Når kulda setter inn

Det har blitt lite trening i Januar. Vi har vært  på vei ut flere ganger, men kulda har satt en stopper for det. Overskriften på intervjuet med Jon etter at Sam vant Unghund Grand Prix var "spedbarn ingen hindring", men det har blitt tatt bekvemmelighetshensyn til Mathea og vi har derfor ikke fått vært mye ute hittil i år. Det betyr ikke at man ikke har hatt lyst.

Det har stort sett vært kaldt i helgene og med hunder med avlsambisjoner er det mer komfortabelt å ha dem inne en dag for mye, enn og angre på at man risikerte patter og baller for en tur på fjellet.

Det betyr ikke at man ikke har tenkt fuglehund, jobbet med fuglehund og snakket om fuglehund. Jon minnet meg i går på at Mathea var en baby og ikke en hund da vi lekte med et matpapir og et garnnøste, ganske likt slik jeg har lekt med valpene og rypevinge. Mathea mangler standinstinkt, fart og jaktlyst har hun nok av, triumfen når hun får tak i matpapiret er veldig likt hundenes.

Vi har blitt spurt ofte hvordan det går med Mathea og hundene. Det går fint. Vi har likevel gjort en noe overraskende observasjon. Hundene og i særdeleshet Cali er nok mer interessert i Mathea enn hun er i dem. Aller sier jo at de vil ha hunder som er som møbler inne. Mathea er nok overbevist om at hunden er møbler.

Har det noen konsekvens?

Jeg hadde en veldig trivelig hundesamtale i dag. Det er ofte gjennom disse samtalene jeg føler at jeg utvikler meg. Denne gangen satt jeg igjen med en stor konklusjon - alt dreier seg om konsekvens. Uansett hvilke metoder man hevder man bruker så er nøkkelen til suksess konsekvens. Vi har formulert det i "regelen" at "kommando gjelder alltid, uansett omstendigheter", men det holder ofte bare i teorien.

Hvorfor er det så vanskelig? Særlig jeg har veldig stor evne til å tenke at hunden ikke hørte, jeg gjorde momentet for vanskelig, hunden er for liten, jeg er for glad i hunden og kanskje hadde ikke hunden lyst? Kanskje er litt av problemet at vi jevnt over er for glad i hundene våre? De fleste jeg kjenner er glad i hundene sine, ja så glad at det virker å grense til det absurde, men er det så rart? Hundene viser en uforbeholden glede når du kommer hjem? De vil gjerne sitte på fanget ditt hele dagen og når du har en dårlig dag sier de aldri et skjevt ord.

Det er nok vårt rike indre følelsesliv ovenfor våre hunder som er den store utfordringen i forhold til dette med konsekvens. Hva lærer hunden? At vi i blant mener det vi sier, og at vi ofte ikke gjør det, det høres komplisert ut.

Diskrepans mellom teori og praksis

Det er mange gode tilbud for fortvilte fuglehundeiere og disse sentrene virker absolutt å ha livets rett. Det må bety at det er flere som har problemer med sine hunder.

Teoretisk er det veldig lett å få til en fuglehund. Den må kunne innkalling og et stoppsignal. De som vil imponere må også kunne få hunden til å reise. De som skal drasse den rundt i kobbel på jaktprøve vil finne det praktisk om den også går pent i bånd. Det høres så lett ut.

Så ser man det i praksis. Hunden lever ofte litt sitt eget liv. Det er nok fordi det  som i teorien er så lett, er adskillig vanskeligere i praksis.

Den nye tidsregningen

Det er snart et år siden livet endret seg dramatisk. Mathea kom til verden og ting ble aldri noen sinne det samme. Rent konkret er det en ny kabal som skal gå opp.

Det er naivt og tro at ingenting endrer seg. Det er en ny kabal som skal gå opp. Det er nok en grunn til at det har blitt blogget meget mindre.

Det er litt usikkert hva vinteren bringer, men i utgangspunktet er ambisjonene de samme. Valper på Cali og overgang til VK for Sam så får vi se hvor mye vi får stilt i VK.

De fleste dager er vi ikke på jakt

Det er kaldt ute. Det er minusgrader, men vinden gjør minusgradene mye mer effektive. Vi koser oss med kloklipp og klapping.

Cali har løpetid og da kan det være tøft å være hannhund. Vi merker lite på Sam han tar det ganske rolig. Vi merker litt mer på den planlagte brukte hannhunden.

En slik rolig dag minner oss på at det er viktig å ha rolige familiehunder. De fleste dager er vi ikke på jakt. De fleste dager er vi hjemme og da må hundene ta det rolig for at vi andre skal ha en viss sjelefred. Dette bør man ha i bakhodet når man dresserer. Passivitet er ikke overvurdert som trening. Passivitet har man bruk for de fleste dager i året.