Vi fikk tidlige værrapporter fra Skaidi som gjorde at vi aldri la innover og med kolonnekjøringer og muligheter for stengte veier var det helt greit. Det var et lite opphold med sol så Steffi og jeg kledde på oss for en skitur, men da vi kom i løypa så vi knapt de røde stikkene foran oss. Steffi nektet plent å gå, men jeg fikk henne opp første bakken. Da jeg endelig bestemte meg for å snu sprang hun som bare Steffi kan, det var tydelig at hun ville inn.
Leia som var ulykkelig da vi dro var ekstatisk da vi kom tilbake. Jeg tror hun gleder seg til å bli 18 måneder, HD-røntget og klar for snørekjøring hun også.
Jeg sverger til hundemat, men etter en lengere og bedre lørdagsfrokost smurte jeg litt leverpostei til hundene. Det som imponerte mest var at Leia satt i ro på teppet sitt mens jeg ropte på Steffi og Steffi fikk sin, før Leia kom på sitt tilrop og fikk sin del. Noen vil si at det bare skulle mangle, men jeg ble stolt likevel.
Tror det blir fokus på avstandssitt i dag, hun er helt klart blitt bedre og raskere i sitten.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar