Da løper vi -måtte vi komme i mål.

Her er det et hormoninferno av de store. Leias løpetid var høyst forventet. Emblas kanskje fremskyndet noen uker i forhold til forventet. Så det store spørsmålet er om de kanskje kunne klart å dra Cali med i samme slengen. Vi hadde opprinnelig tenkt å parre på denne løpetiden, men vi har bestemt oss for at vi skal kose oss med hundene og bruke dem til det vi opprinnelig hadde tenkt å bruke dem til nemlig å jakte. Så får vi se hva vi får til i høst. Foreløpig ser det ut til at vi er godt og rikelig velsignet med sporty besteforeldre.

Det som er mest imponerende er at Sam kan ligge så rolig uten å stresse med alle de luktene som må være i rommet. Det tegner godt.

Flått, huggorm og pollen - tre grunner for å bli i nord

Vi har vært sørpå en god uke. Litt rart å være helt hundeløs. Det gikk ikke mange dagene før abstinensene kom. Det er en del hunder i sør og vi fikk hilse på flere prakteksemplar, men det gjorde ikke savnet noe mindre.

Jeg fikk også hilse på et annet kryp jeg ikke hadde sett før. Jeg fikk både se og kjenne på en flått og jeg tenkte med meg selv at dette er noe jeg er fornøyd med å være forskånet for. På et tidspunkt undersøkte jeg hele Leia daglig. Jeg var helt sikker på at hadde hun en liten rift et sted var det ferskere enn 24 timer så nøye undersøkte jeg henne. Resultatet av det sitter enda i kroppen for er det en hund som er vant til å bli håndtert og til å klippe klør så er det Leia. Jeg undersøker henne ikke daglig lenger. Sannsynligvis ville jeg gjort det om jeg bare hadde hatt henne. En gang jeg fabulerte om at det hadde vært fint og bodd litt lenger sør sa Jon "du vet at da kan du ikke ha hundene i sofa om sommeren - grunnet flåtten" vi bor fortsatt i nord.

Vi er også forskånet mot huggormen som kan være dødelig for hunden. Det er vel like greit.

Så har vi denne plagsomme pollensesongen. Vi har noe pollen her også, men ikke i disse mengdene og jeg er ganske allergisk så konklusjonen er vel at det er greit i nord. Nå har vi godvær også. Bedre blir det ikke.

Hva skal vi med kurs?

Til å ha hatt hund såpass kort har jeg møtt en god del dyktige instruktører som jeg har lært mye av. En av mine relativt våte drømmer er fortsatt å få til et kurs hos Anders Landin i Sverige. Jeg var på trua i fjor, men kursene var fullbooket lenge før jeg fikk sukk for meg. De legges ut nyttårsaften og jeg tror de ble lagt ut like før 00.00 - det ble dessverre ikke noe kurs i Sverige på oss, men vi hadde en annen lærerik opplevelse i Sverige, nemlig lavlandsjakt med Geir Kjellmann. Kjellmann var med som guide og det ble lite fokus på dressur, men mer på jakt og hund og han lærte oss en stor respekt for lavlandsjakt. Det er så visst ingen enkel disiplin, og jeg var mer sliten i bena enn etter en lang dag på fjellet.

Vi har vært så heldig at en hundedame jeg har stor respekt for Gerd Søderholm i Alta har sagt ja til å komme å holde dressurkurs her i Hammerfest. Hennes mann kommenterte en tråd på facebook og innholdet var noe slikt at hundene som er langt vekk er det minst feil på. Det er sikkert minst feil på de instruktørene som kommer langveis fra også, men jeg har lenge ønsket å jobbe med Gerd. Jeg har sett Gerd håndtere hunder og jeg ble stum av beundring og en smule misunnelig. Det laget hun har med hunder er jeg litt i tvil på om jeg vil oppnå, men det er lov å håpe.

Vil jeg ha en komplett hund etter en helg med Gerd? Jeg tror Gerd har noe å lære meg, også fordi jeg tror hennes metoder passer meg bra. Kanskje vil jeg få bort noen av de utfordringene jeg har. Et kurs for meg er en inspirasjon til videre arbeid. Man må møte opp og prosessere. Det viktigste er ikke det som skjer på kurset, men den jobben jeg kan gjøre med hunden i ettertid. Jeg er nok litt der at jeg ikke helt har funnet min vinneroppskrift. Jeg vet om mye som fungerer, men som min mann sa - når du kan sette hunden på støkk på 200 meter da er du ferdig med dressuren. Med slike mål er det et stykke igjen.

Hvorfor dokumentere?

Det er en sannhet alle vet at det er jegerene som har de beste jakthundene. Disse er ikke ødelagt med eiers mas etter ro i oppflukt eller dressur. De slipper å reise land og strand rundt for at eier skal oppnå heder og ære. Eller er det kanskje ikke sånn? Blir man ikke sammenlignet med noe er det lett å være verdens beste? Holder det med å stille på prøve en gang? Vi er enig om at alle kan ha en dårlig dag. Vi er også enig om at skal man se stabiliteten i noe må man se trender over tid.

Hva er det som kreves av en prøvehund? Det kreves at den er rolig når fuglen går. Dette bør det også kreves av den vanlige jakthunden - av sikkerhetsmessige hensyn. Da er det faktisk ingen forskjell på jegerens hund og jaktprøvehunden. Det er pekt på at det blir vanligere og vanligere at det kommer fram hunder som primært trenes for jaktprøver og ikke for jakt. Tja sier jeg til det. Jeg har ikke møtt noen. Så kan jeg innrømme at vi tok Sam fordi vi var meget interessert i hans avlsverdi og fordi spesielt jeg ønsket en brukshund med tanke på kløv og trekk og ikke fordi vi måtte ha en jakthund til. Jeg klarer ikke å se at det skiller noe mellom en jakthund og en jaktprøvehund. Jaktprøvehunden er også en jakthund og jakthunden kan fort bli en jaktprøvehund. Det er klart at blant jaktprøvefolket finnes det noen dyktige dressører, men det gjør det nok blant jegerene også. Det er like irriterende for jegeren som for føreren at hunden ødelegger jaktbare situasjoner.

Best i rasen

Det er mye rart som kan skje. I går fikk Cali excellent, cert, og best i rasen på utstilling. Hun er jo ikke akkurat en gigant, men dommeren likte dem små og blant de små bretonene er Cali absolutt en vakker og funksjonell breton. Hun har en fart og en kroppskontroll man må beundre.

Utstilling er ofte ikke det som fascinerer jaktprøvemenneskene mest, og vi tuller nok en hel del  med utstilling. Skjønt jeg innrømmer det, det er gøy å treffe fuglehundvenner igjen ,og kunne snakke uten at man bærer på en tung ryggsekk og har mer enn nok å bakse seg oppover bakken på ski. Så vi koste oss på utstilling, og det beste med hele utstillingen var at det var så enkelt å ha med seg baby.

Dogsemode

Vi har et uttrykk hjemme hos meg som heter "dogsemode" eller hundemodus på godt norsk. Det er når jeg stort sett tenker, prater og jobber med hund 24 timer i døgnet. I går var en sånn typisk dogsemode-dag. Mathea sov som en stein den natten, og sov meget godt i løpet av dagen også. Da ble det mye tid til hundetrening.

Jeg fikk bekreftet at Leia ble en fantastisk stødig apportør i løpet av fjoråret, men ikke bare det. Hun digger å apportere. Hun gjør lite feil og hun viser stolthet. Det varmer.

Cali skal jeg jobbe litt mer med på flere områder. Hun er absolutt min hund, men hun er en så utrolig lykkelig hund. Hun lager piriuetter hver gang hun skal gjøre noe nært meg og det ser rett og slett litt rart ut når hun snurrer rundt med apportbukken i munnen. Sirkushunden Cali slutter aldri å overraske. Hun er rimelig lydig, men det er den tvilen om hun vil sitte på 70 m støkk. Vi får se. Det gjorde hun definitivt ikke på prøve i høst. Vi har riktignok tatt mange lydighetssteg siden da, men jeg er spent på om hun ikke sprekker med for stor provokasjon.

Sam er en hund som går utenpå de fleste. Han har fremfor alt et fremragende gemytt og ypper aldri til bråk. Vi har begynt å sykle en del sammen jeg og Sam - god trening for oss begge da jeg ikke vil at han skal dra så mye da han er ung. Sam har fart og han har kraft. Vi er veldig spente på hva Sam kan bringe i fremtiden. Fremfor alt gleder vi oss til å felle fugl for ham i høst. Det er han som er satsningsområde nummer 1 i høst, så kommer nok Cali på 2.plass og Leia på 3. plass.

Embla leker som hun skulle vært unghund. Jeg tror hun føler seg yngst i kroppen, for noe i henne vet at hun er litt sjef likevel.

Hva en av oss gjør vil ramme oss alle

Det er denne båndtvangen nå. Man kan mene hva man vil om båndtvang. For oss som har 1,5 m snø 1. april virker det meningsløst med båndtvang, men også her nord begynner snøen og bli borte og dyrelivet vil snart yre. Det er en grunn til at det er båndtvang. En annen ting er at mange er redde hunder og en løs hund kan faktisk være ganske skummelt for mange. Dressuren er heller ikke så god hos oss alle. Det er mange grunner for å respektere båndtvangen. Vil man endre båndtvangen er det bedre å engasjere seg for å få til et politisk vedtak. Å heve seg over loven er på generelt grunnlag veldig lite lurt.

Båndtvangen har fått meg til å plukke fram sykkelen igjen. Det er viktig å vedlikeholde kondisjon både på hundene og på meg. Særlig jeg føler det som det har vært en månedslang dvale.

Langs veiene ligger det ganske mye avføring. Vi bor nært en stall slik at noe er hesteavføring, også kalt hestemøkk, men en hel del er hundeavføring. Jeg innrømmer at jeg ikke alltid har vært like flink å ha med meg pose, og det er flere grunner til det, men alle er dårlige. Det kjennes veldig bra å plukke opp avføring fra egen hund, og det kjennes veldig dårlig å ikke gjøre det. Lukten er ikke den beste, men samvittigheten har det desto bedre.

Det er sjelden jeg kommer hjem med hundeavføring under skoene, men jeg mistenker at min datter vil gjøre det ofte. Det er veldig lite stas. Jeg kan leve med det, men jeg er ganske sikker på at en del foreldre uten hunder synes at dette er meget unødvendig. Selv om det er mange hundeeiere i landet er det en gang slik at vi er i mindretall og således er en minioritet. Det hadde vært fint om vi hadde brukt 2013 til å respektere båndtvang og plukke opp avføringen etter hundene våre, det vil bidra til at folk synes at hunder og deres eiere er enda litt mer ålreite.

Pakken fra antikvariatet - objektivitet.

Jeg var på utkikk etter en nyere bok da jeg fant en bok fra 1935 basert på enda eldre utgaver av C M Paye. Til nå har jeg mest lest utdrag, men det som fascinerer meg mest er hans direkte stil og ærlighet. Det blir litt høytlesning og Jon kommenterte i går at slik hadde han nok ikke kunne skrevet i dag.

Det som overrasker mest er at hans betraktninger er snart 80 år gamle, men de er fortsatt valide og jeg tenker at kanskje har vi ikke beveget oss noe nærmere målet. Dette gjelder både i spørsmål om rypeforvaltning og hundedressur.

Jeg velger å sitere "Dernest må De forsøke å se på Deres hund med det samme uhildede blikk hvormed De bedømmer en børses skyteevne og godhet. Ingen jeger nøies i lengden med et gevær som ikke passer ham eller skyter dårlig. Han skiller sig av med det og kjøper et nytt så snart der blir råd og leilighet. Derimot er det en kjensgjerning at de fleste jegere meget nødig skiller sig av med sin hund, selv om den er dårlig egnet til jakt..." Hvor vil jeg med dette sitatet? Det er anmodningen om objektivitet. Det er objektivitet som gir fremskritt både i hundematerialet og i avlen.

Hvorfor er det så vanskelig? For det første har man ofte investert en ikke helt ubetydelig økonomisk kapital, det koster å begynne med en ny hund. Kanskje har man forhåpninger om avl og å tjene noen penger på den måten. For det andre ligger det en betydelig emosjonell kapital for mange eiere, vi er oppriktig glade i våre hunder. For det tredje er det også en mental kapital investert i disse hundene. Kanskje kan man også tillegge ønsket om ikke å tape ansikt.  Dette er noen av grunnene til at objektivitet er vanskelig, men vanskelig gjør det ikke desto viktigere å innse at framskritt i avl og hundehold ligger i objektivitet.

Bring Fia og Grom hjem - når hunder forsvinner

Vi har letet etter to forsvunnede pointere de siste dagene. De er nå borte på 6. døgnet. Det kunne vært oss og vi har all medfølelse med fortvilte eiere. Heldigvis gir bruken av sosiale medier store muligheter i letearbeid sammenlignet med tidligere. Jeg er stolte av medlemmer i klubben vår som lagde et flott ettersøk på mandag.

Historien er full av hunder som har forsvunnet. Noen har komme tilbake etter til dels streng kulde og lange opphold ute, noen gåter har aldri funnet sitt svar. Nå trøster vi oss med de historiene som har gått bra. Det er tross alt stort sett varmegrader, det er barrabber og hvile på og det er snø å spise i evt. mangel av annet vann.

Jeg har selv opplevd at en hund i nær familie forsvant i julen og jeg synes fortsatt det er mest flaks som gjorde at den ble funnet da den hadde satt seg fast på en gård som var forlatt for jula, men da også etter en fortvilet leteaksjon.

I går gikk vi langs kysten av hele øya for å finne dem med båt, men vi fant ingenting. I natt skal de ha vært observert så vi håper.

Man blir utrolig glad i sine hunder. De forsvunnede hundene er dypt savnet så vi bare håper at de kommer hjem snart. Man engasjerer seg fordi vi alle vet, det kunne ha vært våre.