Nå nærmer det seg

Ved en tilfeldighet fant jeg ut at partilistene til en av prøvene vi skal stille på i høst var klar. Plutselig slo det meg at jeg har vært altfor slapp med dressuren i det siste. Vil hunden sitte på støkk? Jeg gremmes over det dårlige forarbeidet. Jeg vet ikke helt hvor det slapp. Jo, er jeg ærlig mot meg selv så vet jeg hvor det glapp. Ferien tok dressuren. Den lille uken med ferie avbrøt treningen og jeg kom meg aldri i gang igjen. Litt usikkert om man skal lære av det. Så nå trente vi en økt i går kveld og en økt nå. Jeg er meget fornøyd med at apporten absolutt er mye bedre. Her gleder vi oss over så mangt.

Jeg har innsett at man ikke tar med seg en 6-7 måneder gammel baby på jaktprøve. I det lengste har jeg fundert på om det går. I tilfelle det går må det være som tilskuer.

Nå er det å pakke tingene vi skal ha med oss så legger vi ut på turne nummer 1. Deretter kommer vi hjem for en ukes tid. Så er det turne numer to. Det er ganske mye å tenke på. Nervene kom med de første partilistene, men som vi ville skrevet på facebook. Det gledes.

Hva er det som funker?

Når hunden stikker av tross eder og galle, hva gjør man da? Løper man etter eller går man andre veien? Her strides det både av lærde og ikke fullt så lærde. Det hele koker ned til det ene store spørsmålet - hva er det som funker? Her er det klart at det er mange "hvis, om, at, men" - har hunden lært? Ofte har hunden lært og vet hva som kreves, men den gjør det den vil og driter i den som står igjen og skriker seg hes og rød.

Vi snakker så ofte om mange veier til Rom, og jeg filosoferer over om grunnen til at det er så mange veier er at hundene er så forskjellig. Vi bruker masse tid  på å forsøke å lese hunden, den gjør sånn da gjør vi sånn. Så det slår meg at kanskje er det rett og løpe etter en hund og galt å løpe etter den andre. Hva skal man da lære bort? Kanskje man ikke skal lære bort så mye?

Min flinke mann bruker ikke så ofte å gi veldig mye råd, og i alle fall ikke om ingen har spurt ham, men han bruker i blant å si "Sånn jeg gjør det...". For Jon har det funket, men kanskje funker det bare fordi han er han, og fordi han har hatt de hundene han har hatt. Hva er det egentlig jeg prøver å skrive? Det som ofte er erkjennelsen, at dess mer man jobber med hund, dess mer man opplever dess mer og mer ydmyk blir man og til dels mer forvirret.

Skal man gi et råd er det nok at det er viktigere å få hjelp til å finne ut hvilken hund du har enn å presse en oppskrift nedover en hund som trenger noe helt annet.

sannhet og integritet

Da jeg begynte å blogge var det for å fortelle den usminkende sannheten om hundelivet, om opp og nedturer og fortvilelse. Kanskje har det blitt mer om oppturene enn om nedturene, fordi "alle" de andre gjør det. Er vi like ærlige på det som ikke er bra? For til syvende og sist så er det de fleste seg selv og sine linjer nærmest, og praten går i dette miljøet. Jeg har før sitert min venn som sa at dess bedre din hund gjør det, dess hardere prøver andre å finne feil ved din hund. Det er nok mye sant i det. Det er så uendelig mye å snakke om, det er helse, gemytt, fuglebehandling og er det dresserbart? Så har du jokeren - får de flinke folkene til fordi de er flinke? Vil de få til ethvert talentløst emne? Kan andre få til det de flinkeste får til?

På debattforum virker folk å dele seg i to leire; de som går på prøver og de som ikke går på prøver. Vi står nå foran en ny jakt og en ny prøvesesong. Det vil bli gode minner og mindre bra minner, det vil bli gledestårer og tårer i fortvilelse. Selv gleder jeg meg stort til å se Sam og jeg er spent på hva vi kan få til i voksenklassen.

Så var det den historien om nybegynneren som ingen snakket til da hunden begynte litt umodent, og det viser seg at den historien ikke er unik. Nybegynnere kan visst gå lenge på fjellet uten at noen tar kontakt. Jeg skjemmes over å høre det, men jeg tror dem. Hvorfor skulle disse komme tilbake? Selv har jeg aldri opplevd noe lignende, så ja jeg anbefaler absolutt å stille på prøver i fylket.

De har kommet til meg oftere og oftere disse ordene fra en meget erfaren hundemann "det er noe med de alle". Han har nok rett, men når man snakker med folk så høres det ikke slik ut. Det gjør at det er enda vanskeligere å komme med det som ikke er så lett. I sannhet så er ikke fuglehund så lett. Det er et individ med sine særegenheter på godt og vondt, og de har sine dager de som oss. Veien til å lykkes går vel gjennom å innrømme hva som ikke er så bra.

Blir det varmere nå så...

Da vi gikk rypetelling her om dagen var det helt absurde forhold grunnet varme, men vi var flinke til å dynke hundene og hundene var flinke til å dynke seg selv. De gjorde en helhjertet innsats under meget vanskelige forhold.

I går var det like varmt. I dag er det også varmt. Denne varmen må gå over snart. Gleden av å bo nordpå er i ferd med å skli over i irritasjon for egen del. Det er tid for å tørke støv av hundene og ta dem i bruk, men med dette været får man jo ikke gjort noen ting. Det er en slange i et hvert paradis.