Så lå vi i grusen, eller det vil si jeg lå og Leia så på

Det er sommer - det er mulighetenes årstid, og det er begrensningenes årstid. Båndtvangen blir "alltid" debattert. Noen har god kontroll på hundene og kan alltid ha dem løs, noen har ikke så god kontroll på hundene og har dem alltid løs. Som et prinsipp bør alle ha dem i bånd i båndtvangstiden, loven er klar, og det er for å beskytte det skjøre dyrelivet. Så er det nok slik at alle og enhver gjerne har dem løse en gang i blant, men det bør være unødvendig å skryte i sosiale medier om hvor mye man klarer å bryte båndtvangen.

Uansett - Leia og jeg bestemte oss for å trene. Primært handler det om at vi hadde en tur med veldig godt selskap hvor Leia gikk noe udressert. Hun gikk som en udressert overskuddshund, en slik hund man er fristet til å slippe rett og slett fordi det er slitsomt å gå med henne i bånd - og det kan vi ikke akseptere - så vi skulle trene. Og hva skjedde? Joda, jeg gjorde en tverrvending og fikk et traume mot ankelen, hørte at noe gikk av og der lå jeg. Jeg ringte Jon før jeg prøvde å gå på foten, så fikk jeg haltet meg hjem. Der fant jeg grønnsaksposen som ble festet med leiebåndet til Leia så lå vi der mindre enn tre minutter etter at vi gikk hjemmefra. Er det noen moral i denne historien? Ikke spis grønnsakene du kan sikkert få behov for dem til andre ting enn næring. Gjør du jobben grundig fra før trenger du ikke skippertaksdressur. Så kort kan det være mellom total fiasko og litt flaks, for i stedet for 6 uker i gips eller i verste fall operasjon har Leia og jeg vært på opptrening i dag, det var jo bare et leddbånd som fikk seg en trøkk.