Ett eventyrlig år er over

Det er litt trist at dette er siste dagen i ett år som på mange måter har vært et eventyr. Hundemessig kan ingenting overgå Arctic cup seieren til Leia selv om jeg i kampens hete ikke skjønte hvor stort det var. Men navnet og tittelen er hugget i skifer og seiersklokka henger over ovnen og der henger den godt. Lille Leia som gikk da hun skulle og der de andre var litt tappet ble hun mer og mer egenrådig så det var egentlig greit at det var over da det var over.

Leia og jeg fant også ut at utstilling også krever erfaring, vi fikk det vi trengte og gav oss mens leken var god, men Leia er den fineste engelsk setteren i mine helt subjektive øyne, skjønt det er mange skjønnheter der ute. Det som er helt sikkert er at jeg og dommerene ikke alltid ser etter de samme tingene. Leia fikk sitt apportbevis i høst og er klar for AK, eller klar og klar hun tjuvreiste seg kontant ut av sin første AK-start. Det var første gang og vi var flere som hadde problemer med å tro det.

Cali fikk sin jaktprøvepremie i høst. Det var stort, vi hadde selvfølgelig lyst på en 1. premie, og dagen før gikk hun til 1, men vi var godt fornøyd med 2. premie og viktigst var at vi slo Jon og Leia i slipp. Leia og Jon dro i land samme valør senere på dagen så det ble til slutt uavgjort. Noen får "alltid" til jaktprøvene og får det til å se enkelt ut.  Det er ikke nødvendigvis det. Sennalandsprøven vinter hadde en premieringsprosent på nærmere 40 noe som var det beste i vårt distrikt og Sennalandsprøven høst ca 10% uansett så betyr det at  på vinteren ble 6//10 sendt ned uten premie og på høsten 9 av 10 uten premie. Det er ikke så lett som noen av grossistene kan få det til å virke. Cali fikk sitt apportbevis, hun har nok litt å vinne på dressurmessig før vi er helt sikker på at hun kommer til å stoppe. Dette ikke minst sett i sammenheng med hennes fantastisk engergiske reis.

Embla har gått godt som vanlig. Hun har stor jaktlyst og går seg tidvis litt bort både  i format og i stand. Det kan vel hende hun burde ha vunnet en konkurranse i høst, men dommeren skal alltid dømme det han ser, og denne gangen var ikke synet nok. Vi får se om hun kommer sterkere tilbake. VK-billetten hennes går ut i 2013 så hun bør strengt tatt forsøke å få seg en premie - vi får se hva vi kan få til.

Sam siste tilskuddet i flokken er en kostelig skapning og forbausende lydig. Skjønt forbausende og forbausende. Han revierer og har en trykk vi liker. Han skal videreforedles så får vi se.

Helsemessig har 2012 vært et kjempeår. Både Cali og Leia fikk A-hofter og hoftene til Cali var nok til å imponere veterinæren. Leia viste seg i tillegg å være fri for et gen som disponerer for en øyesykdom som heter PRA som ses hos  engelsk setteren. Vi er spente på hoftene til Sam.

Hva ser vi for oss i 2013? Det er tiden som blir vår store fiende. Viljen har det aldri stått på. Vi ser for oss at vi parrer Cali. I vinter får vi se hva vi får stilt, men Sam har førstepriroitet og deretter Leia. Jon sa en gang for lenge siden at det er ikke bare å hente ut en hund fra hundegården for så å stille på prøve å tro at du skal gjøre det helt store. Han fikk det til å se veldig enkelt ut da han deltok på Nord-Norsken 2011 og dro i land to VK-premier og finaleplass etter det som vil ansees som to uker intens trening, men da glemmer man at Embla har et betydelig grunnlag. Jeg har vel innsett at han har mer og mer rett og rett som jeg ofte gjør. Nei, nå er det på tide å komme seg ut  å springe litt.

Godt nytt år - må 2013 inneholde like mange oppturer som 2012.

En hund er ikke det samme som en trekkhund

Det virker som mange tror at enhver hund er en god trekkhund. Sannheten er en helt annen. Vi har brukt deler av desember på å se glimt fra Iditarod og det er en fascinerende verden og livsstil. For det er en helt annen livsstil enn den folk flest har. Noen vil hevde at fuglehundlivet også er en livsstil, men den er i alle fall ikke like estrem som trekkhundlivet er for veldig mange.

Mange går på flere kurs og bruker mye penger på å lære hunden å ikke trekke i båndet. Vi har også noen hunder som er meget god til å trekke i bånd, men mange finner skuffet ut at den firbente som trekker slik i bånd ikke har samme kobling når trekkselen kommer på. Trekk er noe som må læres. I tillegg er det en fordel om hundene kan høyre og venstre.

Vi har flere fordeler med å trene trekk. Vi kommer oss ut å gjør noe sammen. Jeg får aktivitet, hunden for trening og sammen blir vi et bedre team. Det er bare å glemme unnskyldningene å komme seg ut.

Det lysner i alle fall ute

Vi skulle ut på trening i går, men mørket hadde innhentet oss før vi kom oss ut. I disse dager er vi også avhengig av været. Så yr.no er en trofast venn, noen ganger stemmer det og andre ganger stemmer det ikke like godt.

Men det er bare å innrømme. Denne hvilepausen kunne vært bedre utnyttet. Ikke har vi brukt tiden på å terpe grunndressuren og bare i noen grad har vi tatt vare på kondisjonen.

Leia viser veldig gode takter. Det blir spennende å se hva vi kan få til til vinteren.

Jon har en filosofi som går ut på at man skal bruke de hverdagslige situasjonene til å trene dressur. Det illustrerte han effektivt under en luftetur vi hadde. I stedet for å kle på seg og gå ut spesielt for å trene dressur brukte han lufteturen for å minne hundene på sitt og innkalling. Det er dette som er hans force. Denne evnen til å sette hunden i alle mulige situasjoner;  på støkk langt ute, jagende etter fugl og etter en heftig reis.

Nå er det nok en gang på tide å komme seg ut, denne gangen også etter mørkets frembrudd, men vi får se hvordan vi løser det. Det finnes mange alternative treningsmåter og metoder.

Gledelig rolig jul

Kjære alle sammen,

vi feirer en rolig jul. Hundene har vært ute og løpt. Vi venter på maten. Hundene er heldige i dag og skal også få mat - skjønt det er vel de som fores mest regelmessig her i huset. Det ble ingen julebilder av hundene i år - vi tar det igjen til neste år.

En god jul til alle som er innom oss med jevne mellomrom og til nye følgere. Vi gleder oss til 2013. Ett år som ikke har de største hundemessige ambisjonene, men vi driver med dette fordi det er gøy og gir oss glede. Veien blir til mens vi løper eller lunter.

God jul alle sammen!

En annerledes flokkutvidelse

I morgen er det to måneder til termin og selv om løpetidene ser ut som de formerer seg her i gården er det en tobent flokkutvidelse vi venter på.

Jeg sa da Leia var veldig liten valp at graviditet uansett ikke var et issue før etter derby, men vi dro til derby med en blindpassasjer. Selvsagt har formen vært noe varierende, men jeg tror ikke dette har preget Leias derbyforberedelser. Det er ikke derfor det gikk som det gikk.

Dette som er så nytt for oss byr på flere utfordringer når det gjelder våre firbente. Vi har tre altfor jevngamle hunder. Mellom Leia og Sam skiller det ikke to år og  Cali er innimellom der. Hva vil det ha å si for satsingen videre? Småbarnsperioden er en periode der mange velger bort dokumentasjonen og konkurransen med hundene. Vil det skje med oss? Er det plass til alle i flokken? Hvem skal bort om noen skal bort? Hva med engasjementet generelt? Hva med Jons dommerutdanning?

For å ta det enkleste først, nemlig det siste, vi har full tilllit til klubbens dommere og ønsker ikke å utfordre disse. Det hender ganske ofte at Jon får spørsmål om han ikke kan tenke seg dommerutdanning, jeg er sikker på at Jon kunne blitt en fantastisk dommer, og at det er en nobel gjerning kan ingen komme fra. Sist gang han ble spurt var vi allerede i 2. trimester og en dommerutdanning har vel aldri vært lengere unna. Jeg er tidvis ganske bråkjekk og tenker at jeg vil fortsette å gå med hundene, men er det realistisk? Mest sannsynlig blir det Jon som må stille hundene våre - i alle fall er det planen for vinteren. Jeg innrømmer at jeg er nok den mest ambisiøse av oss to - men så er jeg langtidsplanleggeren også. Min bedre halvdel tar ting mer som de kommer og både han og tingene kommer som regel etter hvert.

Vi gleder oss masse til familieforøkelsen og det sier seg selv at det blir mindre tid til andre ting. Det er stort sett hundeholdet man kan hente tid fra. Jobben tar den tiden det tar. Fuglehund har tatt det meste av min tid. Jon har riktignok brukt en hel del tid på å pusse opp huset og det håper i alle fall jeg skal ta slutt en gang, men ja, jeg ser ikke helt hvordan tiden skal strekke til. Kanskje blir det mindre blogging.

Foreløpig har vi ingen plan om å kvitte oss med noen av hundene. Man kvitter seg nemlig ikke med familiemedlemmer sånn helt uten videre. På mange måter er det en plan bak alle og selv om det var galskap bak anskaffelsen av Sam så var det fordi vi begge hadde lyst og fuglehund skal være både lyst og galskap.

Det blir kanskje ikke mindre dokumentasjon, men det blir nok mindre konkurranse enn vi kanskje har håpet på. I utgangspunktet stiller vi Leia og Sam til vinteren alt annet blir en bonus. Til høsten får vi se. Men vi har lagt en tidvis ambisiøs jobbplan så det blir liten tid til annet enn jobb, barn og hund. De årene hvor man kunne vase i ukesvis på fjellet virker å være over. Vi får se hva vi kan få til.

I ventetiden forsøker vi å legge inn så mange treningsøkter som mulig, men det hadde helt klart blitt flere økter hadde det ikke vært for familieforøkelsen - og kanskje bærer dette bud om det som kommer - livet blir aldri det samme igjen hverken for to eller firbeinte.

Hva skal man med fuglehund?

Hvorfor velger man å få seg en hund i det hele tatt, og enda særere hvorfor får man seg en fuglehund? Fra gammelt av ville jeg egentlig bare ha en hund og gå tur med og kose med. Golden retriever er vel egentlig min rase i så måte. Hjemmefra har jeg lært at skal man noe med en hund så må det være en jakthund, i så måte var det bare elghund som gjaldt, men det ble fuglehund. Jeg fikk en hund å gå tur med, kose med og som har gitt utrolige mange opplevelser.

Jeg var i byen her om dagen og det ble snakk om å springe på fjellet etter hunden. Da var det jeg ble stilt spørsmålet "stiller du bare på prøver eller jakter du også?" Godt spørsmål tenkte jeg, ofte er det jo det motsatte man kanskje spør om. Hva er egentlig målet med hunden? Jeg synes ofte treninga er målet. Det er ofte under trening jeg koser meg mest, undrer meg mest og ikke minst lærer mest. Det var det sosiale aspektet som var en del av vurderingen da jeg skaffet meg Leia, men det er alene vi har hatt  mange av de aller største opplevelsene. Leia har lært meg masse. Mye av dette er iboende hos henne, dette med fuglehund er veldig unaturlig for meg så jeg har måttet lære alt fra scratch. Ikke har jeg kunnet dra veksler på erfaring fra å ha levd med fuglehund hele livet heller.

Småviltjakt var ingen jaktform i min verden før jeg fikk fuglehund. Det har vært en lang vei å gå.
Det er gøy å være med på fellinga, men jeg er ikke spesielt trigger happy. Jeg synes det er stas når fuglen er felt, men det er fordi vi har fått et resultat ikke fordi jeg må ha fryseren full av fugl.

Vedkommende som jeg ikke kjenner så godt visste åpenbart at jeg gikk på jaktprøver. Jaktprøver er mye moro, men jeg har en generell uvilje mot å bli vurdert. Så er det dette med å dokumentere hunden for avl, og det er helt klart at en hund som er stilt flere ganger er bedre dokumentert enn en hund som er stilt en gang, men på et eller annet tidspunkt når man vel et punkt hvor dokumentasjonen er tilfredsstillende. Derfra og ut dreier det seg nok om konkurranse og tidsfordriv. Like nyttig kan det være å få klart for seg at hunden ikke skal avles på. Så kan det være greit å kalibrere seg mot andre hunder og eiere.

Hvorfor reflekterer jeg over hva man skal med fuglehund? Det er snart årsmøte i fulgehundklubben og da er det naturlig å stille seg spørsmålet - hva ønsker/trenger medlemmene og hva vil ferske hundeeiere ha? Hva har man tenkt når man skaffet seg hunden?

For mange er det en drøm som går i oppfyllelse. For mange er det en mer spontan anskaffelse. Felles for de fleste er at de har en livsledsager i alle fall for det neste tiåret som vil være med å forme dem på godt og vondt. Jeg bruker å fastholde at det er fantastisk mange gleder med hund og jeg ser ikke så mange utfordringer, men jeg fastholder også at det kan være mye og hardt arbeid bak en god hund. Hunden har sine naturlige anlegg, men hunden skal også lære å bli et team med sin jeger. Det kan kreve litt jobb med enkelte. Jeg tror ikke egentlig at det finnes så mange snarveier. Så er det vel sånn at veien blir til mens vi løper - sammen. Slik blir vel kanskje også målet med hunden formet mens man løper.

Vi leker oss i form

Vi har begynt et nytt lufteregime. Det er mer fart og lek nå. Hundene koser seg ute i hagen i hverandres selskap. Det er noen fordeler med flere hunder.

Særlig ser vi forandringen på Leia som i høst ikke ville leke med noen. Leia storkoser seg.

Leken har mange formål: Hundene skal få rørt seg, de skal få luft og de skal få økt koordinering og helst litt kondisjon. Været er fortsatt slik at vi venter med mer sparking og skisnøen vil liksom ikke komme. I mellomtiden er slagordet vårt - alle monner drar.

De udokumenterte

Mitt første møte med engelsk setter var etter en udokumentert tispe og hannhund som var HD-røntget og det var det. Tispe og hannhundeier var venner.  Det var en flott hund som var en god viltfinner, men som kunne gå både stort og etter. Jeg førte henne på min første jaktprøve. Det ble ingen premie, men i et år med ganske lite fugl fant hun fugl begge dagene, men marginene og dressuren var ikke helt med oss. Jeg fikk trøst fra mange kanter etterpå, men jeg kommer aldri til å glemme det dommeren sa i etterkant "Det er en god hund, det er slike vi ønsker å se i VK". Den gang skjønte jeg ikke betydningen av hva han sa. Hun ble HD-røntget, er CL-fri, fikk jaktprøvepremie og er utstillingspremiert. Dette er jo en slags gladhistorie fra norsk engelsk setter.

Det vil til stadighet parres på udokumenterte hunder. Dette fordi de fleste aldri stiller på utstilling og jaktprøver. Mange av de som stiller på jaktprøve blir aldri premiert. Det betyr ikke at det ikke er av verdi å stille på jaktprøve om man ikke får premie, fordi man får en vurdering av hunden like fullt.

Det viktigste er at oppdrettere som hevder å være seriøse beholder sin seriøsitet. De får gå foran som gode forbilder. Det betyr at man lar være å avle på dyr som ikke bør settes i avl selv om man ønsker en valp etter gammelhunden eller man bare vil ha en valp selv. Det betyr at de som hevder å seriøse må ta helse alvorlig. Jeg har blogget noe om HD. Ser man at seriøse oppdretter avler på HD vil også de som avler mer udokumenterte hunder gjøre det. Er det et problem? Sannsynligvis ikke, men det kan blir et problem om for mange følger etter.

Det har blitt et mål å avle på Leia, det var det ikke da jeg fikk henne. Hvorfor skal man avle på Leia? Jeg tror at Leia er blant det bedre i sin rase. Det mener jeg er verd å sette i avl.

Ingen fugl - bare kos

Det ble en mye kjedeligere helg enn vi hadde håpet på. Været har satt en stopper for det meste, men likevel skal det innrømmes at sist jeg var ute var det rimelig mye vind og fuglene var likevel forbausende tamme. Denne gangen holdt i alle fall unnskyldningene jeg måtte komme til å produsere.

Vi har brukt helgen til helsjekk og poteklipp blant annet. Jeg husker den tiden jeg saumfarte Leia hver eneste dag. Slik er det ikke lenger. Det er ikke en av hundene våre det er noe problem å klippe, men den som liker det best er Leia. Hun synes det er direkte kos og ligger der og nyter å bli stelt med. Embla finner seg mer i det og hopper opp når hun er ferdig og tenker - minst en uke til neste gang.

Mens våre venner i sør snør ned har vi litt for lite. Grusen har kommet fram på veiene og gjør det litt for risikabelt med sparking.

Hundene derimot er ikke så flinke til å finne på unnskyldninger for hvorfor man ikke kan dra på tur så nå skal vi ta oss en god og lang lufting så vi alle blir litt slitne i kropp og sinn. Det er den største fordelen med å ha hund - man kommer seg ut når man ellers ville ha blitt inne. Det er ikke så verst bare det.

Som man reder løper man

Er det tilfeldig at jeg skrev om avl i går? Ja, vil jeg forsåvidt si, men vi fikk oss en overraskelse. Cali-jenta har løpetid derom hersker det ingen tvil. Jeg angrer nesten på at jeg skrev om avl.

Det betyr at vi får mer eller mindre seks uker sammenhengende med løpetid her i gården. Håper bare de ikke drar med seg Leia. Hun har estimert løpetid til April og vi hadde  håpet at den skulle komme etter jaktprøvene.

Vi finner opp kruttet på nytt

Hundemat er et annet stort tema hundeeiere i mellom. Det er mange gode for og velge mellom, det er mange veier til rom, og det er penger å tjene på hundefor helt klart.

Vi har vært veldig fornøyd med Specific-foret, men av ulike årsaker har vi vurdert å forsøke et annet for som andre har gjort gode erfaringer med og som vi også har gjort gode erfaringer med tidligere. Det er likevel slik at når alle steiner skal vendes så endte vi opp med å prøve noe helt annet enn det vi hadde tenkt. Så jula blir den store forbyttehøytiden i år. Vi gjør det gradvis for å unngå diare. Det betyr også at det er lite snacking ved siden av slik at vi vet hva som er hva.

Dag 1 gikk bra. Alle hundene syntes det var stor stas med dette nye, men det gjør hunder ofte. Vi tillegger ikke det særlig vekt. Vi fikk et spørreskjema fra en produsent med hva vi synes er viktig i forvalg og hva vi verdsetter. Det er ganske enkelt. Vi setter tilgjengelighet først, kvalitet, innholdsfortegnelsetroverdighet, smakelighet og pris. Nå steiler du sikkert på hvorfor jeg ikke har satt kvalitet øverst. Et for du ikke får tak i er verdiløst. Et for som gjør at du risikerer å stå uten for, og må bruke noe annet til du får tak i hundens favorittfor, er helt fullstendig verdiløst. Det kan ha så høy kvalitet det bare vil, men er det ikke tilgjengelig så er det ikke tilgjengelig. Selvfølgelig betyr ikke det at vi skal få tak i det samme dag som vi finner ut at vi er tom, vi må også kunne planlegge litt, men det er viktig at foret lar seg fremskaffe. Vi verdsetter kvalitet. Hundene må kunne prestere. De må kunne tåle harde jaktdager ikke minst. De må tåle og brukes. Jeg leser nok innholdfortegnelsen nøyere enn mange andre, men det må ha bestanddeler som gjør at jeg får troen på akkurat det foret. Smakelighet er kanskje mye viktigere enn som så. Tar ikke hunden til seg foret er foret også verdiløst. De fleste vil likevel hevde at hundene vil spise bare de blir sultne nok og her finnes det mange ulike teknikker. Prisen mellom forene varierer. Det ene foret vi har brukt nå har en kilospris på ca 50 kroner. Det går halvannet kilo i uka minst til en hund. Uansett vil jeg si at foret ikke er den betydeligste utgiften i vårt hundehold og vi regner lite på det. Det er derfor prisen ansees som mindre viktig. Det er ikke et mål for oss å fore billigst mulig, det er et mål å fore best mulig.

Hvordan har vi tenkt å evaluere prosjekt forbytte? Vi ser helt klart på avføringen - farge og mengde. Vi ser på inntaket. Hvilket hold har hunden? På denne årstiden er vi spesielt interessert i pels og poter. Så får vi se hva tiden bringer. Siste ord er ikke skrevet.

Hofter til bekymring og nye og gamle refleksjoner rundt avl.

Hos nyfødte er hoftene noe av det som sjekkes på den først legekontrollen 3 dager etter fødsel. Dette for å avdekke de som har ekstra risiko for hofteleddsdysplasi.

Hos hunder er HD et stort spøkelse og enda større samtaleemne. I de senere timene kom det også opp på årsfesten i lokalavdelingen vår. Det er mange meninger om avl, og ikke minst er det mange meninger om HD. Man ser helt klart at det er en sterk sammenheng med HD hos foreldrene og HD hos avkom. Men hvor mye er miljø? Hvilke miljøfaktorer gir HD.  Men hvor mange hunder plages av sin HD? Skal hunder med HD ekskluderes fra avl og hvor mye av de jaktlige egenskapene tåler en rase å tape og det for de perfekte hoftene? Hva med alle de hoftene som aldri blir røntget? Ja, for er man på fuglehundforumene på facebook ser det ut som alle røntger hundene sine. Sannheten er at dersom man går systematisk gjennom dogweb som er registreringsverktøyet til norsk kennel klubb er det forbausende hvor få som røntger hundene sine i forhold til hva du får inntrykk av i dedikerte fuglehundforum.

Jeg har før reflektert en del rundt avl. Vi ser først og fremst på gemytt og de jaktlige egenskapene. Vi ser etter hunder vi selv ville ønsket å ha i hus. Så ser vi på statistikkene til hunden og særlig ser vi på antall fugl den har funnet i konkurranse med makker. Så ser vi på helse - hos breton vil det primært si hofter og på engelsk setter snakker vi om både hofter, hjernesvinn(CL)-status og om den har gen for øyesykdommen PRA. En hund med dårlig gemytt er lite verdt - ikke vil vi forholde oss til den, ikke vil vi at den skal være med våre hunder og ikke vil vi selge dårlig gemytt videre. Vi verdsetter dresserbarhet - vi ønsker å få til hunden og vi ønsker at andre skal få til hunden. Det er mange som mener at man skal avle for førstegangseiere. Jeg vil heller si at man skal avle hunder som alle kan få til med en helhjertet innsats. Man kan få en hund som er tilnærmet ferdig fra naturens side, men man risikerer også å få en rådiamant som krever betydelig innsats.Ingen av oss er utstillingsfanatikere, men vi synes det er stas med en pen hund og at den er rasetypisk er heller ikke å forakte. Har man flere hunder som dekker opp alt foran, kan man velge og vrake og da velger man selvfølgelig den hunden som har de beste helsemessige leveutsiktene. Misforstå meg rett, vi vil aldri forsøke å avle frem syke individer. Men vi vil aldri velge en hund man tenker blir 15 år istedet for en som blir 12 om man tror at den som blir 15 blir en dårlig jakthund.

Hvor jeg vil med hele resonnementet? På ny har jeg rotet meg inn i en HD-debatt, egentlig handler mitt bidrag om HQ som er bretonklubbens hofteverktøy. Dette er som sagt et tema mange mener mye om. Jeg ønsker meg først og fremst en utmerket jakthund, men det er ingen bakdel at hoftene er bra i tillegg.

As the years go by

I dag kom årskalenderen for Norsk Engelsk Setter Klubb og der var bilde av både tante og onkel til Leia. Stas. I tillegg var det mange andre flott hunder fra Finnmark. Utrolig mange flotte engelsk settere rundt om i landet og ikke minst utrolig mange dyktige fotografer.  Dette  har Norsk Engelsk Setter Klubb all grunn til å være stolt av.

Ut av Derby-psykosen

Det var en rar opplevelse å være på Kongsvold på mange måter. Det er noe med selve navnet. Det lokker på fuglehundeiere - rutinerte som urutinerte.

Det var høytid og det var kjedelig fordi vi visste at vi hadde en hund som var i sitt livs dårligste form. Det var gøy å treffe bekjente fra fjern og nær og hilse på nye. Partiet vårt var satt sammen av utrolig mange trivelige folk og utrolig flotte hunder. Det hadde vært stas å henge med lengere.  Vi vurderte å droppe hele greia fordi vi hadde ingen forhåpninger til Leia før vi satte oss i bilen og kjørte ned, men vi hadde noen avtaler lenger sør i landet og det ble en fin tur. Vi hadde det gøy på tur.

Leia nådde en slik form at vi visste at om alle marginene var på vår side, da mener jeg også ALLE ville hun kunne ta seg videre. Slik det ble var ingen av marginene på Leias side. Jeg hadde sendt henne ut av derbyen en god stund før dommerene. Apropos det jeg blogget om i går, jeg er god til å bedømme når min hund gjør en dårlig prestasjon, men jeg dømmer henne hardere enn noen dommer ville gjort. Leia i min verden bedømmes ikke alltid opp mot motstanderen, men mot seg selv. I derbyen felte hun seg selv, eller hormonene hennes gjorde det nok. Jeg finner ingen annen grunn til at en hund som presterte så godt før løpetid, og nå går som en vind etter å ha ligget i ro siden starten av oktober skulle få en slik formsvikt.

Når jeg skriver ut av derbypsykosen er det fordi jeg først nå har tatt derbyjakken i bruk. Vi fikk en flott fleecejakke av sponsorene som minne. Den har hatt sin plass på knaggen til nå. Det er en fin jakke, og først nå ser jeg nok mer humoristisk på hele derbyopplevelsen. Leia har nådd lengere enn jeg noen gang drømte om. Jeg drømte om å dra til Kongsvold med Leia som unghund og det har jeg gjort - så drømmen ble virkelighet.

Nedturene lærer oss å sette pris på oppturene

Vi kan alle være enig om at Leia ikke hadde høsten sin i år og det var ikke spesielt stas. Det var ikke stas å gå bak en hund som ikke presterte så bra som hun pleier. Hun hadde mye å lære og jeg følte ikke at hun gav slik hun pleier. Hun levde ikke opp til potensialet sitt. Jeg har vel sammelignet det med eleven som får 5 når man vet man er god for 6. Dette er litt av essensen. Selv på en dårlig dag er Leia rimelig god. Noen synes nok at vi klager litt mye på Leia, men det er rett og slett fordi vi sammenligner henne med seg selv.

I dag hadde Leia slett ingen dårlig dag. Leia var tilbake i godt gammelt LokoLeiMotiv-form. Det var det vi kalte henne før nedturen. Man så det best på bingis. Det var tørt og varmt. Leia startet forestillingen og hun var den eneste som ikke peste etter at slippet hennes var over. Tidvis ble hun kanskje litt dryg.

I dag viste hun fart, glede, og ikke minst jaktvett. Det er noe rørende med en hund som kan gå for full spiker, tverrvende for å sjekke ut et spor, og deretter fortsette i den samme farten til neste spor. Hun dekket terrenget på en utmerket måte tross litt dårlig hjelp fra fører som gikk litt fort.

Jeg tenkte på det i dag. Nå er Leia en jakthund som jakter som del av et team. Nå er hun ikke lenger bajasen som er på tur for sin egen del. Jeg glemmer aldri den uerfarne unghunden som tok opp samme kull to ganger samtidig som jeg skrek av full hals.

Hadde ikke Leia hatt sin hormonkræsj i høst hadde jeg ikke i like stor grad kunne gledet meg over det jeg ser i dag. Jeg ser en hund med stor jaktlyst og kontinuitet. Jeg setter større pris på Leia i form nå enn før. Jeg har lenge sagt at trening og jakt med fuglehund er noe av det nærmeste jeg kommer å sette pris på kunst.

Det etterlyses ærlighet om egen hund på facebook og evnen til å se egens hund dårlige sider. I all beskjedenhet tror jeg at vi er blant de bedre til å bedømme egen hund objektivt. Vi er stort sett til enhver tid klar over hva våre hunder kan, og ikke minst hva man kan forvente av dem og hva de ikke kan. Skal man publisere alt? Skal man snakke høyt om alt til alle? Vil de negative tingene vi sier om egen hund bli en refleksjon på linjen og kanskje hele rasen? Det er ikke til å stikke under en stol at fuglehundmiljøet tidvis er ganske konkurransepreget. Hukommelsen for de mindre flatterende tingene er stor i miljøet også fordi vi måler andres hunder med tanke på avl. Jeg har før fått høre at jeg er unødvendig negativ til egen hund - var det egentlig så ille det som ble prestert? Det er som regel hunden som får skylda for det som går galt, men som regel sitter vel mangelen hos eieren. Hunden har sine medfødte talenter, og det er greit, noen har mer talent enn andre, slik er det bare. Det som skal til for å bli premiert er som regel et resultat av samarbeid med sin eier/fører. Er det mangler i samarbeidet sitter det ofte hos eier. Skal man da skyte hunden fordi eieren har mangler? Leia er på mange måter en rimelig eksponert hund. Jeg har ingen problemer med å si at jeg har vært ærlig når det gjelder Leia, og hun er tross alt den beste engelsk setteren vi har.

Trener dere for å skyte eller for å trene?

En gang i tiden pratet jeg mest om jobb. Nå prater jeg mest om hund. Det går også utover kollegene mine. De som har vært med oss en stund husker kanskje at jeg byttet jobb. En av fordelene med å bytte jobb var helt klart den hundemessige gevinsten. Mindre press til å jobbe helg. Har ikke jobbet en eneste helg etter at jeg byttet jobb. Det vil si - jeg har vært på kontoret, men det har alltid vært selvvalgt. I min gamle jobb hadde vi noe genialt som het avspasseringsuke. Da skulle man kompensere for alt man ikke fikk trent ellers og det gjerne i løpet av ni dager som fort kunne bli 7 dager om man var riktig uheldig. Så var det 6 uker til neste gang og i mellomtiden gikk man glipp av både jaktprøver og annen moro. Nå er det slik at jeg har mulighet for å trene litt midt i uken hver uke om jeg velger det. Dette er mer humant for hundene. De kan trene i helgen, hvile to dager, få en gjennomkjøring, hvile to dager så kommer helgen. Hundemessig er det ganske enkelt genialt.

Jeg var tilbake på kontoret i dag etter å ha vært en liten tur med Leia. Min kollega var ganske overrasket at det gikk an å kjøre så langt for ca like lang treningstid. Hva var liksom målet med å trene - var det for å skyte mer fugl? Jeg forklarte at det var med tanke på jaktprøver og at det som regel er dumt å felle treningsfuglen sin. Jeg forsøkte å forklare på en enkel måte hva jaktprøver går ut på og hvorfor vi gjør det. Alle kan være med på at det er et av de mer objektive kriteriene vi har for å bedømme egen hund - selv om den bygger på dommerens subjektive skjønn. Et av målene med jaktprøvene er å dokumentere hundene i forhold til avl. Det er begrenset hvor mange antall starter du trenger for å dokumentere en hund og derfra og ut bygger mye på konkurranse.

Hun lurte litt på hvilke mål jeg har for Leia og jeg fikk holdt en rørende monolog om å hente ut potensialet i hunden. Det er ingen hund som rører så mye i meg som Leia. Når hun lider lider jeg med henne og når hun løper ut av skinnet sitt av glede så gleder jeg meg med henne. Leia er så mye.

Jeg fikk befestet min posisjon som crazy dog woman på jobb. Ikke at jeg følte min posisjon spesielt truet.

Det var dette med vinter

Det er deilig å være fuglehundeier om høsten, men jeg innrømmer da vi tråkket i de verste myrene at jeg savnet snø og skiene mine. Ja, jeg som har hatet ski og som alltid hadde "vondt" i magen når vi hadde skidag på skolen gikk og gledet meg til kalde vinterdager med ski og hvite ryper, fuglehunder i stand og lykke.

Så ble det vinter, jeg la i vei på trening, det var dritkaldt, ikke var det skiføre, men vi hadde en fantastisk tur og jeg innrømmer at jeg savnet ikke høsten. Det var først dagen etterpå da vi diskuterte dekken på vei til jobb, jada det hender at vi diskuterer fuglehunder hjemme, at jeg kom på at pattene. Jeg hadde ikke skjenket pattene en tanke. Jeg hadde vært levende opptatt av potene til Leia, men pattene som jeg vernet så om forrige vinter, de var helt ignorert. Det gikk bra, men jeg fikk en påminnelse om at vinterfjellet spøker man ikke med og det finnes egne forhåndsregler. Nå er det å passe på de edle delene til Sam også. Jeg gikk derfor rett inn til min kollega da jeg kom på jobb for å fortelle henne at  hannhunden hennes ønsket seg trikot til jul. Jeg vet ikke helt om Morris er helt enig, jeg er ganske overbevist om at han heller ønsket seg griseører.

I går da jeg gikk til en venninne lå grusen over hele gangstien og jeg så ganske mørkt på sparkingen denne uken. Heldigvis er ikke gatene så gruslagte her vi bor så jeg og de yngste jentene fikk oss en flott tur i dag også. De får løpt og vi får jobbet med samarbeidet oss i mellom. Det er godt å komme seg ut. Vinteren er en uteårstid, den også.

Når man ikke finner en unnskyldning får man komme seg ut

Om jeg våknet av vinden eller om den bare holdt meg våken i natt skal være usagt, men jeg husker jeg tenkte at da har jeg en unnskyldning for ikke å komme meg ut med hundene i morgen. Jeg sovnet til slutt rimelig tilfreds, men som i går løyet det utover morgenen. Værspåmannen sa at det var treningslys til halv ett, her spør vi ikke om dagslys. Det er treningslys som teller. Det tok sin tid før man kom seg ut av loppekassen også.  Skiene mine sto igjen på hytta, men etter at jeg fant ut at jeg faktisk satte BC-bindinger på de gamleste skiene i fjor var det tross iherdige forsøk ingen gode unnskyldninger igjen.

Så var spørsmålet - hvilken hund skulle være med? Så lite lys som man kunne forvente var det helt klart at jeg bare kom til å ta med meg en. I etterpåklokskap vet jeg nå at jeg kunne tatt en og gått en sløyfe og byttet hund og tatt en annen sløyfe i motsatt retning. Det jeg så for meg var at dersom jeg skulle ha to måtte en gå i avsøkt terreng. Selvfølgelig kunne den ene gått ved fot, men erfaringsmessig krever det for mye konsentrasjon for min del, konsentrasjon jeg heller vil bruke på den som er i søk.

La oss oppsummere hva vi har i hundemateriale. Embla er 8 år, tidvis 8 måneder i hodet, stødig i fugl og ramper sjelden. Kan når som helst hevde seg i VK, men hun har en tendens til å gå noe stort og kan da gå seg bort i stand, slik at hun blir avsluttet fordi ingen finner henne.  Leia er 26 måneder, har dressur for AK og apportbevis. Cali er akkurat fylt to år, har apportbevis, men definitivt ikke helt dressuren for AK all den tid hun går etter noen gyldne meter for mye. Samson, Sam, Samster er uk-hund og han har dressur nok for AK på det nåværende tidspunkt, vi får se hvor lenge det varer, er en habil lystapportør.

Jeg hadde bestemt meg for å ta med meg Leia. I utgangspunktet tror jeg det er Sam og Leia som får stille i vinter. Stiller noen av de andre er det et overskuddsprosjekt. Skal Cali stille krever det også at dressuren er strammet inn et hakk eller to. Jon var veldig overrasket over at jeg valgte Leia over Cali. Jeg begrunnet det ganske enkelt med at en hund som skal stille på jaktprøve har i nuet mer å vinne på fuglekontakt enn en hund som ikke skal stille. Kynisk? Cali får mye stimuli både i form av fysisk trening og dressur.

Hvordan gikk det? Det var ikke bruk for skiene så den unnskyldningen var helt bortkastet. Skiskoene var ikke det perfekte skotøyet. Men Leia var den perfekte hund. Hun gjorde sin beste prestasjon på 100 dager. I dag gikk hun til 5 både i fart og intensitet. Hun holdt fantastisk kontakt, fant fugl og tok vare på sjansen sin. Det er alltid forbedringspotensiale, men det var en fin gjennomkjøring. Det gjør at jeg er optimisk på Leias vegne. Holder bare hormonene seg borte er hun klar for nye spennende eventyr.

PRA-fri del II

Leias far er gentestet til å være PRA-fri. Det er alltid en hyggelig beskjed å få. Betydningen for Leia er liten. Hun er allerede fri, men de andre i kullet vil slippe å teste dersom mor også blir testet fri for PRA-gen. Vi venter i spenning.

Jeg brukte i vår veldig mye tid på å problematisere gentestingen og jeg synes fortsatt det er problematisk. Man har en frisk hund inntil det motsatte er bevist. I dette tilfellet risikerer man å få beviset veldig tidlig. I verste fall hadde vi fått vite at Leia kom til å bli syk. Hvor mye glede har du av en hund du venter på skal bli syk? Jeg vil gå så langt som å si at gentest er for de som skal bruke hundene i avl. Andre bør få ha glede av hunden sin uten å gå å vente på at all verdens katastrofer skal falle ned fra himmelen.

Gentester vil aldri garantere en helt frisk rase. Det vil alltid være sykdommer som ikke er arvelige, eller sykdommer som man ikke har tester for, men tester kan være med på å begrense antall syke individer og det er viktig. Så spørs det hvor mange av de jaktlige egenskapene vi gir slipp på i jakten på den perfekte helse.

Hvem fikk beskjed om hva?

Vi trener mye på passivitet. Noen vil nok hevde at vi trener vel mye passivitet. Det er bare det at dersom fire hunder skal tasse rundt etter eget forgodtbefinnende og dyrke sitt eget store ego så blir man fort litt sprøere enn man i utgangspunktet er. Passiviteten respekterer hundene våre stort sett bra. Det er en ting de siste dagene som har vist seg å bryte ned selv de mest passive. Raslingen av overtrekksbuksa fungerer bedre enn all verdens innkallingssignal. Før man vet ordet av det sitter hundene klar ved døra. Det er selvfølgelig ikke slik vi vil ha det. Visst skal de ha turglede, men de skal respekere passiviteten til de får beskjed om noe annet. Så utrolig lett i teorien, så umulig i praksis - i alle fall tidvis.

Så da kler jeg på meg buksa og sørger for at alle ligger på plassene sine når vi starter dagens gradvise marsj mot døra. Det foregår slik "Leia - sitt", "Cali - sitt", "Sam-sitt.". (Embla slapper av med hormonene sine). De ter bare det at Cali tror hun heter Leia og Sam i tillegg, og når jeg blir opptatt av Cali ser Leia sitt snitt til å ta noen syvmilssteg. Så plutselig står Jon i døråpningen og spør "Hvem fikk beskjed om hva?" Jeg ser rundt meg og konstaterer at den eneste som sitter på den plassen hun skulle er Cali. Det minner meg på flere ting. Trening av flere hunder samtidig er for viderekommende, og det krever konsentrasjon å trene hund. Jeg tror jeg stikker fingeren i jorden og innrømmer at det er nok å konsentrere seg om en. Det er bedre med en lydig hund mellom fingrene enn tre på bærtur.

Dogsemode on

Uten for å bli så veldig intim skal dere få et glimt fra soverommet. Jeg la meg først og leste et gammelt fuglehunden. Til min forskrekkelse fant jeg et intervju med Nina Kjeldsberg som jeg ikke husket å ha lest og hun problematiserte dette med jakthund og prøvehund. Da Jon kom sa jeg med en gang - jeg vet ikke om jeg er enig i at den gode jakthunden er en god prøvehund, men den godt prøvehunden er derimot en god jakthund. Jon lo lenge før han sa du er så tilbake i dogsemode. Det er nok en korrekt analyse. Nå er vi tilbake der at dagen går med på å kondisjonstrene, mentaltrene for noen også kalt lydighet, blogge og tenke litt på fuglehundklubben. Kort fortalt er vi vel tilbake der fuglehund opptar det meste av fritiden.

I dag forsøkte vi en ny vri på kondisjonen. Leia og Cali dro i tospann. Jammen dro ikke den lille med seg den store og sammen ble det ganske effektivt sammenlignet med bare Leia i går. De to andre syntes som alltid det var dypt urettferdig at det var en aktivitet de ikke fikk være med på. Embla grunnet løpetid. Sam fordi vi fortsatt verner om hoftene hans. Det blir nok ikke noe trekking på ham før til sommeren. Nå er det foring så er det trening og kos.

Da er vi i gang

Det var tilfeldigheter som gjorde at vi kom oss i gang. Det var sosialisering i fuglehundklubben og litt motivert at breton Morris skulle få sitt første møte med Vest Finnmark Fuglehundklubb kom jeg meg av gårde med Leia. Jada, da vi kom dit var ingen andre der. Vi var mer eller mindre først. Jeg skriver mer eller mindre fordi oppdretter til Leia sa han hadde vært der tidligere, men da var det ingen andre der. Etter å ha vært kronisk for sen helt siden Jon og jeg begynte å henge i lag kjentes det bra å ha identiteten tilbake, om så for en kveld. Hverken jeg eller Leia tror det kommer til å bli en etablert vane.

Leia syntes det var stas å treffe hundefamilien igjen. Der var mor Molly, bror Ajax og onkel Emil samt kusine Java og noen fjernere slektninger. Fremfor alt syntes Leia at det meste var stas. Dressuren - ja,  hva skal man si om den. Hurtigheten manglet, men når Leia først sitter, da sitter Leia lenge med mange provokasjoner. Det er nettopp det som er gevinsten av å trene sammen med andre - man får mange provokasjoner man ellers ikke ville fått. I tillegg til at det er motiverende og ikke minst er det kalibrerende. Plutselig ser man hva man ikke får til. Da får jeg litt flashbacks til første sommeren til Leia da jeg ikke skjønte helt hva jeg skulle trene på. I hagen fungerte alt,i fjellet fungerte lite og jeg sto der og skjønte ikke nødvendigvis hele sammenhengen. Litt samme opplevelse hadde jeg i vår med Cali - hva trener vi på nå? Det var da Jon sa at når du kan sette henne på 100 m på støkk da kan du trene lenger ute. Cali sitter ikke på 100 m støkk. Det er alltid noe å trene på.

Vi tar den litt Westerlundske aproachen. Så i dag trente vi inne på de momentene Leia var dårligst på i går.  Inne med null provokasjon er Leia den mest konsentrerte, lydigste og hurtigste engelsk setter du kan tenke deg. Det beviser to ting: Leia kan momentene og Leia lar seg fort overrumple over provkasjoner.

Ikke bare har vi trent mentalt. I går ble det spådd snø og jammen kom snøen. Så i dag har vi virkelig fått kickspark-debuten. Det hører med til historien at broddene ligger igjen en plass på ukjent sted på prærien. Vi syntes de fungerte ypperlig helt til vi kommer hjem og finner ut at de er tapt. Leia hadde fortrengt hvor gøy det var å dra og var veldig opptatt av å snuse på det meste, men i nedoverbakkene - da var det ingen som dro så bra som Leia. Jeg tror nok hun blir i god gammel trekkeform. Vi får se om vi prøver med to hunder neste gang. Vi har ambisjonen om å la det bli en vane. Vi håper på masse snø fremover.

I edruelighetens navn: Den perfekte hund

Noen vil spørre seg er det noen ganger rasediskusjon hjemme hos oss. Det hender vel at både den ene og den andre rasen får gjennomgå - vi mobber mest våre egne - altså breton og engelsk setter. Spesielt får vel den engelsk setteren gjennomgå når Leia finner ut at det er perfekt å gjemme seg for de små under hengeren. Det hender at jeg tror at hun tror at hun er en breton.

Hørt på morgenkvisten:

Nina: Jeg vil jo bare at Leia skal være perfekt.
Jon: Leia er perfekt.
Nina: Det vil jeg ha skriftlig
Jon: Ikke tale om, det må være lov å forsnakke seg.

Når nettene blir lange

I dag hadde vi en halvambisjon om å komme oss ut i fjellet, men det begynte å gå skeis allerede i går da Leia og jeg hadde bestemt oss for å teste sparken. Leia fikk på selen og hun var så oppspilt som bare Leia kan være. De andre var veldig skuffet over at bare Leia fikk være med, men vi kom oss ikke en gang ut av gaten før vi måtte gi opp. Det var for mye grus til at vi fikk fart på meiene så det ble en meget kort tur.

I morges våknet vi litt for sent, og grunnet Ninas lov - uhøvelige ting skjer alltid på upassende tidspunkt måtte vi bare krype til korset og bruke tiden i byen for å erstatte kjøleskapet som plutselig bestemte seg for å ta kveld. Da ble det ingen tur på fjellet i dag heller.

Med alle de virtuelle hjelpemidlene finner man fort ut at veiene til Rom er mange. Noen trener hver helg året igjennom på en eller annen måte. Noen trener hver dag. Andre trener i skippertak. Jeg tror treningspausen vår har vært stort sett bra. Når det er sagt er vi helt klare på at skal man hevde seg på jaktprøver over tid krever det både en plan og tid. Planen skal vi snekre sammen og tiden den finner vi.