Etisk å jakte?

Finnmarkseiendommens elendighetsbeskrivelse reduserte den jaktlige friheten ytterligere i årets pressemelding. Det kan nå felles to liryper de fleste steder hvor vi kan tenkes å jakte, mot tre i fjor. Jaktkort skal aktiveres slik at de skal ha kontroll på hvor vi jakter, rommet for den spontane jakten blir mindre. I fjor var det mye fugl, men de økte ikke baglimit fra året før. Så vidt jeg husker var vel argumentet at man ikke ville ta ut for mye, for å bevare fuglestammen til neste år. Det var vel særdeles mislykket. I år var det lite fugl og da reduserte de. Hva skal vi gjøre? Bør alle bli hjemme for ikke å utrydde det som er av fugl?

Det som er sikkert for min del er at ferien er lagt opp etter jakt og derby i år. 10. september kommer jeg til å være i høstfjellet med mål om at hundene skal få gjode jaktlige opplevelser med felling. Trenger vi kjøttet? Nei, man får billigere ryper kjøpt på Rema 1000 og gjennom kontakter har jeg hørt at de smaker fortreffelig. Vi trenger fugl for å spisse hundene. Mange påpeker at jakt med fuglehund er rått parti og at det er støkkjakten som er den reneste form for jakt - jeg kjenner jeg trekker på skuldrene. Det er et dårlig statistisk grunnlag, men i fjor dro vi ut samtidig som en støkkjeger, han kom tilbake til bilen et kvarter etter oss. Jeg mener han hadde skutt 3-4, i alle fall var det 2-3 mer enn vi hadde skutt, og vi hadde ikke hvilken som helst hund med oss - vi hadde den store Embla.

Med unghunder er det begrenset hva man får felt, da man forsøker å felle i gode situasjoner og man skal ikke jakte lenge for å oppleve at ikke alt er som i boka. Vi lever godt med en kvote på tilsammen 4 liryper, ut fra det vi har sett hittil i høst er det ikke grunnlag for å tro at vi får fulle kvoter, men det er mer irriterende at alt skal reguleres. Det kommer vel snart restriksjoner på hvor langt man kan jogge i løpet av en dag.  Hvor blir det av friheten? Da jeg gikk på skolen het det læring under ansvar eller noe slikt. Finnmarkseiendommen gir oss ikke det ansvaret.

Det blir spennende å se om vi får større bestand til neste år. I tilfelle tror jeg det skyldes helt andre faktorer enn de finnmarkseiendommen råder over.

Veien til Kongsvold del V av mange - ute av kurs

Vi diskuterte det så vidt i bilen i dag. Oppkjøringen til Arctic cup var på mange måter annerledes og mer målrettet. Ikke var vi heftet med løpetid. Det skjedde mindre rundt oss av andre ting som krevde oppmerksomhet. Fokus var mer eller mindre på prøven i flere måneder forut for selve ilddåpen. Dessuten hadde vi mer fugl å trene på.

Nå er vi i beste fall ute av kurs. Det har blitt mindre trening enn vi så for oss. Det er mindre fugl enn vi håpet på. Vi er fornøyde med at vi begynte  trene opp fysikken tidlig i sommer ettersom det har blitt mindre fysisk fostring grunnet løpetiden. Leia har vært høyløpsk og riktig morsom å betrakte.

Det er fortsatt derby som er det store målet denne høsten, så har vi en AK-debut i bakhodet. Men det er dette som som tanken: veien blir til mens vi lunter.

Respekt

La meg blogge en liten notis. Nyheten om at en katt i nabolaget har blitt spraymalt, sannsynligvis av noen unger, har nettopp sluppet ut på facebook. Det er dyremishandling og lakken kan være farlig for katten som har slikket i seg lakk, pustet inn og ikke minst fått det gjennom huden. Hva er vitsen?

Jeg havnet i en noe opphetet våpendebatt på skolen en gang. Jeg er vokst opp med skyting, skytestevner var like naturlig som at barn begynte på skolen. Jakt var en like naturlig ting. Vi lærte mye om våpenvett. Våpenvett var en naturlig del av opplæringen før man fikk håndtere våpen. Respekt for dyr var en like viktig del av den samme opplæringen. Jeg er vokst opp med elgjakt, og visst er elgjakt også rekreasjon, men her snakker vi kjøttauk i mye større omfang enn rypejakta. Jeg hevdet den gang at det viktigste var at man ble lært og omgås våpen på en ordentlig måte. Jeg mener det fortsatt. Våpen i ukyndige og erfarne hender er farlig. Jeg tror det er få jegere som ikke har respekt for dyra. Kan vi lære bort respekt for våpen og dyr og dermed unngå meningsløs dyremishandling? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg er takknemlig for at jeg i tidlig alder fikk lære de  grunnleggende tingene som at man ikke sikter på andre, respekt for både uladd og ikke minst ladd våpen og respekt for dyr og kjøtt. Det er gode verdier å ta med.

Lite ryper og hvordan påvirker dette unghunden?

Det er lite ryper å se. Vi har trent en del med hundene i det siste. Der vi fant en del fugl i fjor finner vi en om vi er heldige. I stedet har vi sett rovfugl og rev. De paranoide tankene i forhold til hva som påvirker rypebestanden får fritt utløp. Det er adskillig mindre smågnagere selv om minsta klarte å finne en mus som hun kom stolt inn med. Var det fjoråret som var bra og dette året som er normalen, eller er dette lite og fjoråret normalen? Sannheten er vel en plass i mellom.

Det er i alle fall rimelig kjedelig å trene når det er så langt mellom fuglene. På den annen siden kan det tidvis være en oppvisning i fantastiske søk. Det er all grunn til å skryte av Leia. Hun viser klassesøk, i alle fall i mine meget subjektive øyne. Cali er tidvis meget god, men Leia er nok i en klasse for seg.

Leia var heldig på så mange måter. I det store lemenåret brydde hun seg ikke om lemen, hadde jeg visst hvorfor ville jeg nok blitt genierklært og skrevet flotte artikler om tema, men jeg tror mest at vi var heldige. Den eneste teorien jeg har er at hun i løpet av etterjulsvinteren fikk gå så mye på snø at hun lærte seg å legge opp et fornuftig søk med snuten godt over bakken, men om teorien holder stikk? Hvem vet? I det store lemenåret var det godt med fugl som gav fantastiske provokasjoner, og kanskje flere enn man ba om, men Leia fikk bryne seg på fugl noe som er essensielt for en fuglehund. Ambisjonsnivået mitt når det gjelder Leia er påpekt flere ganger både av meg selv og andre, men når alt koker ned til alt så sitter jeg igjen med følelsen av at vi hadde en plan og utrolige mengder flaks. Planen var kvalifisering til Derby, og Arctic om vi var heldige. Hadde Leia hatt sin første unghundhøst i år er jeg faktisk usikker på hva hun hadde blitt i år med så lite fugl som vi har sett. Det er dette som gjør fuglehund så vanskelig, det er mange parametre vi ikke styrer over.

Nok en prøvehelg tilbrakt på hytta

Vi skulle melde på Tromsøprøven, men det ble med at vi hadde ordnet overnatting og tanken. Cali fikk innbilt svangerskap, og senere fikk Leia løpetid.

Vi har fått gått litt med hundene likevel. Leia hadde et nydelig fuglearbeid i dag. Cali går seg god. Så får vi se.

Vi stiller sterkt i Børselv om 14 dager så får vi se.

Dess mer man lærer, dess mindre "kan" man

Jeg leste ferdig hundekjøringsbladet mitt i går og kom over et gullkorn hvor essensen var at dess mer man "lærte", dess flere fenomener kom man over som man ikke forsto. Det var selvsagt på en mye smartere måte enn jeg husker nå, men jeg grunnet en del på det. Jeg kan nok mindre nå enn jeg noen gang har kunnet og samtidig har jeg erfart veldig mye. Jeg har sett utrolig dyktige folk i aksjon, jeg har snakket mye med disse og fått mange innspill, og jeg har aldri skjønt mindre.

Rett skal være rett, jeg har mine tanker om hva som virker og hva som ikke virker, så har jeg også skjønt at det finnes mange veier til Rom selv om noen av de er helt uforståelige for meg.

Det jeg synes å ha skjønt er at man må gjøre det enkelt for seg selv og hunden. Cali er en hund som ikke vet om noe som er mer stas enn å være sammen med meg og aller helst kose, det å springe løs er heller ikke å forakte. Klarer jeg å kommunisere klart hva jeg vil når hun springer løs? Jeg burde tatt video av meg selv i går, men når jeg tenker etter vet jeg hva som "gikk galt" på tross av det meste gikk rett. Hvor ble det av rosen? Når en hund gjør rett kan man angripe det på to måter. Man kan gjøre ingenting å tenke at hunden blir ikke korrigert og at det er ros i seg selv, eller man kan kommunisere at der gjorde du det riktige. Hva vil hunden forstå mest av? Hunden vil selvfølgelig forstå mest av at den blir korrigert når den gjør galt og får ros når den gjør rett. Er vi flinke til det? Jeg vet at jeg har en lang vei å gå.

Jeg har fått jobbe tett med mange forskjellige hunder og ulike hundetyper enn mange andre over samme tidsrom og det bidrar til undringen. Vi har flotte hunder, men de er veldig forskjellige, og er det en ting som jeg har lært er det at du må lese den hunden man til enhver tid har mellom fingrene, det krever noe som ikke står eksplisitt i bøkene.

Nytt framskritt

Jon har vært over meg, Cali må strammes inn. Hvorfor skal hun få gå de fem metrene hver gang? Hva har det å bety om hun gjør det?

Vi forsøkte i hagen og hun gikk også der de berømmelige metrene relativt ofte, vi begynte å trene på den momentane sitten og hun ble utrolig mye bedre i løpet av kort tid. Det som er litt morsomt er at det å sitte og få skryt og fysisk skryt og likevel bli sittende er et moment hvor hun viser store fremskritt fra vi var på treningscamp og vi har dessverre ikke trent så mye som vi skulle. Det viser bare hvor lærevillig og "eager to please" hun er.

Liten digresjon: Nå er alle tispene påmeldt til Børselvprøven. Spennende.

Det er vanskelig

Første jaktprøve gikk uten oss. Det var intet annet enn surt, men når man har valgt tisper er det mye man ikke rår over selv. Totalt sett ville jeg ikke valgt bort noen.

Det er flere flinke hunder i nærmiljøet og det er morsomt at Toppen til daglig kalt Felix som er jevngammel med Cali og Leia fikk sin etterlengtede premie.

Likevel ønsker jeg å blogge om at det er vanskelig, jeg har gjort det før og jeg kommer til å gjøre det igjen. Det er vanskelig å få premie. De fleste av oss kommer gang på gang fra en jaktprøve uten premie. Blant de som får premie får noen 1. premie og andre får ikke første premie. Det er noen igjen som får det til å se irriterende lett ut, og jeg blir aldri helt klok på om det er hunden som er bra eller om det er føreren som er bra, men det er vel ekvipasjen. Fuglehund er så til de grader et samarbeid.

Det snakkes mye om at det er flott å skaffe seg erfaring allerede når hunden går i UK fordi kravene er mindre. Det er gøy å gå i UK, det er gøy å se disse tidvis halvdresserte røverene hvor noen har våknet til og andre ikke har det. Det er mye mer alvor med en gang hunden bikker 2 år. Da er det ikke lov å gå etter. Det er ikke lov å støkke og ikke respektere støkken. Jon har vært veldig nøye med dette med Leia lenge. man skal sitte på støkk. Jeg derimot har vel vært mer lykkelig om hunden sitter i fuglesituasjonen og har vel tidvis sett det som en umulighet at hunden sitter på støkk 200 m ute, men det må altså være mulig dersom man skal hevde seg etter fylte to.

Er det kanskje dette som gjør en barnestjerne, det at kravene til hunden endres over natten fra 1 år 11 måneder og 29 dager til 2 år så er det natt og dag? Vi tenker litt på det så jeg strammer inn Cali. Målet er da følgelig å sitte på støkk 200 m ute.

Vi har meldt oss på flere prøver utover høsten, men jeg er litt usikker på om Cali får noen derbybillett. Hun får det ikke om vi ikke trener. Vi trener og trener, så får vi se om vi når målene. Uten mål, ingen plan. Så da skynder vi oss langsomt.

D-dagen - 20. August båndtvangen oppheves

Endelig er dagen der. Båndtvangen blir opphevet. Det er på tide å gjøre opp litt status. Vi hadde en fin hyttehelg selv om jeg tidvis gremtes over at høstens første jaktprøve gikk uten oss. Vel hormonsykluser kan man ikke styre. Vi skal i alle fall få med oss prøver senere i høst.

Embla viste på rypetelling at de eldste er eldst. Hun er stødigheten selv. Jeg har sagt at Embla er den lydigste ulydige. Embla er det beste beviset på at lederskap og hennes hengivenhet er noe du gjør deg fortjent til. Hun kan springe ut på min kommando og hun reiser som en kanon, men hun kommer inn og kommuniserer med Jon innimellom og da er jeg luft. Heldigvis går Embla ikke etter, for så mye som hun hører på meg så hadde hun ikke stoppet. De fleste lurer nå på hva som er mitt problem med Embla, akkurat nå kunne jeg ikke kalt henne inn feks på prøve, men vi får se hvor mye vi styrer med dette. Embla liker godbiter så dersom hun aner godbiter i anmarsj så er jeg hennes beste venn. Hun er sikkert vår mest intelligente.

Leia har kommet over at hun fikk løpetid og venter bare på at den skal gå over. I mellomtiden synes hun at livet er helt ok. Hun har feitet seg opp til jakta og gleder seg stort til å lete etter fugl. Vi håper å felle en del for henne i høst slik at hun virkelig får utviklet seg som jeger.

Cali er denne høstens komet. Hun har tatt flere steg oppover på stigen så vi håper å stabilisere henne i prima søk, fine stander og felle fugl for henne. Det er litt urettferdig å være Cali. Cali sammenlignes hele tiden med vinneren i Arctic cup. Vinneren av Arctic cup er en rimelig stabil maskin, men vi er helt klart enig om at fremskrittene er det enklest å se på Cali.

Sam er maskotten vår og den helt objektivt sett nydeligste hunden vår. Han har en fantastisk øyenkontakt. Han skal få henge litt med i stabile situasjoner bak Embla, så skal han dresseres. Vi får se hva fremtiden bringer for ham, men at det blir noen fellinger for ham i år, det tviler jeg litt på.

Det blir en spennende høst. Det er nå vi får se hva vi har av materalie og om forarbeidet har vært godt nok. Jeg føler vi trente mer intenst før Arctic cup, vi hadde en større plan, vi har blitt en del hemmet av båndtvang og så fikk vi denne løpetiden. Men det er enda en måned igjen til Norsk Derby, Oi, det er snart bare en måned igjen.

Vi spionerer på de ekstreme

Det hender at jeg kjøper andre hundeblader enn akkurat de som har med jakt og fuglehund å gjøre. "Hundekjøring" er det bladet jeg har funnet mest interessant i så måte. Det er mange ting som får en time med tekoppen og hundekjøring til å føle meg bedre. Det særeste poenget er nok at jeg føler meg utrolig normal. Her er det en gjeng mennesker som ofrer det aller meste for å trene hund og de lever ikke med sine fire hunder men alt fra 8-40 og i blant mer. Hvordan de får klokka og lommeboka til å gå rundt er jeg ikke helt sikker på. En annen ting er at disse menneskene ofte er utrolig flinke, strukturerte og har stor kunnskap om hund. De har masse å lære oss. Hvor mange fuglehundmennesker stretcher hundene etter en lang dag på fjellet? Hvor mange stretcher etter jaktprøve? Man kan kanskje påpeke at det ikke er den store belastningen å gå en dag på prøve, men mange hunder er da litt støle etter en lang dag på fjellet selv om det på ingen måte overgår stølheten til eierene. Hvor god er vi til å ta vare på hundene mellom slaga? Her tror jeg vi har masse å lære. Man leser om hundekjørerene som  ordner hvile og mat til hundene først og så seg selv om det er noe igjen. Jeg fikk også en aha-oppvekker da det ble påpekt at fire dagers juleferie på hundene var for mye uten trening, og jeg tenkte at her har vi noen som er mer ekstreme enn oss. Riktignok er vinteren hundekjørerens store årstid, og jaktprøvene er langt fra å starte i jula, men det hender vel titt og ofte at vi unner oss og hundene 2 døgns hvile også i de mest intense periodene, men la det være klart det er forskjell på det en fuglehund og hundekjøringshund skal prestere. Spioneringen finner jeg likevel mest inspirerende, det er folk der ute som har flere hunder enn oss.

En ny standard for omsorg

Jeg fikk et takkekort hvor det ble satt en ny standard. Jeg ble takket for nesten like god omsorg som jeg ville gitt Leia, og det var et kompliment. Det er vel noe i det. Ferien i år er lagt opp etter hva som er best for Leia og de andre hundene, ferien i fjor var lagt opp rundt å få Leia i fugl og få felt fugl for Leia. Den store utgiftsposten i år på feriebudsjettet er Leia og Calis lavlandstrening. Man kan absolutt bli hundegal. Vi bruker veldig mye tid med hundene, er det nødvendig å bruke så mye tid sammen med hundene? Det er det sikkert ikke, men de er en del av familien. Samtidig forsøker vi å være så bevisste som mulig hva vi gjør i den tiden vi tilbringer med dem.

Jeg har for det meste konsentrert meg om Cali. Vi har trent mye alene som vi ble oppfordret til. Her om dagen så Jon oss på avstand. Han gjorde en observasjon, jeg kommuniserte for mye med henne uten å ha øyekontakt. Det er dette som er luksusen, sjansen til å trene alene samtidig som man  får observasjon og tips til hva man kan gjøre annerledes. Vi har blitt mer bevist etter det. Cali trenger fugl så vi gleder oss til båndtvangen blir opphevet.

Hva er rett valpepris

Valpeprisen er en brøkdel av det hundeholdet koster, men det er den største engangskostnaden om du har forsikring slik at man unngår dyre engangskostnader ved operasjon. Er man ikke villig til å betale valpeprisen spørs det om man bør skaffe seg hund i det hele og det store. En hund krever en del ikke minst i tid, og for mange av oss er tid det vi har minst av.

Hva er mine refleksjoner rundt pris? Det bør være forskjell på prisetter foreldre med dokumenterte egenskaper og to udokumenterte foreldre. Da mener jeg ikke en enslig premie alene, men hunder som har vist over tid at de holder en god standard. Det bør være forskjell på pris etter foreldre der alle helsesjekkene til raseklubben er overholdt og hvor man kan dokumentere friske foreldre. Etter nye regler skal alle valper chippes før levering slik at det er logisk at valpeprisen går opp i 2012. Det bør også være med veterinærattest. Jeg mener ikke så mye totalt sett om pris som andre oppdrettere tar for valper, men legger man seg i øvre prissjikt bør alle disse tingene være på plass, da bør foreldre være dokumentert, helsen dokumentert og alle andre formaliteter i orden.

Hva mener jeg selv? Det viktigste er at valpene får gode eiere; det vil si eiere som ønsker å ha hund og som har tid til å hund. Dernest er det kun gjennom dokumentasjon vi ser om vi lykkes i avl. Skjønt den enkeltes eiers subjektive fornøydhet skal man ikke kimse av. Det hjelper ikke å ha en godt premiert hund om du ikke liker den. I en ideel verden kunne jeg sikkert gitt bort et helt kull dersom bare de rette personene står på døra, men jeg tror ikke det er en god løsning - jeg tror ikke det vil gagne valper, kjøper eller meg. Mange vil love gull og grønne skoger mot å få en gratis valp av godt dokumenterte foreldre, men vil det holde i lengden? Vi vil aldri være prispressende, men vi mener at det ikke er urimelig å ta betalt for den jobben som gjøres med hver enkelt valp. Rådet til ferske valpekjøpere er å sette seg inn i både stamtavle, dokumenterte resultater, helse og ikke minst snakk med oppdretter. Seriøse oppdrettere har ofte veldig mye å si og man får gjerne detaljerte svar. En seriøs oppdretter vil også stille mange spørsmål om deg som valpekjøper, men det er et kvalitetstegn.

Da ser vi fremover

Jeg kjenner meg litt igjen i Leia. Hun ligger der med løpetiden, lurer på hva som traff henne, og er ikke helt seg selv. Nok menneskeliggjøring for i dag.

Jeg er kommet over skuffelsen over at løpetiden kom noen måneder for tidlig. Nå ser vi fremover. Skulle intervallet holde seg kan det blir en ny arctic cup vinner, og det ville jo vært spennende. En annen fordel er at hun får gå nesten en hel vintersesong til. Jeg er jo ikke snauere enn at jeg håper på en 1 AK, men den som lever får se. Det var dette med ambisjonene, de er kanskje små på egne vegne men de er der på vegne av Leia. Så får vi se om det blir vårvalper, i tilfelle kan det bli en morsom sommer.

En liten anekdote. I går kveld fikk jeg en melding. "Hvor er du" Svar "Jeg trener hund". Jeg tenkte at det var både trist og fint samtidig. Jeg hadde en flott kveld, men når man ærlig svarer at man trener hund en lørdags kveld da er man crazy dog woman - hverken mer eller mindre.

Hva er ambisjonen egentlig?

Jeg ble litt perpleks da kurslederen i Kautokeino spurte hvilke konkurranser jeg skulle vinne med Cali. Er ganske sikker på at svaret var at det viktigste var å dokumentere henne. Det leder oss uansett tilbake til det ene spørsmålet. Hva er ambisjonen for hunden? Hvilke ambisjoner har hundeeiere flest?

Vi investerer mye  tid og også penger i hundene våre. Det koster å ha hund, men vi teller ikke kronene, og jeg ler stort sett av de regnestykkene jeg ser, for det er mye som alltid blir utelatt. Man trenger større bil, man trenger ditt og man trenger datt. Pengene er en sak, men tiden...

Jeg ville ha en hund å trene selv. I min naive verden trodde jeg at jeg alltid skulle trene med andre. Vi skulle trene dressur sammen og vi skulle trene felt sammen. Det er ikke mange som har gått så mye alene som meg det siste året tror jeg. Når jeg har hatt anledning til det har jeg pakket bilen med en eller opp til tre hunder for å trene. Misforstå meg rett. Det har vært rikelig med anledning til å trene sammen med andre, men vi har valgt dette. Delvis fordi jeg har hatt fri på ganske merkelig tidspunkt, men også fordi vi har stor tro på at dette er rett trening for unghunden. Få etablert seg i søk, få sitt eget mønster, få fugleerfaring med minst mulig provokasjon og konkurranse fra andre.

Det finnes noen som bare alltid finner fugl. Jeg er ikke sikker på at det er hundens fortjeneste bestandig. En dyktig fører er ikke å forakte, men noen bare vet hvor det er fugl. Jeg har ikke helt skjønt dette, men at dette bygger på erfaring kanskje gjennom generasjoner, det skal man ikke kimse av.

Det er mange fordeler med å ha flere hunder ikke minst i det daglige, men det er også en utfordring når det skal trenes. Klarer man å legge igjen gammelhunden? Nei, ikke ofte nok. Man klarer alltid å argumentere for seg selv til gammelhunden for følge med.  Syklingen illustrer det veldig godt. Det er helt klart Cali som fysisk har mest utbytte av å sykle. Det er Leia det er morsomt å sykle sammen med fordi hun har mest trekkraft og vi har morsommere turer. Hvor mange turer har jeg valgt bort Cali med mange gode og mindre gode argumenter? Det er helt klart Embla det er morsomst og mest avslappende å se i marka, men igjen er ingenting så vakkert som når en unghund lykkes.

Med Leia var det ikke bare en jakthund som var ambisjonen. Det skulle også være en prøvehund. Cali har sine blodslinjer som hun er spesielt importert for. Men vi liker å gjøre parringer på dokumenterte hunder, så vi ønsker å stille henne. Dette er deler av det som driver oss. Derfor er vi å finne i fjellet sent, tidlig, i mangt slags vær, alene og sammen - vi ønsker å gi hundene våre optimale sjanser til å lykkes.

Tispe er for avl, hannhund er for moro

Hvorfor blogget jeg ikke i går? Det gikk i ett, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Det greieste å håndtere er at Leia har fått løpetid. Jeg burde ha oppdaget det noen timer før - eller jeg noterte meg i margen avvikende adfed, men jeg var så oppsatt på å gjennomføre det jeg skulle akkurat da at jeg tenkt ikke mer på det. Dessuten hadde jeg bestilt løpetiden hennes i november. Fordelen med løpetid nå er at vi er sikker på at hun er ferdig til derby, og ikke får den under derbyen. Det ville vært ganske surt etter den lange veien å finne ut at vi hadde kjørt en løpsk tispe. Det betyr også at dersom hun opprettholder løpetidsintervallet vil hun kunne få neste løpetid i april. Det kan bli spennende. Det kjedelige er at åpningen av jaktprøvesesongen starter om en uke. Leia ville ikke vært høyløpsk og det har vel hendt at noen har stilt på startstreken med løpsk tispe, men det skal vi ikke utsette konkurrentene for. Hvem kan motstå en herlig tispe som Leia?

Cali har også hatt noe avvikende adferd. Jon er mer erfaren så han la to og to sammen og der i gården er det innbilt svangerskap. Det var en større krise enn Leias løpetid. Dette skulle være høsten Cali ble satset på av mange årsaker. Jeg innrømmer det - jeg gråt meg i søvn med tanke på alt arbeidet jeg har lagt ned i henne og som nå ikke skulle bli noe av. Men nå er både Cali og jeg noen lunde i vater igjen, så vi ser fremover. Det kan hende blir det mye moro likevel, men sjansen for derby på Cali falt vel noe.

Det leder meg til en konklusjon som Jon kom med en gang. Skal du avle tar du tispe, skal du bare ha moro tar du hannhund. Jeg kjenner jeg er glad vi har Sam som er forutsigbarheten selv.

Avlstispebevis

I går kom Leia sitt avlstispebevis i posten. Stor stas. Jeg er ganske sikker på at det kommer i glass og ramme, kanskje ikke akkurat i stua, men at det kommer på veggen, ja det gjør det.

Hva betyr det å være avlstispe i raseklubben. For engelsk setteren betyr det at jeg har gått god for hennes gode helse, at hun ikke innehar noen arveldige sykdommer på det tidspunktet det er søkt (statusen vil bli trukket om hun senere skulle få det). at hun er premiert i henhold til en standard både på jaktprøver og på utstilling. Dette dokumenterer bruksegenskaper og et rasetypisk eksteriør. For tispe holder det med 2 x 1 UK, man trenger altså ikke premie i AK. Jeg har selv stilt spørsmåltegn ved dette i eget hode. Man sier ofte at AK-premiene sier noe om dresserbarhet, mens UK sier mest om talentet.

Det er flere teorier når en hund er rolig i fugl. En er at hunden ikke er våknet. En annen teori er at hunden er godt dressert. Cali har vært rolig i fugl de siste gangene det har gått opp rype foran henne. Jeg setter det nok mest på kontoen for ikke våknet helt. Leia derimot er dressert rolig i fugl. For de som har vært med oss en stund er det kanskje noen som husker Leias fantastiske etterganger i fjor i August . Det er svært lite som er halvveis med Leia og heller ikke ettergangene har vært halvveis.

Men Leia har i løpet av vinteren vist flotte fuglearbeid og til dels vært i ro på eget initiativ. Leia er ikke den type unghund som med nød og neppe lar seg stanse på lengden av et hagleskudd. Jeg er spent på hennes overgang i AK. Enn så lenge skal vi bruke tiden på å henge opp beviset avlstispe. Så får vi se om vi får brukt statusen til noe.

Hva er planen med den engelske setteren?

Instruktør Westerlund spurte i løpet av helgen hva planen var med den engelske setteren. Han lo godt da jeg sa at jeg ville egentlig bare ha en jakthund og en hund jeg kunne stille på prøve. Hun har vel så til de grader innfridd.

Planen det neste året er deltakelse i derby, etablering i AK og så var det dette med avl da. Det slo meg da han spurte at det finnes ikke noen større plan for Leia. Hun er ikke del av en større avlsplan hvor man tenker generasjoner fram i tid. Leia er på mange måter en her og nå - hund, og da tenker jeg ikke på ukebladet. Hun lever her og nå, hun jakter her og nå, hun fryder seg over livet. Hun har en livsglede som er helt unik.

Vi har også blitt utfordret på hennes dårlige sider, og helt klart har alle hunder noen ting man skulle ønske annerledes, men for Leia er det stort sett bagateller og pirk. Hennes "dårlige" sider er ikke utelukkende "dårlig". De er helt avhengig av øyet som ser og hodet som dresserer.

Kanskje er det greit å ha en hund som man ikke har de største planene for, men hvor veien blir til mens man løper. Kanskje er det gleden i å ha hund for mange.

Dagene etter derby - nye utfordringer søkes

Fordi noen er veldig snille og fordi jeg tidvis kan være noe masete har vi fått lovnad om lavlandsjakt i Sverige etter derbyen. Nå er alt lutter glede og jeg har innsett at det kommer et liv og en tid også etter norsk derby. Lavland here we come.

Hvorfor trene og jakte lavland? Det er en ny form for jakt. Vi ønsker komplette fuglehunder. Vi ønsker hunder som viser at de kan beherske flere biotoper. Vi gleder oss.

Noen skritt tilbake, noen fram, noen tilbake

Vi har vært på felt og dressurtrening med hundskolan visjoninstruktør Mathias Westerlund. I korte trekk fikk vi vist at Leia er i rute, Cali har gjort store framskritt noe som gjør at vi forventer en spennende høst, og ikke minst har vi fått nye ting å jobbe med. Det gjelder spesielt dressuren på Cali som ikke er like bra som Leias. Dette var forsåvidt forventet, men det er greit med alt som er bekreftet. Det ble en skikkelig vitamininnprøytning å få se hva man trengte å jobbe videre med. Vi lærer så lenge vi lever.

Det har blitt lite søvn, så derfor et kort innlegg i dag. Refleksjoner kommer nok senere i løpet av uken.

Veien til Kongsvold del IV av mange - foreløpig partiliste

Vi nærmer oss med stormskritt, eller vi gjør ikke det, men i dag fikk vi meddelt at foreløpig partiliste er satt opp og der er Leia. Høstens store mål er nærmere å bli en realitet.

Vi har også sett på hvordan vi skal komme oss dit. Forrige ukes kjøretur drepte litt av lysten på å kjøre bil så jeg er noe usikker på om det blir bil eller fly. Cali er en habil flyver, den eneste som aldri har vært i lufta er Leia. Eller hun har vært i lufta mange ganger, bare ikke høyt over bakken. Det er mange hvis, at, om, men som skal på plass.

Vi har tenkt særdeles lite på derby den siste tiden. Vi skal ned å gjøre vårt beste, men før det er det andre prøver som står for tur.

Crazy dog family is back in town

Da var vi tilbake i Hammerfest. Hundene har hatt en grei tur til innlandet. De har fått løpe en hel del og de har fått badet nesten hver dag. Svømmeferdighetene har utviklet seg bra, spesielt på Leia som var mest plask og sprut i starten. Det er vel å legge til at alle svømte bra, men ingen digget det noe spesielt.

Vi var på slektstreff og dit fikk bare Samster være med. Han er jo lille hjerteknuser og det er stor stas med Sam. Han var rolig og avbalansert da vi var hundre mennesker samlet på et sted med mye nytt rundt seg. Han sto stort sett i kobbelet og slappet av, la seg litt ned og var generelt kul.

Det er jo litt å svare for seg - hva skal man med fire hunder? Finnes det noen grunn til å ha fire hunder? Da er det greit med noen hundekjørere i familien som kunne fortelle at de har bare 14. Noen vil selvfølgelig si at det er annerledes. Uansett, jeg er fornøyd med flokken min. Jeg er stolt over de fire flotte hundene våre.

Embla som er så komplett som man kan få blitt. Alltid parat til å springe så fort hun kan og enda litt til, alltid på jakt.

Leia som på mange måter er familiens lille klovn. Hun også, med en fantastisk glede i det hun gjør, en utrolig jaktlyst og fart så det holder.

Lille Cali, nydelige kosejenta. Jeg digger henne. På mange måter vil jeg kalle henne den klokeste hunden.

Tøffe Sam. Ikke redd for noen ting, bortsett fra kjeft. Alltid sulten på opplevelser og mat.

For ikke å snakke om tøffe, barske, råe, alfa-Jon som passer på flokken sin. Korrigerer når det trengs og som er den suverent beste av oss til å rose. Når man har fire slike personligheter av noen hunder og verdens mest fantastiske kjæreste å dele flokken med så er fire tidvis i overkant, men stort sett hele tiden akkurat passe.