Sitt, bra. Sitt, nei, sitt.

Vi er gode å produsere unnskyldninger for tiden for ikke å komme oss noe særlig ut. Vi venter på bedre vær, bedre føre, bedre klær for å nevne noen. Men fløyten og dressuren er tilbake. Jeg innrømmer at det er litt mye godbit om dagen, men det er kos og det gjør at vi øker hurtigheten enda litt.

Det er Jon som skal føre hund til vinteren. Primært er det Sam som det skal satses på, sekundært ønsker vi å få Leia AK-premiert. Hvorfor trener jeg da dressur på disse? Det er en kjennsgjerning at Jon trenger så vidt å plystre så sitter de begge stødig som saltstøtter, for det meste i alle fall. Lederskapet er ikke noe man kan overta, det er noe man må gjøre seg fortjent til.

Så nå trener vi sitt og bli sittende uten noen spesiell provokasjon, så skal vi øke etter hvert.

Da er vi i gang

Dagens dressurøkt var den første på meget, meget lenge. Jeg tror faktisk ikke jeg har trent dressur siden jakta.

Alle hundene fikk sitt.

Embla trente apport. Hun er en sikker apportør på jakt, men vi trente noen økter mest fordi hun også skulle få litt individuell trening.

 Leia trente sitt med provokasjon og var imponerende. Gledelig var at hun responderte rimelig momentant på fløyte. Dette gir håp for fremtiden. Nå ligger hun og slapper av i kurven sin. Det er viktig å samle overskudd.

Cali var også rimelig imponerende på sitten. Viktigst var at hun ble sittende etter kommando og ikke hadde lysten til å reise seg etter kommando.

Sam viste at han kunne alle kommandoer, men han viste også at han har sin egen vilje. Jeg var så tåpelig at jeg sendte ballen under gjerdet og da ble den borte, men Sam ville absolutt sette etter for å finne den. Det ble det ingenting av, men det var en nyttig provokasjon å ha en hund som ville gjøre noe annet enn det jeg ville.

Jeg har kastet et blikk på terminlisten i dag og det ser ganske oppløftende ut. Det vil si vi har noen måneder å gjøre det på. Vi får vel bare trene videre. Dressur, så fjell, så jaktprøver. Vi er i gang igjen.

Hva er rimelig pris for en fuglehund?

Jeg har før diskutert valpepris. Man vil gjerne ha betalt for innsats og det bør være forskjell på dokumentert og ikke-dokumentert hund - det være seg helse, jaktprøver og utstilling.

En annen debatt er hva er rimelig pris for en godt premiert jakthund. Det er ikke enkelt å komme fram til noe entydig svar. Jeg ser det foregår en diskusjon på facebook. Noen synes 30 000 er mye for en ferdig trenet jakthund på 18 måneder. Det som er helt sikkert er at 30 000 er mye penger for de fleste av oss på en gang. Det er forresten 12000-15000 også, men det er ikke til å komme bort fra at de første årene koster en hel del i røntgen, vaksine, for, evt kurs osv. Jeg ble en gang spurt av en potensiell valpekjøper hva det koster å ha hund. Det er mange som har forsøkt å sette opp lignende regnestykker, men det går fort unna selv med en frisk hund. Selv om du ikke skal på utstilling eller jaktprøver koster det fort å ha hund. Det er få inntjeningsmuligheter på hund, og selv om du avler en hel del skal det noe til å gå i pluss.

Jeg tror ikke 30 000 er mye for en hund - forsåvidt heller ikke for den rette valpen - men det gagner ikke rasen å drive valpeprisen oppover. Det koster fort å ha hund og det er det like greit å være ærlig på.

Når avlen går fremover

Snakket med en godt voksen mann i dag som nå hadde sin 6. hund innen samme rase og mente at akkurat denne var den helt spesielle. Jeg kjente at jeg ble fornøyd inni meg fordi det gav meg følelsen av at avlen går videre. Det beste er enda i vente.

Vi tenker avl med tanke på rasens fremgang og samtidig er det slik at for mange er den hunden man hadde før den store. I letingen etter avlspartner har vi også sett på flere avdøde hunder. Nøkkelen til fremgang kan også ligge tilbake i tid. Jeg husker jeg leste et intervju med Vibeke Skaar i fuglehunden om hennes Happy som hun nok trodde var hennes hund med stor H. Jeg er ikke fremmed for at Tinka var Jons hund med stor H. Kanskje er Leia hunden med stor H. Men er vi ærlig i avlen har vi alle sjanser for at avlen skal gå videre og da har vi den beste hunden i vente og det er en optimistisk tanke.

En hyggelig melding

I dag fikk jeg en hyggelig påminnelse om å sende inn resultatene til Leia til årets unghund engelsk setter. Hun kunne ha gjort det bedre, vi hadde satset på å ha et par poeng mer, men det er alltid hyggelig å bli husket.

Leia slapper av og har absolutt hvilt seg i form. Hun virker fit for fight. Hun gleder seg nok bare til å komme ut på fjellet igjen, men vi har gått litt i dvale her i gården. Det er andre ting som også skal gjøres. Leia var så heldig å være i Alta i helga som var. Vi forsøkte henne ute på et jorde da og hun trengte en påminnelse om hva avstandssittsignalet var, men så begynte ting å falle på plass. Vi gleder oss til å ta fatt igjen. Forhåpentligvis blir det noen AK-starter i 2012. Spennende!

Nytt fuglehunden

Det er få blader som har så mange gode leder som bladet fuglehunden. Det er kanskje fordi redaktøren skriver en leder med gode refleksjoner, så skriver hver av raseklubbene sine ledere og totalt sett blir det mange gode lederartikler.

Engelsk setter-lederen var kanskje den beste, fordi den tok opp noe essensielt. Skal vi komme fremover som rase må vi være litt rause. Vi må være åpne for andres suksess. Vedkommende skribent som forsåvidt kanskje kom med det viktigste bidraget til jubileumsboka slik jeg så det - tanken om at avlen kanskje går fortere fremover om vi ikke alle bare må avle på "gammelhunden"- hadde mange gode poeng. Det viktigste er at det er mange engelsk settere som lykkes og det må vi glede oss over.

Bare her i Finnmark har vi utrolig mange gode hunder og det har vi all grunn til å være stolt over. Det betyr at når vi oppnår gode plasseringer her kan vi gjøre det hvor som helst. Det er ingen grunn til å stå med lua i hånda og tro at alle andre har bedre hunder enn oss. Vi har et bra materiale i fylket som vi kan utvikle videre. Dette er godt illustrert med at jeg fortsatt mener Leia kom til Arctic cup som en underdog, hun var på ingen måte blant de mest profilerte vinteren 2012 inntil Arctic cup - til det hadde hun stilt på for få prøver.

Det beste med andres suksess er at det gir oss et bredere avlsmateriale. Mange vil hevde at det er noe galt med oss som stiller på jaktprøver, at jaktprøver er langt fra vanlig praktisk jakt og at hundene må trenes spesielt til jaktprøver. Til det vil jeg sitere en av mine kolleger som sindig hadde sagt til dommeren da dommeren var meget entusiatisk over en flott prestasjon av vedkommendes pointer "vi gjør det bare som vi gjør når vi er på jakt". Jeg er den første til å innrømme at jeg har lurt på om Leia hadde gjort det bedre i høst om man hadde trent mer med andre, men som høsten ble prioriterte vi det vi hadde mest tro på der og da. Vi har ingen tro på å legge til mange provokasjoner som vi ikke har kontroll over før vi mener hunden er klar for det. Hunden må utvikle seg i sitt tempo og det passer kanskje ikke med terminlista, men det får så være, det kommer alltids nye prøver.

Hverdagshunden

Det er mest hverdager - uansett hvordan vi snur og vender på timeboka er det flest hverdager for de fleste av oss. Noen hverdager er litt mer strevsomme enn andre. Hunder skal luftes, trenes, fores, jobben skal ha sitt og slik går dagene.

Det hender at jeg har korrigert hunder mens vi har hatt besøk uten at de som har vært på besøk egentlig har skjønt hva hunden gjorde galt, men ganske sikkert har hunden skjønt hva den gjør galt. Det er dette som er så fascinerende - man ser så godt på hundene når de vet at de gjør galt, men de ønsker å prøve seg likevel. Det hender dessverre så alt for ofte at konsekvensen fra eiersiden ikke er så konsekvent som den bør være. Da jeg kom ut fra badet og fant Leia i sofaen da skjønte jeg at dette var et produkt av manglende konsekvens. Hunden må gjerne ligge i sofa 24 timer i døgnet, men da fordi vi har blitt enig om at det var greit. Leia og jeg hadde ikke en slik enighet.

Betyr det så mye hva de gjør i hverdagen? Er det ikke oppførselen på fjellet som teller? Jeg bruker vel å si at den eldset er den mest ulydige, men hun er også den vi stoler 100% på i fjellet, så har man kanskje ikke brydd seg så hardt om hverdagsdressuren når man vet det holder på fjellet, men det går ikke når man har tre andre som tidvis trenger noe dressur. Man blir rett og slett gal om man har fire hunder som går rundt og tasser etter eget forgodtbefinnende. Leia vil helst ligge i sofa, Cali vil helst ha kos, Sam vil helst leke og Embla vil gjøre som hun vil. Så inne trener vi mye passivitet. Det vil si ligg på plassen du blir tildelt inntil du får beskjed om noe annet. Slik går dagene. Det er mest hverdager. Hundene må altså kunne mer enn bare jakt.

Støvete premieglass

Det er varierende vær, og lett fugl så vi har tatt hvile til et helt nytt nivå. Det gir rom for nye aktiviteter som vasking og stabling av premieglass. Så i dag gav jeg meg i kast med oppgaven under mild oppfordring kan jeg si. Jeg hadde vel ikke vasket det første da jeg fikk beskjed om at stetten også skulle vaskes - ingen unnasluntring.

En aktivitet som vasking gir rom for mimring og jeg husker da jeg hadde tatt min første, forsåvidt hittil min eneste premie med Leia, vi var ikke på premieutdelingen så noen andre hadde tatt i mot premien og da jeg fikk den sa jeg som sant var at jeg var mest interessert i kritikken. I dag er jeg mest fornøyd med glasset. Det er en liten påminning om det som har vært. En gang kommer jeg nok til å sette meg ned med noe i glasset og tenke at Leia, Leia er en bra hund, og det var moro å få premie. Det heter seg at hundene blir bedre og bedre dess senere på kvelden det blir.

Vi har bestilt oss en hundespark og lurer på om vi har tenkt å bruke den mer enn kickbiken og svaret er definitivt ja, men vi gleder oss også til å ta fram skiene. Det er bare motet som må boostes litt. Men når vi først tar av, ja da skal det gå unna.