Grunndressuren ligger til grunn for alt

Vi burde ha vært på fjellet, men det er mye innsats for lite utbytte hva dagslys angår. På den andre siden trenger man bare å treffe en fugl og med en god viltfinner kan man gjøre dette på kun kort tid. Uansett det ble ingen fugl i dag, det ble grunndressur i stedet.

I går tørket jeg støvet av den den andre filmen til Anders Landin "Så trener jag min unghund". Det var en feiltakelse, jeg hadde lagt feil film i feil cover. Denne hadde jeg ikke sett på ett år og den gang fenget den ikke i nærheten av like mye som nå. Nå har jeg dels mer sammenlignbare utfordringer. Alfa som ikke hadde hørt om Landin fra før ble rimelig begeistret. Vi begynte i alle fall å se på muligheten for å dra ned å trene med Landin. Det kurset vi fant som ville passet best for våre behov stilte visse krav til grunndressur. Det var nok til at jeg fikk litt panikk...

En annen observasjon i går var da jeg tok med meg Leia tilbake til leiligheten vår og slapp henne ut der, da var hun ikke interresert i å høre på meg i det hele tatt. Da skulle hun lukte og utforske. Derav følte jeg at hun "pisset på lederskapet" for å bruke gårsdagens uttrykk. Konklusjonen av Landin og observasjonen i går var at her må det lut til.

Jeg kledde på Leia refleksvesten og satt henne foran døren før jeg kledde meg selv. Hun skjønte at noe skulle skje og at det var hun som fikk være med så hun startet pipekonserten i kjent Leiastil. Ingen skal si at hun ikke er ivrig, hun er irriterende ivrig. Pipingen er noe vi begge vil til livs så det ble korreksjon, og en korreksjon til, men til slutt var hun fullkorrigert for å si det sånn.

Vi trente sitt, kom, sitt, kom, sitt. Leia tok seg i starten litt for mange bremsemeter, men da vi kom tilbake til flokken var bremselengden tatt inn betraktelig. Målet for dagens økt var som følger. 1. Sitt er en absolutt kommando og gjelder til ny kommando gis. 2. Innkalling er et krav. 3. Fot betyr hodet i knehøyde og ikke snusende i snøen.

Da vi kom tilbake var det to mentalt slitne jenter som kom tilbake, men som Alfa sa eieren så som hun var mer mentalt sliten enn hunden. Å ha en hund som Leia er utfordrende, men det gir en helt spesiell treningsglede. Man har jobbet for resultatene.

1 år med Leia

I dag er det på dagen ett år siden jeg hentet Leia. Det var en søt liten valp som skiftet hjem. Jeg husker den litt forsiktige hunden som ble bilsyk og spydde på veien hjem fra Skaidi til Hammerfest. Den første natten ble tilbrakt på en stor pute sammen med Leia. Den andre lå hun i buret sitt og jeg lå utenfor. Det var stor stas med prinsessehunden. Jeg husker hunden som sto og så ned trappen når jeg gikk ned uten henne. Hunden som til hun var et halvt år aldri forsøkte å gå ned trappen fra 2. etasje til 1. selv.

Det har vært mange milepæler med Leia. Hun var en fangvalp og jeg kunne kose med henne i timesvis. Vi var et team. Vi er et team.

Jeg husker også den dagen jeg mente hun haltet og jeg dro henne med på skitur for om mulig å fremprovosere haltingen - i ettertid har jeg lurt på om det var galskap - men hun har til dags dato ikke haltet i ettertid.

Det var så lite som var overlatt til tilfeldighetene med Leia. Jeg tror nok jeg vil være mer avslappet neste gang jeg har en valp mellom fingrene. Jeg tror en ny valp kan slippe å få klørne klippet annenhver dag. Det har vært utrolig lærerikt og det har vært en reise.

En stopp i denne reisen var Leia 1. uk da hun var ett år. Riktignok hadde jeg ambisjoner om å stille henne før, men hun var ikke våknet og jeg meldte henne av. Det var en av de vanskeligste beslutningene denne høsten. Leia tok premien med stoisk ro, jeg gjorde det ikke, sjelden har det vel vært jobbet like mye for en 1. uk. Da vi vaset rundt på Hatter i mars var det der ambisjonen lå.

Jeg tror 2012 blir Leias mest spennende år noen sinne. Det er store konkurranser. Det er et kritisk år i utviklingen fra unghund til voksen. Det jeg er mest spent på er om hun vil være i ro i oppflukt. Leia er en hund som går. Hun har en god psyke. Med slike hunder er eieren den største begrensningen, men jeg skal forsøke å ikke begrense henne i annet enn oppflukt.

Jeg er veldig usikker på hvordan ting hadde gått uten gode støttespillere rundt meg. Leia ville så absolutt kunne utviklet seg til et umulig prosjekt om jeg skulle drevet på alene.

2012 vil vise. Det skal ikke stå på eieren.

Er hunden tøff eller gjør vi den tøff?

En ting det diskuteres mye rundt matbordet i flokken vår er ikke veldig overraskende hund. Det er mange aspekter av hundeholdet som dekkes, og det er sjelden at man blir lei av å diskutere hund, selv om jeg innrømmer at det har skjedd en gang at jeg tenkte at akkurat da trengte jeg ikke å diskutere hund.

Akkurat nå har vi brukt mye tid på å diskutere hva som skal til for helt ferske og lykkes. Det er ikke lett å svare på og derfor har vi diskutert det over flere dager. Jeg synes jeg ser tendensen i at det er ofte ferske som får tøffe hunder. Det er da jeg spør meg: Er hunden tøff eller gjør vi den tøff - fordi vi ikke er helt på hugget som ferske fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre - vi gjør den tøff fordi vi ofte blir litt i etterkant og lar hunden være litt sjef, og litt mer sjef, og når den er helt sjef vet vi ikke hva vi skal gjøre. Jeg husker så godt den første hunden jeg ble ordentlig kjent med - Steffi. Jeg er usikker, men jeg er tror at jeg gråt av fortvilelse fordi jeg ikke skjønte hva som var galt og ikke helt visste hvem jeg skulle spørre. Jeg husker veldig godt da jeg ble rasende på henne og truet henne med veterinæren fordi hun hele tiden bet etter vottene mine. Jeg tror mange av oss ferske har vært der jeg var med Steffi. Leia var aldri sånn, men en råtass i fugl.

Alfa sa det godt i morges "når hunden får gjøre som den vil tillater vi den å pisse på lederskapet".

Jeg og Cali var ute i dag. Hun fant seg et hull hun ville utforske, og hørte ikke på meg da jeg kalte henne inn. Det gjorde hun ikke en gang til - hun fikk ikke pisse på lederskapet for å si det slik. Cali er ganske nær drømmehunden min.

Å legge opp livet etter hunden

Det er november og snart desember, snart jul, snart nyttår, snart 2012. 2012 blir spennende. Veldig sikkert skal Leia stille i Norsk derby - høystatusløp for unghunder på Kongsvoll (hvor er nå det? Sørpå i alle fall). Vi håper å kvalifisere Cali også. Så er det et annet høystatusløp i Alta - Artic cup. Det er et annet mål.

En dag jeg var ute og kjøpte julegaver kjøpte jeg også en familieplanlegger. Det er viktig å planlegge 2012 nøye. Jeg har også begynt å pønske på hvordan man kan få mest mulig treningsmuligheter ut av mitt nye jobbskifte som kommer i April.

Nå er også en tid hvor sommeren begynner så smått og planlegges. Det meste av ferie må nok spares til høsten både for det jaktlige, men også for å få spisset formen frem mot derby. Jeg pønsker på mange mulige senarier hva fri og ferie angår.

Så spørsmåler - hvor mye krever en hund? I grunnen lite. Hvor mye tid tar det å ha hund? Det kan være altoppslukende.

Leia bør klones ikke parres

Jeg vet at jeg har verdens mest fantastiske hund, og det at hun ikke er drømmehunden akkurat nå er min egen feil. Det er et privilegium å få gå i fjellet med en hund som Leia. Før hun er 14 måneder går hun som en gudinne og tar med seg de krattene jeg ønsker. Jeg sa for en tid tilbake og det mener jeg "det finnes utrolig mange stygge engelsk settere", men Leia er selvfølgelig blant de fineste - det trenger man ikke være dommer for å skjønne.

I dag hadde hun en nydelig tomstand. Jeg trodde egentlig det var fugl der, men jeg kunne ikke se den. Hun reiste i tre etapper og jeg var på hugget. Det var en klar forbedring fra sist gang derfor var jeg litt skuffet over at det ikke var fugl der. Selvfølgelig kunne fuglen ha gått.

Litt senere meldte GPS stand. Jeg skyndtet meg i retning, men før jeg kom opp så jeg at Leia hadde løst ut og jeg fulgte henne som en pil i en retning 140 m til ut. Det kunne jeg ikke tolke som noe annet enn ettergang. Da hun kom tilbake var hun forbausende lite heit, men vi gikk ned uansett.

Leia er en hund for store oppgaver. Hun er den lydigste i flokken vår. Tøffheten hennes er noe jeg elsker og hater ved henne. Elsker den fordi det gjør henne til den prinsessa hun er, hater den fordi det er tøffheten som står mellom meg og drømmehunden akkurat nå. Likevel er jeg sikker. Leia er en hund som bør klones og ikke parres. Hun er en flott ambassadør for sin rase.

Lørdagstanker

Dagens gladnyhet er at dressuren sitter igjen så vi har allerede lagt frem klærne til i morgen. Leia og jeg tenker å forsøke oss i fugl på nytt, denne gangen med langline. Alfa lurte på om jeg ville at han skulle være med. Han må være hjemme, jeg vil så gjerne lykkes selv. Få det til selv, så får vi se hva det blir til. Vi håper på bra vær. Forhåpentligvis får vi en liten tur til Cali også.

Alle har vi verdens fineste hunder akkurat som alle foreldre har verdens herligste barn, slik skal det være, flokktilhørigheten skal være stor. Derfor er det så viktig med objektive parametre som utstilling og jaktprøver.

Leia forsøkte å stikke av fra Alfa i går, men det tror jeg hun angret på. Det er tøffheten hennes som er hennes signatur. Den som kan gjøre oss til et fantastisk team bare jeg blir hennes nummer en. De dagene Leia ikke er verdens herligste hund så er det fordi at de dagene sitter jeg med usikkerheten - vil jeg få det til? At noen andre skal få til Leia er ikke bra nok, jeg vil gjøre det selv.

Vi ser fram til i morgen Leia og jeg. Skal man hevde seg i høystatusløpene får vi vel begynne å trene.

Den hunden jeg ønsket meg.

I dag har Leia og jeg bodd sammen 51 dager. Leia har ikke vært på kennel, men hun har vært litt hos venner og en hel del sammen med Alfa. Jeg ser at det hadde vært litt mer komplisert uten Alfa med tanke jobben min.

I går sprang Leia inn på forbudt område. Det vil si Leia sprang på kortsiden av huset - der hun ikke har lov å springe. Hun kan være på den nedre kortsiden. Man bryter ikke reglene uten at det har konsekvens så jeg hentet henne og bar henne tilbake. Da jeg la henne ned hoppet hun opp og lekte videre med Embla. Det var etter dette at jeg kjente at erkjennelsen begynte å sige inn. Erkjennelsen av at Leia akkurat nå ikke var den hunden jeg ønsket meg. For en ting er hva som var målet med Leia, men jeg ønsket meg en hund jeg kunne kose med og som jeg kunne ha fantastiske fuglearbeid. I stedet føles det som jeg har fått en blåkopi av meg selv.

En selvstendig hund, litt forsiktig når det kommer til ukjente ting, men som når hun bestemmer seg for noe driter i de andre konsekvensene, men med en god evne til analyse. Jeg tror på mange måter Leia er meg. Som eier så hund.

Det er ingen tvil om at Leia vil oppvarte med fantastiske fuglearbeid. En slik hund får man kanskje en gang i livet. Jeg er klar over at Leia kan være den ene, den beste, stjernen. Samtidig så er det erkjennelsen av at hun akkurat nå ikke er den hunden jeg drømte om. Akkurat nå er hun ikke den kosehunden jeg ville ha.

Det frustrerende med Leia er at hun vet hva som gjelder i øyeblikket, men så glemmer hun det.

Jeg har tro på at Leia kan bli drømmehunden.

Hva er det som gjør at jeg er så ærlig om hva Leia gjør og ikke gjør? Jeg innrømmer at tanken på at hun en gang kanskje kan få et kull eller to ikke er utenkelig. I så tilfelle vil jeg at evt. valpekjøpere skal vite hva de går til. Mye av problemene jeg har hatt med Leia er skapt av dynamikken mellom Leia og meg, men at Leia har et fantastisk potensiale som hun godt kan spre til nye valper det er jeg ikke i tvil om. Jeg er sikker på at Leia har mye godt genetisk å tilføre rasen. At hun er en god ambassadør for rasen og et tilskudd. Det er jeg ikke i tvil om.

Ute snør og hagler det, men vi håper på fugl i morgen. Vi vil det både jeg og Leia.

Specific del x

Nå er foret i hus, ja i alle fall i bilen. Det ble tur til Karasjok da vi hadde en del andre veterinærgreier det var greit å få gjort. Shoppininstinktet mitt tok overhånd og vi har nå 10 sekker valpefor i bilen. Forhåpentligvis kan det holde hele vintersesongen. Leia feiret den nye leveransen med ikke å spise opp. Men hun er finere nå enn i hun var i sommer rent kjøttmessig.

En ting er sikkert Specific er kanskje et bra for, men det er neppe så bra at det er verd prisen som er nesten det dobbelte av et annet godt for vi hadde ganske lett tilgjengelig.

Feller for sin hund igjen

Leia lå med åpen burdør og det lå en lodott utenfor døra. Hun så med lengsel etter den. Til slutt ble fristelsen for stor. Både jeg og Alfa sa "nei" samtidig. Det ble litt latter, men det betydde også at jeg var blitt betydelig hurtigere i korreksjonen.

Senere lå Leia og skulte på oss og lodotten vekselsvist. Ingen skal si at engelsk setteren ikke har hjerne.

I dag er en av de dagene etter vakt da det er tungt å ha hund. Da er det greit med litt avlastning, vi får se om det ikke blir en tur likevel.

Trivelig kveld med med fuglehund uten fuglehund

I går var det høstavslutning i lokalavdelingen av vår fuglehundklubb. En trivelig affære. Det ble litt lyg og skryt som seg hør og bør. Man fikk snakket om hundene til andre interesserte, men ikke minst det var ansikter der man ikke ser så ofte. Det var en utrolig trivelig kveld. Vi dro kanskje litt for tidlig, tar selvkritikk på det.

En av de tingene som var morsomt med gårsdagens sammensetning var at det var 6 raser "representert" Breton, Engelsk Setter, Gordon Setter, Italiensk Spinone, Pointer og Vorsteh. Jeg har alltid vært interessert i de valgene folk gjør, det gjelder også hund. Hva tenkte man når man skaffet seg første hund? Hvorfor valgte man rasen? Hva ønsker man å få ut av hunden?

Det avles mye bra, noe som betyr at mange sitter med bra hunder rundt omkring. Denne erkjennelsen fant man også langs bordet i går kveld, det er som regel førers feil når ting går galt. Hunden har talentet, vi skal videreforedle det.

Selv fikk jeg litt trøst fra en erfaren sjel. Det ordner seg med Leia. Hun kommer til å forstå. Lille tøffe Lei.

Leia og jeg satser på en ny dressurøkt gjerne med frossen rype. Litt irriterende at det er så grått at det nesten er litt skjømt i 12-tiden i dag. Neste helg satser vi på å få oss en tur på fjellet, men nå er det for lite sne og vi ønsker gode forhold.

Videre har vi begynt å fundere på fysisk fostring. Vi må være i form til vintersesongen. Det gjelder særlig meg, Cali og Leia. Det er nok ikke en dag for sent å begynne å tenke på det. Februar/Mars er rundt hjørnet før man aner det.

dressur, dressur, dressur

Vi kom oss ikke på fjellet av ymse årsaker. Vi venter på mer optimale forhold da jeg har tenkt å gå alene med Leia.

I dag har vi trent innkalling i lek da et av rådene handler om å benytte seg av de daglige situasjonene. Leia ville først bare leke. Vi hadde noen korrekser, men så kom hun som en prinsesse.

Ellers gleder vi oss til sosial samling med fuglehundklubben i dag. Hundene blir igjen hjemme.

Hva betyr premie på unghund mot premie på voksen?

Jeg innrømmer at det hender at jeg leser på do, men det er de færreste bladene som ender opp på do så de leses ofte ganske nøye. Et nummer av fuglehunden - det felles bladet til raseklubbene endte opp der. Der er det et intervju med en av de gamle gordon setter entusiastene, når han får dra fram sitt drømmekull er det kullet hvor 6 av 9 valper fikk 1 UK premie, om jeg ikke husker helt feil var det en parring mellom Kråkelietellerannets Jerva og Vinterveiens Bliss. Jeg har grunnet litt på hvorfor han trekker fram unghundprestasjonene. Hadde det vært mer naturlig å dra fram antall VK (vinnerklassen)-kvalifiserte hunder i stedet?

I unghundklassen er det talentet som bedømmes. Det er talentet vi avler på, eller er det talentet? Gir ikke genene talentet? Kanskje er det absolutt grunn til å høre på gammelsteggene. Kanskje er det unghundprestasjonene man skal legge til grunn, men dette igjen er en vanskelig vurdering. For å få premie i voksenklassen (AK) kreves det adskillig mer dressur da hunden ikke skal gå etter fuglen. Altså kreves det at man lyktes med ro i oppflukt. I unghundklassen tåles adskillig mer urolighet. Men gode AK-prestasjoner sier mer om dressurbarhet. Dressurbarhet skal man ikke kimse av. I alle fall gjør ikke jeg det etter diskusjonene mine med Leia.

En liten anekdote fra lunsjen i dag. Jeg forsøkte å få litt sympati for det faktum at Leia rampet på torsdag. min venninne som er meget interessert i hund og veldig glad i Leia lurte på hva det betydde i praksis. Jeg forklarte at hun fant fuglen, jaget den opp på kommando og satte etter. Min venninnes respons var "så den fulgte sine naturlige instinkter?" Jeg samtykket jo i det. Vår felles kollega skjøt da inn "hvordan forhindrer du henne i å rase etter" Jeg sier "sitt" svarte jeg, og jeg sa sitt på en mye roligere og sindigere måte enn jeg vanligvis sier når det er fugl i lufta. Vi begynte å le av urimeligheten - den at Leia skulle la være å rase etter fuglene fordi jeg sier "sitt". Det er godt man kan se galskapen og le, men ro er altså målet.

Kunsten å holde seg hjemme

Jeg møtte opp på jobb i dag, men kunne dra hjem da det var dobbelbooking av personell. Da begynte jeg umiddelbart og tenke på om jeg skulle avbryte planen å ta med meg Leia i langline på leting etter fugl. Det ble mye for og i mot, men med antatt skjær fugl grunnet værforholdene valgte jeg å ikke dra. Det ble hjemmetrening i stedet.

Leia digger og trene med frossen rype, men det er ikke i nærheten av provokasjonen som ordentlig fugl er.

Men jeg lærte veldig mye av gårsdagens trening på frossen fugl, fordi jeg ser når jeg ser det objektivt, at forskjellen på det og når jeg trener i felt er at jeg er mer på henne. Jeg har regien når vi trener i hagen og usikkerhetsmomentene er fjernet. I felt har jeg puls, det skjer masse, og jeg har mye mindre kontroll.

Det tar litt opp tråden fra forrige post. Det er vanskelig å få det til alene. I alle fall om du har null erfaring fra praktisk jakt slik som jeg har. Jeg hadde aldri sett en rype i friluft før jeg fikk fuglehund. Jeg har aldri jaget med fuglehund før jeg selv fikk hund.

Jeg kjente at lysten etter å springe på fjellet satt i kroppen hele dagen. Men sist jeg avvek fra opprinnelig plan ble det ettergang. Så denne gangen fikk den reflekterte beslutningen stå. Improvisasjonen sparer vi til senere.

Å være del av et miljø

Det er godt å være en del av noe. Jeg og Leia er et team. Vi inngår i en flokk. Flokken vår er med i den lokale fuglehundklubben. Jeg og Alfa er med i våre respektive rasehundklubber.

Å oppdra en hund kan være vanskelig nok. Å oppdra en hund til ro i oppflukt kan tidvis virke umulig. Dersom det er første gang du tar i en hund kan utfordringen virke enorm. Det finnes folk som har forsøkt, noen har lyktes, men mange har også mislyktes. Det er da det er godt å være del av et miljø, både for inputs og trøst. De som har drevet på en stund kan fortelle levende om sine feil. Noen har lært mye av dem. Det er også godt å se de som har lykkes - fordi det gir tro på at dette kan man få til.

Å være en del av et miljø er en gi og ta situasjon. Man gir av seg selv og får noe tilbake. Man får noe og gir tilbake.

Det kan være skummelt å være ny. Man har mange spørsmål, mye og lære, og det føles i alle fall som man har meget lite å bidra med. Alle har vært der, men det er ikke alltid like lett å se.

Jeg vil i alle fall anbefale alle ferske fuglehundeiere og ta kontakt med sin lokale fuglehundklubb, ja egentlig i forkant av anskaffelsen for å få nyttige vink og råd. Mange kommer kanskje i kontakt med klubben når hunden er unghund og kanskje har man allerede etablert mange uvaner.

Det var på grunn av miljøet at jeg fikk Leia. Jeg skjønte jo at fuglehundlivet var blitt en slags livsstil og at jeg måtte på tur enten jeg ville eller ikke, og da kan man like godt få egen hund. Så har det ikke blitt så sosialt som jeg tenkte det skulle bli til nå, men det er fordi jeg har sett at Leia akkurat nå har andre behov. Men bare vent...

for for n'te gang

Skulle kjøre til Karasjok på torsdag for å hente Specific, men det ble det ingenting av da det bare var høyenergifor inne, og ikke mediumforet som Embla bruker. Det gjorde forsåvidt ingenting etter at jeg hadde hatt en sleng på bilen på onsdag.

Veterinæren her i byen stilte meg forsåvidt et interessant spørsmål. "Er det noen grunn til at du vil ha specific?" samtidig som hun fremholdt at det finnes andre gode for. Ja, det finnes mange gode for. Men når jeg leser innholdsfortegnelser og undersøker avføring er jeg godt fornøyd med specific, i tillegg til at Leia spiser godt. Jeg så på noen bilder fra sommeren og da så man ribbenene når hun sto. Det er nødvendigvis ikke veldig estetisk. Hun ser bedre ut nå. Det er nok kombinasjonen av høyenergitørrfor, frysetørret vom og vom og hundemat. Men når hun ligger og slapper av og puster inn og ut kommer ribbenene godt fram.

Vi får se hva det ender opp med.

Hvor mye hund er for mye?

I dag har vi litt dagen derpå for Leia sin del. Planen er å dressere henne en ukes tid så ta henne med i langline og se om vi får mer kontroll i situasjonen. Nå tar hun stand og holder stand og da kan man faktisk ha bruk for en langline. Tidligere i høst hadde vi ingen bruk for langline.

Cali og jeg har gått tur i dag. Både for sosialisering i nabolag og for at hun skal få løpe. Hun løp, ja hun løp med en slik glede at hun minte meg om Leia som liten valp. Hun er cirka på samme størrelse som Leia var da hun var 3 måneder. Vi trente på innkalling og "kjør på", men poenget med dagens økt var at hun skulle få løpe.

Embla har stort sett ligget i buret i dag.

Da reiser spørsmålet seg - hvor mye hund er for mye? Man skal ha tid til alle. Embla krever ikke så mye. Cali vil helst ha oppmerksomhet hele tiden, det verste Cali vet er når Leia får være med på aktivitet og ikke henne. Leia var en gang vant til å være senter for all oppmerksomhet, slik er det ikke lenger. Det er en tidsklemmeting med flere hunder. Det er en tidsklemme om man bare har en hund. Jeg ville ikke unnværet en eneste av dem, men tre er mye. Det er da det er viktig å ha individuelle planer for dem.

Det minner meg på. Egentlig burde bloggen bytte navn da den i alle hovedsak ikke dreier seg om settere. Setteren er tross alt nedstemt.

Stand og ettergang. Engelsk setter til salgs.

Fantastisk vær torsdag, litt minusgrader, solgløtt over fjellene, men vindstille. Onsdag litt dårligere vær. Leia fant rype. Leia gikk etter fugl som tok til vingene på egen hånd.

Torsdag startet vi på ny frisk. Planen min var klar. Kommer vi i stand skal jeg reise fuglen selv for å holde full kontroll på Leia. Vi terpet litt dressur før slipp. Hun løp og hun søkte i god kontakt. Men hysj. Hun modererte seg kraftig fartmessig så ble hun borte. Pulsen min økte der jeg lette etter hunden. Jeg fant Leia i stand. Instinktivt vet jeg at dette er ekte saker, hun er mye mer fokusert enn de få gangene jeg har observert henne i tomstand.

Når jeg kom helt bort til henne snudde hun hodet og så på meg. Jeg kjente at jeg ble helt fjetret, hun søkte kontakt med meg i stand. Det er hunden min det. Hun er på team med meg. Det er ikke jeg som er på team med henne. Jippi. Jeg klarer ikke helt å se fuglen. Dette at hun snudde seg og så på meg gjorde også at jeg lurte på om hun kunne stå tomt. Erfaringsmessig lå det ingen fugler der, men det virket som en bra biotop for å finne fugl.

Jeg fraviik og hun fikk reisningsordre. Det gikk villig, om en ikke djervt. Hun gikk kanskje 10 m, ingen fugl. Så gikk hun 2 meter og det letter. Jeg blir stående igjen. Helt satt ut av det hele. Leia gikk når de lettet og jaget etter. Jeg fløytet og ropte og ble forbannet kort sagt.

Hun var så utrolig billig til salgs der en stund. Men hvorfor? Hvorfor tok jeg hunden ut dagen etter at hun rampet og trodde at det skulle fungere? Er ikke det jevngodt med å be om mirakler - og i min og Leias verden er mirakler sjeldne.

Likevel har situasjonen mange gode momenter. Hun sto i stand som jeg fant uten GPS! Hun reiser. Hun er en hund å jobbe med. Jeg er heldig som har slik hund. Leia kunne kanskje tenkt seg en annen fører. Men dette blir bra på sikt. Vi trenger bare litt mer tid og litt mer fugl.

Ja visst er det galskap

Klokken er kvart over ti og jeg har nettopp kommet ned etter en fin tur med Leia. Den ble kortere enn vi planla da blodspor i snøen var nok til å få meg til å snu. Hun ble undersøkt der oppe og jeg kunne ikke finne noen rift eller sår. Det var ikke mye, men det skal ikke så mye for at jeg reagerer når det gjelder Leia. Hun ble undersøkt da vi kom ned også uten å kunne påvise noe. Men hun kan få hvile.

Det er skjønt å se Leia i snøen og det var helt klart at Leia likte seg i snøen. Hun rullet seg og var så absolutt lykkelig. Hun som ikke husker annet enn snø fra hun var valp. Hun løp, løp og løp. Hun adlød fløyta, det eneste jeg hadde å utsette var at hun hadde så stor fart på innkallingen at bremselengden hennes ble for lang.

Jeg har avspasseringsuke, den uken mine kolleger stort sett bruker til å besøke eksotiske reisemål eller evt. familie og venner og jeg trener hund. Jeg redegjorde kort for min svigerinne i går at siden Leia har 1. uk blir det full satsing på høystatusløpene Artic og Derby og vi var enig om at det er galskap, men så moro.

Det er blogginnlegg nummer 150. Jeg har nok ikke vært høyere opp på lang tid enn jeg er nå med Leia. Det som er så fint for tiden er at hun er mottakelig. En annen ting er at hun forstår hva jeg sier med litt hard og brummende stemme. Vi snakker samme språk. Slik har det ikke alltid vært. Takene har tidvis vært harde. Det har vært tårer jeg innrømmer det. Det har vært redsel. Det har vært frustrasjon så stor at det knapt kan beskrives. Har jeg noen gang vært inne på tanken med å gi opp? Muligens. Leia er mye. Men hun er også en av de store gledene i livet. Når Leia får til blir jeg så stolt fordi vi har villet så mye og jobbet så mye for å komme dit, men vi hviler ikke på laubær. Det skal ikke mer enn fugl i lufta til for at Leia er heltent og helt fokusert på flyvende objekter. Dette er avlet fram over generasjoner og generasjoner. Jeg jobber fortsatt med å definere det virkelige målet for oss - det handler vel egentlig om hvor viktig er det å få fram en godt premiert hund? Jeg har hele tiden fremhevet at min oppgave er å realisere potensialet i Leia, problemet er at potensialet er stort, så oppgaven er enda større.