Det var den foringa

Hundemat er en hel vitenskap for ikke å snakke om industri. Det er et yndet tema når hundefolk møtes - hva forer du med og hvorfor forer du med det?

Foreløpig er det Royal canins valpefor av den enkle grunn at det var det hun fikk hos oppdretter. Det blir det i fortsettelsen også i alle fall til hun har spist en stor sekk til så får vi se hva vi finner på etterpå.

Det nærmer seg jakt og med det også større fysiske og mentale anstrengelser enn tidligere. Meningen er å gå noen timer om ettermiddagen hver dag så får vi se hvor lenge hund og eier rekker. Den siste backer vel ut før den første. Nå er det en gang slik at det er en betydelig fettprosent i valpeforet og valpeforet er tilpasset en hund i vekst slik at jeg i utgangspunktet tenker at jeg beholder det fremfor høyenergifor som hun vil få i jakta i senere år.

Jeg er veldig tilhenger av vom og hundemats våtfor, men ser at man ikke gidder å dra den i store partier innover fjellet.

I starten hadde Leia en helt upåklagelig matlyst, jeg ser nå at hun ikke synes det er så stas å spise om morgenen slik at det nå blir foring en gang om dagen. Man kan gjøre seg mange bekymringer om hundens matlyst, men det eneste Leia er sikker på er at hun ikke får mange sjanser i matskåla.

Snart generalprøve

Til helgen kommer årets første store begivenhet. Tamfugletrening i Nordreisa. Det er da man skal se om dressuren holder. Jeg har en formening om at den ikke gjør det. Jeg har forsøkt å ta den inn. Hun blir bedre og bedre. Jeg blir mer og mer konsekvent. Det skal ikke slakkes. Det skal jobbes.

Leia kan. Leia vil ikke bestandig. Hvorfor vil hun ikke? Fordi lederskapet mitt ikke er sterkt nok. Hun vil jo gjøre som sjefen sier. Det handler om å være sjef. Hvorfor gav jeg fra meg sjefsstolen og når? Det er en av de tingene jeg lurer på om jeg får svar på i helgen. Fortiden er likevel ikke så viktig. Det viktige er hvordan man skal hente det inn.

Jeg tror ikke det er noe problem å få Leia til å jakte bra eller gjøre det bra på jaktprøve. Spørsmålet er om det er jeg som får det til. Er målet en premiert hund alene burde jeg satt det bort. Målet er en hund jeg har fått til - og som i det tilfellet vil oppvise ikke så rent lite dresserbarhet.

Jeg har kjøpt inn ekstra batteri til videokamera samt minnekort. Nå skal jeg lade mitt fotoapparat så får vi se om det ikke blir noen bilder fra Nordreisa etter hvert

Æi gjer mæi aldri

Det ser ut til å bli en stillingskamp. Jeg skal vinne den. Jeg må bare tenke ut hvordan. Jeg har tenkt en del. Blant annet på mindre, men mer fokusert kontakt.

I går forsøkte vi på nytt. Hun gjorde utrolige fremskritt i løpet av kvelden. Jeg satte så på langline og gav henne tøyanden. Det gikk så det suste. Optimist som jeg er koblet jeg henne fra. Jeg har før vært inne på at Leia vet godt forskjellen på langline og ikke langline. Så resultatet var at Leia sprang som tidligere. Det er det store problemet jeg klarer ikke trykke henne ned fra avstand. Fikk i alle fall fortalt henne til slutt hvor skapet skulle stå og hun lå helt stille i hulen sin resten av kvelden.

Vi får se hvordan det går. Men den seigste vinner til slutt.

Lederskap er noe man må gjøre seg fortjent til

Har lyst å hyle høyt av frustrasjon.

Frustrasjon 1: Erkjennelse av at Leia ikke er noe i nærheten av å være i ro i fugl for meg. Skredet ble utløst av lek med tøyanden "Duck". Det var ikke som Leia hadde tenkt å sitte eller komme inn med Duck. I rettferdighetens navn hun satt som en prinsesse før hun fikk klarsignal og hun satte seg momentat på vei bort til Duck. Men derfra var det rene maratonen og hun hørte ikke akkurat på meg. Konklusjon: Mangel på lederskap.

Ekspertisen kom til stedet - Leia apporterte Duck som den prinsessen hun er. Ble jeg glad? Ikke egentlig. Jeg vet at hun kan. Jeg bare vil at hun skal gjøre det for meg.

Ja, det er et lederskapsproblem og lederskap er noe man må gjøre seg fortjent til. Hvorfor er det så vanskelig? Det har med svart og hvitt og gjøre. Jeg og Leia har nok for mange farger - og farger er tap av lederskap. Det handler om korreksjon og ikke minst hurtighet i korreksjon og ros og lek. Det er bare så utrolig vanskelig. Burde jeg ikke trent Leia i stedet for å blogge? Tror vi begge trenger en pause.

Har i alle fall kommet på igjen hvor viktig øyekontakten er.

En liten historie fra Leias verden. Hun er jo født og vokst opp i Hammerfest og ikke så vant til trær. Så hun sprang likså godt inn i ett i går. Undersøkelse etter alle kunstens regler har ikke kunnet påvise noen skade eller halthet.

Det hainnle om å leve

Det har gått mye i norsktopper for tiden - og blant annet Kine Hellebusts Det hainnle om å leve. Her er et lite utdrag.

"Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live ditt i hjæl"

I går leste jeg et intervju på sidene til Norsk Breton klubb. Breton.no
Jada, jeg forsøker å plukke det beste overalt og er ikke så nøye om det kommer fra engelsk setter-miljøet eller ikke. Poenget var at det var et intervju med Tor-Eivind Båtnes som driver tamfugletreningen i Nordreisa. Jeg bet meg merke i et par ting. Først at ting var enten "ja" eller "nei" og ingenting i mellom. Jeg har nok litt lett for å la det bli litt farger i hverdagen. Ting er nok ikke så svart/hvitt og det kan nok tidvis være litt vanskelig for Leia.

En annen ting han var inne på har jeg selv tenkt og forsøkt å justere uten så veldig mye hell, men fant ny motivasjon i går. Det er altfor mye volum når jeg trener. Jeg glemmer at Leia hører mye bedre enn meg. Og jeg får absolutt like god eller like dårlig respons på lav stemme som med høy stemme. Det kan vel være greit å ha den høye stemmen til senere.

Leia fant jeg i en stilfull stand i morges, noe uviss på hva hun hadde tatt stand på. Hun gikk i alle fall før jeg kom bort og fikk sett hva det var. Hun satte seg når hun fikk beskjed. Vi får se hvordan det går.

"Av godbit lærer jeg ingenting" Leia

Det skjedde to ting i går etter blogging. Det ene var at jeg falt for fristelsen og fant fram godbitene igjen for å se om jeg fikk noen fart på innkallingstreningen. Fasiten var en hyper hund som var mer ufokusert enn vanlig. De ble lagt bort igjen. Av godbit lærte vi absolutt ingenting.

Det andre var at jeg tok en nerve. Det blødde og blødde og blødde. Forsøkte å stoppe med komprimering, men hvordan komprimere en klo? Forsøkte til slutt nedkjøling, med varirende hell. Vet at potetmel og sviing er andre kjærringråd. Fasiten ble i alle fall lek med en annen hund. Leia glemte nerven og det fikk blød til det stoppet. Vi har klippet lett etter det slik at hun ikke skal få angst for kloklipping i ettertid, men dette ser bra ut.

Vi hadde en fin liten treningsøkt nå i kveld. Det ble ingen i morges. Det har blitt bra med lufting i dag. Leia og jeg er fornøyd med dagen.

Det årvisse sommertegn i Hammerfest

Etter at jeg fikk hund har det tilkommet et nytt sommertegn i Hammerfest. Det er den dagen i juli da man må ta på seg boblejakken for å orke å være ute med hunden. Her sitter jeg og skriver under et teppe i fullt vinterullundertøy - sommeren er her.

I helgen har jeg hatt det vanskelige valget mellom helgevakt med hundefri eller helgevakt med hund. Det første alternativet er det klart foretrukne for hunden og for min samvittighet, men det ble det siste. Rasjonalet var at dersom jeg får tid til å trene en økt hver dag gjennom helgen så har jeg fått de øktene. Man kan håpe på å våkne tidlig i morgen og få en økt da også før jobb. Mirakelenes tid er ikke forbi.

Det var en bra økt. Leia sitter bra. Håper hun lar seg stoppe i fugl. Jeg har tro på det. Hun er litt vill og upresis i innkalling og tidvis nonchalant. Målet er å få dratt det inn i løpet av de neste 7 dagene, så får vi litt finpuss. Jeg innrømmer her jeg sitter at vi ligger langt etter de ambisiøse målene jeg og Leia hadde i treningsdagboken. Den har blitt borte og det er kanskje like bra...

Innkalling

Teorien er i orden. Leia må stoppe når hun skal komme inn. Det må bare omsettes i praksis. Det regner masse så det har blitt lite trening i dag, men Leia er fornøyd i regn hun.

Rapport på haglebanen. Traff ca halvparten. Slett ikke verst.

Innkalling

Teorien er i orden. Leia må stoppe når hun skal komme inn. Det må bare omsettes i praksis. Det regner masse så det har blitt lite trening i dag, men Leia er fornøyd i regn hun.

Rapport på haglebanen. Traff ca halvparten. Slett ikke verst.

Lille lei

Ny økt i dag. Langlina er parkert. Hun har blitt utrolig kjapp i sitten. Stolt av det. Det mangler litt i innkallingen og det mangler presisjon i innkallingen. Sånn går dagene.

Har lagt hagletreninga litt på hylla til fordel for intensivtrening med hund. Er ikke lang tid igjen før det blir tamfugl og forventer at man får flere svar da.

Hvorfor er det så vanskelig?

Frustrasjonen kan ta overhånd i blant. Leia skulle gå fot i løpet av helga, det gikk sånn passe - jeg ble oppgitt, frustrert på grensen til forbannet. Så skjer det. Jeg gir kobbelet bort og Leia går fot som hun ikke skulle gjort annet. Da er hun prinsessen som går polonesen sin.

Hva er forskjellen? Selvfølgelig har du elementet med at en fremmed ofte vil lykkes med hunden umiddelbart, fordi hunden ikke vet hvor grensene går og det ofte er best å gjøre som man blir fortalt. En del av teamet Nina og Leia er nok at Leia ofte vet når jeg "eksploderer". Når jeg analyserer situasjon i ettertid ser jeg at jeg ikke gikk fot med rett intensitet. Intensiteten var ikke der, jeg var ikke tilstede 110%, kanskje 70. Hvorfor? En av grunnene er nok at jeg mener Leia kunne elementet. Riktignok var provokasjonen stor, men jeg hadde nok en forventning av at hun skulle gjøre som fortalt, og når hun ikke gjorde det var jeg ikke nok tilstede i korreksjon.

Jeg ser også at jeg og Leia i altfor stor grad har trent dressur. Vi må dressere i hverdagen. Leia er ikke dum (selv om noen liker å slå vitser om setterens intelligens). Kommer langlina på skjønner Leia at vi trener og da gjør hun ofte akkurat som hun skal. Kanskje fordi hun synes det er spennende, men også fordi hun vet at korreksjon kommer. Den vissheten skal hun også ha i hverdagen. Den vissheten skal overføres til fjellet.

Jeg tar meg i å undre meg litt over all den tiden noen (les meg) klarer å bruke på hunden sin. Kose med hunden, trene med hunden, tenke på hunden og evaluere hunden. Det fremstår tidvis som litt egoistisk. Det leder meg også til kollega Lenes spørsmål "hva er målet med Leia?". Nå når jeg ser Leia løpe begynner jeg å tro at det er jeg som er Leias begrensning. Jeg tror ikke hun blir bedre enn jeg lar henne bli, men så tror jeg også at hun kan nå uendelig langt fordi hun har det i seg. Hun er en trygg hund og hun er i ferd med å bli roligere. Hun har de anatomiske forutsetningen for å bli en utholden jeger. Jeg er meget spent på hvilken jeger hun blir. Målet mitt med Leia er at hun skal få utvikle seg til å bli så bra som hun kan bli. Og derfor skal vi trene mindre, være mer til stede i hverdagen med større intensitet. Veien blir til mens man tenker og prøver.

Provokasjon, provokasjon, provokasjon

Det som gjør hundetrening så utrolig vanskelig er behovet er at det krever - det krever at man er på tå hev, klar til å gripe inn.

Leia skal få treffe den ultimate provokasjon til høsten - nemlig rypene. Før det har vi planlagt surrogatprovokasjon i Nordreisa. Det er viktig at hun lærer at lovene vi drar opp er allmenngyldige. De gjelder i hagen. De gjelder på fjellet generelt og de gjelder på jakt.

Konsekvens, konsekvens, konsekvens og det er vanskelig, vanskelig, vanskelig.

Leia gir mer gleder enn fortvilelser. Mye på grunn av hennes vinnende vesen. Så er det dette at vi har et hjerte for hverandre. Jeg ser på Leia at vi er en form for symbiose. Det er få ting som er bedre enn å krølle seg sammen med hunden sin. En dag skal hun nok få sove i soveposen min.

Det er hardt å vokse til noen ganger.

Leia ligger og slapper av med bena mine. Det var vel slik vi startet vår felles karriere også. Passivitetstrening, passivitetstrening og atter passivitet. I ettertid har det også blitt mengder med aktivitet. Jeg lar meg stadig overraske hva som bor i den hunden. Hun er et oppkomme av energi og ikke minst har hun en glede som enhver må misunne henne. En herlig hund.

Men nå er vi altså tilbake der alt startet. Målet denne måneden er å stramme inn dressur og lederskap noe vi håper skal få en god avslutning når ekvipasjen Nina og Leia setter kursen for Nordreisa i slutten av måneden. Vi håper å få festet en del til film slik at vi kan analysere det hele i ettertid. Litt eksentrisk må man få være. Leia er flink i sitt og har startet med sitt på fløyte. Jeg er noe mer skeptisk til innkalling.

Ser at min største utfordring er å bare gi en kommando - og kreve lydighet mot den. Det er rart det, at det er sjelden hunden som trenger å endre seg. Det er som regel eieren som må endre adferd. Merkelige greier.

Jeg skulle ønske meg hakket bedre øyekontakt når vi bare er ute og går tur, men verden er så stor og det er så mye som må studeres. Det er hardt å vokse til når man er liten, men tøff som lille prinsesse Leia

Tøffere enn toget

"Jeg heter Leia. Jeg er 9 måneder. Jeg drar min eier fra vettet. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg er meg selv. Jeg er veldig glad i eieren min, men liker å gjøre som jeg selv vil. I alle fall glemmer jeg etter en stund hva jeg ble fortalt." Jeg er sikker på at Leias selvbiografi ville startet slik. Det er nettopp dette - Leias manglende evne til å huske evt etterleve hva som ble fortalt som har vært gjenstand for frustrasjoner denne første ferieuken. Leiajenta mi som jeg tidvis lurte på om var litt myk og burde tas på med silkehansker for meg til å rive meg i håret og jeg vet snart ikke hva jeg skal ta meg til, men hun er en fantastisk hund. Jeg ser potensiale i alle fall for hunden...

Jeg kjenner jeg er i tankeboksen med tanke på strategien resten av sommeren... Usikker, usikker, usikker. Leia er i alle fall mye hund, men det er vel slik det blir når man kaller opp hunden etter barndommens store idol - krigerprinsessen. Mon tro hva det blir i marken?

Jaktprøvetreningen fortsetter. Denne helgen har hun tilbrakt ca 20 timer i bil. Hun har klart opp i 5 timer sammenhengende uten å bli bilsyk. Vi har vel knekket koden til bilsykheten. Den heter å hvile i bil.