Hvordan skal man trene?

En vanlig ting som hundeeiere ofte diskuterer på kryss av raser er hundefor, så enkelt og så komplisert. Når det gjelder dressur er det ofte at man skiller mellom fugelunddressur og "vanlig" hundedressur. Hvor mange ganger fikk vi ikke høre når vi søkte hjelp med Steffi "man bruker og gjøre sånn og slik med hunder, men er litt usikkert om dette gjelder også for fuglehunder."

Slik jeg ser det stiller man på sett og vis mindre krav til fuglehunden, samtidig som de kravene man stiller er absolutt. Man krever ro i oppflukt - dette får man ved å trene inn en ubetinget stoppkommando. Det er behagelig å ha en hund som går pent i bånd. Det som kanskje skiller mest er reisen vi terper og terper på sammenlignet med et generelt hundehold, men også der vil man også ønske å ha en startkommando.

Da kommer man til det som er tittelen - hvordan skal man trene? Det er en del valper i klubben og flere kvinnelige eiere nå og da blir det diskusjon om trening. Kan man trene en fuglehund bare positivt? Med fare for å bli arrestert for negativitet vil jeg si et ubetinget nei. For jeg tror ikke at man kan få en ubetinget stopp som vil fungere i alle situsjoner med bare positiv trening. Slik jeg tenker trening er klikkertrening den ultimate positive trening. Jeg tror de som lykkes med klikkertrening har et lederskap de ikke er klar over og at dette gjør at de evt. lykkes, men om det er gangbart for den jevne fugelhundeier - det er jeg usikker på.

Når noe går galt med hundene står som regel Dag-Ove eller jeg og sier på veldig dårlig svensk "upprepa ditt nei". I Anders Landin's lille røde avsluttes det som regel med "upprepa ditt nei" når noe har gått galt. Det er vanskelig å vite hva som er for mye og hva som er for lite. Leia har en fantastisk evne til å gi fra seg mye lyd når hun skjønner at det er på tide med å upprepa nei og hun gir seg ikke nødvendigvis uten kamp, men hun gir seg. Så er det dette at alle hunder er forskjellig. Der Leia gir lyd tier Steffi. Jeg ser at det viktige fremover bortsett fra konsekvens er å bli bedre på å lese sin hund. Det blir man bare gjennom samvær.

Roen er gjenopprettet

Da var vi samlet igjen alle fire, separasjonen var nok vanskeligst for den kvinnelige tobente. Er ganske overbevist om at de firbente hadde det bra. De har vært på tur, fått mat og fått noe godbiter - kanskje ikke så rent lite heller. Jeg kom til tromsø og fant forkuler i buksa.

Leia slikket meg i ti minutter i går da vi kom hjem. Jeg overlot det som måtte gjøres til Dag-Ove. Sånn er det når man er borte fra prinsesse Leia og dronning Steffi. Spørs om jeg ikke må eksponeres med mer fravær.

tøffere enn toget eller myk

I går var det en ny milepæl om man kan kalle det milepæl. Leia skulle spise kvelds ca kl åtte som hun pleier. 80 gram tilmålt tørrfor med vann og akkurat i går var det litt mydland leverpostei som fant veien ned i skålen. Det er mulig det var derfor Steffi var så interessert, men da Steffi nærmet seg matskålen da knurret lille Leia så det hørtes. Min lille myke Leia viste tenner. Mulig hun ikke er så myk likevel. Jeg tenker at når hun blir noen år kan det bli aktuelt å mentalteste henne, vi får se. Det sies at man ikke kan tillegge hundene sine menneskelige egenskaper, men jeg tror Leia er litt både og - i alle fall litt myk og litt tøff.

Dagens observasjon i dag var da Leia forsøkte å spise opp fuglebrettet, det fikk hun selvfølgelig ikke lov til.

Steffi gjør fremskritt med apport så får vi se hvor det ender.

100% suksess, men kort og noe defensiv økt

Leia har vært på en kort treningstur utenfor nav-bygget. Det var ganske kaldt og vi ble enig om at økten varte til jeg frøs så mye på fingrene at jeg syntes vi burde gi oss. Det ble som sagt en kort økt. Det får meg til å lure på om Leia fryser under buken når hun er ute. Leia fikk snuse rundt i kobbel og når hun rettet oppmerksomheten min mot meg fikk hun kommando - og slik fikk vi 100% suksessrate i dag. Konklusjon er som jeg har ment lenge - hun kan kommandoen og når hun ikke lyder er det et spørsmål om provokasjon og lederskap.

Ellers har Leia en tendens til å ta tyggeben fra Steffi. Lurer litt på om hun har et arvelig anlegg til dette.

Steffi er ute og trener apport. Igjen. Det blir spennende å se.

Å overlate hunden til andre.

Det argumentet man oftest bruker for ikke å skaffe seg hund handler om at man ikke kan reise så mye, man blir så "bøttn" som man sier i Bardu. Nå skal vi for første gang overlate Leias i andre hender for å dra i barndåp. En venninne har vært så elskverdig og sagt ja til å passe begge to hjemme hos oss. I går veide jeg opp mat til Leia i døgnrasjoner, så jeg forbereder meg mentalt. Jeg er ganske sikker på at det er verre for meg enn det er for Leia. Så skal jeg på et par dagers husmorferie mellom jobbytter. Jeg fant ut i høst at det er begrenset hvor lenge det er morsomt å være borte fra Steffi. Jeg er ganske sikker på at jeg allerede etter en dag har Leia-abstinenser som kommer til å kjede resten av selskapet. Det er bra vi bare skal være borte to netter.

Steffi har god erfaring med både å bli passet av venner og å være på kennel. En bra kennel er gull verdt. Vi er alltid trygg når vi overlater henne til Are og Gerd på Alta hunde og kattehotell. www.altahund.no Det mest fascinerende med stedet er at vi alltid lærer noe nytt om Steffi når hun har vært der. Sist gang hun var der hadde hun både bli nyvasket og fått klørne klipt - da er det lov å være imponert. Steffi er alltid så lykkelig når hun går av gårde med Are - det er godt og litt vondt for det hadde jo vært hyggelig om hun i det miste hadde sett seg litt tilbake :)Det er greit å ikke alltid måtte ty til venner selv om de oftest sier ja og jeg vet de har det bra. Skulle bare ønske hundhotellet var litt nærmere.

Ellers har Steffi og jeg vært på en ny snørekjøretur. Det er mildt og fint. Leia har god trening i være alene en halvtime-time. Det synes jeg er helt ok.

Det er menneskelig å feile når hunden er perfekt.

Sjelden med to innlegg på en dag, men anledningen bød seg da de helt spontane innleggene er best.

Steffi dro på apporttrening med Dag-Ove. Bak i hjernebarken hans ligger nok apportbeviset. Det gav en god mulighet til å trene Leia og gode muligheter skal man ta vare på.

Jeg fant fram noen leker og surprise, surprise. Leia hadde full skjerpings. Satt som en dronning, ventet på ja-kommando og var beste jenta i klassen. Jeg måtte kjøre en test og hun liker leker enda bedre enn hun liker leker bedre enn mat. Noen hundefolk vil påstå at godbitene ikke var bra nok - og ja det var hennes egne forkuler, men hun jobber bra for dem og da er det enklest med tanke på vektjustering så det har blitt til at jeg bruker dem. Problemet er at om du har en hund som kan konsentrere seg og som jobber for både mat og leker - da bør du kunne nå så langt du vil - og da er det stort sett din feil om det går galt. Leia var superflink og supertent og etterpå helt i ro i umiddelbar passivitetstrening (så jeg fikk blogget). Selvfølgelig skal valpen få være valp, men dersom Leia fikk bestemme alt selv spiste hun 24 timer i døgnet mens hun løp og lekte med Steffi og det første er ikke fra for vekten som er farlig for hele henne og det andre er ikke bra for leddene. Det er nok best at "mor" styrer litt. Nå avrundet Leia kvelden med en 10 m avstandssitt. Så da er harmonien i heimen gjenopprettet. Utrolig hvordan noen kan engasjere seg i sine hunder.

Vi valgte oss bort fra tidsklemma

I dag skulle Leia egentlig vært med meg på jobb, men da jeg hadde et ærend for mye i byen ble hun heller hjemme med Steffi. Fordelen var at hun slapp å vente på meg i bilen og jeg slapp å ha dårlig samvittighet for at hun lå i bilen. Bakdelen er at de to hundene henger for mye i hop og det er bare bra at de er fra hverandre i blant.

Jeg kom hjem lenge etter at jeg hadde planlagt, men en del før jeg bruker og det var forsvidt greit fordi jeg hadde planlagt papirkveld på kontoret Like etterpå dukket opp et ettermiddagsmøte som Dag-Ove måtte på som vi fikk vite om kvart over tre. Kvart over fire hadde vi spist alle fire og da ble Leia puttet i forvaring på hunderommet og jeg og Steffi spente på oss sele og ski og snørekjørte rundt i lysløypa. Det vil si vi luntet og snørekjørte om en annen. Målet er bedre kondisjon på hund og eier til eventuelle vinterjaktprøver. Etterpå tok jeg Leia ut en tur på gårdsplassen for å utnytte øyeblikkene med øyekontakt til å trene sitt utendørs. Det har blitt altfor mange situasjoner utendørs som hun ikke setter seg i. Åpenbart for sterke provokasjoner og at hun har fått lov til å ikke sette seg. Men dette skal vi stoppe med å være bevisst på dette. Vi forsterker kommando innendørs i tillegg.

Da vi kom inn igjen forsøkte Leia å få meg til å vaske gulvet med å velte en nesten full vannskål, da jeg satte den tilbake i vater slurpet hun i seg resten. Hun er bare herlig. Jeg nektet forøvrig ta hintet og nøyde meg med å tørke opp.

Jentene er litt opptatt av noen småfugler som besøker verandaen i blant. Det er stor stas med alt på vinger for en liten valp og storesøster lar seg rive med i begeistringen.

For de som lurer - det blir ingen tur på kontoret i kveld.

Valpesosialisering og fasiten på hvorfor fremgangen mangler.

I dag skjønte jeg hvorfor hun sitter dårlig ute - frasett enorm provokasjon i form av nye miljøer og mange spennende hunder. Hun lyder håndsignalet best så jeg må intensivere jobben med å linke sittkommando og håndtegn. Back to basic. Her skal det hjernevaskes.

Hadde også en rask samtale til Nordreisa så nå er sommerens første sikre plan spikret. Det blir dressur og ro i oppflukt i Nordreisa siste helga i juli. Jeg gleder meg til det jeg vet kommer til å bli selvutvikling på høyt plan - så gruer jeg meg kanskje litt til å bli avslørt med feil og mangler som dressør, men man kommer ikke videre uten.

Ellers var det fantastisk oppmøte på valpe og unghundsosialiseringen! Topp!!!

En utbytterik helg - og en tankevekker

Jeg advarer allerede - muligheter for langt innlegg.

Vi skul)le vært i Børselv på treningssamling med venner i fuglehundmiljøet, men fersk som vi er freaket vi ut da løpetiden kom og meldte forfall. I etterpåklokskapens lys har jeg innsett at dette var helt unødevendig og at vi sikkert har gått glipp av mye, men vi fikk også mye denne helgen.

Det begynte med en knalltur på Sennaland. Det var kaldt, men solen var på vår side og etter hvert ble det riktig fint. Vi vil denne gangen si Dag-Ove og Steffi. Jan-Erik med Skaididalens Emil og Molly og jeg. Det begynte med at Molly (mor til Leia) fant fugl. Jeg reiste på, fugl gikk og komplett ro.

Senere fant Mollys bror Emil fugl. Det er mulig det var latskap som gjorde at jeg ikke gikk ned i situasjonen, men jeg ble stående og lytte til det som skjedde og da gikk det opp for meg at Molly fikk ikke skryt for sin reis, noe bror Emil fikk. Jeg tror ikke egentlig jeg har filosofert så mye på skryt etter reis fordi jeg har vært så innmari fokusert på ro i oppflukt. Emil som sikkert reiste for tusende gang fikk fortsatt sin ros, både for reis og for ro. Absolutt et tankekors.

Steffi hadde også sin sjanse med muligheter for korreksjon. Det ble også tid til en matbit. Livet var bra, men fellene under skiene var i bredeste laget og jeg brukte litt for mye energi på å komme meg fremover - så jeg var ganske sliten i bena da vi kom ned. Det var siste gangen jeg gikk på så brede feller.

Leias fulle navn er riktignok Skaididalens Prinsesse Leia og da kan man ikke bare cruise rundt ved hytta. Skaididalens må inntas. Etter en liten matbit da vi kom ned puttet jeg Leia i bilen og kjørte et lite stykke til vi kom til en stor parkeringsplass. Jeg klipset på langlina og vi gikk av gårde i scootersporene. Vi gikk på kryss og tverrs og Leia løp og løp - full av lykke og energi. Hun holdt god kontakt og var veldig var for mine dreininger. Meget fornøyd - og jeg husker jeg tenkte der jeg gikk at denne rumpa vil jeg gjerne gå bak i mange år. Hun er helt nydelig. Vi er og blir et radarpar.

Det ble søndag og denne dagen startet med en aldri så liten fellejustering. Fellene mine ble adskillig smalere etter at jeg hadde frisert litt.

Steffi og Dag-Ove dro på Hatter. Der var det mye spor og lukt. Steffi gikk fornuftig i vind, men fuglen var vrang så det ble ingen situasjoner.

Jeg og Leia klipset på kobbel og gav oss av gårde mot Skaidi. Det var litt mer komplisert å dra på skiene og forsøke å få henne til å gå pent i bånd samtidig, men hun skjønte det forbausende godt og hun var helt eksemplarisk når bilene passerte. En gang hadde hun en riktig så spontan sitt. Vi kom til parkeringsplassen, klipset på langline og la i vei. Jeg lover, den store utfordringen på slike turer er å holde stilt og la hunden snuse, lukte og løpe. Vi gikk rundt til hun begynte bli opptatt av potene da gikk vi ned. Leia gikk som en prinsesse da vi gikk hjem. Vi fjernet noen isklumper underveis, etter det gikk hun enda penere. Forresten møtte vi noen som skrøt av henne, det varmer alltid. Det var tydelig da vi kom til hytten at hun hadde fått tatt seg ut litt.

Nå som det ble varmere i været og lettere å trene ute har jeg fått meg en tankevekker. For en tid tilbake sa en bekjent - bestem deg for hvordan du har tenkt å gjøre ting og bare gjennomfør. Jeg hadde en plan om å bruke februar til å trene sitt og avstandssitt. Jeg er ikke helt fornøyd med progresjonen - jeg har nok ikke vært helt tro mot min plan. Jeg har nok foreksempel brukt mer tid enn rimelig er på avansen - og er det noe jeg egentlig er sikker på er det at Leia vil reise når hun får beskjed. Hun kan åpenbart sitt-kommando, hun er ikke like rask bestandig på avstand og jeg lurer på om jeg har blitt litt sløevere i rosingen. Så det er åpenbart et forbedringspotensiale hos eieren, det er som oftest det. Det er bra med helger hvor man får tenkt seg om. Nå begynner vi på ny frisk og skal bruke siste uken av februar til finpussing. Håper mildværet holder seg slik at det blir mye utetrening:)

Når kulda setter inn

Det virket veldig kaldt og ha valp om sommeren da gradstokken viste 4 grader og jeg sto i myra nedfor huset i boblejakka og votter. Det er mye kaldere å ha valp om vinteren og nå som det i flere dager har vært tosifret antall kalde begynner det å gå på tålmodigheten løs. Det er ikke så morsomt å trene med varmedekken, forsåvidt burde det ikke være noe problem. Man skal jo ikke trene så lenge av gangen uansett så man bør vel bare ta på seg sko, jakke og dekken og komme seg over kuldeangsten. Hunden skal jo lære seg å takle ulikt vær og ulikt føre, da bør vel fører også gjøre det.

Vi får håpe det blir litt varmere så Steffi også får seg noen turer på fjellet. Hun fortjener det.

en ny oppdatering

Steffi og Dag-Ove er og trener apport nå. De har trent i mange uker og om 14 dager skal de første få prøve seg på apportbevis. Vi får se om Steffi stiller om det som nå forsåvidt er 13 dager. Hun er rolig og ha i hus nå i løpetiden. Under apportsamlingen i går var det flere av hannhundene som merket at løpetiden var høyst reel. Heldige dem som fikk slik provokasjon!

Leia var også med. Med tosifret antall kalde ble det ikke så innmari mye trening. Jeg var ikke flink nok, men det fristet lite å sette henne hele tiden på den kalde bakken. Søster Gaisa imponerte. Hun er riktig så hurtig i sitten. Leia er ganske flink på avstandssitt på 2-3 m, men hun er ikke like lett å kalle inn når hun sitter. Det virker som hun liker å sitte der og tenke. Vi øver ellers litt på øyekontakt i stand, mest for å få litt variasjon. Hun er flink. Jeg skulle ønske jeg var like flink. Det er en utfordring å ikke overstimulere henne, men hva er egentlig for mye for en valp og hva er morsommere enn å få masse oppmerksomhet og få mengder med ros? Jo det er å sovne i fanget og bli kost med. Det er det beste som finnes synes Leia.

Når skal man parre?

På jobb i dag - ble det som ofte før snakk om hunder og da var det ei som spurte om vi planla parring på Steffi. Ikke foreløpig - i alle fall. Hun får bevise ting først. Så får man se om man finner en verdig hannhund. Jeg vedgår at det er litt trist å tenke på at Steffi kanskje ikke er mer, og at det da sikkert hadde vært bra med en Mini-Steffi, men det er i seg selv ikke nok. Skal hun parres skal det være fordi hun er bedre enn snittet av sin rase og at vi har tro på at en parring vil tjene rasen - og vi er ikke der ennå. I tillegg er det et spørsmål om tid og engasjement. En annen gylden regel vi har blitt enig om innenfor husets fire vegger er at vi ikke vurderer det før vi er sikre på at vi kunne tenkt oss en parringsvalp - skal man selge sitt prosjekt skal man ha tro på det. Så stakkars Steffi løper forgjeves i denne omgang. Så får vi se hva hun presterer imellom løpetidene - det er det som avgjør på sikt.

Hva skal man egentlig blogge om?

En av de som fikk grammy-pris hadde lovet datteren en valp om han vant fordi det virket som så usannsynlig. En valp er mye arbeid, mye glede og mange forpliktelser.

I går mens jeg lå i sengen lurte jeg på om jeg utleverer hundene mine for mye - og da særlig kanskje lillebanet. Feks med tanke på om man på noe tidspunkt skulle velge å avle. Jeg kom fram til at jeg ikke gjør det - fordi at dersom man skal avle må man være ærlig. Dette er sterke sider og dette er svake sider. Nå har Leia slik jeg vurderer det - og jeg er selvfølgelig partisk - stort sett bare sterke sider - men det handler nok om at jeg velger å se dem som sterke. Hun er lykkelig. Hun har et sterkt flokkinstinkt. Hun har utmerket matlyst. Hun er lett dresserbar. Dessuten er ikke hundeholdet bare en dans på roser. Det er hundehår på klærne. Det er plukking av avføring. Det er en liten brems i henhold til de største impulshandlinger. Men det er så mye glede når man har glade hunder.

Rapport fra helga - scooter og avans

Helga ble som sagt noe amputert grunnet at løpetiden satt en effektiv stopper for klubbmesterskapet som ble avviklet i tosifret antall kalde og løssnø med veldig sjenert fugl satser vi sterkere på høsten 2011. Steffi og Dag-Ove forsøkte å legge ut på tur likevel, men det ble en kort tur da det var dårlig sikt på Hatter og masse snø i Smørfjord. Vi tok oss like godt en tur til Gerd på Alta hunde og kattehotell og kjøpte litt hundeutstyr i stedet. Gerd ble litt imponert over at vi kjørte så langt for å kjøpe noen produkter som vi liker godt, så fikk vi prøvd ut noen nye - foreksempel er jeg meget fornøyd med den nye klosaksen og kommer til å kjøpe en til neste gang vi er der. Steffi virket også ganske fornøyd. Leia er mest fornøyd med de små griseørene vi kjøpte.

Ellers så har jeg registrert at Leia er litt lite glad i bilen vår når den er i gang. Først relaterte jeg det til at Steffi tidvis er litt sur om hun har lagt seg i buret først, men når jeg hadde de begge to på utsiden skjønte jeg at det er bilen i gang hun ikke er helt fortrolig med. Hun har også hatt sitt første møte med scooter i gang, noe hun heller ikke likte noe særlig. Hun er slik jeg ser det ganske godt bysosialisert, men ser ut som vi skal prioritere dette litt fremover likevel.

Med 24 minus på hytta lengtet vi etter vamrere tider. -10 og vind i Hammerfest er heller ikke det ideele været og vi skulle gjerne fått trent noe mer ute, samtidig så er det en oppfordring til å befeste dressuren innendørs.

Jeg har forresten skjønt hvorfor Leia siste tiden har virket noe treg/uvillig til å gå etter ballen eller andre ting. Jeg har rett og slett ikke hatt øyenkontakt med henne når jeg har gitt henne "ja" og da nytter det liksom ikke. Med øyekontakt virker det som et lite hvisk er nok - jeg får forske videre på dette og kanskje også bli flinkere på å trene på at alt ikke skal skje fra venstre - under jakt kan jo ting like godt skje fra høyre.

Tiden som løper av gårde

Jeg tror hundene tror at det er noe galt med verden. Klokken er snart halv seks og vi har ikke engang satt oss i bilen i retning Skaidi. Det store snøfallet på prærien er hovedårsaken. Hundegården var ganske nedsnødd. Slik at Leia nådde opp til gjerdet mens hun sto med alle fotene på bakken og det kan man ikke ha noe av. Dag-Ove freser derfor hundegården mens jeg blogger og jentene spiser på bein og koser seg.

Her er vi fortsatt litt skuffet over at klubbmesterskapet røk - det siste for Steffi i uk, men vi tenker vi er sterkere tilbake til høsten da det faktisk er vi som arrangerer det - bokstavelig talt. Da stiller vi med en hund i hver klasse og håper på like bra oppslutning som nå med nesten 30 hunder påmeldt. Forhåpentligvis blir det en tur på fjellet for Steffi likevel i morgen - vi får se på gradene.

Det er lenge siden Leia har fått noe systematisk trening - ja i alle fall to dager. Vi tar det igjen på tankestadiet. Jeg har bestemt meg for å ta henne med til Nordreisa til Båtnes og tamfugltrening i slutten av juli. Målet er å få hjelp til ro i oppflukt og å lære mer. Vi var der to ganger i fjor med Steffi og fikk uvurderlig hjelp. Leia og jeg satser på noen treningsøkter. Det var meningen at vi skulle terpe sitt i februar. Jeg føler vi henger noe på etterskudd, men det tar vi forhåpentligvis fort inn.

Nå skal jeg pakke siste rest så drar vi på hytta. Endelig!

så går tida

Løpetid!!! Uhøvelig og høvelig på samme tid for storjenta vår. 3. løpetid. . Like før klubbmesterskap og treningshelg var det dumt, men det er bra timing i forhold til de siste UK-prøvene. Mer bekymringsfullt er om dette intervallet står seg - da kan det bli gøy i september.

Ellers har jentene vært i storbyen Honningsvåg. Leia hoppet inn i bilen i dag for første gang. Ikke helt fornøyd med det, med tanke på leddene, men hun gjorde det i et noe uaktsomt øyeblikk. Det ble kolonne på vei hjem og de var helt eksemplariske. Jeg lurer på om de skjønte at det var dårlig vær og tryggest og ligge i ro. Nå blir det en sen kveld i stedet.

God natt og sov godt.

De leddene

Hos mennesker er hofteleddsdysplasi en medfødt lidelse. Hos hunder sier man at arv teller 20% og at hunden mest sannsynlig må ha arvelig disposisjon for HD, men at oppvekstmiljø er viktig. Enn så lenge bæres Leia opp og ned trapper og hun finner seg i det. Det er jo forsåvidt en grei måte å trene styrke på siden hun legger på seg jevnt og trutt. Det hjelper dog ikke så mye når hun har en tendens til å hoppe opp i sofa og i det "nei" kommer hopper hun ned like fort - og det igjen kan skade skulderen. Har funnet ut at det er best å bare gi henne en "bli" når hun først har hoppet opp slik at jeg i alle fall kan få henne hel ned.

Jeg ser fram til 18 måneder og HD-røntgen for denne ventingen er en slags stille tortur. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at det ikke er arvelige annlegg i den siste tiden i stamtavlen og at når disposisjonen mangler så går det bra, men jeg klarer ikke stole helt på at det kommer til å gå bra. Så jeg tar fortsatt mine forhåndsregler og bærer henne.

Leia har hoppingen som en del av sin signatur. Når hun blir glad for noe blir hun bokstavelig talt hoppende glad. Da jumper hun rundt på alle fire, og det gjør hun ganske ofte - for hun er en glad hund.

2+1=4 - Når tre blir fire.

Det var et vanskeligere valg at vi skulle få hund nummer to enn nummer en selv om det kanskje høres rart ut. Grunnen til at nummer to satt lengere inne var at bare en av oss var sikker på at hun ønsket nummer to - i alle fall på det tidspunktet det ble Leia. Og egentlig var det ikke så mye at det var tidspunktet som var så genialt, det var mer det at jeg ønsket en valp etter Molly som jeg bare falt pladask for. En annen grunn for at man tenkte seg bedre om når det gjaldt nummer to var nok at man hadde fått bedre innsikt i hva det dreide seg om og hvor mye arbeid det faktisk er eller kan være. Det viktigste var at vi måtte overbevise oss selv at nummer to ikke ville gå på bekostning av den hunden vi allerede hadde. Det beste argumentet for var at det tidvis ble veldig rotete å være to om den samme hunden. Ville en nummer to gjøre at Steffi aldri fikk realisert sitt potensial? Burde Steffi være eldre enn halvannet år når vi fikk nummer to?

Steffi sover og spiser bedre etter at vi fikk utvidet flokken. Hun liker snok selskapet og har også funnet en konkurrent i matfatet.

Vi sitter ikke med fasiten, ikke ennå. Steffi og Leia er i alle fall bestevenner og utrolig glad i hverandre. Steffi er litt sjef, men vi ønsker tidvis at hun kunne sette mer grenser. Hun finner seg i utrolig mye, men det har hun alltid gjort. Det er nok en del av hennes natur.

Dag-Ove dresserer fortsatt Steffi og jeg styrer med Leia. Utfordringen med to er å gi hver enkelt av dem nok stimuli uavhengig av hverandre. Den virkelige fasiten på om vi tok oss vann over hodet vil vi nok ha om en to års tid, men samtidig tror jeg vi alle er enig i at Leia har tilført oss noe som familie som vi ikke ville vært foruten - en bedre nattesøvn.

Når de begge ligger på teppet og slapper av så er to akkurat passe.

En liten oppdatering

Leia har begynt med tannfelling, hun er vel egentlig ferdig. Har ikke funnet noen tenner og hun har heller ikke hatt noe øket bitebehov som jeg har registrert. Sendte melding til opppdretter Elisabeth og skrev at tannfellingen var i gang og lurte på om vi fikk tannfeen på besøk. Prompte kom det tilbake" tannfeen har nok blåst bort" Det sier alt om været her for tiden.

En liten digresjon fra morgenen. Vi trente litt på å gå pent i bånd. Jeg satte henne og klipset av kobbelet (det vi ikke så erfarne kaller båndet) og gav henne fri-kommando. Så gikk jeg og laget lunsj og pakket tingene mine. Dag-Ove kom og da spurte han om hun hadde fått sitt-kommando. Jeg gikk tilbake og der satt hun like fint på teppet. Hvem vet hvor lenge hun hadde sittet der. Denne gangen forsikret jeg meg om at hun skjønte at hun var løst ut. Flinke Leia, ikke like så flink eier. Leia har virkelig to moduser. Av og på. Jobbe og lek. I morges var hun nok i jobbe-modus.

Steffi har hatt fremgang med apporten. Flinke Steffi. Vi undrer på om ikke løpetiden skal komme snart.

Hva handler det om

Jeg gikk på min første rypejakt i September 2010. Hva handlet det om? Da jeg leste min første bok om fuglehund forsto jeg lite. For hva var alt dette gnålet om standen? Er ikke en fuglehund en fuglehund uansett?

Det er prinsipielt to måter å jakte rype på. Det ene er uten hund og kalles støkkjakt, man går da til man går opp rypen og man må da skyte den rypen man selv skremmer opp.

Den andre fordrer at hunden gjør et søk og finner rypen. Den tar da stand for rypen - for alle praktiske formål skal den da stå helt stille og vente på sin eier/fører. Det finnes flere hjelpemidler for å finne hunden sin i fjellet, fra spesielle dekken til GPS - noen bruker fortsatt øynene aktivt. Noen hunder har egenskapen at de rapporterer - det vil si henter eieren for å vise hvor rypen ligger, dette kan være lært eller naturlig.
På førers kommando skal hunden skremme opp rypen, vi kaller det reis, og kommandoen er som regel ja. Da går rypen i luften slik som på støkkjakt. Dersom du nå skyter, kan du risikere å skyte hunden - derfor er vi nå komme til det jeg anser som det viktigste momentet: rios = Ro i oppflukt og skudd. Når rypene går opp skal hunden stanse slik at det blir en skytbar situasjon uten at man setter hundens liv på spill. Finalen er når hunden får hente den skutte rypen - apporten. Det høres enkelt ut, men for dette trener, trener og trener Steffi og Leia.

En hund sitter ofte fint på stuegulvet, litt mindre fint når det er andre hunder i nærheten, andre løse hunder eller kanskje en fugl i lufta. Det er mange provokasjoner og blant dem er rypen den største. Hunden skal altså hjernevaskes på sitt som er den stoppkommandoeen vi bruker, men det er ikke nok at hunden kan sitte, den må sette seg fordi den ikke har noe annet valg. Den må sette seg fordi lederen som vet best har bestemt at den skal sette seg (jeg tenkte jeg skulle få til et innlegg uten lederskap)

Det er dette alt handler om til syvende og sist. Leia tok i dag stand på et griseøre. Valper tar ofte stand på ting, hun var litt treg i reisen. Hun har erfart at det hun reiser ofte flyr bort - sånn vil det jo være i det virkelige liv. Det er knivegger vi beveger oss langs tidvis virker det som, men nå er det tid for kos og relasjonsbygging.

Leder man hund og mennesker på samme måte

Jeg fikk en refleksjon per e-post fra en mine mer trofaste lesere hvor vedkommende reflekterte over om lederskap er det samme når det gjelder hund og mennesker. Jeg vil si et ubetinget ja.

Som leder blant mennesker mener jeg at din viktigste oppgave er å hente ut potensiale i hver enkelt og sikre samspillet mellom mennesker, det er akkurat det samme lederskap for hund går ut på. Man kan få de man jobber med til å yte max, men det stopper også der.

Hvordan man bygger et lederskap? Det handler om tydelighet og konsekvens, det handler om å styre aktiviteter. Egentlig er det dette det handler om hhos mennesker også. Lederskapet styrkes hver gang hunden gjør som du sier og får ros og det svekkes hver gang hunden får gjøre som den selv vil på tross av det du sa - og at den ikke får beskjed om at det likte lederen dårlig. Den største skilnaden er nok at hunden skal ha umiddelbar beskjed. Mennesker har litt større kapasitet til å reflektere tilbake i tid. Men har du lært inn et mønster er jeg veldig sikker på at hunden vet at den gjør galt, men får den ikke beskjed så tenker den kanskje at reglene er i endring. For å si det selv - har den først fått hoppe i sofa er det vanskelig å erobre sofaen tilbake.

Situasjonsrapport: Jeg drikker kaffe og Steffi krøp i sofa. Leia ligger på teppet, men hun skal snart få litt kos hun også. Det er viktig med kos. Det bygger lederskap i alle fall når jeg bestemmer når og hvor kosen skal gis.

Lederskap - alfahunnen

Jeg har fra jeg var liten vært litt redd hunder. Redd for å bli bitt. Redd for å bli hoppet på. Steffi som jeg mener er smart må ha følt det. Det er bare tull at Settere ikke er intelligente for de som hevder det - i alle fall når det kommer til engelsk settere og i alle fall når det kommer til mine. Nok digresjon.

Jeg var altså redd hunder, altså muligens også litt redd denne 3 kilosklumpen som invaderte livene våre. Muligens var hun også litt redd meg. Men etter som månedene gikk og vi hadde en liten terrortid er det vel ikke umulig at Steffi følte seg som nummer 1. Alfahunnen. Hun ble lekt og koset med og det var helt klart at jeg ønsket å være sammen med henne, hun fikk masse godbiter når leken foregikk på mine premisser. Hun bestemte seg mer eller mindre selv for når hun ikke ville gjøre som jeg sa - det var stort sett når hun ikke kunne tjene på det.

Det var først etter at Steffi var 15 måneder at noen forklarte lederskap for meg på en måte som både jeg, Steffi og Dag-Ove forsto. Jeg ble også fort smertelig klar over at jeg var nummer tre. For om Dag-Ove klatret til nummer 1 var jeg og ble nummer tre.

Det var først når jeg fikk Leia i hus at jeg orket begynne å klartre. Nå var det viktig at jeg var sterk og klar fordi hun skulle ha en klar leder. Når jeg ser det tilbake på de to siste månedene har jeg skiftet litt person, jeg går også mer rakt og oppreist når jeg er rundt hundene. Jeg bruker hele stemmeregisteret. Hurtigheten har kanskje også tiltatt noe, men det er jeg litt mer usikker på. Men jeg har brukt veldig mye tid på Leia. Steffi har nok følt seg litt ignorert fra min side. Ikke har jeg stresset dressuren, har knapt tatt henne med på trimturer. Har gitt henne mat om morgenen med liten entusiasme trygg på at hun får nok oppmerksomhet fra matfar. Noen mener at vi diller så mye at vi vanner ut lederskapet fordi vi ikke klarer å bevare intensiteten.

I går trente vi litt dressur inne og jeg innså at jeg ikke var nummer tre. Jeg skal ikke gå så langt som å hevde at jeg har blitt nummer 1, men jeg vil påstå at jeg i alle fall er blitt nummer to. Nå var det nok med et blikk så roet Steffi seg betraktelig. Om selvtilliten min vokste - ja det gjorde den. Jeg innså en ting - leder er noe du må velge å være. Jeg tror jeg skal velge det hver dag.

Apport

Like før jul startet det opp apporttrening her i Hammerfest. Steffi har deltatt, men mer noe treg progresjon tidvis. I går fikk vi satt inn et lite støt og konklusjonen er: hun vet hva hun skal, men hun gjør det når hun har lyst. Min vurdering av det - er hun en smule tispete rett og slett? My girl Steffi! Steffijenta.

4 måneder stor

I dag er prinsessen 4 måneder, altså har hun bodd hos oss i to. Det virker som en evighet, som vi alltid har hatt henne. Noen hevder at sosialiseringsperioden stopper ved 12 uker, noen sier 16 uker. Nå er den nok definitivt over.

Hennes matlyst kan konkurerere med de fleste. Hun er raskere enn noen andre i familien. Hun kan slå Steffi i jakten på en leke om de har like lang avstand til objektet. Samtidig er hun eierkjær og hun har relativt god hørsel.

Denne uken har det løsnet litt med tanke på innkallingen. Jeg blir mer og mer sikker på at hun forstår innkallingssignalet. I tillegg sitter hun forventningsfullt og venter på å få seg kobbel når vi trener på å gå i kobbel og hun går som den prinsessen hun er, ofte i alle fall.

Hva blir analysen og konklusjonen av dette? Vi synes å være i rute - om en ikke ad modum Landin så i alle fall i forhold hva jeg finner rimelig. Hennes barndom begynner å gå over i pubertet og krav. Det har vært en fin tur, men jeg føler at vi har den mest spennende tiden foran oss.

Skulle jeg gjort noe annerledes ville jeg nok bytrent henne enda litt mer, og jeg konstaterer at det er en mer takknemlig oppgave å ha valp om sommeren.

Vi er så fornøyd i dag at vi har invitert bror Ajax på besøk. Vi får se om det kanskje blir et vaffelhjerte eller to på "bursdagsbarna" Hurra for prinsesse Leia av Skaididalen:)

Å lage feller for sin hund

Leia er og blir et matvrak så lenge det ikke er snakk om oppbløtt tørrfor, men selv da spiser hun anstendig. Tørrt tørrfor går ned med en hastighet som formel 1 - løpere misunner henne. Jeg leste en plass at matlyst er en av de tingene det legges for lite vekt på i avl. Denne jenta sulter i alle fall ikke. Det betyr at hun også er interessert i det meste annet i tillegg, for å sjekke ut næringsverdien.

Så da jeg så at hun slikket i en av koppene på stuebordet var det på tide med provkasjon. Jeg la en osteskive på kanten av bordet og det tok ikke lang tid før hun forsøkte seg. Nei og eksplosjon. Hun var lei seg, men var hun tilstrekkelig lei seg til at hun ikke kommer til å prøve seg igjen? Vi får se. Det er noe merkelig likevel, i å lage en felle for de man er glad i. Samtidig så er et feiltrinn om det er eierskapt eller hundeskapt en sjanse til korreksjon og forbedring. ¨Når det er sagt hadde jeg nok foretrukket og aldri måtte korrigert. Andre vil si at det beste hadde vært at det aldri sto en kopp alene på stuebordet. Det er vel et ordtak som heter at det er vanskelig å lære gammel hund å sitte...