Vi hviler oss på laubær

Om den foreløpige listen til norsk engelsk setter klubb var riktig var Leia den hunden fra sitt oppdrett med flest premieringer i året som gikk og det til tross for det jeg anser som en moderat andel prøvestarter i 2012. Vi koser oss med resultatene nå som det ikke blir så mye annet.

 Leia hadde playdate med huskyen Gunn i går og fikk vært med på en fin og lang tur. Det var visst mye lukt i terrenget, og det utfordret trekk-konsentrasjonen til en liten engelsk setter. Det minner meg på at de ble avlet for et formål.

Kappløpet med tiden - hva må til for å stille på jaktprøve

Det som slo meg av samtalene den korte tiden vi var på derbyen var at det var veldig få som bare hadde en hund. De fleste virket å ha minst to og noen hadde flere enn folk flest har fingre på hendene, da var ofte noen satt bort, men det var samme person som eide dem.

Vi har vel funnet ut at vi har nådd vår smertegrense. 4 er et antall som gjør at du bestemmer deg for hvem som skal satses på til enhver tid. Jon hadde en betraktning om det å være singel og ha tre hunder  - da har du for mange hunder til at du får trent hver enkelt så mye som du ønsker. 4 for et par kan fort falle innenfor denne kategorien. Vi ble derfor tidlig enig om at vi hadde to hunder vi skulle fokusere på i vinter - nemlig Sam og Leia. Sam med tanke på om han kunne få den gjeve billetten til Arctic cup. Egentlig er det vel ingen grunn til at Leia skulle være noe satsningsområde i vinter - hun har stort sett vært i fokus fra hun var født - men hun har god grunntrening og det hadde vært morsomt å fått henne premiert i voksenklassen. Så når vi har kommet oss ut er det stort sett Sam og Leia som har blitt prioritert.

Status er vel likevel sånn at det ikke haster med å få stilt noen av dem. Leia går som en vind. Hun er absolutt tilbake i form om hun kanskje har spist seg opp en del i høst går hun som en vind til hun finner lukt. Men vi skulle gjerne hatt henne i mer fugl likevel.

Sam trenger mer fugl uten tvil. Det er en gang sånn at det er fuglearbeidene som gjør en fuglehund.  Så får vi heller se hva det blir til. Akkurat nå får vi se om jaktprøvene i vinter går uten oss. Vi stiller når vi har noe å stille - så får vi se om vi får tiden til å strekke til.

Sam - hva er det han gjør?

"Sam!" "Sam!" "Sam!!" "Sam" Sam!" "SAM!!!" "Sam!" - ca slik tror jeg det hørtes ut for Jon da han til slutt spør "Hva er det han gjør?". Han er urolig og han apporterer. Nå lurer dere som leser dette sikkert på hva er problemet? Sam er det vi kalles en lystapportør. Det vil si at han digger og hente ting. Her om dagen var han så hensynsfull at han tok opp begge vottene mine, men stort sett kommer han logrende med en sokk eller en vott eller en sko og for meg som sto ganske langt bak da ryddegenene ble utdelt er det stort sett bare en plage. Men for en god og blid gutt som kommer mot deg stolt med det han har funnet rundt om kring - hvordan kan man bli irritert på slikt?

Jeg kjenner det inni meg - noen ganger er  jeg misunnelig på de som bare har en hund. Andre ganger skulle jeg ønske at vi bare hadde to. Å skille seg av med en, to eller tre - ikke tale om. Hvordan skulle man egentlig kunne gjøre det? Men det er ikke til å komme unna at har man en kan bruke uendelig mye mer energi på den ene. Har man to krever det mindre tid en fire. Hundene er veldig mye sammen med oss når vi er hjemme, men man er nesten avhengig av at de hører etter sånn noen lunde. Når en av de flytter på seg konstant så blir det fort et irritasjonsmoment - og det er da man blir et ekko av seg selv. "Sam - sam - sam!!!!" Det er da jeg får beskjed om at du må bestemme deg for hva du vil så får du gjøre det. Å si navnet ti ganger hjelper ikke. Så da gjør jeg det. Kommanderer han i ro - og forlanger det. Og med ett har roen senket seg. Det er det som noen ganger er så vanskelig - å høre hvordan man selv snakker med hundene.

Tiden går mens hundene løper og her ruges det.

Vi sliter litt med å prioritere rett trening for hundene akkurat nå. Det har gått mye i andre ting, altfor mye tror jeg, om du spør hundene, men de er en flott harmonisk gjeng som slapper godt av. Det vi har fått til er å komme oss på sosialisering en gang i uken. Nå har Jon også endelig kastet seg med. Det er flott å få trent med provokasjon og det er enda bedre med det ekstra dyttet. Man glemmer fort å vedlikeholde dressuren, enda viktigere er nok at man får "tunet" seg en gang i uken. Hvor er ekvipasjen? Jeg tenker tilbake til meg og Leia. På et tidspunkt hadde vi en rimelig god dressur, men så kom en del andre ting i veien, og plutselig var vi ikke på samme fjell. Jeg så det bare så altfor sent. Hadde vi da vært i en sånn tuningsmodus hadde jeg kanskje sett det før. Det ble tunge tak, men vi kom oss tilbake på samme fjell. Hvorfor skal en hund som ikke lystrer på sosialisering lystre i fjellet? Tja, vi har eksempelet på hunden som gjør det - gamle Embla. Embla ramper så og si aldri, men hun er en diva av de sjeldne når hun er hjemme.

Ellers jobber vi en del med kondisjonene til hundene fordi vi vet at vinterfjellet kan være hardt, men det monner lite med en time om dagen, men det monner mer enn ingen timer om dagen. Vi bygger muskler mens vi løper.

Men en fuglehund blir en fuglehund i kontakt med fugl så vi får lage oss en plan på å komme oss i kontakt med fugl. Vi må bare ruge bitte litt til først...