Sitt, sitt, sitt!

Det store støtet på dressursiden har dessverre uteblitt, men framskrittene har kommet tross litt lite trening. Jeg velger å tro at den treningen som har vært er god. Samtidig så har vi strammet inn en hel del inn på lederskapet.

Leia har fått opp hurtigheten på sitten og hun sitter også når jeg er bak henne. Hun har til og med gått fot med langline så jeg er godt fornøyd i forhold til hva hun gjorde. Kanskje sen progresjon, men godt.

Vi trener videre! Sitt, sitt, sitt!

Hadde bare døgnet mange nok timer.

Leia ligger og slapper av på teppet. Vi skal snart ut på dagens dressurøkt. Prinsessen gikk som en dronning sist vi var ute og trente og hun sitter ganske hurtig. Hun blir sittende og vi skal intensivere avstandssitten. Det er som hun legger inn et ekstra gir når hun vet det skal trenes. Skulle bare ønske at det ble litt mer struktur over treningen, men man skal rekke over alt.

Nok en gang har sykdom rammet familien og det merkes at vi er langt borte. Det er i lys av dette at det store spørsmålet ble stilt "Gir det mening å bruke så mye tid og ressurser på en hobby?", men det er ingen hobby det er en livsstil og når Leia ser på meg med de nydelige øynene sine så glemmer jeg for en stund det meste annet. Men dog, man skulle vært nærmere.

Det merkes at Leia er litt pubertal. Hun strekker grenser. Kommandoer som hun før adlød som det mest naturlige i verden - vel de sitter vel ikke like godt som de en gang gjorde. Jeg liker å tro at dette er hormoner og ikke et resultat av manglende konsekvens. Det skal bli spennende å se hva vi får til i løpet av våren og sommeren - og det får vi nok se til høsten.

4 ryper i lufta

Det er fantastisk dette fylket lengst nord. En liten avstikker og man har fantastisk natur hvor man aldri har vært før. Tror et av målene for dette året er å se mer av Finnmark.

Vi dro av gårde - jeg, en venninne, hennes toårige Bamse og Leia. I dag fikk leia gå med sele - ikke for å trekke, men fordi det ble ansett som det mest praktiske. Jeg satte plutselig uendelig mer pris på selen da Bamse tok opp en rype og en rype til. Leia var veldig interessert, men sto i ro da de fløy.

Senere støkket Bamse en rype. Den mest positive situasjonen i dag var på vei ned da en rype tok av for egen maskin - denne gangen var jeg såpass samlet at jeg fikk satt Leia og hun satt som den gudinnen hun tidvis er. Flinke jenta. Da fikk vi en positiv situasjon med mye ros. Viktigst av alt er at ingen av fuglene ble noe negativt for henne. Vi gleder oss til høsten:)

Det har også vært utstilling i Kvalsund i helga. Vi gleder oss over mange gode resultater for fuglehunder fra Hammerfest, et resultat av godt arbeid over tid - i alle fall siste måneden. Men eksteriør kan ingen påføre så det grunnleggende må ligge der fra avlen. Leia stiller neste år.

Hurra, hurra, hurra! Lederskap og dressur

Her om dagen hadde jeg vakt og tok meg selv i å stikke hjem i en ledig stund for som jeg sa til meg selv - jeg må ha en dressurøkt. Leia var en dronning. Hun kom som hun skulle. Hun satt som hun skulle. Var jeg stolt? Jeg var i ekstase! Flinke fantastiske Leia! Vi trengte den. Men det er ikke en økt i ny og ne som gir resultater - det er det totale samarbeidet med hunden.

Jeg har lagt merke til, og da særlig den siste tiden etter at vi har begynt å rydde plass til trening igjen, at hun litt for ofte er litt for langt inn i sin egen verden når hun er ute. Dette har vi tenkt å løse med å styrke lederskapet.

Leia er på mange måter en prøvelse å jobbe med for hun utfordrer meg hele tiden og strekker grenser og samtidig er det en gave for da har du sjansen til korreksjon.

I dag er det 17. mai og det ble ikke noe tog på oss. Vi har trent litt og ellers bare slappet av. Noen ganger trenger man det også. Passivitet er nok ikke fremhevet nok.

Rapport fra solveggen

Nå ligger Leia på verandaen og soler seg. Tosifret antall varmegrader i Hammerfest vet vi å nyte. Jeg sitter på verandaen og skriver.

Det har blitt en stund siden det ble skrevet sist. Det har vært mye på jobb og jeg har også vært indisponert en stund. Det er godt med gode venner som stiller opp, når ting går litt på tverke eller timeplanen ikke strekker til, og tar seg av både hund og eier.

Leia har fått god sosialisering både med andre mennesker og andre hunder. Hun fremstår som tryggere og tryggere. Jeg har også begynt å kreve mmer av henne igjen. Det merkes at det skal lite til før hun blir litt lydigere.

Plaanen er tamfugltrening i slutten av juli så til da bør innkalling og sitt sitte hundre prosent. I tillegg blir jeg veldig fornøyd om jeg har fått en hund som går pent i bånd. Det er bare en måte å få det til på - det er å trene og å finne rom i timeplanen.

So long.

Når tiden ikke strekker til

Tidsklemma - igjen. Det er ikke så lett å få en vaktturnus og hundelivet til å gå i hop. Leia blir imidlertid rikelig sosialisert både på nye steder, nye mennesker og nye hunder. Alt i alt tenker jeg at dette nye livet ikke nødvendigvis er dårlig for henne, men det ble mye endring på kort tid. Hun takler det bra. Jeg er stolt over jenta. Dette er noe annet enn den beskyttende tilværelsen på prærien, men hun takler det fint. Hun er fortsatt nysgjerrig. Hun vil gjerne utforske verden. Vi skal utforske den sammen.

Jeg har merket lite tilbakegang som man kanskje kunne forvente, tvert i mot tror jeg hun vokser på å ikke ha Steffi der som støtte hele tiden.

Vi skulle gjerne ha fått gått litt mer med tanke på at det er fantastisk å komme seg ut på ski, men nå trener jeg henne ned for å intensivere dressuren og ikke gjøre henne for turavhengig. Hun takler også dette helt utmerket.

Jeg kjenner at jeg ikke har vært flink nok til å passivisere henne disse dagene. Hun har fort fått mase litt i eget tempo. Nå ligger hun og sover så søtt på ullteppet sitt. Jeg tenker at hun faktisk må få gjøre mer av det fremover... Så skal vi intensivere dressuren - hørt den før?

En oppdatering

Nå er det lenge siden - det har skjedd en hel del. Leia og jeg er installert på 42 kvadratmeter - eller vi har i alle fall eiendelene våre her. Vi har levd som nomader noen dager noe Leia taklet forbausende bra. En kollega åpnet leiligheten for oss med det resultatet at Leia trodde at det var hun og jeg som egentlig hadde leiligheten og at vår vertinne var på besøk. Hunder er forbausende tilpasningsdyktig. Man kan se den siste ukes omflakkende tilværelse på som god sosialisering. Leia synes det er spesielt spennende med alt som skjer her på nedre delen av prærien i stedet for den noe kjedelige øvre. Hun takler forbausende bra separasjonen fra Steffi selv om vi savner storjenta vår.

Det har blitt lite trening i det siste. Vi skulle vært på utstillingstrening i helgen, men til tross for iherdig innsats rakk vi bare ikke alt. I dag trente vi en del på sitt. Det må nok trenes mer. Hun er litt for treg, jeg ønsker meg den raske absolutte sitten. Hun stopper riktignok opp.

Det store målet er å ha apellen inne til vi skal trene på tamfugl i Nordreisa. Vi drar til Båtnes for å trene inn ro i oppflukt som er det momentet jeg tror jeg vil ha størst problemer med på egen hånd. For å nå det ser jeg at det er fornuftig med en liten intensivering.

Nå skal vi kose litt - for det er også viktig:)