ikke spis grønnsakene du kan sikkert få behov for dem til andre ting enn næring. Gjør du jobben grundig fra før trenger du ikke skippertaksdressur. Så kort kan det være mellom total fiasko og litt flaks, for i stedet for 6 uker i gips eller i verste fall operasjon har Leia og jeg vært på opptrening i dag, det var jo bare et leddbånd som fikk seg en trøkk.

søndag 15. juni 2014

That bitch

For meg var tispe et enkelt valg. Jeg har egentlig aldri vurdert hannhund, ikke før jeg skulle ha min egen breton.

Det sies at tispen er roligere og mer omgjengelig, riktignok har den løpetid, men den er begrenset til noen uker i året. Min mann har tidligere sagt at dersom man skal ha hund for å konkurrere skal man ha hannhund og dersom man tenker avl skal man ha tispe. Jeg tenkte ikke avl med Leia. Jeg tenkte bare på at jeg skulle ha hund.

Leia visste tidlig gode takter og det ble tidlig åpenbart at dette er en hund man ønsker å avle på. Vi diskuterte senest i går hva som er viktigst når man skal avle fuglehunder. Konklusjonen ble helse, gemytt og jaktlige egenskaper i den rekkefølgen. Jeg lurte på om gemyttet ikke var viktigst, men som det ble raskt konkludert med hva hjelper det å ha verdens beste gemytt som jakthund om du ikke har helse. All verdens jaktlyst kommer ikke til sin rett uten helse. Sykdommer virker ofte å bli diskutert forholdsvis mye i diverse fuglehundnettfora, men det er ikke uten grunn. Det er trist å miste sin jaktkamerat tidlig grunnet sykdom. Jeg har tidligere hatt flere innlegg om netthinnesykdommen PRA som kan gi blindhet hos fuglehund. Den vekker mye følelser fordi det er selvsagt slik at noen av de største hundene i vår tid er bærere av PRA-gen. Med å parre PRA-fri med PRA-bærer sikrer vi at ingen blir syke med mindre det skjer en spontan celleforandring, men bærergenet bæres videre. Parrer vi PRA fri med PRA fri skal ingen kunne bli syke. Fortsetter vi å parre med PRA-syke eller bærere må vi fortsette å teste. Teoretisk kan vi parre Leia med både fri, bærer og syk fordi hun ikke kan gi syke avkom siden hun selv er fri, men vi har bestemt oss for å parre frie hunder så får andre gjøre som de vil.

Leia har et godt gemytt. Det var stort å vinne Arctic cup for all del, men det var 95% Jons fortjeneste. Da jeg stilte på utstilling denne måneden og ringsekretæren sa "så godt å endelig se en hund som logrer" ble jeg skikkelig glad inni meg. Det var et stort kompliment.

De jaktlige egenskapene taler for seg selv over tid. Hun har sine dipper. Vi har kommet fram til at de nok er hormonelt betinget, og jeg forstår henne godt.

Leia har løpetid nå og vi hadde bestemt oss for å parre henne på denne løpetiden, men det er noe med det. Det passer aldri. Når terminen i tåka ble regnet til dagen før jakta virket det som et absurd mareritt, men når jeg fikk kontrollregnet og vi sto igjen med fødsel første jaktprøve - da ble det bare ikke. Kanskje kan hun forskyve syklusen slik at vi kan håpe på derbyvalper neste løpetid. Jeg er ikke i tvil om at Leia har mye å tilføre rasen, men rasen får vente - nå skal vi ha en aktiv sommer.

onsdag 11. juni 2014

Da er vi i gang

Utstillingssesongen vår gikk over all forventning. Vi satset alt på en dag og kom hjem med BIR, Cert og excellent x 2. Leia tok steget opp i excellent og Sam har fått papirer på at han er like fin som Cali. Sam ble 2. BIS også - så vi er rimelig imponerte.

Men det var ikke utstilling vi skulle satse på i år. I år har vi pugget jaktprøveterminlisten og vi har noen tanker på hva vi skal gjøre. Samtidig har vi lovet oss å prioritere og få rikelig tid til jakt. Det blir dermed ingen planlagte turer sørover hverken på jakt eller jaktprøver. Vi trives godt i nord.

Det viktige nå er å bygge form. Det gjelder både tobeinte og firbeinte. Utfordringen er å få tiden til å strekke til, men vi prøver så godt vi kan. Det skal renne litt vann i elva før sommeren er over. Nå håper vi på lagelig vær og rikelig med tid.

onsdag 28. mai 2014

Båndtvang

Nå er den moralske båndtvangen her og ikke bare den juridiske. Snøen er borte i store deler av landsdelen, planter spirer, fugler hekker og dyr føder for å nevne noe. Det er ekstra sårt å se løse hunder jakte på fugler på denne tiden. Det er mulig det var ammetåken som gjorde det, men jeg innrømmer at jeg følte ekstra med rypemor i fjor når kullene ble sprengt. Jeg lurte litt ekstra på om hun fant alle kyllingene sine. Jeg lurte på hvordan det var å oppleve at en av kyllingene blir spist av reven, at eggene blir tatt av andre fugler, at en av de hun trodde overlevde ble skutt i jakta. Hormoner er vanskelige ting.

Som hundeeiere har vi mange ønsker. Vi ønsker for eksempel at folk ikke knuser glass som hundene kan få i potene. Folk ønsker at vi ikke har hundene løse. De ønsker at vi ikke lar hundene hoppe på dem. De ønsker at vi plukker opp hundeskiten så ikke de trør den under skoen eller at småen faller i den. Det er mange hundeeiere, men vi er en minioritet og det er alltid slik at minioriteter blir bedømt på bakgrunn av det en av oss gjør. Det er derfor gunstig for alle når en av oss plukker opp bæsjen akkurat som det er ugunstig for oss alle når en av oss lar være. Det er gunstig å overholde båndtvangen.

Båndtvangen oppleves for noen som en kjedelig tid, men det er også en tid for avslapping og gjenoppbygging. Båndtvang kan være synonymt med muligheter. Hvor deilig er det ikke å ha en hund som er flink å gå i bånd? Kanskje kan man øve litt ekstra på trekking. Dette er virkelig en mulighet på å ta kontroll på hunden. Det er en mulighet å slå et slag for hundeeiere og andre folks syn på oss og hundene våre.

onsdag 7. mai 2014

Så lenge det er liv er det håp

Det er lenge siden det har blitt skrevet noe. Det betyr ikke at vi har ligget på latsiden. Calis valper er ute av huset og velplassert. Nye eiere jobber ivrig videre med det grunnlaget vi har forsøkt å legge. Å jobbe med en valp gir ydmykhet og bringer tilbake mange minner av ulik karakter. Det å jobbe med fuglehund er spennende. Midt opp i det hele har Mathea begynt å gå. Objektivt sett er det ikke et mirakel at et barn begynner å gå, det er ikke et mirakel at en fuglehund tar stand - men for foreldrene og for eieren er det en milepæl og ikke så lite av et mirakel likevel.

Et større mirakel for fuglehundeieren kan være den berømmelige roen i oppflukt. Når jeg sitter og skriver det Calis utrolige utvikling på denne siden jeg tenker på. Det er mindre enn et år siden hun raste vilt og hemningsløst etter og jeg forsøkte alt jeg kunne å stoppe henne og følte meg aldri så lite mislykket og frustrert - gjett om. Den samme Cali fikk en del starter i AK og ble aldri kastet ut for ettergang. Den samme Cali avsluttet vinteren med et fantastisk flott jaktlig fuglearbeid og en ro som langt overgår det meste jeg har sett på jaktfilmer. Det er til å få tårer i øynene av og det er et aldri så lite mirakel. Når jeg tenker meg om så er jeg usikker på når forandringen egentlig kom, men det var på høsten at hun begynte å respektere av seg selv. Det blir spennende å se hvor lenge det varer, men det gjør at jeg tenker - miraklenes tid er aldri forbi så lenge du har en fuglehund.

lørdag 5. april 2014

Sesongen som forsvant

Nå er snart vintersesongen 2014 på hell, for oss har det blitt mindre enn ingenting. Ambisjonene var det lite å si på. Vi skulle valpe, Sam skulle over i voksenverden og kanskje, kanskje kunne vi likevel få stilt noe på NM-vinter. Vi har fått valper. Sam har ikke stilt på prøve og NM-vinter ble vunnet fortjent av G. Tjikkom uten at vi stilte på noen startstrek. Det har hele tiden vært en slags kamp mot tiden. Vi tenkte at dersom Sam hadde stilt på Arnøya, ja da kunne man kanskje sikret NM-billetten. Det ble valping Arnøy helga. Så skulle Leia stille på Sennalandet for der var det Cacit, det ble ingenting av den starten, strengt tatt ble ikke Caciten utdelt heller. Jon funderte på Gallok, men det ble med tanken og så ble Mathea syk og da føltes det like greit.

Spørsmålet er om vi kan få noe ut av Altaprøven. Både Leia og Sam burde hatt god karma der. Leia vant Arctic cup for to år siden, og Sam fikk sin første 1. UK der i fjor. Så når det ikke ble noe Gallok på Jon skulle vi dra og trene i helga. Foreløpig er vi i byen. Kombinasjonen av vær og sykt barn ble for mye. Det oppsummerer egentlig hele vinteren. Det har vært gode og dårlige unnskyldninger hele veien med det samme resultatet - vi har ikke fått utrettet så mye. Kanskje er det dette moduset det blir fremover. Vi forsøker oss fra skanse til skanse så ser vi hva det blir. Det betyr ikke at man ikke har startet å tenke på høsten allerede. Kanskje står vi på startstreken i Dividalen 21. august. Kanskje gjør vi akkurat det.

søndag 16. februar 2014

Formsvikt?

Jeg så opprinnelig OL-stafetten for menn, men det ble en lidelse sett med norske øyne. Man kan likevel ikke la være å la seg imponere over hvordan enkelte andre utøvere klarer å mobilisere og heve seg. Det er mange unnskyldninger å komme med.

I en ideel fuglehundverden skulle vi stilt på prøve i helgen, eller i alle fall skulle vi vært ute og trent. Det ble ikke noe av noe. En halvsyk Mathea, en vakt som måtte dekkes i siste liten, en gravid Cali, en del vær, unnskyldningene er mange. Jeg har tenkt en del på dette med spedbarn ingen hindring, og Mathea var virkelig ingen hindring for satsing i høst. Jeg ser at det kan bli en større utfordring fremover, men at vintersatsingen vår nok parkeres i år skyldes først og fremst valpingen. Slike ting passer aldri.

lørdag 1. februar 2014

La oss satse på hund

De fleste som jobber med hund vil på et eller annet tidspunkt føle at tiden ikke helt strekker til. Noen ganger er følelsen av tidsklemma reel, noen ganger er det mer et resultat av hva vi emosjonelt har lyst til. Generelt er det lystbetont å jobbe med hund.

Jeg møtte sjokk og vantro fra en av de jeg jobber sammen med da jeg kom med uttalelsen "til høsten da har jeg virkelig lyst til å satse på hund" og responsen var hvordan det var mulig å satse mer på hund enn jeg allerede gjør. Jeg forklarte at dersom man ikke var på jobb så hadde man mer tid til å trene, jakte, og stille på prøver. Det føltes ikke helt som jeg møtte stor forståelse og min kjære kollega var nok minst like bekymret for vesle Mathea.

Man kan jo spørre hva det er som driver en? Selvfølgelig hadde det vært gøy å få fram en jaktchampion. Selvfølgelig gir det stor tilfredsstillelse å se hunden beherske fuglen så mesterlig som vi ofte har fått se i høst, akkurat det er veldig inspirerende.

Jeg snakket for en tid tilbake med en erfaren fuglehundmann og vi snakket litt om hva som er motivasjonen. Resultatene kan variere, men som han sa "jeg driver med det fordi det er gøy". I møte med hunden er det ikke bare du selv du utfordrer, men du får også muligheten til å ta del i hundens betydelige utvikling. Det er i de fleste tilfeller virkelig inspirerende. Så jo, jeg tror jeg skal gå for magefølelsen å satse på hund til høsten. Jeg sa jo til storebroren min for to år siden "dette (2012) blir sikkert det siste året vi satser på dette nivået". Jeg skal slutte å si det nå.

fredag 31. januar 2014

Når kulda setter inn

Det har blitt lite trening i Januar. Vi har vært  på vei ut flere ganger, men kulda har satt en stopper for det. Overskriften på intervjuet med Jon etter at Sam vant Unghund Grand Prix var "spedbarn ingen hindring", men det har blitt tatt bekvemmelighetshensyn til Mathea og vi har derfor ikke fått vært mye ute hittil i år. Det betyr ikke at man ikke har hatt lyst.

Det har stort sett vært kaldt i helgene og med hunder med avlsambisjoner er det mer komfortabelt å ha dem inne en dag for mye, enn og angre på at man risikerte patter og baller for en tur på fjellet.

Det betyr ikke at man ikke har tenkt fuglehund, jobbet med fuglehund og snakket om fuglehund. Jon minnet meg i går på at Mathea var en baby og ikke en hund da vi lekte med et matpapir og et garnnøste, ganske likt slik jeg har lekt med valpene og rypevinge. Mathea mangler standinstinkt, fart og jaktlyst har hun nok av, triumfen når hun får tak i matpapiret er veldig likt hundenes.

Vi har blitt spurt ofte hvordan det går med Mathea og hundene. Det går fint. Vi har likevel gjort en noe overraskende observasjon. Hundene og i særdeleshet Cali er nok mer interessert i Mathea enn hun er i dem. Aller sier jo at de vil ha hunder som er som møbler inne. Mathea er nok overbevist om at hunden er møbler.

tirsdag 21. januar 2014

Har det noen konsekvens?

Jeg hadde en veldig trivelig hundesamtale i dag. Det er ofte gjennom disse samtalene jeg føler at jeg utvikler meg. Denne gangen satt jeg igjen med en stor konklusjon - alt dreier seg om konsekvens. Uansett hvilke metoder man hevder man bruker så er nøkkelen til suksess konsekvens. Vi har formulert det i "regelen" at "kommando gjelder alltid, uansett omstendigheter", men det holder ofte bare i teorien.

Hvorfor er det så vanskelig? Særlig jeg har veldig stor evne til å tenke at hunden ikke hørte, jeg gjorde momentet for vanskelig, hunden er for liten, jeg er for glad i hunden og kanskje hadde ikke hunden lyst? Kanskje er litt av problemet at vi jevnt over er for glad i hundene våre? De fleste jeg kjenner er glad i hundene sine, ja så glad at det virker å grense til det absurde, men er det så rart? Hundene viser en uforbeholden glede når du kommer hjem? De vil gjerne sitte på fanget ditt hele dagen og når du har en dårlig dag sier de aldri et skjevt ord.

Det er nok vårt rike indre følelsesliv ovenfor våre hunder som er den store utfordringen i forhold til dette med konsekvens. Hva lærer hunden? At vi i blant mener det vi sier, og at vi ofte ikke gjør det, det høres komplisert ut.

søndag 19. januar 2014

Diskrepans mellom teori og praksis

Det er mange gode tilbud for fortvilte fuglehundeiere og disse sentrene virker absolutt å ha livets rett. Det må bety at det er flere som har problemer med sine hunder.

Teoretisk er det veldig lett å få til en fuglehund. Den må kunne innkalling og et stoppsignal. De som vil imponere må også kunne få hunden til å reise. De som skal drasse den rundt i kobbel på jaktprøve vil finne det praktisk om den også går pent i bånd. Det høres så lett ut.

Så ser man det i praksis. Hunden lever ofte litt sitt eget liv. Det er nok fordi det  som i teorien er så lett, er adskillig vanskeligere i praksis.

tirsdag 7. januar 2014

Den nye tidsregningen

Det er snart et år siden livet endret seg dramatisk. Mathea kom til verden og ting ble aldri noen sinne det samme. Rent konkret er det en ny kabal som skal gå opp.

Det er naivt og tro at ingenting endrer seg. Det er en ny kabal som skal gå opp. Det er nok en grunn til at det har blitt blogget meget mindre.

Det er litt usikkert hva vinteren bringer, men i utgangspunktet er ambisjonene de samme. Valper på Cali og overgang til VK for Sam så får vi se hvor mye vi får stilt i VK.



onsdag 1. januar 2014

De fleste dager er vi ikke på jakt

Det er kaldt ute. Det er minusgrader, men vinden gjør minusgradene mye mer effektive. Vi koser oss med kloklipp og klapping.

Cali har løpetid og da kan det være tøft å være hannhund. Vi merker lite på Sam han tar det ganske rolig. Vi merker litt mer på den planlagte brukte hannhunden.

En slik rolig dag minner oss på at det er viktig å ha rolige familiehunder. De fleste dager er vi ikke på jakt. De fleste dager er vi hjemme og da må hundene ta det rolig for at vi andre skal ha en viss sjelefred. Dette bør man ha i bakhodet når man dresserer. Passivitet er ikke overvurdert som trening. Passivitet har man bruk for de fleste dager i året.