Å skynde seg langsomt - man har da ikke hastverk?

Verden har sine ting å stri med. Tsunami og jordskjelv i Japan og man kommer nok en gang på hvor sårbare vi mennesker er. I lys av det er det ganske utrolig at noen bruker så mye tid i sine jakthunder som ikke en gang fører til betydelig matauk, men det er en gang et valg noen har tatt.

Å ta valg kan i blant være vanskelig. I dag har vi i fellesskap godt hjulpet av de råd vi selv har valgt å innhente besluttet å melde Steffi av Sennalandsprøven på lørdag. Det var en avgjørelse som satt langt inne, men når jeg stiller meg selv spørsmålet om hva som er best for Steffi og hva som er lurt på lang sikt så er svaret klart. For hver gang man får gjøre noe galt øker sannsynligheten for at man gjør det på nytt. Den sjansen ønsker vi nå å ta fra Steffi. Det er vårt ansvar om hun får lov å utvikle seg i gal retning og det er vi som må ta jobben som diamantslipere. Steffi er en fantastisk hund. Hun er en god viltfinner. Hun har arbeidslyst. Hun har et herlig gemytt. Hun har en selvtillit og et ego de fleste tenåringsjenter ville misunt henne, og akkurat det siste ønsker vi nok å gjøre noe med.

Hobbyfilosofen har ofte lekt med tanken på hvem Steffi ville og kunne ha vært i kyndigere hender enn våre. Det får vi aldri vite. De tingene vi har gjort galt forsøker vi å rette opp og jeg er sikker på at Steffis store kapasitet til å omstille seg kommer godt med. Det er derfor det virker så riktig å ha meldt seg av prøven - for vi har ikke hastverk, vi har tid til å forsøke å gjøre ting rett. Vi har en hund som fortjener det.