søndag 27. mars 2011

En helg i Børselv

Nå er vi nydusjet og tilbake etter en spennende jaktprøvehelg i Børselv. Steffi stilte i går, men den hunden hun ble sluppet mot fikk fugl så det var litt surt at det var fugl hun ikke fant. I dag fant hun fugl, men situasjonen er noe rotete og hun går. Senere finner hun fugl på nytt, men vil da ikke reise - og da var det stang ut. Så det ble mye avslapping i dag da hun ble sendt ned etter første slipp. Vi gikk ut med flagget til topps.

Vi gleder oss over at onkel Rapp til Leia fikk sin 2. ak etter en djerv og presis reis.

Leia har lekt med Ildfotens Lukas i helgen og hun har vært på flere turer i skogen, en meget spennende biotop. Hun holder god kontakt og er oppmerksom, men når jeg stopper finner hun nesten alltid en gren som er mer interessant å tygge på enn å komme inn, men jeg roper heller ikke på henne - det får vente til innkallingen sitter.

I morgen blir det en liten tur til Bardu - skal være hundeløs i tre dager. Grøss og gru.

Vi har stilt klokken og er gannske trette så det blir nok tidlig kveld.

fredag 25. mars 2011

Mer miljøtrening

I dag skriver vi fredag, det ble ingen innlegg i går av ymse grunner. Gårdagen begynte dårlig med brekning på Leia og noe diare. Det ble med den ene gangen og da jeg gav henne mat og drikke gikk det ned på høykant. Kan ikke påstå at jenta mi var særlig påvirket.

Nå har vi pakket en del ting og setter snart snutene mot Børselv. Det var bare planen at Dag-Ove og Steffi skulle dra, men da muligheten åpnet seg for at vi ble med er resonnementet som følger. Det å dra på tur og treffe en del fremmede mennesker og hunder er noe hundene godt kan venne seg til fra tidlig alder. Dess mer naturlig dette blir for dem, dess glattere regner jeg med at det vil gå i framtiden. Det finnes noen hunder som fungerer perfekt så lenge de ikke er på prøve, men med en gang de kommer på en prøve slutter de å fungere av ymse grunner. Kanskje er det spentheten til eierene som smitter over - hvem vet.

Steffi stiller til helgen i sin siste prøve i unghundklassen. Det hadde vært gøy å virkelig få det til - fordi hun er kapabel. Men med premien forrige helg viste hun at hun er en meget god jakthund, og det er kanskje nok.

Planen er å gå litt på ski. Leia trenger å springe og få litt muskler. Dersom ting går som vi ønsker skal vi se om vi får henne i fugl i løpet av påsken.

onsdag 23. mars 2011

Der vart æi skremt ja

Jeg har før vært innom leddproblematikken og hvor mye man egentlig kan og bør utlevere sin hund web-messig. Det siste er egentlig bare et problem om man tenker avl lenger frem. Likevel skulle det dra seg til et kull av andre årsaker så ser jeg det ikke egentlig som en hemsko at eventuelt interesserte kan lese om gledene, sorgene, oppturene og nedturene. Jeg har gjort meg mange bekymringer for Steffi og senere for Steffi og Leia, men når man setter det i perpektiv er de fleste små og nesten ikke utfordringer i det hele tatt - i øyeblikket har de tidvis virket uoverstigelige.

Denne bekymringen startet mandag etter den fantastiske skituren vi hadde. Utpå kvelden etter at hun også hadde hatt bror Ajax på en lynvisitt med litt lek og en god del passivitetstrening haltet hun helt åpenbart i 20 sekunder, deretter haltet hun litt mindre - men likevel åpenbart for det blotte øyet. Hun gav lydmessig ingen uttrykk for smerte og forsåvidt ikke fysisk heller bortsett fra at det var noe lett halting. Jeg måtte undersøke det med en gang, og hun sprang som den prinsessen hun er etter dummy med stor iver. Hun hoppet like uforhindret og glad rundt som tidligere. Det var helt klart ingen forskjell på de to bena eller skulderpartiene. Haltingen avtok definitivt og i flere perioder den kvelden var hun igjen helt lytefri. Vi la oss etter hvert, men jeg sov ganske urolig og ville nok likt å hatt henne i sengen. En liten seier noterte vi oss - jeg klarte å la være å google "halting hos hund"

I går mente jeg at jeg så antydning til halting, men det var bare jeg som så det. Likevel var det nok til at det ble googlet. Jeg hadde bestemt meg for å ringe veterinær, men etter å ha snakket litt rundt har jeg bestemt meg for å se det an. Hun er i utgangspunktet litt gammel for å få bruskløsning nå siden hun har vært så symptomfri - og skulle hun få det så får hun bare få det - det er intet jeg kan gjøre. Jeg føler i alle fall at jeg har gjort alt jeg kunne for å forebygge - kanskje bortsett fra å ta henne med på skitur på noe hardt underlag, men det var godt ment:) Skulle hun få det vil jeg tro at utløsende årsak er hoppingen hennes, men som med eier så hund - jeg husker en gang i 91 da min far skulle lære meg å gå rolig og balansert.

Jeg har som toppen av matskåla lagt henne i fanget og strekt og trykket uten at det kom en lyd. På legespråket heter det palpasjon - jeg mener å ha hørt at det egentlig betyr kjærlig berøring - og hun har ikke gitt utrykk for smerte på noe måte så det må ha vært en liten strekk som løste seg av seg selv. De fleste bekymringene ble det som sagt ingenting av.

tirsdag 22. mars 2011

Gårsdagens dressurtrening - Status Leia

Man kan ikke hvile på laubær, slik har verden aldri gått fremover. Så i går pakket vi alle fire i bilen og trente dressur. Leia respekterer sitten meget bra, faktisk så bra at jeg kan stå bak henne og gi henne ordsignalet og hun rumpen faller i bakken. Da ble jeg meget godt fornøyd. Hun kunne også fokusere på fuglene på himmelen og sette seg rett ned når hun fikk sittkommandoen. Utfordringen er den respekten hun synes å ha for sitten

Vi var på en flott skitur i går og da fulgte hun godt med - hun springer større og større og over prærien er det jo ingen trær så da er det lettere for en liten hund og holde styr på sin eier. Jeg ble mest imponert over at en av de gangene jeg stoppet for å justere klærne (det var varmt) kom hun helt inn og satte seg ved siden av meg. Jeg vil tro at dette skjedde denne ene gangen, men jeg ble ikke mindre fornøyd med jenta mi da.

Når det gjelder sokkene gjorde jeg den blunderen at jeg ikke satte dem på med en gang. Det var litt nysnø over ganske hard snø uten at det var ordentlig skare, men jeg var selvfølgelig bekymmret for potene og hadde sokkene i lommen. Hun sprang som den lille løpsmaskinen hun er. Da jeg fant ut at det var på tide å ta på sokker hadde hun fått springe fra seg og ble derfor meget opptatt av å få sokkene av. De holder utrolig godt, men jeg angret på at jeg ikke hadde ordentlig tape med og bare tapet de for hun må forstå at det ikke er et alternativ å bite av seg sokker. På den andre siden tilsier all erfaring at dette forsvinner med økende jaktlyst. En hund på jobb strunter i sine sokker. Steffi tar også av seg sokkene om hun ikke er på jobb. Leia godtar i større grad sokker på bakpotene enn fremme, så hun kom ned fra skitur med to sokker bakke. Jeg tok av de fremme fordi hun ikke skal lære seg at hun selv kan bite dem av.

Etter været å bedømme blir det en restitusjonsdag i dag så får vi se hva vi får gjort med innkalling i løpet av dagen.

mandag 21. mars 2011

Jaktprøvens betydning

Nå etter at champagnerusen og etterusen har lagt seg nyter jeg og hundene noen fridager med musikk, litt rydding og mye avslapping. Det er mulig dette kommer til å resultere i mange blogginnlegg, da antall innlegg er ganske proporsjonal med tiden man har til rådighet. Forrige uke var en intens uke og ikke minst en intens helg. Respekten for de som bruker av fritiden sin for at vi andre skal kunne møtes og stille til prøve har økt betydelig, og ikke minst har jeg stor respekt for dommerene som reiser land og strand rundt og stiller helg etter helg og det er mulig man velger det selv, men man velger samtidig noe bort foreksempel egne hunder. Jeg må samtidig skryte over kunnskapen og positiviteten til de dommerene vi hadde på Sennalandsprøven, fantastisk!

Men tittelen bærer bud om refleksjon. Refleksjonen går på om jaktprøvene sier noe om hvilke hunder vi ønsker oss og vil ha. Jaktprøvene måler egenskapene til hundene både individuelt og i sammenligning. Det heter seg at formålet med prøven er å
- avprøve og kartlegge hundens bruksegenskaper
- tjene avlsarbeidet
- høyne jaktkulturen og jaktens anseelse.
- bedre jakthunddressuren.
Prøvene skal så vidt mulig legges opp som sportslig utprøvet praktisk jakt.

Det finnes også et annet mål for en jakthund som ikke er prøverelatert eller like objektivt - antall skutte ryper som er et mål som avhenger av en rekke faktorer.

I en jaktprøve er det mange sider ved hunden som blir bedømt - å ja, jeg synes hundens bruksegenskaper kartlegges på en bra måte. Det å se andres hunder er både inspirerende og viktig for avlsarbeidet. Det viktigste for å få bedre hunder er vitterlig å avle på bruksegenskapene og da er en jaktprøve en ypperlig mulighet for å se på eventuelle interessante hunder.

En annen viktig ting er at man får sett hvordan hundene takler stress. Det er stressende å gå i kobbel store deler av dagen for så å få være på jobb i 20 min av gangen og hele tiden forholde seg til fremmede hunder og folk. Klarer hunden det er det i seg selv en prestasjon.

Det jeg imidlertid lurer på - det er de samme folkene som får frem gode hunder gang på gang på gang. Er det den kunnskapen de har opparbeidet seg eller er det genetiske materiale disse jobber med uovertruffent. Det handler om begge ting tror jeg. Det er dyktige folk, og noe av den dyktigheten er at de tenker lenge og vel gjennom valget av ny hund og dette valget er nok basert på resultater, men også på egne observasjoner av de hundene som avkommet kommer fra. Hva forventer og ønsker disse da av sine hunder. Jeg håper og tror at det er gode jegere de ønsker seg. Gode hunder som jobber godt med sin eier. Hunder som går og som holder dag ut og dag inn - da konkurranser kan dra seg over flere dager. Skal det holde i vinnerklassen må det også være trykk i disse hundene. Disse hundene med den iboende evnen til å trykke til utgjør en betydelig del av vårt avlsmateriale.

Det siste er kanskje tidvis noe problematisk i forhold til den jevne jeger og i alle fall for de som velger å ha en fuglehund som en ren familiehund. Trykk betyr ikke nødvendigvis ikke at den er vanskelig å dressere, men en hund med godt trykk er nok vanskeligere å dressere til momentet ro i oppflukt. Det viktige er at kommunikasjon mellom hund og eier er så godt at hunden ikke anser alternativet til ro i oppflukt, ettergang, som et alternativ. Dette krever en god dressør.

Jeg tror hele dette resonnementet koker ned til at dersom man ser seg rundt etter en ny hund bør man se de potensielle avlsdyrene på jobb - og der er jaktprøven viktig som arena.

En god jakthund trenger ikke være en god prøvehund - av flere tidligere nevnte årsaker. Jeg er litt usikker på om du kan være en god prøvehund uten å være en god jakthund - i tilfelle bør det være noe galt med bedømmelsen av bruksegenskapene - og det har jeg ikke erfaring nok til å bedømme.

Konklusjonen etter helgen er at det er mange flinke og flotte hunder der ute med flinke og trivelige eiere - det er denne kombinasjonen som gjør at noen holder på år etter år etter tiår. Det er derfor dommerene bruker helg etter helg og det er derfor ildsjelene står på for å arrangere prøvene.

søndag 20. mars 2011

I champagnerus

Nå er Sennalandsprøven over. Det er å innrømme - de erfarne er best. Vi gratulerer Paul-Anton Hermo og Are Suhr for 1. vk og 2. vk finale. Det betyr de to første plassene i vinnerklassen. Det rører å se at de som har vært med en stund og vunnet mye fortsatt lar seg røre ved dette at de lykkes med sin hund.

Det har vært mange seire i løpet av helgen. Flere har fått sine førstepremier i kvalitetsklassen som ofte er inngangsbilletter til gjeve ting; 1 AK som er 1. premie i voksenklasse gir inngang til vinnerklasse VK. 1 UK gir inngangsbillett til høystatusløp som Arctic cup som arrangeres i April i Alta.

Steffi fyller to år i begynnelsen av April og er derfor ikke lenger kandidat for uinghundklassen når Arctic cup går sånn sett var det ikke noe definitivt ønske om 1. uk.

Sennalandsprøven fikk en meget tragisk start da unghunden Johsi forsvant fredagskveld. Den kom til rette utpå formiddagen lørdag og gikk i dag til glimrende kritikker i samme slipp som Steffi.

Steffijenta ja - vakre, sterke, kloke og utholdne Steffi. Jeg har mange ganger ønsket å begynne på nytt med henne. Hun er fantastisk. Hun fant sin fugl i dag, var i ro, men uten reis og dermed 2. premie uk. I dag var det bedre enn 1. premie. Det var beviset på at Steffi kan. Det var også for oss et bevis på at vi ikke har "ødelagt" henne helt. Det er en stor dag og det er mange å takke.

Dag-Ove har gjort og gjør en god jobb med henne.
Jan-Erik, oppdretter til Leia, har hele tiden hatt troen på Steffi også når det har skortet hos oss. Takket være ham har jeg siden Sennalandsprøven i høst vært overbevist om at Steffi er en jakthund, og en god en. Så må man takke Jon som stilte opp når jeg sto og rev og slet i håret på Hatter sist helg og som har hjulpet oss med råd og veiledning i henhold til å hente henne inn. Ikke minst må jeg takke Steffi som har lært oss så mye, og som fortsatt lærer oss masse. Jenta vår!

Steffi jenta!

I dag la Steffi og Dag-Ove i vei og Steffi fikk gå i konkurransen på Sennaland i 80 min og ble premiert med en 2. premie i unghundklasse. Stolt fører. Jaktivrig hund.

Gratulerer jenta!

lørdag 19. mars 2011

Sennalandsprøven dag 1 og en oppdatering på Steffi og Leia.

Årlig arrangeres det to jaktprøver for stående fuglehunder (gruppe 7) på Sennaland arrangert av lokalavdeling Hammerfest i Vest-Finnmark Fuglehundklubb (VFFK). I et noe overilt øyeblikk sa jeg ja til å være med som den opplærende delen av IKT-teamet. Det betyr at jeg har styrt med påmeldinger og andre administrative oppgaver.

Det er stille før neste storm. Deltakerne er ute og ventes ned hvert øyeblikk, noen skuffede førere har kommet ned med sin firbente allerede.

Vi hadde en hektisk morgen. Vegvesenet hadde stengt Sennalandet grunnet været. Det ble til slutt en kolonne og oppropet startet kl 09.00 i stedet. Dette førte til at vi fikk bruk for "beredskapsplanene" da været sjelden kommer overraskende på noen her i Finnmark. Totalt sett førte dette til at det var litt færre som startet enn de som hadde planlagt og det igjen førte til noe omrokkering i partiene, men alle partiene kom seg ut.

En annen ting som okkuperte tid på morgenen var forsvinningsnummeret til en unghund. Heldigvis har den kommet til rette til stor glede for oss og eier, jeg vil tro også hunden er ganske fornøyd.

Steffi stilte ikke til start som tidligere opplyst. Det var planlagt en liten tur som ble forsinket da Dag-Ove hev seg i leting etter den forsvunnede hunden. Steffi kom seg ut i fjellet og gjorde sine ting meget bra. Søket har moderert seg noe, men hun gikk fortsatt 400 meter på det meste. Holdt god kontakt og satte seg uten problem boms ned på 100 m avstand. Jeg er ikke så rent lite fornøyd. Hun får derfor prøve seg i morgen - så nå ligger hun hjemme og lader opp.

Leia går travle dager i møte. Vi har trent innkalling i dag. Godbitene er lagt på hylla og nå er det langline og flexi-line som gjelder. Det fungerer forbausende bra. Vi er godt fornøyde. Vi planlegger å holde oppe trykket utover uken da jeg har fri. Akkurat nå ligger hun i sekretæriatet og sover.

onsdag 16. mars 2011

Litt status og litt refleksjon

Jeg beklaget meg i går over at det var vanskelig å ikke synes synd på Steffi. Hun ligger i kurven sin og lurer på hvorfor hun ikke lenger er sjef i huset og hvorfor hun nå må gjøre som vi sier. Det er enda vanskeligere å gå på jakt med en hund som ikke respekterer deg. Jeg holder fast på tanken.

Jeg har forsøkt å tenke på når problemet startet. Ser man stort på det startet det nok dagen vi hentet henne eller dag 2. Vi visste lite og ingenting om hundehold, og langt mindre visste vi om fuglehunder. Det er en god del ting vi har gjort annerledes med Leia og da spesielt med tanke på lederskap og effektivitet i rosen. Det har helt klart gitt resultater. Vi har også trent på en minivariant av "på-plass-liggingen" til Steffi hvor hun fra ganske tidlig lå i ro på teppet sitt når vi krevde det. Konklusjon 1: Vi har oppdratt Steffi på en måte som ikke har gitt oss et klart lederskap.

I høst var første gangen vi hadde henne løs i rypeterreng. Hun fant fugl. Var i ro i blant, men ikke alltid. Her tror jeg vi med fordel kunne vært flinkere til å gå alene med Steffi noe som ville gitt henne alle fuglesituasjonene den dagen, men da ville hun heller ikke bli påvirket av de andre hundene i søket sitt og evt. kun gå etter fugler hun selv hadde støkket. På den andre siden kan man si at hun er godt sosialisert og at hun takler konkorransesettingen bra.

Jeg tror den negative trenden startet med Sennalandsprøven høst. Der hadde jeg og Steffi minst to situasjoner hvor hun ble observert tre ganger springende etter fugl. Den ene er ikke observert før vi ser Steffi trave lykkelig rundt med et lite fuglefokk rundt seg. Den andre hvor Steffi går etter at rypene går fordi det ble løsnet skudd. Surt. Etter det har hun ikke vært i ro, men ett av problemene er at rypene stort sett har gått før man har kommet til og at Steffi da har gått og ikke latt seg stoppe etter det.

En annen ting er at den generelle lydigheten i fjellet ikke har vært god nok. Det blir spennende å se hvor dette ender. Jeg er sikker på at målet er oppnåelig. Jeg er usikker på hvor lang tid det tar. Dessuten er jeg helt overbevist om at den som virkelig drar veksler på Steffis ramping og vår fortvilelse er Leia.

mandag 14. mars 2011

Å skynde seg langsomt - man har da ikke hastverk?

Verden har sine ting å stri med. Tsunami og jordskjelv i Japan og man kommer nok en gang på hvor sårbare vi mennesker er. I lys av det er det ganske utrolig at noen bruker så mye tid i sine jakthunder som ikke en gang fører til betydelig matauk, men det er en gang et valg noen har tatt.

Å ta valg kan i blant være vanskelig. I dag har vi i fellesskap godt hjulpet av de råd vi selv har valgt å innhente besluttet å melde Steffi av Sennalandsprøven på lørdag. Det var en avgjørelse som satt langt inne, men når jeg stiller meg selv spørsmålet om hva som er best for Steffi og hva som er lurt på lang sikt så er svaret klart. For hver gang man får gjøre noe galt øker sannsynligheten for at man gjør det på nytt. Den sjansen ønsker vi nå å ta fra Steffi. Det er vårt ansvar om hun får lov å utvikle seg i gal retning og det er vi som må ta jobben som diamantslipere. Steffi er en fantastisk hund. Hun er en god viltfinner. Hun har arbeidslyst. Hun har et herlig gemytt. Hun har en selvtillit og et ego de fleste tenåringsjenter ville misunt henne, og akkurat det siste ønsker vi nok å gjøre noe med.

Hobbyfilosofen har ofte lekt med tanken på hvem Steffi ville og kunne ha vært i kyndigere hender enn våre. Det får vi aldri vite. De tingene vi har gjort galt forsøker vi å rette opp og jeg er sikker på at Steffis store kapasitet til å omstille seg kommer godt med. Det er derfor det virker så riktig å ha meldt seg av prøven - for vi har ikke hastverk, vi har tid til å forsøke å gjøre ting rett. Vi har en hund som fortjener det.

søndag 13. mars 2011

Hundenes vinterferie - opptur og nedtur

Nå er det lenge siden nytt innlegg og hovedgrunnen til det er at vi innvilget hundene og oss selv en aldri så liten vinterferie.

Torsdag fikk Leia hilse på sin morfar og sin oldefar og særlig sistnevnte satte seg i behørig respekt. Hun fikk også hilse på det jeg mener var en død tiur og det var stas.

Fredag dro Dag-Ove og Steffi på fisketur og trening. Det ble unevnelig størrelse på fisken og en fuglesituasjon som det ikke er så mye å skrive om.

Lørdagen var det gjennomgang av fugleterreng til Sennalandsprøven nesste helg. Denne ble absolutt noe amputert og vi var tre hunder som gikk sammen dertil en ikke ubetydelig størrelse av en viltfinner. Det var Steffi som fant fuglene. Dersom du nå ønsker at dette skal være en skrytende solskinnsblogg kan du slutte å lese her. Steffi gikk etter da fuglene gikk før man fikk reist. Dette skjedde ikke mindre enn to ganger, men siste gang fikk man i alle fall inn en korreksjon. Jeg innrømmer det gjerne - jeg rev meg i håret. Blogg er en fin sjanse til å få reflektert gjennom det som skjer, men avskåret fra denne muligheten ble det noen sms'er med støtte og sannheter.

Det er en ny hverdag i familien - lederskapet skal tas fra Steffi. Ordet konsekvens har fått en ny betydning. Men det leder oss også tilbake til hva som egentlig var ambisjonene for Steffi - det var en jakthund vi ønsket oss. Hun er en fantastisk viltfinner, en diamant som må slipes for å komme til sin rett.

Hva har så Leia hatt fore? Fredag var vi på ekspedisjon på Hatter. Leia gikk på det vi kan kalle turboføre. Hun hadde god fart og var nysgjerrig på det som var og se og snuse på. Selv om turen var kort hadde vi en liten rast slik at Leia skulle lære seg å spise ute også. Leia hadde sokker på for første gang ute. Dette likte hun dårlig. Vi tok dem på før vi forlot hytta og da vi parkerte på Hatter hadde hun tatt av tre av dem. Hun fikk løs de to på forlabbene i løpet av turen så her gjelder nok bare sportstape, men hun tok dem fysisk av de ble ikke løpt av - noe jeg mener er bra for sokkene.

Lørdag gikk Leia og jeg en tur i scooterløypene på Skaidi. Leia traff en scooter ellers så er det lite å berette fra den dagen.

I dag trente vi på innkalling ute og Leia fikk utrolige mengder velfortjent skryt.

De to siste dagene har vi også gjort søksøvelser enten med dummy eller med dentastix noe Leia setter stor pris på. Hun er riktig flink også.

Vi er tilbake i byen så nå får vi se om hverdagen tar lederskapet eller om vi klarer holde trykket oppe slik at vi får den jakthunden vi ønsker oss i Steffi. Det er to ting fuglehunden må kunne for at jegeren skal kunne jakte med den. Den må finne fugl. Den må være i ro slik at man får en situasjon hvor det er forsvarlig å løsne skudd. Det første har hun innebygd, det andre kommer an på diamantsliperene.

tirsdag 8. mars 2011

Fri ved fot

Leia har i dag gått sin første skritt fritt ved fot uten å følge etter godbit. Jeg er overbevist om at hun forstår kommando, så nå skal vi gå i kjelleren bokstavelig talt og trene der også:) samtidig som vi befester sitt og innkalling ytterligere. Det er herlig å jobbe med en så samarbeidsvillig hund.

Steffi skal jobbe med å befeste sin apport. Leia har bært rundt på apportpølsen i dag og trives med det.

mandag 7. mars 2011

Apportbevis!

Forrige uke ble det bestemt at de første skulle prøve apportbevis i dag. Steffi hadde kanskje planlagt å stille i dag, vi hadde nok ikke planlagt det. Steffi ble forsøkt som nummer to og hun besto, riktignok gikk hun rett ut første gang uten å ta den med tilbake, men på andre forsøk satt det som det skulle. Hvem som var gladest og stoltest? Umulig å si. Men Steffijenta ruler.

Hva er vitsen med apport? Det viktigste er at hunden skal være i stand til å finne og hente rype og da særlig med tanke på skadeskutt rype slik at det blir mest mulig human jakt. For Steffi var det ikke til å komme bort fra at man ønsket å utvikle hennes dressur og dresserbarhet for å få henne til å gå hakket mindre i søk og å bli mer lydhør for eier. Vi får se om det siste bare ble en illusjon til helgen og om 14 dager på vinterens første prøve.

All honnør til Dag-Ove for uttallige treningstimer, til Jan-Erik for å ha stilt opp til alle døgnets tider og ikke minst til Steffi som knekte koden og beholdt hodet da det gjaldt.

Leia er fornøyd med at vi har økt treningsmengden med tanke på å gå fot, et flott moment i forhold til praktisk jakt når hun skal gå rolig ved min side i fjellet innimellom søkene.

søndag 6. mars 2011

Bæremani og drama

Det ble av ymse grunner en litt lengere og lat morgen til pipete protester fra Leia. Dramafaktoren ble desto større da jeg fikk beskjed fra Dag-Ove om å sjekke henne fordi hun blødde, men blodet viste seg å være en tykk rød ulltråd og Leia var like hel. Det var nok like greit, for det hadde nok blitt ganske kaotisk om hun faktisk blødde fra noe sted.

Steffi var som sagt og trente på rype i går. Denne rypa lå tryge forvart i høyden i inngangspartiet dag Leia og jeg kom ut og Leia ville ikke passere fordi det var så mye spennende lukt. Vi tok ned rypa og snuste litt på den. Jeg satt Leia, kastet den bort og gav henne et ja. Hun sprang bort, snuste og slikket og tok den i munnen. Tonn av ros. Vi trener fortsatt en del sitt selv om det er innkalling vi skulle fokusere på denne måneden. Det er bare å innrømme at å gå pent i bånd har blitt forsømt, men nå skal vi hente oss inn. Ny måned med nye muligheter, og meget spennende, vinterens Sennalandsprøve. Jeg er overbevist om at det blir mer om prøven her fremover.

lørdag 5. mars 2011

Tilleggsopplysninger

22 uker gammel har Leia funnet ut at det er på tide å gå opp trappen selv. Hun er veldig stolt og føler seg ganske mobil. Hun bæres fortsatt ned trappen - vi venter enda på anti-skli-båndene.

Steffi har i dag med god og entusiastisk hjelp apportert rype. Flinke jenta. Da gjelder det å holde trykket oppe.

Uværet fortsetter

Vi fikk tidlige værrapporter fra Skaidi som gjorde at vi aldri la innover og med kolonnekjøringer og muligheter for stengte veier var det helt greit. Det var et lite opphold med sol så Steffi og jeg kledde på oss for en skitur, men da vi kom i løypa så vi knapt de røde stikkene foran oss. Steffi nektet plent å gå, men jeg fikk henne opp første bakken. Da jeg endelig bestemte meg for å snu sprang hun som bare Steffi kan, det var tydelig at hun ville inn.

Leia som var ulykkelig da vi dro var ekstatisk da vi kom tilbake. Jeg tror hun gleder seg til å bli 18 måneder, HD-røntget og klar for snørekjøring hun også.

Jeg sverger til hundemat, men etter en lengere og bedre lørdagsfrokost smurte jeg litt leverpostei til hundene. Det som imponerte mest var at Leia satt i ro på teppet sitt mens jeg ropte på Steffi og Steffi fikk sin, før Leia kom på sitt tilrop og fikk sin del. Noen vil si at det bare skulle mangle, men jeg ble stolt likevel.

Tror det blir fokus på avstandssitt i dag, hun er helt klart blitt bedre og raskere i sitten.

fredag 4. mars 2011

Alt som betyr noe er relasjoner og følelser

Det har vært rare dager med storm og en del sykdom i familie og andre nære relasjoner og det gjør noe med oss. Så kom den tragiske ulykken med 3 døde ungdommer som preger hele byen. Opp i dette kan det nok være litt vanskelig å være hund. Det har blitt mindre tid til stimulering enn man kunne ønske og for Steffis del hadde det nok vært gunstigere med noe mer apporttrening, men hundene virker fornøyde likevel. Når det røyner på er det helt greit å finne trøst i en myk hundepels.

Leia og jeg hadde en samtale i går om at det var på tide at hun kunne begynne å gå trapper, men vi ble enig om at vi kan bære henne litt til, men i dag hadde hun i alle fall forbena på trappetrinn nummer to så det er vel et tidsspørsmål før hun går trappen. Likevel minner jeg meg selv på at denne trappen er noe vanskeligere enn den Steffi begynte å gå i. Antisklibåndene ligger klar så vi får se om de kommer på i løpet av helgen. Jeg tror det er litt av Leias karakter som gjør at hun ikke haster opp trappen. Hun er lykkelig, glad og spretten, men samtidig litt forsiktig. Det skulle forresten bare mangle - hun har før forsøkt å forsere trappen og fått et skikkellig nei. Tidvis tenker jeg at vi har litt annerledes gemytt jeg og Leia, jeg hadde nok ikke hørt på øvrigheta. Men det er vel derfor vi er så bra i team.

Vi får se om vi utsetter evt. hyttetur. Akkurat nå ser man bare tidvis lyktestolpene på andre siden av veien.

Første uken på medisinstudiet siterte Mads Gilbert gamle Arne Næss som uttalte at alt som betyr noe er relasjoner og følelser. På en dag som dette er det ekstra grunn til å ta vare på hverandre:)

torsdag 3. mars 2011

5-månedersdagen det ikke ble noe av

I går var Leia 5 måneder og det ble ikke feiret av flere årsaker. Det var en slik dag tidsklemmedag, men vi rakk en hel del likevel.

Høydepunktet i går for oss var at Steffi hadde stor fremgang med apporten. Hun hentet den fra bakken og det har vi ikke fått til før, men denne gangen gikk det med god hjelp. Takk til de involverte. Det er godt å være del av et større miljø.

Leia fikk sin første lange oksemuskel i går. Hun oppviste bra motorikk og koste seg godt, men når jeg tok den fra henne etter en halv time kunne man knapt se at den var blitt kortere. Steffis derimot var betraktelig kortere. Leia har lagt beslag på Dag-Oves godstol. Jeg tror det er betinget i at hun vet at det ikke er alltid hun får være i sofaen.

Ute er det blank is og vind, vi får se hva vi kan få ut av denne dagen.

tirsdag 1. mars 2011

En liten rettelse.

Leia er bedre enn hun fikk kreditt for. I dag var vi og trente på en campingplass etter lunsj og blogging - da satt hun på alle kommandoene som et skudd. Riktignok kun kommando mens hun hadde kontakt. Det mest imponerende var likevel da jeg måtte gå å lete etter mobilen mmin. Vi var i første etasje, jeg gikk opp trappen og satte henne fra toppen av trappen - hun satt som et skudd og der satt hun til jeg hadde funnet telefonen og kom ned igjen. Da blir man litt stolt. Kanskje man ikke var så langt etter likevel. Avstandssitten kommer med trening. Flinke, flinke Leia.

Ellers har det gått litt tid med til administrasjon av Sennalandsprøven. Det er forbausende morsomt å lære litt om hvordan man arrangerer prøver. Det er mye jobb og når alt dette skjer på frivillig basis vet jeg at jeg alltid skal verdsette arrangørens innsats heretter:)

Ny måned og nye muligheter

Man kan undres om noen ikke har bedre ting å ta seg til enn å oppdatere bloggen, men minuttene med tastaturet er ren refleksjon og refleksjon er viktig en gang i blant. Noen snakker før de tenker, jeg både skriver og snakker mens jeg tenker.

1. mars en ny måned og spørsmålet er om måloppnåelsen for februar er nådd. Nei - vil jeg si. Det har vært en del kaldt vær og andre distraksjoner i februar, men "sitt" som var det store målet for februar burde sittet bedre. Hun kan kommando og hun sitter stort sett til hun får beskjed om noe annet. Vi har øvd inn hurtighet. Det som gjenstår er å få henne til å gjøre det når hun har fokus på noe annet og hun er ikke så lydhør for verbalkommando som for håndtegn. Begge deler er viktig i fuglesituasjoner - om ikke det viktigste etter at fuglen er funnet. Jeg tror jeg er litt skuffet over at jeg ikke kom lengere, men jeg vet det ikke er Leia sin feil. Skulle jeg ønske meg en ting var det at hun ble fortere oppmerksom på meg når vi var ute, men det er jo så mye spennende ute og snakker jeg til henne har jeg oppmerksomheten, så kanskje jeg klager uten grunn.Jeg føler litt på at progresjonen har stoppet litt opp, men hun er snart 5 måneder og hun skal vel egentlig bare vokse.

I morgen er det 2. mars og jenta er 5 måneder. Det blir nok ikke noe kalas da. Nå skal jeg pakke henne i bilen og ta henne med å trene litt før hun skal slappe av mens jeg er på møte før vi skal til veterinær for neste rabiesvaksine. Så er det valpesosialisering i kveld.,