Det har vært en hektisk sommer. Det har vært mindre tid til trening enn jeg så for meg og det har vært enda mindre fremskritt enn jeg håpet på. Vi er langt unna mitt ønskeskjema. Leia er ikke stoppet i fugl i reel situasjon. Tendensen er at hun tar opp fuglene med solid ettergang. Så også i dag. Det positive er at når vi er på vei ned - ja for vi gikk rett ned når hun endelig kom så fester hun stand. Usikker på om det var synsstand eller ikke. Men hun fester og hun står. Hun avanserer noe tregt, men fremover går det. Når rypene letter står hun i strak line, men hun står og når lina blir slakk går hun ikke etter. Da var det tid for litt skryt, og noen innvendige tårer. Blod, svette og tårer.
Vi hadde alle ambisjoner om å i alle fall debutere på Børselvprøven. Det blir ingen Børselvprøve, og vi får se om det blir Sennalandsprøve til høsten. Leia er god på sekundering, så det er jeg ikke så redd for, men med en hund som støkker mer enn hun fester stand finner vi det riktig å trene mer.
Hva skjedde etter Nordreisa? Det har i grunn skjedd ganske lite. Jeg har blitt mer bevisst. Jeg har trent mer på fløyte. Jeg vet at seier smaker fantastisk og at det er hard jobbing og pågangsmot som er nøkkelen. Det handler om kontakt og lederskap. Jeg mangler fortsatt redskapet til å få lille Lei til å spille på parti med meg. Men vi hadd en fin helg.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar