Tid for refleksjon

Det har vært en hektisk sommer. Det har vært mindre tid til trening enn jeg så for meg og det har vært enda mindre fremskritt enn jeg håpet på. Vi er langt unna mitt ønskeskjema. Leia er ikke stoppet i fugl i reel situasjon. Tendensen er at hun tar opp fuglene med solid ettergang. Så også i dag. Det positive er at når vi er på vei ned - ja for vi gikk rett ned når hun endelig kom så fester hun stand. Usikker på om det var synsstand eller ikke. Men hun fester og hun står. Hun avanserer noe tregt, men fremover går det. Når rypene letter står hun i strak line, men hun står og når lina blir slakk går hun ikke etter. Da var det tid for litt skryt, og noen innvendige tårer. Blod, svette og tårer.

Vi hadde alle ambisjoner om å i alle fall debutere på Børselvprøven. Det blir ingen Børselvprøve, og vi får se om det blir Sennalandsprøve til høsten. Leia er god på sekundering, så det er jeg ikke så redd for, men med en hund som støkker mer enn hun fester stand finner vi det riktig å trene mer.

Hva skjedde etter Nordreisa? Det har i grunn skjedd ganske lite. Jeg har blitt mer bevisst. Jeg har trent mer på fløyte. Jeg vet at seier smaker fantastisk og at det er hard jobbing og pågangsmot som er nøkkelen. Det handler om kontakt og lederskap. Jeg mangler fortsatt redskapet til å få lille Lei til å spille på parti med meg. Men vi hadd en fin helg.

E det mulig det umulige?

Båndtvangen er opphevet. Utfordringen er klar. Leia skal stoppes i fugl. Jeg er sikker på at det kan skje. Jeg er usikker på når jeg kan få det til. Leia og jeg har ferie nå. Planen var å trene, trene, trene - fuglearbeid på fuglearbeid.

Jeg sitter i sofa og blogger og Leia ligger i buret. Status så langt: Ettergang. Uvisst om hun tar stand, men Leia flyr etter rypa som hun ikke tar igjen og sist hun ble observert springende etter en rype viste GPS tresifret antall meter. Det ble lite skryt. Det positive er at hun vurderte å stoppe før jaktlysten tok helt av. Målet er å ikke la henne rampe mer.

Så ja, jeg overlot henne i mer kyndige hender, men det ble ingen fugl. Vi ligger sånn sett etter skjema. Målet var å få henne klar til Børselvprøven som er om ca 10 dager. Det eneste som er helt sikkert er at jeg ikke kommer til å stille henne da. Vi får se hva som skjer i løpet av September.

Tidvis virker det som en helt umulig oppgave å stoppe henne i fugl. Det som virker helt sikkert er at det er en tøff hund og at jeg ofte blir for forutsigbar for henne. Til dette vil jeg nok legge til at Leia er smart. Noen vil protestere og det er vitset mye om Setterhjernene. Men Prinsessejenta mi skjønner når mye - særlig om korreksjon. Jeg har bestemt meg at det er jeg som vinner til slutt, men veien har blitt lang. Triumfen vil bli desto større.

En ensom ulv

Det sosiale i å trene i lag; gå på tur, brenne bål, koke kaffe - prate hund - det tiltalte meg. Plutselig satt jeg der med egen hund.

Så kommer jeg dit at jeg forstår at det finnes en tid for alt. Det er en tid hvor det mest fornuftige er å trene alene. Trene dressur, bygge lederskap, få hunden i fugl. Distraksjoner som andre hunder og velmenende råd - det er en tid for alt.

Så Leia og jeg har gått alene siste uken. Kanskje ikke så sosialt, men så nødvendig. De feilene som gjøres da gjøres av oss alene, uten innblanding.

Mange feil, gir rom for ettertanke og nytenkning. Vi kommer sterkere tilbake.
En dag er vi der at det gir mening å trene med andre, men den tiden er ikke nå - men den kommer!

Betraktninger

Leia og jeg har tilbrakt en del tid alene. Det har mer enn noe annet vært trening på korreksjon for min del. Hurtigheten og bestemtheten begynner å komme på plass. Det er ubehagelig å korrigere sin hund. Det er blant annet ubehagelig fordi det er noe som ikke har gått som det skulle. Leia er tøff og hun utfordrer meg. Ved korreksjon prøver jeg å farge verden hennes mer svart/hvitt. Hun skal vite med sikkerhet hva som er lovt og hva som ikke er lov. Det er også ubehagelig å korrigere med andre til stede. Man skal rose så man skjemmes, men man skjemmes også ofte når man korrigerer.

Utfordringen nå er å få opp øyekontakten. Hun gjør ofte som jeg sier, men det er tydelig at hun er på jakt og da skorter det fort på øyekontakten.

Foreløpig er hun ikke meldt på jaktprøver denne høsten. Vi meldte på Børselv og meldte av. Hunden skal være stoppbar før vi stiller. Det er hun ikke nå. Det kommer - og når det kommer blir det med stil - og det vil være et resultat av hardt arbeid.

The field is yours

Leia har debutert på rypetelling. Da jeg er mest opptatt av Leia vil dette innlegget handle om akkurat det - nemlig Leia.

Hun begynte ut i dressurbånd og kobbel. Det ble noen kraftige korrigeringer, tidvis ble det dessverre også det vi kaller litt herding. I forkant av tellingen var det usikkert om Leia i det hele tatt skulle være med, men det ble for fristende å ha henne med. Er man med er det også sannsynlig at man kan få løpe litt. Oppsummert så er det jeg tok med meg ned fra fjellet. Leia bruker vinden bra, hun har ikke våknet, men gikk i god kontakt med fører.

Det blir nok ikke siste gangen Leia løper over fjellet. Veien blir til mens man løper

Det kan bli en fantastisk jakthund eller en ræva jakthund

Det er mange overskrifter man kunne hatt etter helgens bravader. Inntrykkene haglet.

Utgangspunktet:
Scenen var nydelige båtnes sentral i Nordreisa. Vi var på dressurkurs med duetrening. Jeg hadde ønsket at grunndressuren var mer inne, men som oppdretter påpekte - dess mer å lære. Det er ikke nødvendigvis det at innsatsen har manglet, men det som har stått klarere og klarere for meg i sommer er at det er noe galt med lederskapet. Når det gjelder har Leia gått egne veier - og dertil kom erkjennelsen at jobben vi har gjort hittil ikke ville holdt til ro i oppflukt. Viktige erkjennelser per se.

Hvor er kontakten?:
Det ble åpenbart ganske fort når de andre deltakerene og instruktør skulle se på dressuren og jeg visste det også før det ble påpekt. Leia gjør tidvis som jeg ber om, men hun er ukonsentrert og hun har tankene på alle andre ting enn meg. Øyekontakten er fraværende.

Skuespilleren:
Instruktøren tar kobbelet og med en kraftig og timet korrigering er det nok til at Tøffe Lille Leia blir redusert til den tilsynelatene nervebunten Leia, bortsett fra et punkt. Hunder flest ville lagt seg ned og underkastet seg, ovenfor denne massive overraskende dominansen velger Leia og forsøkte å flykte. Det gikk heller dårlig.

Duer:
Leias første møte med duer ble noe farget av den farlige instruktøren, men på avstand var dette fryktelig spennende. Jeg fikk føre henne i linen selv da hun fokuserte mer på intruktør enn på fugl. Hennes interesse for fugl gikk rett oppover og den flatet ikke ut. Leia våknet så til de grader.

Dressuren:
Fredag og lørdag gikk, det eneste som ble mer klart var at jeg hadde et problem uten at jeg ble særlig klokere på hvordan man løser det. Frustrasjonen var betydelig. Søndag morgen kuliminerte det i brannsår og forbannelse etter en episode med linen - og dertil ettergang, litt vek korrigering og en "gal" hund. Det er da utsagnet faller "Det kan bli en fantastisk jakthund eller en ræva jakthund". En telefon til oppdretter og litt mobilisering av krefter senere skjedde det noe. Mellom kirketid søndag og til kirkekaffen ville vært avsluttet skjer det noe. Lederskapet skifter eier. Leia leverte et fantastisk fuglearbeid med reis i fullt samarbeid med fører. Det kan blir fantastisk eller det kan bli ræva.

Dette var beretningen refleksjonene kommer nok senere.