Stand og ettergang. Engelsk setter til salgs.

Fantastisk vær torsdag, litt minusgrader, solgløtt over fjellene, men vindstille. Onsdag litt dårligere vær. Leia fant rype. Leia gikk etter fugl som tok til vingene på egen hånd.

Torsdag startet vi på ny frisk. Planen min var klar. Kommer vi i stand skal jeg reise fuglen selv for å holde full kontroll på Leia. Vi terpet litt dressur før slipp. Hun løp og hun søkte i god kontakt. Men hysj. Hun modererte seg kraftig fartmessig så ble hun borte. Pulsen min økte der jeg lette etter hunden. Jeg fant Leia i stand. Instinktivt vet jeg at dette er ekte saker, hun er mye mer fokusert enn de få gangene jeg har observert henne i tomstand.

Når jeg kom helt bort til henne snudde hun hodet og så på meg. Jeg kjente at jeg ble helt fjetret, hun søkte kontakt med meg i stand. Det er hunden min det. Hun er på team med meg. Det er ikke jeg som er på team med henne. Jippi. Jeg klarer ikke helt å se fuglen. Dette at hun snudde seg og så på meg gjorde også at jeg lurte på om hun kunne stå tomt. Erfaringsmessig lå det ingen fugler der, men det virket som en bra biotop for å finne fugl.

Jeg fraviik og hun fikk reisningsordre. Det gikk villig, om en ikke djervt. Hun gikk kanskje 10 m, ingen fugl. Så gikk hun 2 meter og det letter. Jeg blir stående igjen. Helt satt ut av det hele. Leia gikk når de lettet og jaget etter. Jeg fløytet og ropte og ble forbannet kort sagt.

Hun var så utrolig billig til salgs der en stund. Men hvorfor? Hvorfor tok jeg hunden ut dagen etter at hun rampet og trodde at det skulle fungere? Er ikke det jevngodt med å be om mirakler - og i min og Leias verden er mirakler sjeldne.

Likevel har situasjonen mange gode momenter. Hun sto i stand som jeg fant uten GPS! Hun reiser. Hun er en hund å jobbe med. Jeg er heldig som har slik hund. Leia kunne kanskje tenkt seg en annen fører. Men dette blir bra på sikt. Vi trenger bare litt mer tid og litt mer fugl.