Så trener vi til Finnmarksløpet

Den største hundeeventen i Nord er nok uten tvil finnmarksløpet. Denne styrkeprøven for både hund og hundekjører har fått økt interesse de senere årene. Fuglehund handler kanskje om galskap, men hundekjøring er helt klart en livsstil. Jeg leste et intervju med vår lokale hundekjører og han påpekte hvor mange hunde treningstimer det ligger bak og at man faktisk ofrer noe for å få gjennomført dette.

Jeg begynte å tenke på hvor mange treningstimer som ligger i bena til våre hunder. Vi er ikke på aktivt hundekjørenivå, men at det ligger mange treningstimer bak, er helt klart. Det finnes mange unnskyldninger for å la være å trene hund og det er helt klart en prioriteringssak. Ofte er det været, andre ganger er det rett og slett andre begivenheter som konkurrer om tiden, det hender også at jobb og karriere krever sitt.

Nå har jeg etter diverse velmenende medisinske råd innvilget meg selv en uke fysisk hvile. Det vil si - jeg har pålagt meg selv hvile, men når snøen laver ned, dagslyset kommer fram, og hundene er  uthvilte er det vanskelig å ikke ta hundene med på tur. Det er på slike turer man legger grunnlaget for så mangt. Grunnlag for kondisjon, samarbeid og ikke minst for det jaktlige grunnlaget.

Det slår meg at flere av de profilerte hundene de siste årene har hatt eiere som har lagt stor vekt på grunntreningen kondisjonsmessig. Mange av oss går hundene god. Når de får gå i fjellet går de samtidig på seg kondisjon. Vi har i alle fall glede av å være på tur sammen utenom fjelltreningen. Å få hundene til å arbeide i trekk er også en form for samarbeid. Ingen stund med hundene er bortkastet så det er bare å legge bort unnskyldningene - og for de som lurer så funker selvpålagt ro bare sånn middels.

De mange veiene til Rom

Vi ødelegger unghundene våre. Det skjer gang på gang at vi ikke klarer å lese hundene og kommuniserer noe helt annet enn det hunden trenger. Hvorfor klarer vi ikke å lese den hunden vi har og jobbet med det emnet vi har? Manglende erfaring er enkelt å skylde på og stemmer for mange av oss. Det er få som virkelig lykkes med sin første fuglehund. Men igjen er det helt klart varierende hva den enkelte legger i å lykkes med sin hund.

Igjen går det debatt om hva som er rett trening for unghund. Skal unghunden få masse fugl uten dressur og korreksjon for å finne ut av ting på egen hånd eller skal unghunden ha en god grunnleggende dressur som gjør at den lar seg styre i fugl og aldri får negative opplevelser i fjellet. For mange av oss ligger realiteten en plass i mellom. De færreste har hunder som er gjennomdressert første gangen hunden tas med i fjellet. De færreste har nerver til å la hunden rampe vilt og hemningsløst for så å klare å ta dette inn uten at det gjøre noe med hunden.

I løpet av 2012 hadde jeg sjansen til å trene to unghunder som var ganske jevne i alder med vidt forskjellig forutsetninger. De fikk også utvikle seg vidt forskjellig. Fikk samme premiering på jaktprøve i høst. Den ene er en aldri så liten fuglehundstjerne, den andre er et klart mer uskrevet blad.

Leia trenger lite presentasjon. Hun fikk gå og gå som liten valp. Da hun var nesten et halvt år lå vi på hytta i flere uker og gikk to økter daglig. Det var trening på morgenen og på kvelden. Det var primært kondisjon, alt for lite dressur, men hun lærte seg å gå. Jeg var uerfaren og det ble lite/ingen fugl, men hun gikk så jeg ble våt i øyekroken. Senere leste jeg i jubileumsboken til NESK 75 år - at det var dette en av de virkelig store fuglehundmennene før krigen anbefalte - trening i fugletomme terreng. Jeg tror nok at fuglene var der, men at vi ikke fant dem.

Cali kommer fra gode blodslinjer i USA, men var helt utrent da hun kom til oss. Dessverre fikk hun løpetid da hun kom og det skjedde lite/ingenting hennes første høst. Vi jobbet med å lære henne dressur. Utover neste vinter fikk hun en hel del fuglekontakt. Hun var på ingen måte dressurmessig ferdig, vi hadde noen fantastiske fuglearbeid og hun reiste så tårene sto i øynene. Tidvis hadde hun stopp som tilfredsstilte UK og tidvis ikke. Vi fikk dessverre aldri stilt henne. Det var et kappløp med tiden og tiden strakk bare ikke helt til. Hva prøver jeg å beskrive?

Det er to hunder som på ingen måte trenger det samme. Man kan ikke lage bastante regler for hvordan man får frem den og den hunden, man må lese hvert emne man har mellom hendene. Hvordan skal man gjøre det? Det vil jeg gjerne lære! Det er der utfordringen ligger.

Å spille på lag med været

Torsdag tenkte jeg å utsette kondisjonstrening av hundene til fredag fordi jeg var full av dårlige unnskyldninger inklusive tidsklemme. Det var bare det at torsdag var det fantastiske forhold. Fredag var det helt utelukket å trene noen ting som helst grunnet været. Da var jeg full av anger for alt jeg ikke gjorde på torsdag selv om det var fantastisk med en ekstra strekk på sofaen.

I dag, tja i dag, hadde jeg unnskyldninger, men kom meg ut likevel. Det ble ingen lang tur. Været satte vel en slags stopper for det, men det var likevel godt for både meg og hundene og komme seg ut. Jeg tenkte vel i mitt stille sinn at det er en gang sånn at været styrer man ikke med. Noen ganger bare stopper været alle planer, som regel er det et spørsmål om å kle seg. I alle fall har vi vel lært noe av tragedier også i moderne tid. Man får spille på lag med været, noen ganger kan det være fatalt og være for egenrådig.

Hvorfor røntge?

Det snakkes en del hund på jobben. Interessant for noen av oss, ganske kjedelig for de som ikke er levende opptatt av hund, men fortsatt en vesentlig del av samtaleemnene. I dag gikk det i kravene enkelte oppdrettere stiller til valpekjøpere med tanke på helsedokumentasjon.

En av mine kolleger som ikke er like levende interessert i hund lurte veldig på hvorfor man stilte krav til røntging. Jeg forklarte at det hovedsaklig var med tanke  på avl og hofteleddsdysplasi. Det har lenge forundret meg over hvor liten del av våre hunder, og kanskje spesielt våre fuglehunder som ikke er røntget, særlig med tanke på hvor aktive vi er med våre fuglehunder.

Men det er klart - målet med røntging er best mulig avl og færrest mulig syke individer. Så kan man diskutere hvor bra hofter rasen er tjent med. Er det viktigst å få fram superhoften på bekostning av de jaktlige egenskapene? En plaget hund er lite stas å dra med seg på fjellet, men det jeg stiller spørsmål om er om den beste hofteindeksen må parres med den beste hofteindeksen?

Så vet vi også at det ikke rekker at bare en hund i et kull er røntget, det kan være store forskjeller innad i kullet. Kanskje har du en hund og tenker at røntging er en stor kostnad og at den får spesielt interreserte ta, og ja, det er noen kostnader som er for oss som er litt over gjennomsnittlig interessert, men dess færre røntgede individer, dess mindre faktagrunnlag har vi å basere avlen vår på, dess større sjanse er det at den gjennomsnittlige hundeeier neste gang kan få en hund med HD - fordi faktagrunnlaget for avl rett og slett blir for tynt. Helsedokumentasjon for å gi best mulig helsegrunnlag bør være et spleiselag mellom alle som er glad i rasen, ikke bare for spesielt interesserte.

Hvorfor driver vi med fuglehund?

Jeg snakker en del hund gjennom døgnet. En del av tiden bruker jeg til å snakke med hundene, forsåvidt bruker jeg nok altfor mye tid til å snakke med hundene, fordi jeg liker å tilbringe tid med hundene. Den store fuglehundmannen Anders Landin skrev på facebook her en dag at man blir lett litt asosial når man tilbringer så mye tid med hunder - det er vel noe i det. En hel del hund snakker jeg med Jon gjennom døgnet. Hundene gjenspeiler kontoret mitt så det hender jeg snakker litt hund på jobb også om noen andre tar det opp. Så er jeg så heldig at jeg har kolleger med glødende hundeinteresse, det blir kanskje litt mye for de som ikke er spesielt interessert i hund.

Vi var på årsmøte i går i lokalavdelingen til fuglehundklubben. Det var både gøy og vemodig. Alltid gøy å treffe andre likesinnede, men vemodig på grunn av dårlig oppmøte og at det var på tide å ta permisjon fra engasjementet. Er det en reel permisjon? Diskuterer vi ikke minst like mye hund i dag som i går? Tenker jeg ikke minst like mye på å få hundene i fugl? Hvordan man skal trene? Det var for å trene sammen med andre jeg egentlig fikk meg hund, i stedet har jeg surret mesteparten av tiden alene.

På mange måter ser jeg at jeg har forlatt mye av det sosiale aspektet. Jeg hadde ikke lyst å dille rundt sammen med andre uten egen hund. Nå diller jeg rundt alene med en hund eller to, aller helst en. Det er flere grunner til å trene alene. Det ene er at det er mindre forstyrrelser, min simultankapasitet blir stadig dårligere. Det andre er at jeg får all slipptid og slipper å gå med hunden  i bånd. Et tredje element er at en unghund i utvikling slipper å bli provosert av makker. Det er fantastisk å trene med makker, men det krever at unghunden allerede har lært en hel del. Jeg er ikke der jeg var at det viktigste er å være på tur. Jeg har mål og ønsker hver gang jeg drar på tur. Det er kanskje ikke like målbart hver gang, men jeg har hver gang en viss ide om hva jeg ønsker å oppnå. Kanskje er det simpelthen en stand. Kanskje er det en ettergang for å få korrigert. Kanskje er det ren kondisjon fordi målet er å gå hunden god.

Det er av stor verdi å være en del av et miljø. Jeg swtichet så vidt innom sirkus Nordtug. Der var poenget at gav du et råd videre som kunne føre til utvikling fikk du mange tilbake. Det er gjennom å være sammen med andre å tenke høyt at vi utvikler oss og våre hunder. Hva er det jeg prøver å formidle? Det er at det er en tid for alt. Spesielt et hundehold med litt for mye hund krever at man er litt selektiv på hva man driver på med. Så er det sånn at ingen bør glemme at man er en del av et fellesskap. Men kanskje er grunnen til at vi blir sittende litt på hver vår haug at vi alle har vårt å stri med. Er vi raus nok til å ta i mot hverandres svakheter og utfordringer? Er det noe disse hundeårene har lært meg er det at det er stort sett ikke hundens feil når ting går galt. Det er noe eieren ikke har senset.

Konsekvens og hvorfor er det så vanskelig?

Jeg leste et lengere stykke om barneoppdragelse i går. Det virker som det er som barn som med hunder. De krever at du er til stede og de krever grenser.

Apropos grenser. Det er viktig å kjenne sin egen begresning. Med begrenset dagslys og kondisjon har jeg kommet til erkjennelsen at det holder med en hund om gangen. Egentlig holder det med en hund om gangen og det har ingenting med dagslys og kondisjon å gjøre. Det er en luksus å trene en hund om gangen og kunne gi den ene hunden all din oppmerksomhet. Jon bruker å si at du skal ha full kontroll på unghunden til enhver tid. Ikke stress den opp, men ha hele tiden oversikt selv om det betyr en liten springmarsj. Akkurat nå blir det veldig få springmasjer og da er det greit med hunder som ikke går helt ut av hand, men det var ikke det jeg skulle skrive om.

Konsekvens. I dette tilfelle en ordre som gis skal følges og den skal følges umiddelbart og gjelde til en evt. ny ordre gis. Her er nok mange av oss for dårlig. Er vi flinke nok til å løse opp ordrer som gis? Man ser det veldig godt i et overdimensjonert hundehold. I dag skulle jeg ha med Sam, men du verden så vanskelig for de andre å skjønne at det ikke var de som skulle være med. Senere i dag skulle jeg sende Leia ned til Jon, og ja, fortsatt vanskelig å skjønne for en liten skrott at den heter Sam og ikke Leia. Men det er ikke hundenes lyst til å være ute som er problemet. Det er min kapasitet til å ta ut en og fortsatt følge opp den ordren som er gitt om passivitet til de andre. Det er sjelden hunden som er årsaken når det rakner. For har jeg ikke altfor ofte sett igjennom fingrene med at Sam egentlig tror han heter Embla-Cali-Leia-Dogsa-Sam? Konsekvens er vanskelig fordi det stiller krav til en selv. Hadde alt vært opp til hundene hadde det vel vært enkelt.

Hva kan man forvente av unghunden?

Redaktøren har allerede meldt at neste nummer av bladet fuglehunden skal dreie seg om unghunder og jaktprøver. Sam er 10 måneder og vi hadde en fin økt i dag. Tankene gikk tilbake til en annen unghund som nå er voksen. Ambisjonene for Leia var store. Noen ambisjoner satte jobben en effektiv stopper for. Jeg var så klønete at jeg sa fra meg en ferieuke og dermed røk Leias jaktprøvedebut i Tromsø under NNM for VK-hunder samme høst, i ettertid like greit, hun var ikke i nærheten av å være klar til å stille på noen prøve i det hele tatt. Ikke var hun i ro og ikke hadde hun hatt selvstendig stand på høsten. Senere kansellerte jeg påmeldingen til Børselv da hun var 11 måneder. Hun var ikke klar til å stille der heller. Hennes første start ble på Sennalandet og da gikk hun for 1. UK to dager til ende, og siste dagen ble innsatsen kronet med hell. Riktignok var det Jon som førte henne, men vi hadde vel en erkjennelse av at det var en person som med rimelig stor sikkerhet kunne stoppe henne og det var en mann.

Da jeg full av drømmer og ambisjoner satte opp høstens terminliste vinteren før, valpen var da 5-6 måneder, var det minst tre starter jeg hadde planlagt for henne som det aldri ble noe av fordi hun rett og slett ikke var klar. Hva ligger det i at hunden er klar? Jeg ønsket ikke å stille en hund som ikke viste selvstendig søk. Jeg ønsket ikke å stille en hund som jeg visste ville lage problemer for makker enten ved å henge på makker eller med stor sikkerhet ødelegge et evt. fuglearbeid grunnet for dårlig dressur. Jeg ønsket ikke å stille en hund for at den eller jeg skulle få sosialisering inn i jaktprøvemiljøet Jeg ønsket ikke å stille en hund jeg ikke trodde ville finne fugl i konkurranse med makker. Jeg ønsket ikke å stille en hund jeg trodde ville få en dårlig opplevelse. Jeg ønsket ikke å stille en hund som jeg ikke vurderte premieringsverdig. Jeg ønsket å stille en hund som på en god dag var god før førstepremie.

Det store hundemessige spørsmålet denne vinteren er om Sam er klar for å stille på vinterens jaktprøver. Det virker som et kappløp mot kalenderen. Vil han våkne i tid for prøvene? Vil han være i ro til prøvene og vil tiden strekke til for å stille ham på prøve. Det er egentlig bare en måte å finne svar på dette på. Det er å tilbringe tid i fjellet. Oppdretter til Leia har uttrykket "å gå hundene god". Det er bare en måte å finne fugl på og det er å gå etter fugl. Det er bare en måte å våkne på og det er å få fuglekontakt. Er det slik at hvert fuglearbeid legger seg på harddisken til hunden? I tilfelle er fugl en positiv greie. Så må hunden få kondisjon og intensitet. Det er bare en måte å gjøre det på også. Vi får se om tiden vil strekke til.

Er det så viktig å få stilt på prøver som unghund? Det er få hunder det er så gøy å trene som unghunden. Det er en enorm følelse av mestring med første stand. Første ro i oppflukt. Første kanonreisen. Mange får dårligere reis etter hvert, ofte et resultat av dårlig kommunikasjon mellom dressør og hund. Så har vi disse høystatusløpene for unghund. Artig å delta på helt klart. Artig å vinne også. Noen ganger har man tur. En god hund er fortsatt en god hund om den har marginene på sin side eller ikke den aktuelle dagen.

Så tilbake til overskriften - hva kan man forvente av unghunden? Tja, hadde jeg visst svaret hadde jeg livnært meg som fuglehundguru. Jeg har i løpet av litt over de siste to årene opplevd ikke mindre enn tre unghunder på meget nært hold. Den viktigste konklusjonen er at ingen av dem er lik. Ingen tåler egentlig sammenligningen med de andre. Her må det til indidviduell trening. Utfordringen er å legge til rette trening på det nivået den enkelte er til enhver tid. Jeg mener bestemt det er enklest når du bare har den ene hunden å tenke på. Hunden blir uansett ikke bedre enn du lar den få mulighet til.

En god nummer to - årets unghund engelsk setter

Man kan drømme om så mangt og i treningsdagboka til Leia er standarden satt, det var førstepremier som var milepælene. En tittel del ikke ble drømt om både fordi vi ikke visste at de fantes, men fordi de var helt utenkelige var årets unghund-kåringene. I dag leste vi i siste fuglehunden, svart på hvitt, at Leia var nummer to til kåringen årets unghund engelsk setter. Vi tar av oss hatten og gratulerer derbyvinner Løvenskaret's Birk som klarte det Leia ikke klarte, å overbevise under derbyen. Leia er godt fornøyd da alle poengene er basert på prestasjoner fra vinteren, så hadde hun også en sterk vinersesong.

Det er Jon Leia kan takke for heder og berømmelse. Alle poengene som talte i kåringen er det ekvipasjon Leia og Jon, Jon og Leia, som har sanket. De er et fint team. Spesielt rørende var det å dem jobbe med apporten i sommer. Det er ikke tvil om at Jon er Leias store helt.

Er Leia en eksepsjonell hund? Hun er helt spesiell i mine øyne. Men samtidig er det nok ingen som dømmer Leia hardere enn vi gjør. Det er ingen som liker bedre å leke med andre hunder enn Leia og hun har en fin tilnærming til små valper. Vi får se hva det blir av Leia. Hun er sin egen begrensning.

Sitt - var det for tregt?

Vi var på kurs i høst hos den kyndige Mattias Westerlund som driver hundeskolan vision i Sverige. Han utfordret deltakerene på hva som er den vanskeligste sitten å lære hunden. Etter en stund var det noen som foreslo det vi alle tenkte. "Ro i oppflukt"-sitt. Svaret var den første. Det er selve innlæringen som er det vanskeligste for hunden å forstå. Sant nok, men akkurat det med å forstå sitt har aldri vært problemet. Det er mer at sitt gjelder i alle situasjoner uansett hvor mange distraksjoner man har rundt seg og særlig i fugl som virker mest utfordrende.

Jeg trente med Sam og var egentlig ganske fornøyd. Jons kommentar var helt enkelt "oppretthold trykket" - "var det for tregt?" svarte jeg? "Uten tvil". Så det er bare å trene og trene og trene og trene. En god stoppkommando er en viktig forutsetning for god kommunikasjon mellom hund og fører i fjellet og gjør turen så utrolig mye triveligere.

Andre boller

I går hadde vi sammenkomst med trivelige fuglehundvenner og da ble det selvfølgelig snakk om vinterens prøver. Vi har ikke de store ambisjonene for vinteren. Kult om vi får stilt Sam i unghundklasse og drømmen for enhver finnmarkshund er kvalifisering til Arctic cup, men vi har lave skuldre og små forventninger til vinteren og hvor mye vi kan få trent hundene. Det er en gang slik at det å trene en fuglehund for jaktprøver krever sitt. Den skal være i form og den skal være i fugl. Dog ser det ut til at vinteren og snøen har fått fram noen av fuglene vi ikke så noe til i høst. Vi får se hva vi kan få til.  Men etter å ha vært i fullstendig prøvemodus høsten 2011-vinteren 2012 og høsten 2012 er det vel på tide med en pause.

I går var det tungt føre og jeg merket det særdeles godt på Embla som har hatt lite trening siden høstprøvene. Ikke har hun vært i marka og hun har vært med på en kondisjonstrening som ikke var spessielt vellykket.

Man skal ikke misunne andre så mye

Min tidligere veileder en meget klok mann snakket en gang om misunnelse - det var snakk om vikarlønninger. Men som han sa øker det for noen øker det for oss andre på sikt.

Hundemiljøene har vært i hardt vær etter et skarpt blogginnlegg på nettavisen.no om juks og ukultur i utstillingsmiljøet med utgangspunkt i schæferhunder. Det er vel ingen grunn til å tro at schærferhundmiljøet peker seg ut i en mer negativ retning enn andre miljøer. I utgangspunktet er det mest prestisje ute og går, men det er klart at noen få dyktige kan tjene penger og til dels relativt store penger. Men det er som i mange andre yrker, du må legge ned en dugelig innsats om du vil ha noen større beløp igjen.

Det minner om en erfaren, og mange vil karakterisere ham som en vellykket,  fuglehundmann som sa "dess mer du får til med egen hund dess hardere kommer andre til å lete etter feil på din hund". Jeg tenkte ikke så mye over det da han sa det. Jeg har fundert en hel del på det i ettertid. Han har nok rett, og kanskje må det også være sånn. Det er en gang sånn at det er de "vellykkede" hundene som styrer mye i avl. Det er disse som blir de "fremste" representantene for rasene. Skal det avles stort må det være lov å se med lupebriller. Likevel kan det oppleves som sårt, men det er nok ikke alltid så vondt ment som det oppleves.

Jeg er generelt over gjennomsnittlig opptatt i andres hunder og forsøker å huske hva jeg leser om slektstre og andre vesentligheter og uvesentligheter. Det er ikke til å komme bort fra at jeg er mer interessert i enkelte hunder, og spesielt er jeg interessert i de som er mulige avlspartnere for egne hunder. Hundene i den siste gruppen vil jeg gjerne vite ALT om. Generelt er ikke hoftene til de hundene jeg ser til daglig viktig, men hoftene til en avlspartner vil være viktig.

Konklusjonen er at vi skal være rause og unne hverandre mye, men så må vi også tåle å bli sett mer i kortene dersom man tar mål av seg å være med å prege rasen og da mener jeg særlig gjennom avl. Så vil jeg minne på budskapet til en annen erfaren fuglehundmann som påpekte at det er at gjennom fleres suksess at en rase går fremover. God helg!