Det ble av ymse grunner en litt lengere og lat morgen til pipete protester fra Leia. Dramafaktoren ble desto større da jeg fikk beskjed fra Dag-Ove om å sjekke henne fordi hun blødde, men blodet viste seg å være en tykk rød ulltråd og Leia var like hel. Det var nok like greit, for det hadde nok blitt ganske kaotisk om hun faktisk blødde fra noe sted.
Steffi var som sagt og trente på rype i går. Denne rypa lå tryge forvart i høyden i inngangspartiet dag Leia og jeg kom ut og Leia ville ikke passere fordi det var så mye spennende lukt. Vi tok ned rypa og snuste litt på den. Jeg satt Leia, kastet den bort og gav henne et ja. Hun sprang bort, snuste og slikket og tok den i munnen. Tonn av ros. Vi trener fortsatt en del sitt selv om det er innkalling vi skulle fokusere på denne måneden. Det er bare å innrømme at å gå pent i bånd har blitt forsømt, men nå skal vi hente oss inn. Ny måned med nye muligheter, og meget spennende, vinterens Sennalandsprøve. Jeg er overbevist om at det blir mer om prøven her fremover.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar