For morgendagen kjenner ingen

Derbyen gikk som forventet, men ikke helt som planlagt. Dette kommer jeg nok til å blogge en hel del om senere, men mens vi slikket våre labber og filosoferte på om om det var noe vi ville gjort annerledes ble vi brått dratt ut av derbytåka med det tragiske budskapet om at en våre foregangsmenn og leder av aktivitetskomiteen i Alta Jens Kristoffersen forlot oss så altfor tidlig, 43 år gammel.

Jens var et frisk pust og en ruvende skikkelse på mange måter. Han raget ikke bare i fysisk størrelse, men han hadde et engasjement som overgikk de fleste av oss, og han hadde et engasjement for alle. Når ingen andre dro lasset, tok Jens lasset selv. Jens pratet ikke bare om ting, han fikk ting til å skje rundt seg. Jeg har ofte sett til Alta og tenkt at vi i Hammerfest så gjerne skulle hatt en Jens her. Da Cali fikk sin første jaktpremie var Jens den første som sendte sms og gratulerte. Da vi var på treningshelg i Kautokeino i starten av August var dette Jens sitt initiativ.

Vi har mange gode minner og ta vare på, og tapet er selvfølgelig størst for familien han var så stolt over. Kanskje bør vi også minne oss selv på om at vi bidrar med en brøkdel av Jens sitt engasjement så vil klubben blomstre. Det er Nordahl Griegs ord som kommer til meg fra diktet "De beste" - "Det er de beste som dør". Hvil i fred Jens, du er savnet.

Veien til Kongsvold del IX av kanskje X - vi er framme

Det er lenge siden vi har blogget. Vi har stilt på prøve og vi har vært på jakt. Vi har trent hund til derby, og nå er vi installert på Furuhaugli på Dovre. Det har vært mer kronglete enn vi hadde tenkt. Leia har ikke vært helt i slag etter løpetid, men vi får se hvordan det går.

Vi har hatt fantastiske dager på tur. Vi har også hatt den store gleden av å være innom Anna og Tore, gode bretonvenner av Jon og har tatt til oss i rikelig monn både av nydelig mat og stor gjestfrihet. Stor stas og vi er evig takknmelig. Tore er oppdretter til Sam, og han syntes det var stor stas å se valpen vår. Han er også deleier i Cali og Cali vartet opp med å overbevise som viltfinner.

Nå er vi på Kongsvold. Det har vært en lang vei, men vi har tatt det som en tur og vi har kost oss. Terrenget ser helt annerledes ut og luften er veldig rå. Vi er veldig spente på morgendagen, nåløyet er trangt, men vi gjør vårt beste så kan ingen kreve mer.

Veien til Kongsvold del VIII av mange - noen ganger er veien lengere enn andre ganger

Vi var ute og trente i går. Jon forbarmet seg over lille Sam og tok han og Leia med. Jeg hadde Cali med.

Cali får bare denne ene sjansen til å få seg derby-billett og det er mye forlangt av en liten hund at det skal klaffe i løpet av to dager. Det gjorde det for Leia, men Leia visste at hun fikk rikelig med sjanser senere i tillegg til at hun gikk ca 200 min i løpet av to prøvedager for å sikre seg sin 1 UK.

Skjønt når jeg tenker tilbake på det så vet jeg ikke om oddsen var så mye bedre for Leia da enn den er for Cali nå. Leia var ett år og en uke gammel og hadde ikke vært borti veldig mye fugl. Cali har hatt betraktelig flere fuglekontakter, er adskillig eldre. Vi får se. Det blir en spennende helg.

Det er helt klart at det blir mye lengere å kjøre til Derby med en kvalifisert hund, enn to, i alle fall vil det føles sånn.

Veien til Kongsvold del VII av mange - vi reflekterer over galskapen

Jeg traff en venninne jeg ikke har sett på evigheter, sånn ca et halvt år. Det ble snakk om ferien og nok en gang forklarte jeg at ferie i år blir derby. Det virker helt absurd å legge hele ferien og livet opp etter en jaktprøve, men i år ble det sånn. Jeg merker at jeg selv også begynner å se på meg selv som crazy dog woman. Min venninne er godt kjent med galskapen og reagerte ikke nevneverdig, heldigvis har hun en svigerfamilie som tidvis kjører finnmarksløpet.

Jon og jeg hadde en avtale fra tilbake i tid før vi slo flokkene våre sammen, at han skulle kjøre uansett hvilken av unghundene som kvalifiserte seg. Den gang hadde vi vel begge mest tro på at han skulle gjøre det med Cali. Nå gjorde han det med Leia, så han må kjøre uansett.

Det er flere ting som skjer i høst. Vi har planlagt et bryllup. Det skulle bli en minimalistisk greie, og vi var skjønt enig om at det må bli etter derby, noe annet var helt utelukket. Etterhvert ble det litt større enn en minimalistisk greie, men jeg ser at det er en ting som stjeler fokus fra derby, og derby stjeler fokus fra bryllupet. Det er da jeg skjønner at jeg har levd i en boble hvor alt har dreid seg om hunder og jaktprøver. Det er ikke mange forunt. Det er en rar form for galskap, men det er en form vi valgte selv.

Veien til Kongsvold del VI av mange - ingen fugl igjen

I dag er det en spennende nyhet vi gjerne deler med alle. En nord-Norsk hund gikk til topps i NM høst for fuglehunder. Fingås ran slo de andre og kom seg ut av NM-finale med Cacit. Vi synes det er stor stas.

For egen del har vi brukt helga til å trene før høstens første prøvestart. Det ble lite og ingen fugl, vi så noen fjær, men det var liksom det. Leia viser at hun søksmessig har tatt store steg i løpet av året. Hun tilpasser seg terrenget på en måte som lokker fram tårene. Hun har alltid hatt god sprut og vilje, men nå gikk hun utmerket i tett skog, og når hun kom ut på det åpne så dro hun i gang et godt klassisk Leia-søk. Man slutter aldri å undre seg over hva som bor i den hunden. Dressurmessig holder det foreløpig bra. Vi skulle ønsket oss mengder med fugl, men i mangel av disse gir Leia en del gode svar. Vi gleder oss til derby.