Lederskap - alfahunnen

Jeg har fra jeg var liten vært litt redd hunder. Redd for å bli bitt. Redd for å bli hoppet på. Steffi som jeg mener er smart må ha følt det. Det er bare tull at Settere ikke er intelligente for de som hevder det - i alle fall når det kommer til engelsk settere og i alle fall når det kommer til mine. Nok digresjon.

Jeg var altså redd hunder, altså muligens også litt redd denne 3 kilosklumpen som invaderte livene våre. Muligens var hun også litt redd meg. Men etter som månedene gikk og vi hadde en liten terrortid er det vel ikke umulig at Steffi følte seg som nummer 1. Alfahunnen. Hun ble lekt og koset med og det var helt klart at jeg ønsket å være sammen med henne, hun fikk masse godbiter når leken foregikk på mine premisser. Hun bestemte seg mer eller mindre selv for når hun ikke ville gjøre som jeg sa - det var stort sett når hun ikke kunne tjene på det.

Det var først etter at Steffi var 15 måneder at noen forklarte lederskap for meg på en måte som både jeg, Steffi og Dag-Ove forsto. Jeg ble også fort smertelig klar over at jeg var nummer tre. For om Dag-Ove klatret til nummer 1 var jeg og ble nummer tre.

Det var først når jeg fikk Leia i hus at jeg orket begynne å klartre. Nå var det viktig at jeg var sterk og klar fordi hun skulle ha en klar leder. Når jeg ser det tilbake på de to siste månedene har jeg skiftet litt person, jeg går også mer rakt og oppreist når jeg er rundt hundene. Jeg bruker hele stemmeregisteret. Hurtigheten har kanskje også tiltatt noe, men det er jeg litt mer usikker på. Men jeg har brukt veldig mye tid på Leia. Steffi har nok følt seg litt ignorert fra min side. Ikke har jeg stresset dressuren, har knapt tatt henne med på trimturer. Har gitt henne mat om morgenen med liten entusiasme trygg på at hun får nok oppmerksomhet fra matfar. Noen mener at vi diller så mye at vi vanner ut lederskapet fordi vi ikke klarer å bevare intensiteten.

I går trente vi litt dressur inne og jeg innså at jeg ikke var nummer tre. Jeg skal ikke gå så langt som å hevde at jeg har blitt nummer 1, men jeg vil påstå at jeg i alle fall er blitt nummer to. Nå var det nok med et blikk så roet Steffi seg betraktelig. Om selvtilliten min vokste - ja det gjorde den. Jeg innså en ting - leder er noe du må velge å være. Jeg tror jeg skal velge det hver dag.