onsdag 29. februar 2012

Vidda's Kari

Forrige uke fikk jeg flere timer på sofa enn det jeg vanligvis har så jeg fikk lest om en gammel jaktchampion født før krigen som het Viddas Kari. Kari var "ferdigdressert" og apportkyndig 6 måneder gammel. Hadde en flott sesong som unghund så ble det stang ut noen år og stang inn noen år senere så ble hun til slutt norsk jaktchampion. Historien var absolutt mer nyansert enn som så, men læringsmomentet var vel at om man har et godt emne så vil man ved tålmodighet og hard jobbing nå målene.

Da Kari skjønte at de brukte henne for at unghundene skulle få fugler begynte hun å markere tomstand og heller løpe dit fuglen var mens unghundene utredet tomstandene. Det får vel kalles intelligens.

søndag 26. februar 2012

Gåen i beina

I går var vi ute på tur alle fem. Det var Embla som var gårdagens store viltfinner. Leia sekunderte, og det var jo snilt, men en viltfinner bør da helst være først. Så er det jo et faktum at Embla har 6 års lengere erfaring enn Leia og da er det kanskje greit. Det er fin trening å øve seg mot makker. Vi er der nå at jeg synes det er greit.

Det var imidlertid jobbeføre med mange cm nysnø. Hundene løp og de svømte. Vi dro til byen i går da jeg skulle på ekstrajobb i dag, men da jeg kom på jobb var jeg overflødig så vi tok av og dro på tur i stedet. Var det jobbeføre i går var det verre i dag. Det var en kamp, men hundene gikk, og huhei hvor det gikk. De fant ingen fugl og det var ingen spor, men det gleder å se hunder med et slikt pågangsmot som ville. Utrolig stolt. Den som viste mest glede var kanskje lille Cali. Det endte med at vi skilte lag et stykke og jeg gikk med Cali alene. Cali var god på innkalling, men i likhet med de store kom heller ikke jeg og Cali for fugl i dag.

Skiferdighetene bedrer seg, og i dag hadde jeg bare et fall. På det føret som var gav vi oss ganske tidlig, vi tobeinte kjenner det godt så er det ikke så rart at hundene også ligger og er ganske utslokket. Etter at vi kom hjem var det potestell og sjekk.

Vi er veldig stolte over søsteren til Leia Skaididalen's Rosa som fikk 2. uk i går - foreløpig 100% premiering, noe Leia ikke har klart. Jeg er ekstra stolt da det var Rosa som var min klare favoritt i kullet og jeg trodde nok at det var hun som skulle bli min. Hun virker å ha det fantastisk på Finnsnes - men jeg tenker på henne i blant og håper å se henne i løpet av året. Alltid nysgjerrig!

fredag 24. februar 2012

En prinsesse burde absolutt være på twitter

Folk twitrer i vei, mens Leia har bare sin egen blogg inntil i går. Nå er Leia også delaktig i hjemmesiden www.bekkauren.com

Da vi har vært veldig delaktig i utformingen anbefaler vi den på det sterkeste. Vi planlegger ikke å legge ned bloggen, men det er mulig det blir litt dobbelpublikasjoner.

torsdag 23. februar 2012

Dovre for mine poter

Nå er Leia meldt på Norsk Derby - i alle fall er påmeldingen lagt i forfall. Innkvartering under prøven er bestilt, men det begynte å bli fullt flere steder - noen andre er altså ivrigere enn meg. Jeg tror det ender med at vi kjører dit - kanskje kan man få med seg elgjakt på veien hjem:)

Da er det en ting som gjelder - trening, trening, trening. Akkurat nå hviler Leia seg i form på teppet. Det er hardt å være på topp.

Strijenta mi

Jeg var så heldig å få hendene mine på en over 50 år gammel bok som heter "Fuglehund og jakt" - jeg innrømmer at interessen ble fattet primært fordi forfatteren het Heiberg ikke så ulikt mitt eget etternavn. Boken som jeg nå er halvveis i (på bekostning av husarbeid) har et fantastisk kapittel som heter "Stribukken". Kapittellet er en rekapitulering av høsten 2011 med Leia. Det er nesten så jeg tror han beskrev oss. I alle fall og jeg siterer "Stribukken kan ofte bringe en til fortvilelse. Men gi ikke opp! De beste emnene finner man ofte nettopp blant stribukkene. Og får man først ragt en tribukk til fornuft - det kan ta både et og to år - så har man en fuglehund man vil ha glede av i mange år og som man vil minnes lenge etter at den er blitt avløst av andre hunder." Jeg har nok dels kommet til at noen er født strie og andre har vi skapt strie. Kan det hende at stribukkene forekommer oftere hos førstegangseiere? Kanskje grunnet inkonsekvens?

Leia og jeg lærte oss en ny kommando i går "Dekk". Hun kan fra før "ligg", men hun er for treg i ligg. Jeg kunne krevet større hurtighet, men jeg ville ha en kommando som betyr absolutt avbrudd - slik at da ble det "dekk". Dette tok hun forbausende fort. Vi skal finne ut i løpet av nærmeste tid hvordan hun skal lære seg å gå bak. Jeg er litt usikker på hvordan vi skal få det til, men jeg vet at vi skal få det til.

Leia har blitt litt mer seg selv slik jeg husker henne da hun var valp. Den oppmerksomme flinke jenta mi som det var så mye moro med. Jeg gleder meg til å dra på tur med henne og samtidig så nyter vi hverandres selskap og jeg nyter lydigheten hennes.

Vi øver oss også på å kommunisere lavere slik at hun skal bli mer lydhør og slik at man kan spare stemmen til de store krafttakene. Veien blir til mens vi trener.

onsdag 22. februar 2012

En hindring i veien.

Dagen i dag ble ganske annerledes enn den var planlagt. På tapeten i dag sto snørekjøring og utvikling av skiferdigheter. Ja, jeg vet - det er ikke anbefalt å snørekjøre med hunder under 18 måneder. I min tid bar jeg Leia opp og ned trappen til hun var 6 måneder gammel. Skulle hun få noen som helst HD tror jeg ikke det er noen km med snørekjøring som gir henne HD. En ting kan man være helt sikker på, skulle hun få HD skal jeg snu hver eneste stein for å tenke ut hvorfor. Det er nok ingen i tvil om. Det blir verken snørekjøring eller ski i dag av helsemessige årsaker. En ting er å sitte på jobb å se ut og drømme seg på fjellet. Å være inne hjemme er enda mindre kult.

Leia og jeg har passivitetstrening. Jeg fryder meg over kontakten innom hus - akkurat som jeg stråler over kontakten hennes i fjellet. Det var nemlig kontakten jeg tenkte kom til å bli den store utfordringen i 2012. En hund som har den gode psyken Leia har er potensiell til å jakte for seg selv. Jeg ser at den store forskjellen fra nå og til i fjor vår er at jeg har lært meg betydningen av konsekvens. Har hun fått beskjed om å ligge på teppet så må hun ligger der. Selv vil hun helst ligge i kurven, og det får hun helt sikkert lov til etterhvert, men da skal hun få lov fordi jeg har bestemt det - og dermed vet hun at det ikke er hun som bestemmer, men jeg. Det blir en del kos, kanskje litt for mye, men vi prøver oss frem. Veien blir til mens man koser.

mandag 20. februar 2012

Den fulle sannheten

Jeg kunne ha skrevet i går, men jeg har trengt litt tid for å rett og slett vite hva jeg skulle skrive. Jeg har alltid satt meg som mål å skrive sannheten i denne bloggen. Sannheten er den at når jeg kom ned fra klubbmesterskapet på lørdag så tenkte jeg at kanskje hadde jeg gått på min siste prøve. Jeg vet ikke helt hva det gikk i, men jeg kjente at jeg hadde ikke nødvendigvis lyst å stille mer. Det betyr ikke at ikke dokumentasjon av våre jakthunder fortsatt ligger mitt hjerte veldig nært, men jeg kjente på at jeg ikke nødvendigvis syntes at dette var veldig gøy.

Klubbmesterskapet startet litt skjevt for Leia. Hun gikk veldig bra, men gikk ikke dit de første fuglene lå og dermed fikk hun noen minus med seg for i klubbmesterskapet var det rangering. Det var noe med konseptet rangering som jeg kjente jeg ikke stemte for. Så var det en gang sånn at Leia ikke fant fugl slik at jeg fikk ikke noe svar på hvordan hun taklet det i slipp med ukjente hunder. Uansett jeg er stolt av jenta mi, og fant flere ting vi kan og bør jobbe videre med¨- men Leia gikk i god kontakt og jobbet for meg akkurat slik jeg ønsket.

Leia bør komme i bedre form, jeg bør komme i bedre form. Jeg bør bli bedre på ski. Jeg bør bli flinkere å planlegge dagen. Leia bør bli tilvent å få vann i fjellet også på vinter. Ble veldig fornøyd med at Leia spiste opp det oppbløtte foret jeg hadde med til henne. En annen utfordring jeg ser er at jeg må få erfaring i å føre hund og ikke så lett la meg distrahere av de jeg går sammen med. Så lørdag kveld var litt til og fra - jeg var ikke så sikker på om jeg ville gå på prøve i vinter. Det var bare en måte å finne det ut på.

Søndag var vi på tur. Jeg, Alfa, Embla, Leia og Cali. Denne gangen gjorde jeg noe jeg ikke har gjort når Leia og jeg har trent før i år - jeg tok med sekk. Jeg tok med stort sett det jeg ville tatt med på jaktprøve både for å få trening i å bære sekk. Så varmedekken, jervenposen til Leia, termos, mat og litt annet var med. Det var en fin tur uten fugl, men jeg fikk litt trua tilbake.

Det viktigste er at Leia blir dokumentert. Hvem som gjør det er ikke så viktig. Jeg har bestemt meg for ikke å føre henne i Artic cup. Vi får se om jeg fører selv i Derby. Det betyr at Jon, også tidligere omtalt som Alfa, fører på Sennalandsprøven.

Vi har tatt tak i utfordringene. I dag var hele familien på ny på tur. Denne gangen var det skiferdighetene som sto i sentrum. Vi fant noen bakker å gå opp og noen å renne ned. Et av blinkskuddene fra i går er da jeg falt ganske pladask på nysnøen og Cali kom meg hurtig til unnsetning. Bakdelen var bare at hun krøllet seg sammen i armene mine og nektet å flytte seg. Vi hadde all grunn til å ta skiene fatt. I morgen blir det hvile på hundene for da har jeg vakt. Jeg teller ned nå. Snart blir det jobb-bytte og mer tid til hund - tror jeg.

Det var det jeg vil kalle den hele og fulle sannheten. Kanskje litt mer enn jeg ville ønsket å dele, men hadde jeg ikke delt også denne litt tidvis mørke helgen jadde jeg ikke delt den fulle historien om Leia og veien som blir til mens man løper.

torsdag 16. februar 2012

Da er vi klare - eller er vi det?

Lørdag er det klubbmesterskap. Vi får se hvordan det går. Det blir ikke mer forberedelser. Håper vi får med oss alt vi skal ha med. Resultatet - det vil si hvordan Leia jobber er nok veldig avgjørende for om jeg fører henne selv i Artic cup i Alta i april

torsdag 9. februar 2012

Framgangen fortsetter

Nye situasjoner i dag. Det som er gledelig i dag er at Leia ikke går etter. Så sitter hun kanskje ikke, men hun er komplett i ro. Flinke, flinke jenta.

I dag var jeg bare noen få meter fra en fugl. Leia var ute i søk. Hvorfor hun ikke fikk med seg denne fuglen vet jeg ingenting om. Den tok av til slutt og jeg så hvor den landet. Leia kom inn i området i fint driv, men da var jeg på hugget. Leia var helt i ro og når jeg kalte henne inn kom hun. Det er i stor kontrast til kampene vi utkjempet i fjor høst. Hadde jeg vært i det emosjonelle hjørnet ville tårene trillet.

Det virker som vi er i god rute til Artic cup. Men vi kunne trenge litt snø.

onsdag 8. februar 2012

Vi trener til klubbmesterskap og Artic Cup

Vi har en veldig moderat terminliste for vinteren, men første mål er klubbmesterskapet hvor det skal høstes ære. Leia nådde ikke opp i høst, dette er siste gangen hun kan gå klubbmesterskap i unghundklassen. Høsten 2013 er hun to år. Cali kan vi kanskje få med til høsten. Dette er altså ikke noe vi tar lett på. Det var derfor med tungt hjerte vi bestemte oss for å dra sørover noen dager på bekostning av trening til klubbmesterskapet, men været var delvis på vår side. Det vil si 20 minus og storm i kastene er ikke ideele treningsforhold for en fuglehund så vi ville fått gjort minimalt her også.

I dag var vi på banen igjen. Jeg, Leia og Cali. Leia går som et skudd. Tar for seg. Finner fugl og deretter og ut er historien litt blank. Det var lite fugl i dag. Det var enda mindre snø så det ble på føttene. Leia fant et lite kull der Cali har funnet et større før. Dette høres ut som en reprise av forrige treningshelg, men jeg så bare fuglene. Det vil si etter en stund så jeg Leia som forfulgte friskt og uanstrengt. Da tok jeg tenning da.

Vi fant ikke flere fugl i dag. Vi er derfor like klok, nesten. Leia lot seg avbryte i forfølgelsen - det gjorde hun ikke for et halvt år siden. Hun søkte som en meget erfaren Breton hun deler hushold med og hun holdt god kontakt med sin fører. Når jeg mistet henne fant hun meg - og vi hadde en god GPS-løs økt. Mest fordi jeg ikke har den tekniske tålmodigheten til å få den med meg.

Cali - hvordan gikk det med henne - hun viste et flott unghundsøk, men fant i dag dessverre ikke fugl.

onsdag 1. februar 2012

Vi trener til klubbmesterskapet

18. februar er det klubbmesterskap. Masse ære på spill. Vi har en litt suboptimal opptrening, men noen familiære hensyn får man ta i et år der det meste er i fuglehundens ånd. Klubbmesterskapet er uansett et fint delmål som gjør at man reflekterer enda mer over det ene momentet som jeg føler det er beheftet mest spenning ved når det gjelder Leia - Ro i oppflukt. Jeg føler meg temmelig sikker på at hun vil sitte på fløyta og jeg tror hun vil bli sittende, men det gjenstår og virkelig få testet det i fugl. Hun var litt urolig når hun ble passert av fremmede små hunder som gikk forbi.

En litt morsom historie fra dressurtrening med Cali i dag - hun var for det meste flink, men når hun skulle korrigeres nappet jeg i bandet og sa bestemt "Lei". Det er ikke alltid så lett å huske hvordan hund det er man har med seg. Samtidig er det vel et godt bevis på at jeg burde trene mer med Cali.