mandag 23. desember 2013

Da er 2014 planlagt

Terminlistene for neste års prøver kom for noen dager siden, men først nå har jeg satt meg ned for å se på disse. Det ser ut som jeg kan feire bursdag på prøve i år. Vi får se om vi får det til.

Det er et fantastisk apparat som er i gang for at vi skal få dokumentert hundene, konkurrert litt og ikke minst treffe nye og gamle venner. 2013 er nok året jeg virkelig har fått øynene opp for den enorme dugnadsinnsatsen mange legger ned for at prøvene skal kunne gjennomføres på en ordentlig måte. Mest imponert ble jeg av Midt-Troms fuglehundklubb som hadde klart og dra i land et fantastisk arrangement på Senja. Her var det mange involverte som bidro til at vi fikk en fantastisk prøve. De sto selv for alt av overnatting og mat, respekt!

Dette med prøver er litt komplisert for mange. Det er også et moment at det er ikke den billigste fritidsaktiviteten man kan drive på med. Dessuten er det rimelig tidkrevende. Jeg har brukt en del tid til å reflektere over dette. Når man selger valper vil man gjerne at valpekjøperene er med på å dokumentere valpene, i alle fall ønsker man å selge til jegere, og det er opplagt hva man skal si om man vil kjøpe valp. I sommer var vi så heldig å ha besøk av en flott familie fra Sverige som sa de rette tingene da de ringte for å høre om de kunne få kjøpe sin første valp. Ikke nok med at de sa de riktige tingene, de fulgte dem også opp i ettertid. Stoy er jaktchampion og Jon er stolt oppdretter. De viser at det går an.

Vi håper på et rikt rypeår neste år. Vi har vel et slags mål om å prioritere enda mer jakt til neste år og så håper vi på valper. Det blir uansett et spennende år. Man har aldri fritidsproblemer når man har hund. Ønsker alle lesere en god jul og et godt nytt år.

søndag 22. desember 2013

Apport: Om den betyr så mye for deg, voffor henter du den ikke selv?

For en tid tilbake fikk Jon en skjorte med headingen "Hunder for selvbestemt apport" - overskriften er en av plakatene på denne skjorten.

Jeg har før blogget en del om apport. Apporten er en bøyg for mange og meningene om apport er mange. Julen er en fin tid å trene apport på.

Vi trener apport for å sikre en human jakt. Vi ønsker hunder som vil lete opp og hente inn evt. skadeskutt vilt for oss. Dette fordi hundesnuten er mye sikrere enn vår ide om hvor fuglen falt/ligger. Vi trener ikke apport fordi vi er for late til å hente fuglen selv. I de tilfellene fuglen er død når den treffer bakken er en stødig apportør også den sikreste garantien på at man får fuglen med seg hjem. Det er vanskelig å argumentere for at vi jakter ryper for kjøttauk, men vi hevder å behandle viltet og naturen med respekt.

Hvordan trener man apport? Vi trener en del valpeapport. Begge bretonene vi har nå har vært lystapportører. Det er hyggelig, men det er også opphavet til noe rot. Når de kommer glade mot deg med en sko i munnen hender det at skoen blir liggende der den gir den fra seg, dette er selvfølgelig alltid eiers feil, men like irriterende når man har dårlig tid og skal ta på seg begge skoene samtidig.

Noen har begynt å skille på lydighetsapport og tvangsapport. Det er tidvis litt vanskelig å se forskjellen. Slik jeg har forstått det trener man lydighetsapport uten å påføre hunden smerte, men tvangen er der like fullt. Dette er ikke noe hunden kan velge å gjøre.

Det er ikke alltid like vakkert å se på apportinnlæringen, for det hender at hundene blir veldig lei seg og tidvis vegrer seg noe, men det er direkte nydelig å se en hund som virkelig har kommet over bøygen og lært seg apport. Dette er en stolt og glad hund. Vi har hørt at man kan ta apporten på en hund for å knytte den nærmere eller ta den "litt ned", vi har aldri opplevd dette da vi har som mål at hundene skal være minst like glad som de var før vi begynte med apporten som når vi er ferdig.

Du som leser dette vil kanskje tenke at den virkelige grunnen til at vi gjør det er at vi trenger det til jaktprøver i vinnerklassen? Jeg lyver om jeg sier at det ikke er en motiverende faktor, men jeg tror at vi jobber med hunder med så mye jaktlyst at om de ikke lærer en ordentlig apport står man der i fjellet med en hund som vil gjøre alt annet enn å apportere når det koker rundt en. Dessuten tenker vi at det sier noe om dresserbarheten til hunden, og det er alltid greit å vite noe om før det avles.

søndag 15. desember 2013

De mange veier til Rom

I år har vi nok fremfor alt diskutert metode når vi har diskutert hund rundt kjøkkenbordet. Det har gått veldig mye i metode. Mange instruktører jeg har enten gått på kurs hos eller snakket med forfekter at man må finne sin måte å gjøre det på. Noen hevder og ha funnet svaret, og at dette vil kunne fungere for alle.

Vi har vel funnet en slags balanse i heimen. Alle hundene er rimelig momentane i stoppen. Innkallingen er kanskje ikke alltid like god, men den fungerer. Det slår meg at de er kanskje trent etter de samme prinsippene i utgangspunktet, men nei de er ikke trent helt likt.

Cali er vel den som er trent som hunder flest. Jon har alltid forfektet at hunden bør være gjennomdressert før den får være med ut i fjellet. Cali fikk rase rimelig udressert rundt i fjellet, jeg vil vel påstå at jeg trodde hun var bedre dressert enn hun var. Leia hadde noen få sånne økter, men ikke til sammenligning så mange som Cali. Det var lenge en viss spenning i heimen i forhold til Cali og AK. Ville det kunne holde i fugl. Det har holdt i støkk og i fugl, ikke en gang er hun sendt ut for ramping. Ut i fra dette lille utvalget er jeg bare overbevist at det er mange veier til Rom, man kan komme i mål, men forskjellen i individene er så store at det er ofte vanskelig å lage allmenngyldige regler. Så man må kanskje finne ut hva som passer for en selv. Og nå går jeg ut og tar en liten økt.

fredag 13. desember 2013

Lykken er en kanskje to

I forhold til at man planlegger kull tenker man også noe over plassering. Det er en gang sånn at vi ønsker at hundene skal bli jaktet med, men vi ønsker også at de skal få stille på prøve. Aller mest ønsker vi at de skal havne hos noen som har tid og overskudd til å drive på med hund. Vi har snakket en del om det. Mange virker å ha sin første hund som "the one". Har det noe å gjøre med at man lærte så mye sammen med denne hunden? Har det noe å gjøre med at man hadde mer tid til den ene? Har det noe å gjøre med at man levde mer sammen med den ene? Er det slik at når hundegalskapen tar over og antallet øker at man plutselig sitter der med flere halvgode hunder?

Mitt mål med Leia var helt klart. Jeg skulle få ut potensialet i hunden. Mange vil kanskje si at vi lyktes - dog ikke i utstillingsringen. Jeg er i alle fall med på at Leia selv kunne tenke seg utrolig mye mer jakt, tur og annen trening. Jeg tror nok samvittigheten er renere når man har en og kanskje to. Det er den største grunnen for at vi ikke tar valp på neste parring. Vi har de vi har og skal realisere deres potensial etter det vi har tilgjengelig av tid og ressurser, så kommer det nye parringer hvor vi definitivt må ha valp.

Løpetiden som lar vente på seg

Jeg sjekker Cali nærmest daglig nå. Hun er senere enn hun pleier, men det er litt så jeg håper hun venter til etter jul så vi kan være med på den spennende begivenheten. Det blir mitt første valpekull, men Jons femte. Jeg er nok mer spent enn Cali. Cali lever i relativt uvitenhet og synes hun har det kult i kurven sin. Det blir nok mer oppdateringer.

mandag 9. desember 2013

Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet

Det har vært en eventyrlig forrige uke. Man blir aldri så lite starstruck når man sitter få meter fra Anders Landin. Jeg kan særlig valpefilmen hans nesten utenat og jeg kan til stadighet slå om meg med sitater fra boken hans. Jeg digger måten å trene hund på. Han innfridde så til de grader. Det slår meg at klare hundedressører ofte er veldig klare forelesere. Jeg kjente nesten litt for å sitere Nordahl Grieg i diktet om Viggo Hansteen da vi forlot skytterkollen og julemøtet til Norsk Engelsk Setter Klubb "Sent gikk de ut i natten. Rikere følte de seg."

Men eventyret sluttet ikke der. Det bar tilbake til Säffle og denne gangen var det Sam og fasanene som var i fokus. I sitt første slipp bestemte Sam seg for at dette var fugler han mestret og han fikk rikelig med fuglearbeid og rikelig med felling. En annen fuglehundmann sa en gang at fuglearbeid er som balsam for sjelen. Men der flinke fuglehunder er samlet er det ofte samlet flinke fuglehundentusiaster. Det ble pratet mye hund og delt mange tanker og jeg fikk mye å gruble på. Det eneste jeg vet nå er at jeg ikke vet. Det er mye å lære.



mandag 2. desember 2013

Here we go again

Det er nå snart to måneder siden vi trillet bilen innpå gårdsplassen etter nesten to måneder på prøver og jakt. Akkurat da var vi slitne og fulle av inntrykk. Vi telte i det lengste på knappene for forus open, lot det være, og fratok da mulighetene til Sam til å gå helt til topps i kåringen om årets unghund for stående fuglehund. Vi hadde likevel nådd mer enn vi tenkte. Sam kommer til å få den gyldne apportbukk som årets unghund for breton og det i skarp konkurranse så vi er godt fornøyde. I tillegg ble han med minst mulig margin også årets vinner av appetittcupen for unghund.

Men nå er det slik at vi på ny ser etter terminlistene. Vi har ikke helt klart å definere målene for vinterprøvene. Det er helt klart at vi vil bruke vinteren på å få Sam over i VK og det aller helst fortere enn svint. Det er nesten så vi synes det er litt synd at de ikke kan stille i AK før de er to.

Leia ville det vært veldig kjekt å få premiert i VK og Cali skal vi avle på.

Det er liksom ikke de kule hårete målene som høystatusløpene gir. Selvfølgelig kan man tenke på NM vinter, men i år ligger den jo litt ubeleilig til med tanke på påsken og ønske om å slå to fluer i en smekk.

Moralen her er at det går under to måneder fra man er sånn passe lei av å være på reisefot til man på ny vender blikket mot jaktprøvene.

søndag 17. november 2013

Hvor blir fuglehunden formet

Hva skiller fuglehunden fra andre hunder? Nytten du har av den på jakt i fjellet.

Det er etter hvert klart for meg at en hund formes i fjellet. Det er ikke de 10 dagene man er på jakt i året, det ligger mange treningstimer bak de fleste av de virkelige gode. Mange vil oppleve at det ikke er nok med helgetrening og i de hardeste periodene er det nesten å regne som en egen livsstil.

Det kom opp i en tråd på facebook at hundene er mindre i fjellet som en påstand. Jeg tror nok helt sikkert at det stemmer og i alle fall for de store konkurransehundene. Før hadde mange av disse personlige trenere som lå i fjellet hele sommer/høst og trente.

Nå skal vi på ferie til syden og har mer enn nok med å plassere disse hundene i de ukene vi er borte. Enkelte har andre hobbyer i tillegg til hund, og noen av disse kan ta ganske mye tid. Dessuten må  man ha en jobb til å finansiere galskapen. Det er utrolig mange ting som tar fokus fra hund og hundehold. Likevel har jeg aldri sett noe annet enn at en fuglehund blir formet i fjellet og til vår fortvilelse kan det gå veldig lang tid før vi ser de virkelige resultatene, men for de fleste vil resultatene komme. Det er et spørsmål om tid.

lørdag 16. november 2013

Med avlsrådets velsignelse.

Det er en ny dvaletid. Vi tenker oss litt om, legger nye planer, har en rolig tid med hundene. Litt vedlikeholdstrening, ute og leter etter fugl. Litt justering i fuglearbeid. Den store planen før prøvene tar løs er å parre Cali med Bekkauren's Mailo og avlsrådet i bretonklubben har gitt sin velsignelse.

Jeg har bare vært ute med Cali etter at det ble vinter og hun har funnet sine fugler. En gang fikk hun sterk provokasjon fra en engelsk setter og det ble til at hun startet da engelsk setteren startet, men satt momentant på kommando. Dagen etter reiste hun flott og satte seg på kommando. En annen dag ble hun stående da flokken gikk da fører kom til og det er langt unna den hunden jeg var i tvil om noen gang ville ha akseptabel dressur for AK. Cali er den første hunden jeg har ført i AK, og hun har ikke blitt avsluttet en eneste gang for at hun rampet seg ut, noe som virket som en sikker vei ut mens hun gikk i UK. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor hun har blitt lydigere. Jeg tror det har å gjøre med erfaring, jeg har ingen annen forklaring.

Det er alltid et sjansespill med en hund, og kanskje spesielt med importene. Det er ikke tilfeldig at Cali ble Cali. Man ønsket denne kombinasjonen fordi man tenkte det ville gode viltfinnere. Vi var veldig spent på hoftene som viste seg å være en suksesshistorie. Cali har vist seg som eminent jeger. Hun finner sin fugl og hun reiser for å drepe. Det som jeg ser som den største forskjellen på henne og andre fuglehunder jeg har hatt befatning med er at Cali står veldig nært på fuglen.

Så nå skal det bli nye boller eller baller for Cali. Det eneste som er sikkert er at jeg på et eller annet tidspunkt skal ha valp etter Cali. She is one of a kind.

tirsdag 29. oktober 2013

Long time, no news?

Det er lenge siden det er skrevet noe nå. På mange måter reflekterer det litt hvordan den siste tiden har vært.

Det har vært mye utenomhundlig som har skjedd. Hverdagen har tatt en ny form og det har krevd  både tid og energi.

Likevel - vi har hatt tid til en hel del. Vi har vært på jakt, men fuglen gikk på lang avstand og gjerne i flokker.

Størst på hundefronten er riktignok at Sam har flotte A-hofter. Vi er meget fornøyd med det. Han er resultatet av en spennende parring og jeg tror nok at han kan gi et viktig genetisk bidrag til den flotte bretonstammen vår.

Vi har sittet litt  på gjerdet angående om vi skulle delta på det siste høystatusløpet for unghunder i høst. Det ble til at vi ble sittende og nå virker det ganske opplagt at det ikke blir noe. Litt synd. Jeg husker fortsatt det første komplette fuglearbeidet til Sam som var på rapphøns. Det var første gang han slo Leia i fugl. Reisen var djerv. Stoppen var kontant. Det er Sam i et nøtteskall. Han er hund for de store fuglearbeidene.

Det har vært en lang høst med mye hund. Det er mye som skal fordøyes. Jeg har lært masse av å jobbe med hund, men jeg tror ingen høst har vært så lærerik som denne. Det har vært intenst. Jeg er ikke en gang sikker på hva jeg har lært. Tror jeg finner det ut etter hvert. Du kan være med på min tankereise i vinter.

onsdag 9. oktober 2013

Hva har vi oppnådd?

Det har vært en lang høst og ut fra bloggen skulle man tro at ingenting har dreid seg om hund, men på en måte har det meste dreid seg om hund.

Leia hadde som mål å få VK-billett og jeg og Leia hadde veldig lyst å stille i sølvhunden. Leia fikk VK-billetten på første starten i høst. Hun gikk som en maskin. Hun fikk også en 2. AK samme uke og jeg og Leia stilte i sølvhunden uten at det ble så mye å skrive hjem om.

Cali hadde som mål å få AK-premie og fikk premie på både sin 1. og 3. start. Hun hadde fugl i sin 2. også. Hun har tidvis vært nært 1. AK, men hun har også hatt et par utfordringer blant annet lemen i Telemark som gjorde at hun ble avsluttet da jaktlysten hennes favner bredt. Cali er en rå viltfinner og som fuglebehandler har jeg aldri sett en råere AK-hund. Hun reiser på avstand, gjennom kratt og helt sikkert gjennom ild om hun fikk beskjed om det. Hun har vist seg rolig i fugl og på støkk (noe jeg er stolt av når fuglen tross alt måtte støkkes). Hun har hatt en fantastisk progresjon og er nå på senhøsten det beste jeg har sett henne hva søk og kontinuitet angår.

Så er det Samster Sorensen eller First Bullet Samson Sorensen også kalt Sam - han kan man si mye om og mye er allerede sagt og en del vil nok også bli skrevet. Han vant unghund grand prix. Vi skal ikke være mer beskjedne enn å si at vi hadde håpet å vinne norsk derby med Sam. Sam fikk en fugletaking dømt som sjanse på fugl i semifinalen og dermed ble det ingen finale, da er det vanskelig å vinne. Sam har hatt en stigende formkurve og han har nettopp dratt i land 2 x 1. UK på en helg. Vi er stolte. De som har sett Sam på prøve må la seg imponere over den komplette roen til unghunden, og det er ikke fordi det mangler noe i reisen. Sam avstandsreiste inn begge 1. UKene sine denne helgen.

Totalt sett har vi hatt en god høst, men vi håper vi enda for noen gode jaktdager.

fredag 6. september 2013

Dere har gjort det bra med hundene forstår jeg

Vi var på et meget trivelig kaffebesøk og siden vi også er facebookvenner sa vedkommende det som står i overskriften. Vi var skjønt enig i at han hadde rett i det. Så ble det litt snakk om hva som måtte til for å få premie og da blir det alltid enda litt mer imponerende med premie.

Det var to av prøvestartene jeg var på hvor hele partiet hadde sjanse på fugl. Den ene gangen kom hele partiet ned med premier. Partiet besto av Leia og Cali. Det høres mye mer imponerende ut at paritet hadde 100% premiering enn at to hunder på partiet fikk premie. Den andre gangen kom Sam og Cali ned med hver sin 3. premie og Leia reiste seg langt bort fra sin premie. Frisk skal hunden være.

For å få premie er det en gang sånn at man må ha sjanse på fugl. Det var fortvilende å se en av de flotte unghundene med utrolig trykk gå slipp etter slipp uten sjanse på fugl. Dette til tross for at vi så veldig mye fugl. Det handler litt om marginer i denne aktiviteten.

Dess mer vi pratet om premier dess mer fornøyd kjente jeg at jeg ble. Det er fort slik at vi er veldig opphengt i 1. premier. Petter Northug har vel ikke gjort det bedre i så henseende etter at han dømte 2. plass til 1. taperplass. Jeg snur litt på det. For å få premie må hunden ha gjort ganske mange gode ting.

Vi skulle ønske at vi hadde utrolig mye mer fugl på hundene før prøvene, men tiden og fuglene var ikke på vår side, så med det spinkle treningsgrunnlaget i fugl vi hadde har vi gjort det veldig bra. Leia som fikk 1. AK skog på første start i høst hadde ikke hatt et rent fuglearbeid i høst før hun stilte på prøve. Det er ikke nødvendigvis vår stil å bruke prøvene til å sosialisere hunder eller på å monitorere dem i fugl, men slik ble det litt i år. Vi klapper oss litt på skulderen og sier at vi har lagt et bra treningsgrunnlag dressurmessig. Og jeg var ikke rent lite stolt da dommeren kunngjorde at av alle på partiet var det den yngste hunden, nemlig Sam, som hadde den best dresserte stoppen i fugl. Jeg skal ikke ta æren for stoppen, men jeg har tross alt gitt han mat, luft og kjærlighet i motsatt rekkefølge. Vi hviler litt på laubærene - vi har gjort det bra med hundene. Klapp på skulderen for oss.

tirsdag 3. september 2013

Man skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv. Min far siterte Øverland når  han mente det var på sin plass, og det hente det var på sin plass. Jeg traff en leser en gang som sa hun hadde vært så fornøyd med å finne en blogg om bare engelsk setter, men så ble det mer breton etter hvert.

Jeg postet et innlegg om at mor til vår store breton Sam var parret med en amerikansk hund og det gikk ikke lang tid før noen hadde kommentert "Bra at noen nærmer seg/ våger å avle på tilnærmet reine amerikanske linjer. Da først får vi se hvordan de virkelig er." Man kan kalle det paranoia, men jeg tok det ikke spesielt bra opp.

Generelt vil jeg si at det mest tiltalende med breton som rase er at rasen er så liten at alle unner hverandre den minste suksessen som er. Uten at andre gjør det bra har man ingen å konkurrere med og avle på. Andres suksess er absolutt å foretrekke. Dette skyldes absolutt at bretonlandskapet er overskikkelig fordi det er så få. Men i breton som andre steder diskuteres det høyt om importer. Diskusjonen gikk om jeg har forstått det riktig hardere før og man skilte hardt mellom europeisk og amerikansk breton.

Jeg eier en halv breton, riktignok er det ganske mye amerikansk i den halve jeg eier. Jeg må si at det er en tiltalende hund. Jeg har dressert mer amerikansk breton enn mange andre tør å innrømme at de har. Jeg har hatt mine klamme hender over importen som Jon hentet fra USA. Denne har jeg dressert helt selv da vi er et veldig godt team. Den første bretonen jeg så var også helamerikansk import. Locar's shooting star Zela åpnet øynene mine for denne rasen. Hva var det som imponerte meg så mye. Hun lå der som et slakt og når hun fikk beskjed fra eieren gjorde hun det hun fikk beskjed om så la hun seg ned for å slappe av.

Cali har et flott gemytt, god helse og er en god  viltfinner. Det er vel det de fleste ønsker i sin hund.

Meget innholdsrike uker

Det har vært innholdsrike uker. Vi har fått premier på alle hundene. Høyeste valør på Sam og Leia. Cali gikk for 1., men var en reis unna. Andre dag er jeg usikker på hva hun hadde fått om dommeren hadde sett fuglen som flere hørte. Hun hadde reis og hun hadde absolutt akseptabel ro.

Det jeg husker best er likevel da jeg full av melkespreng og med noe lavt blodsukker gikk meg fullstendig tom i myra etter en meget lang dag. Da var ikke jaktprøver gøy lenger og siden det har jeg ikke klart å få opp gløden til tross for utrolig positive opplevelser i marka.

Det er en gang slik at det er en tid for alt og jeg har innsett at spedbarnstiden kanskje ikke er den tiden da man prioriterer jaktprøver fremfor "alt" annet. Det er andre viktige ting som teller inn i det totale regnskapet. Jeg fikk ikke barnevakt og måtte trekke Leia fra første planlagte VK-start så får vi se hva det blir til i det store Sør-Norge senere i måneden.

torsdag 15. august 2013

Nå nærmer det seg

Ved en tilfeldighet fant jeg ut at partilistene til en av prøvene vi skal stille på i høst var klar. Plutselig slo det meg at jeg har vært altfor slapp med dressuren i det siste. Vil hunden sitte på støkk? Jeg gremmes over det dårlige forarbeidet. Jeg vet ikke helt hvor det slapp. Jo, er jeg ærlig mot meg selv så vet jeg hvor det glapp. Ferien tok dressuren. Den lille uken med ferie avbrøt treningen og jeg kom meg aldri i gang igjen. Litt usikkert om man skal lære av det. Så nå trente vi en økt i går kveld og en økt nå. Jeg er meget fornøyd med at apporten absolutt er mye bedre. Her gleder vi oss over så mangt.

Jeg har innsett at man ikke tar med seg en 6-7 måneder gammel baby på jaktprøve. I det lengste har jeg fundert på om det går. I tilfelle det går må det være som tilskuer.

Nå er det å pakke tingene vi skal ha med oss så legger vi ut på turne nummer 1. Deretter kommer vi hjem for en ukes tid. Så er det turne numer to. Det er ganske mye å tenke på. Nervene kom med de første partilistene, men som vi ville skrevet på facebook. Det gledes.

søndag 11. august 2013

Hva er det som funker?

Når hunden stikker av tross eder og galle, hva gjør man da? Løper man etter eller går man andre veien? Her strides det både av lærde og ikke fullt så lærde. Det hele koker ned til det ene store spørsmålet - hva er det som funker? Her er det klart at det er mange "hvis, om, at, men" - har hunden lært? Ofte har hunden lært og vet hva som kreves, men den gjør det den vil og driter i den som står igjen og skriker seg hes og rød.

Vi snakker så ofte om mange veier til Rom, og jeg filosoferer over om grunnen til at det er så mange veier er at hundene er så forskjellig. Vi bruker masse tid  på å forsøke å lese hunden, den gjør sånn da gjør vi sånn. Så det slår meg at kanskje er det rett og løpe etter en hund og galt å løpe etter den andre. Hva skal man da lære bort? Kanskje man ikke skal lære bort så mye?

Min flinke mann bruker ikke så ofte å gi veldig mye råd, og i alle fall ikke om ingen har spurt ham, men han bruker i blant å si "Sånn jeg gjør det...". For Jon har det funket, men kanskje funker det bare fordi han er han, og fordi han har hatt de hundene han har hatt. Hva er det egentlig jeg prøver å skrive? Det som ofte er erkjennelsen, at dess mer man jobber med hund, dess mer man opplever dess mer og mer ydmyk blir man og til dels mer forvirret.

Skal man gi et råd er det nok at det er viktigere å få hjelp til å finne ut hvilken hund du har enn å presse en oppskrift nedover en hund som trenger noe helt annet.

fredag 9. august 2013

sannhet og integritet

Da jeg begynte å blogge var det for å fortelle den usminkende sannheten om hundelivet, om opp og nedturer og fortvilelse. Kanskje har det blitt mer om oppturene enn om nedturene, fordi "alle" de andre gjør det. Er vi like ærlige på det som ikke er bra? For til syvende og sist så er det de fleste seg selv og sine linjer nærmest, og praten går i dette miljøet. Jeg har før sitert min venn som sa at dess bedre din hund gjør det, dess hardere prøver andre å finne feil ved din hund. Det er nok mye sant i det. Det er så uendelig mye å snakke om, det er helse, gemytt, fuglebehandling og er det dresserbart? Så har du jokeren - får de flinke folkene til fordi de er flinke? Vil de få til ethvert talentløst emne? Kan andre få til det de flinkeste får til?

På debattforum virker folk å dele seg i to leire; de som går på prøver og de som ikke går på prøver. Vi står nå foran en ny jakt og en ny prøvesesong. Det vil bli gode minner og mindre bra minner, det vil bli gledestårer og tårer i fortvilelse. Selv gleder jeg meg stort til å se Sam og jeg er spent på hva vi kan få til i voksenklassen.

Så var det den historien om nybegynneren som ingen snakket til da hunden begynte litt umodent, og det viser seg at den historien ikke er unik. Nybegynnere kan visst gå lenge på fjellet uten at noen tar kontakt. Jeg skjemmes over å høre det, men jeg tror dem. Hvorfor skulle disse komme tilbake? Selv har jeg aldri opplevd noe lignende, så ja jeg anbefaler absolutt å stille på prøver i fylket.

De har kommet til meg oftere og oftere disse ordene fra en meget erfaren hundemann "det er noe med de alle". Han har nok rett, men når man snakker med folk så høres det ikke slik ut. Det gjør at det er enda vanskeligere å komme med det som ikke er så lett. I sannhet så er ikke fuglehund så lett. Det er et individ med sine særegenheter på godt og vondt, og de har sine dager de som oss. Veien til å lykkes går vel gjennom å innrømme hva som ikke er så bra.

torsdag 8. august 2013

Blir det varmere nå så...

Da vi gikk rypetelling her om dagen var det helt absurde forhold grunnet varme, men vi var flinke til å dynke hundene og hundene var flinke til å dynke seg selv. De gjorde en helhjertet innsats under meget vanskelige forhold.

I går var det like varmt. I dag er det også varmt. Denne varmen må gå over snart. Gleden av å bo nordpå er i ferd med å skli over i irritasjon for egen del. Det er tid for å tørke støv av hundene og ta dem i bruk, men med dette været får man jo ikke gjort noen ting. Det er en slange i et hvert paradis.

onsdag 24. juli 2013

8000 treff

Nå har det vært 8000 treff her inne. Noe som er rimelig bra for en så smal blogg. Eller som en av leserene sa da jeg traff henne - først var det jo en blogg om bare engelsk setter, men den har utvidet litt.

Jeg er usikker på hvordan rase som er mitt hjerte nærmest. Skjønt jeg er vel sikker på at det er individene og ikke rasen det går i.

Nå kaller familiære forpliktelser så det blir bare et klapp på skulderen til dere som er innom og leser. Håper dere har noe igjen for det.

tirsdag 23. juli 2013

På rosen skal dressøren kjennes

Det skrives ofte i hundeøyenmed at timing er viktig. Etter hvert er jeg blitt rimelig flink til å korrigere, men når jeg ser meg selv utenfra så mangler rosen og den rosen som kommer mangler timing. Det er som jeg må gjøre meg opp en mening om jeg virkelig er fornøyd. Det er der jeg må sette inn støtet.

Å dressere handler mer om ros enn om korrigering. En ting er at hunden skal lære hva den ikke skal, men den skal også lære hva den skal. Så fra og med i morgen er jeg et mer positivt menneske som ser etter det halvfulle glasset  i stedet for det halvtomme:)

mandag 22. juli 2013

Den korte lange sommeren - når apportkoden knekkes

Jeg har skjønt mye om apport som jeg ikke har skjønt før. Det har som det i blant gjør med hundene tatt tid å nå denne innsikten.

Man diskuterer himmelhøyt om tvangsapport er bra eller dårlig. Mange snakker varmt om lydighetsapport som er en mildere form for tvangsapport, men er det så langt unna?

Jon tok apporten på Leia i fjor. Dette var av flere grunner, men mest fordi det var han som skulle føre henne i norsk derby. Han har flere ganger fått forespørsel om å ta apport på andres hunder. Da jeg skulle trene med Leia nå i sommer var det den hardeste kjeven jeg noen sinne har møtt. Lærdom: Om Leia er en aldri så god apportør vil ikke en riktig gjennomført tvangsapport nødvendigvis overføres til en annen. Jeg trente hold. Jeg fikk henne til apportere bukken, men uten å påføre hunden smerte. Nå apporterer hun som en dronning. De som har peiling på teorien ville sagt at jeg tok lydighetsapporten på henne.

Myte nummer to er at hunden synes det er mye morsommere å apportere fugl. Her vil vi nok ikke få svaret, og kanskje synes hunden det er nettopp det. Jeg så stor forskjell på Cali på fugl og på bukk. Jon sa likevel at en hund som har knekt koden vil ikke skille på bukk eller fugl. I dag skjønte jeg at Leia har virkelig knekt koden. Det var en hund som var så giret at hun prøvde å mase på meg for at jeg skulle hive ut bukken. Lærdom 2: En hund som har skjønt det skiller ikke på bukk og fugl.

Hva har så overskriften med noen ting å gjøre. Det er en måned til de første prøvene. Det er 14 dager til rypetellingene starter. Denne sommeren som virket så utrolig lang da den startet virker ikke lang nok nå når vi har 14 dager å finpusse dressuren på.

Så var vi på bærtur

Jeg fant en håndfull med deilige bær forrige helg, så etter masse om og men bestemte jeg meg for å ta en liten tur for å se på de myrene jeg bruker å gå. Det er andre som også går der så jeg hadde vel ikke store forhåpninger all den tid jeg var ganske seint oppe.

Diskusjonen med meg selv var jo at jeg hadde ikke med kjørebelte og det er jo så slitsomt å ha med seg hund når du ikke har den bundet til deg. Eller er slitsomt? Cali og jeg la i vei, Cali i en hånd og bærbøtta i den andre, jeg hadde hele tiden mest i den hånden jeg hadde Cali, men slitsomt var det ikke? En godt dressert hund vil gå når den får beskjed, sitte når den får beskjed om det og ligge når den får beskjed om det. Totalt sett var det en flott opplevelse. Jeg følte vel at man fikk igjen for den tiden man har jobbet med hunden. Den helt klare fordelen av ikke å ha hunden i kjørebelte på bærtur er at du ikke har en hund som trekker i deg.

En erfaren hundeeier snakket en gang om hvor flott bærturene var akkurat for fuglehundene. De er med på tur, men turen handler ikke om dem og de må lære å stresse ned også i marka. Kanskje vi tar oss en bærtur senere også...

fredag 19. juli 2013

Når man ikke får vist fram hunden

Jeg har en tendens til å langtidsplanlegge. Terminlister studeres flere måneder i forveien. Avtaler om overnatting, og nå også barnevakt gjøres, og  hundene trenes målrettet. En dommer som hadde tilbrakt adskillige timer i bil sa en gang at "vis nå fram hunden". Det er ikke alltid like lett.

Mitt enkle mål for høsten er å bare konsentrere meg om egen hund. Alt annet enn egen hund skal bli irrelevant. Jeg skal ikke la meg sette ut av makker. Når man er opptatt av alt annet så blir fokus dårligere og sjansen for at man selv spolerer for egen hund er helt klart til stede. Nå er fokus å få vist fram hunden så vil alt annet ordne seg på sikt.

På apporten skal jakthunden kjennes - Embla I salute you

Det er mange måter å få erfaring på. Jeg har vært så heldig å bli kjent med mange ulike hundetyper på nært hold på kort tid. I dag har trent tre av disse i apport. Egentlig var det de ferske AK-hundene som skulle trene, men når jeg tok ut alle for lufting la jeg merke til at Embla bare var opptatt av den relativt ferske fuglelukten. Så jeg tok inn de andre og la ut apporten for Embla.  Gammelhunden Emblas utrettelige apportsøk var og er av en slik karakter at man blir stående å smile. Bedre jaktkamerat finnes ikke. Unghundene gjør så godt de kan, men de kan ikke slå Embla i sin målrettethet og lyst. Embla girer seg opp så hun blir rent andpusten og hun sparer seg ikke. Det er ingen som er i nærheten av å komme opp mot henne. Gleden gjør at man blar i den mentale minneboken.

Embla som var den første hunden jeg felte fugl for. Vi befant oss i det som på folkemunne heter "Det grønne helvete", navnet er ganske beskrivende for det er rimelig tett. Det hadde vært andre sjanser den høsten, men sjansene var ikke slik i bøkene og til tross for oppfordringer fikk jeg ikke løst skudd før steggen gikk opp denne gangen. Steggen gikk ned som den gikk opp, men hvor? Embla ble sendt ut i apportsøk og hun jobbet som i dag utrettelig til hun kunne presentere fugl. Da hadde hun forsert en bekk og litt til. Vi hadde aldri funnet den fuglen uten Embla, det er jeg sikker på.

Apporten har vært i fokus i år da det på fuglehundtinget ble bestemt at det ikke lenger skal utføres apport på skogsfuglprøver. Samtidig er det krefter som mener at apport bør ligge til grunn for enhver premie på jaktprøve og som et minste krav apportbevis. Apporten er kanskje den mest krevende øvelsen en fuglehund og hans eier er igjennom. På landstreffet til Bretonklubben for snart 14 dager siden var det tre Bekkaurenhunder i finalen. I en rimelig vanskelig apportkonkurranse gjorde kennelens hunder det ganske bra. Vi snakket om at dette sier noe om dresserbarhet og styrken av tvangsapport.

Monner en rype i fryseren? Nei, det blir mest som delikatesse og det blir kanskje noen middager i året. Det betyr på ingen måte at man ikke skal ha respekt for viltet. Det er bare gjennom respekt for viltet vi egentlig kan rettferdiggjøre jakten. Hadde det vært en katastrofe om rypen hadde blitt liggende igjen i det grønne? På ingen måte, men gleden over å ha felt ville ikke vært i nærheten av den samme om vi ikke hadde fått fuglen med. Vi vil og skal drive human jakt. Ikke minst skal vi finne dyret om vi skadeskyter. Det er et krav på storvilt, det vil nok aldri bli krav på småvilt, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre vårt beste.

I dag sto jeg igjen med følelsen at på apporten skal en jakthund kjennes, og i kveld er en ting sikkert - det var Embla som sto øverst på pallen. Embla I salute you.

torsdag 18. juli 2013

5 års planen: Finnmarkseventyret

Da jeg dro ytterligere nordover var det med en såkalt 5-årsplan. Tankegangen var sosialisme på sitt beste og litt eventyrlyst. Vi får se mye av staten i dette landet, riktignok betaler vi en del skatt, men jeg ønsket å gi noe tilbake ved å jobbe i et av fylkene med dårligst legedekning. Så det ble Hammerfest og jeg så for meg enten kirurgi eller en mindre plass på sikt, det ble ingen av delene.

Sommertid i Finnmark er kanskje ikke det som virkelig får fram sommerfølelsen hos mange, men sommertid er også tidvis en trist tid. Det er tiden hvor vi ser mange av våre venner pakke sekken og dra mot nye eventyr. Tidvis er sommeren også tiden hvor nye kommer til, men det er en gang sånn at det er flere som har flyttet enn som har kommet til. Særlig i år har jeg merket savnet av at man blir igjen. Det er ingen av de som jeg var i turnus samtidig med som er igjen i Hammerfest, en i Alta, men det er alt.

Klart man har tenkt på å dra sørover, men det har aldri blitt til.

Hva er planen videre? Nå når 5-årsplanen er over er vel planen å ikke ha en plan. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en fuglehundentusiast, men akkurat nå er det et viktig lodd på vektskålen. Mottoet for tiden er at man vet hva man har, men ikke hva man får.

onsdag 17. juli 2013

Where to go? What to do?

Jeg vet hva målet er. Hvordan skal man komme seg dit? Hvorfor gjør man som man gjør og ikke som man skal?

I går hadde jeg en fantastisk økt med Cali og en ikke så god med Leia. Så skal man gi seg på topp, men det gjorde selvfølgelig ikke jeg, ble bare så utrolig ivrig. Det er så gøy å jobbe med hund og det er så gøy når man får det til. Så er det rimelig frustrerende når det ikke går så bra.

Så kommer Jon hjem og da kan jeg fortelle om dagens opplevelser og så får man tips til hvordan man kan jobbe videre og sånn går dagene. Jeg er utrolig heldig som har en dag-til-dag-coaching, selv om det kan gå litt mye i hund i hverdagen.

Dette med å definere målet er jeg blitt mer og mer opptatt av. Nå trener jeg ikke om jeg ikke har et mål. Trening uten mål blir en slags herding og jeg er heller ikke konsentrert om jeg ikke har et mål.

I går var den store påmeldingsdagene. Diverse hunder ble meldt på tre prøver, med muligheter om flere. Jeg kjente at ved å gjøre det følte jeg litt ekstra press til å trene. Det blir en spennende høst, men det blir skummelt å ta steget over i de dressertes rekker. Jeg har bare stillet i UK. 



tirsdag 16. juli 2013

Tiden fram til eksamen


4. August skal vi til en slags avsluttende eksamen som en avslutning på dressurkurset vi var på i Juni. Hvordan har vi jobbet? Hva har vi oppnådd?

Leia og jeg er fortsatt på et stadium vi ikke har vært etter at hun ble voksen. Dog har jeg ikke trent med henne de siste 14 dagene, men nå skal jeg ta meg på tak igjen. Skjønt ikke trent... Det er i hverdagen vi gjør den viktigste treningen. Det er de sittøvelsene vi kjører når det skjer masse rundt som gir den gode magefølelsen. Leia har alltid en god forståelse om når vi trener dressur og da tilpasser hun oppførselen til øvelsen - og det uten problem.

En ting som jeg har lurt mye på er bremselengde. Når korrigerer vi? Vi kom fort til enighet? Når hunden viser vilje til å sitte og faktisk bremser ned så må den kunne ha bremselengde, dersom den derimot ignorerer kommandoen så er det en annen skål. Da må det gis beskjed om at dette ikke er bra nok. Så nå skal jeg ut med barnevogna og så skal vi forhåpentligvis trene litt når Mathea har sovnet.

mandag 15. juli 2013

Sommerens utfordring - sitt på støkk

Jeg har hatt et stabilt høyt hundeengasjement, men jeg kjenner det bygger seg litt opp mot høsten. I går fant jeg de første multebærene og da fikk man litt høstfølelse. Det har vært en del usikkerhetsmomenter knyttet til denne høsten og samtidig har vel planene aldri vært klarere.

Målet for høsten er klart. Sam skal få være unghund og så får vi se hva han får til. Han er en hund vi gleder oss til å jakte for. Så skulle vi gjerne fått de andre opp i vinnerklassen. Momentet det hefter seg usikkerhet ved for Cali's del er den berømte sitt på støkk langt ute. Eller sikkerheten er at da vinteren var over var støkk på avstand ikke en øvelse vi forventet hun mestret. Så vi trener, trener og trener. Det er dressur, dressur og dressur. Vi håper å få gjort unna dressuren nå i juli så vi får bruke august på å bygge opp hundene.

Jeg er så spent på hva vi kan få til og samtidig har vi lille Mathea som nok har parkert hundene en hel del. Men erfaringen med Mathea er foreløpig at alt er mulig. Det er et spørsmål om vilje og godvilje.

torsdag 11. juli 2013

De gale hundefolkene

Før jeg fikk hund selv hørte jeg om noen som planla ferien etter utstillingene og som tok fly sørover i romjula for å parre og så fly hjem igjen. Gale mennesker tenkte jeg den gang.

I dag sitter jeg og teller på knappene. Skal man reise sørover i jula? For blir det løpetid med parring i jula så kan sikkert hannhundeier parre på egen hånd, men klarer jeg å holde meg unna? Og skal man la være å bestille billetter når det med stor sannsynlighet kan bli parringsdøgn alle andre døgn enn de døgnene vi eventuelt er borte. Jeg innser det - jeg er blitt sånn gal hundedame. Skjønt det  har jeg vel visst en stund.

Og ferien. Også i år er den langt opp etter terminlisten til jaktprøvene, men neste år da skal vi har ordentlig ferie slik som "vanlige" mennesker har - eller skal vi det? I fjor sa jeg at det var siste året vi satset på det nivået, bare for å se at i år tar vi den enda lengere. Det kan bli morsomt å se hvor denne galskapen ender.

onsdag 10. juli 2013

Den humane jakten

Breton landstreff er over for denne gangen og hvilket arrangement? Komiteen kan slå seg stolt på brystet - det var flott gjennomført og også her var det rom for konkurrenten i oss.

Jeg meldte på Cali på apportkonkurransen i siste liten. Hun skjønte overhodet ikke oppgaven og jeg bestemte meg for ikke å mase på henne i og med at jeg ikke er ferdig med apporten. Jeg tenkte at dersom hun skjønte den har hun farten til å gjøre det store. Embla's intelligens var med på å felle   henne, men hun gjorde det absolutt bra og fikk en hederlig 5. plass tror jeg det var. Enda større stas var det at Bekkauren hundene opptok halvparten av plassene i finalen. Vi slo oss litt på brystet og sa at det var et slag for dresserbarhet, men ikke minst for tvangsapporten.

En stødig apportør er ikke bare en fordel i konkurranse, men når man skal lete opp skadeskutt fugl er en hund man kan stole på absolutt å foretrekke. Vi snakker om human jakt. Jeg fikk også en del gode tips jeg kan jobbe videre med så jeg reiste hjem mye klokere enn jeg kom - og det er ikke så verst det.

tirsdag 2. juli 2013

Leader of the pack - flokklederen

Programmet heter hundehviskeren på norsk, men på engelsk er oversettelsen leader of the pack.

I dag var han inne på det essensielle. Hunden er i utgangspunktet ganske perfekt, men det er vi som mennesker som påvirker oppførselen. Vi er med på å gi hunden god og dårlig oppførsel. Jeg har før sagt at vi har fire veldig ulike hunder og som til dels har ulik oppførsel avhengig av hvem de er sammen med. Hvorfor er det slik? Om vi opptrer likt ovenfor alle burde de være lik? Jeg ser at allerede der svikter resonnementet, for vi opptrer ikke likt ovenfor noen av dem. Vi opptrer forskjellig ovenfor dem alle.

Månedens mål er helt klart. Å være flokkleder. Det må nok skje noe med energien. Det er ikke en  ren treningssak. Det er en holdningssak. Step up - be a leader.

mandag 1. juli 2013

Det er mye som skal planlegges

Har brukt en del tid den siste tiden på å planlegge overnattingskabalen til høstens jaktprøver. Det hele inneholder jo mange om-er, hvis-er og men-er. Ikke minst er Mathea en liten joker i det hele. Ikke bare skal hundene være i form, men lille tulle skal også være grøtspisende for at alt skal gå i hop. Det gjenstår å se hvor godt vi får dette til. Joda, vi har forsøkt pumping uten at det var noen stor suksess.

Vi har ikke som mål å få flest mulig starter på hundene. Vi gir oss når og hvis vi når målene for høsten, men vi har helt klart noen ting vi ønsker å oppnå. Det er en spennende tid vi går i møte. Nå skal dressuren manifisteres og grunnlaget for en god fysisk form skal legges.

Så skal Sam på utstilling til helga. Jeg har helt sagt fra meg ansvaret etter galoppfadesen med Cali i ringen. Jeg skal passe Mathea mens Jon springer i ringen. Jeg tror jeg fikk den letteste oppgaven.

Det er nemlig landstreff i bretonklubben i Nordlysbyen Alta. Vi gleder oss. Vi tar det som en oppvarming til høstens logistikkutfordringer.

torsdag 27. juni 2013

Høna kom før egget, eller var det omvendt.

Jeg liker å lese historie, det har jeg alltid gjort, det er forbausende at også før i tiden varierte rypebestanden og man visste ikke helt hva som gav disse endringene. Man hadde da som nå mange teorier. Det virker opplest og vedtatt at smågnagerforekomsten har en sammenheng, det funderes på blåbærenes betydning, noen tror på parasitter og det virker som noen tror slavisk på jegernes enorme betydning og ikke minst fuglehundfolket. Det er veldig få fuglehunder som springer rundt og tar livet av rypene. Man vil nok se mange flere ryper med hund enn med støkk fordi man får dekket områdene bedre, men om flere fugler bringes for skudd sånn jevnt over det har jeg mine tvil om. Til det finnes det også mange udresserte hunder.

I følge avisen finnmarken mener finnmarkseiendommen at " Restriktive kvoter har ført til at få ryper ble felt i jaktsesongen 2012-2013". Nå var det vel slik at tellingen viste ekstremt lite fugl som gav enda lavere kvoter enn vanlig, men og si at det er kvotene som har ført til lite felling er vel å ta hardt i. Tallene viser at hver jeger felte 0,45 liryper per jaktdag noe som er langt under kvoten. Riktignok er det grunn til å tro at en del jegere som har gjestet Finnmark som tradisjon over kanskje tiår valgte å holde seg borte grunnet kvoteregulering og risiko for ikke å få jakte der de ønsket grunnet et noe krøkete regelverk. Det virker helt logisk at den lave fellingen er et resultat av den lave forekomsten av fugl. Jegere har da en viss selvjustis. Enten er det ikke fugl og da skytes intet, og er det lite er det heller ikke noe stas å skyte. Jegere har igjennom tidene aller helst høstet av overskuddet. Det finnes selvfølgelig groteske eksempler på arter som er utrydningstruet fordi noen har funnet stor verdi i enkelte kroppsdeler.

Det som er fascinerende er at 2011/2012 var et relativt godt år tellingsmessig. Kvoten ble ikke oppregulert sammenlignet med tidligere år med dårligere telling og man fikk et krack i bestanden. Jeg skulle ønske finnmarkseiendommen heller forklarte det i sin pressemelding enn å slå fast at det ikke skytes der det ikke er fugl.

onsdag 26. juni 2013

Tiden som ikke strekker seg

Det mest problematiske med flere hunder er og gi alle det den til enhver tid trenger. Så er det og tilfredsstille eget ego. Tiden var kommet for en ny monitorering. Hva er målene for høsten? Jo, jeg satt det som et klart definert mål å få premie på den skjønne lille bretonen som heter Cali. Man får ingen premier på Cali ved å trene en hund som heter Leia. Så Leia har måttet vike litt og Cali som nå er ute av løpetid er inne i varmen igjen. Det som er viktig for begge to er at dressuren sitter slik at de er komplett i ro i fugl. Det er den berømte AK-dressuren. Målet er enkelt og veien dit vanskelig. Sitt betyr sitt i alle situasjoner hvor hunden enn er.

Så er det å finne tid til trening. Det foregår en del ikke hunde-relatert aktvitet på sommeren og så er det ei lita snelle som skal ha sitt. Men vi gleder oss til høsten så får vi se hva vi har fått til.

tirsdag 18. juni 2013

Å se, men ikke ta til seg

TV-en brukes nok litt mer enn det som er fornuftig om dagen, men en av de tingene jeg ofte zapper innom er hundehviskeren eller "leader of the pack". Det er sjelden jeg ser programmet fra begynnelse til slutt, men jeg får alltid med meg et gullkorn.

I går var det ei dame som hadde vært på kurs hos Milan, men hunden var like ille for det. Hvordan kunne det ha seg? Det er da han kommer med gullkornet "Det er forskjell mellom å se og å ta til seg". Dette er en forskjell jeg har fundert mer og mer på den senere tid. Men det er det vi snakker om å gjøre tankegodset til sitt eget. Å se hvordan toppdressører gjør det gjør ikke en selv til en toppdressør over natten. Jeg har vel kommet fram til at veldig mye sitter i hodet. Det er i hodet det begynner. Armen gjør bare det hodet vil. Som en annen fremragende dressør sier på sin video "Du må bestemme deg, helt enkelt." Helt enkelt, men også ganske umulig. I morgen skal jeg bruke tiden på å se litt video...

mandag 17. juni 2013

Tanken på å prøve noe nytt

Jeg er litt oppglødd. Vi hadde en plan om å dra til Pasvik å stille på skogsfuglprøve i høst, men den måtte vike for en annen prøve samme helg hvor vi hadde en vanntett barnevaktplan. Så fant jeg en prøve som riktignok betinger at vi tar minst tre dager fri, men som gjør at vi kan stille på skogsfugl. Så slår det meg at dette har jeg virkelig ingen erfaring med og begrenset treningsterreng. Vi får se hva det blir til, men tanken på å prøve noe helt nytt var inspirerende så får vi se hva det blir til.

Det er sjelden media taler vår sak

Jeg googlet skogsfuglprøver og kom over en skildring i Lillehammer byavis. Det som fasinerte meg mest var avslutningen: "Og til eventuelle hundehatere: De hundene som benyttes i denne sporten er veldresserte og lydige. De er modige, snille og tillitsfulle, og frykter egentlig bare én ting, nemlig sau. Gjennom erfaring har de lært at sau er verdens farligste dyr. Derfor gjør de alt for å unngå å møte dem. Saueeierne har derfor lite å frykte av veldresserte fuglehunder." http://www.byavis.no/index.php/ut-pa-tur/3109--sp-381079244

Jeg vil vel hevde at en del av hundene ikke er spesielt veldresserte og lydige, men når man tar noen steg tilbake så er de det. De sitter i situasjoner hvor mange gjennomsnittlige hunder ikke ville sittet. De kommer i utrolig mange situasjoner. Så kan man si at dressuren blant mange av våre fuglehunder, våre egne inkludert, ikke er 100% hele tiden, men totalt sett tror jeg det er ganske bra. Eller så kan det hende at hundene som stiller på skogsfuglprøver er mer dresserte enn de som stiller på høyfjell...


søndag 16. juni 2013

Følelsen av og lykkes

Jeg er inne igjen etter en dressurøkt. I dag var det dørstokkmila å komme seg ut, men man kom ut til slutt. Vi startet faktisk dagen med noen apportsøk og Leia jobbet godt og intenst. Stolt over det.

På dressurmomentene var hun fantastisk om det beste er perfekt. For første gang tror jeg at magefølelsen sier at hun vil være i ro i fugl. Spesielt i vinter har jeg hatt mange flotte arbeid på Leia med komplett ro, men det har alltid vært med puls godt over 120 og opp mot 200. Jeg tror fuglearbeidspulsen er lavere nå.

Før korrigerte jeg alltid om hunden ikke gjorde som jeg sa. Så la jeg merke til at Jon ikke gjorde det. Han korrigerte noen ganger. Han begrunnet det med magefølelse. Noen ganger har man magefølelsen på at det var en engangshendelse som ikke krever korreksjon. Neste gang har hunden som regelvist seg tilliten verdig, og jeg har stått og ristet på hodet. I dag fikk jeg mer følelse av hva det betyr; at man har en hund som gir enn en magefølelse - en magefølelse av og lykkes.

lørdag 15. juni 2013

La oss ikke snakke om hva det koster

Jon og jeg har kommet fram til at det optimale antall hunder i et hushold er en til to. Vi er ikke der. Men vi har det gøy med de hundene vi har.

En valpekjøper spurte hva jeg antok det kostet å ha en fuglehund. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg la ikke skjul på at mitt personlige estimat ikke er noe å strekke seg etter.

Når har jeg nok en gang sittet og sett over terminlisten og notert ned kontonummer og frister. Det mest fristende løpet koster en halv månedslønn i påmelding og vi er alle klar over at påmeldingsavgiften ikke er hovedkostnaden ved jaktprøver, men man kan også si at med flere hunder i husstanden går de totale utgiftene per hund ned.

Så er det en hel del utstyr man trenger. Så er det masse utstyr man ikke trenger, men som sikkert er kjekt å ha. Så er det slik at alt dette utstyret skal lagres et sted.

En aktiv prøvemann uten så veldig mye magemål hadde laget et estimat på at han brukte 100 000 på hundene i året. Jeg hadde ingen problem med å tro han. Dersom du bare har penger er det utrolig hvor mye penger man kan velge å bruke på hund. Samtidig er det utrolig hvor lite penger du trenger å bruke for å få fram en god hund.

Vi driver med dette fordi det er gøy. Noen mener det er gode penger å hente i avlen. Vi ser på avl som et arbeid vi gjør for rasens fremgang. Om det er penger å hente på avl er det bare med å dekke en brøkdel av det vi har brukt på å dokumentere hunden gjennom helse, jaktprøver og utstilling.

fredag 14. juni 2013

Hvor kan vi gå med avlen?

Hva er målet med avlen? Jeg har lansert et parringsforslag som har møtt en del motbør. Noen mener at det blir for rått, det blir for vanskelig, og jeg har møtt argumentet at det er ingenting for førstegangseieren. Så ser jeg en unghund på jaktprøve fra den samme hannhunden som jeg tenkte på og som har en førstegangseier som er strålende fornøyd med sin hund og absolutt anbefaler lignende hunder til førstegangseiere. Vær så god bli sprø.

La en ting være klart. Den som avler må få lov å avle etter egen preferanse. Man må kjenne seg selv og vite hva man selv er ute etter og så må man kunne avle etter det, man skal ikke drive å avle for alle eventualiteter det aldri blir noe av. Avler man på noe man selv ikke liker da er man ille ute.

En venn av oss kjørte et kull og sa rett ut at han forventet noe rått fordi det var slik han ville ha det, og at det ikke nødvendigvis var et poeng at alle skulle kunne lykkes med den hunden. Det er da det er så viktig at man er ærlig ovenfor seg selv og valpekjøpere om at dette var det jeg ville ha, dette er det jeg forventer, og slik bør man angripe det.

Avl er ingen enkel matte. 1+1 blir ikke nødvendigvis 2. Uansett hvor meritterte foreldrene er og uansett hvor flink man er med plassering av valp er det ingen garanti for at hundene blir dokumentert. Dette med alle de udokumenterte gjør jakten etter den perfekte hannhund så vanskelig. Man ser og ser og forkaster og forkaster. Så kan man diskutere om det er en fordel med en stor eller liten rase. Avlsmaterialet på engelsk setter er for så vidt stort, men det er ser ut til at det drives mer matadoravl enn på bretonsiden. Mange ivrige bretonfolk importerer hunder og sæd for å få størst mulig genetisk variasjon på en allerede liten rase.

Jeg opplever det som enklere å finne bretonhann enn å finne engelsk setterhann. Vi får se hva tiden gir, kanskje dukker det opp noe på fjellet som man bare ikke kan la gå fra seg.



torsdag 13. juni 2013

Ærlighet gir de beste resultatene

I går skulle jeg videreføre noe av det jeg har lært i løpet av helgen til de andre hundene i flokken.

Sam er en smart gutt og tok utfordringen på strak arm. Han må absolutt gå inn i kategorien lettdressert. Den hunden har så mange gode egenskaper at han bare må oppleves. Aller best liker jeg gemyttet.

Cali var den hunden jeg primært tenkte å jobbe med i sommer og fram mot høsten. Hun er den hunden som er vanskeligst å lese i mine øyer. Hun har en annen lykke og mykhet enn de andre. Hun har en kroppskontroll som få andre. Da vi var på utstilligen sa hun som handlet Cali at hun trodde Cali var en hund som var vant til å få det som hun ville - og jeg tror det er noe i det. Det er lettere å være ettergiven for en myk hund enn en striere. Jeg har også fundert på om det på generelt grunnlag er enklere å dulle med de små enn de store.

Cali har vist seg som veldig lydig på sosialiseringstrening med andre hunder, men det har hele tiden vært noe som jeg ikke har helt klart å lese. Framskrittene har vært få og jeg vurderte sterkt å trene agility med henne for å se om det kunne få oss videre. I går sto det helt klart for meg. Sitten hennes er for dårlig. Hun har en helt klar stopp, men den er ikke så bra at du tror den varer når resten av kullet går opp. Her har vi den utfordringen vi skal jobbe med. Jeg ble veldig lettet i går da jeg skjønte at her har vi en konkret ting å jobbe med. Det er dette som gjør at vi skal komme oss videre sammen. Samtidig er det litt vanskelig å innrømme at hunden ikke sitter så godt som jeg trodde. Men vi kommer oss ikke videre om vi ikke tør å innrømme hvor vi befinner oss. Vi er godt fornøyde med at vi har et mål å jobbe videre med.

onsdag 12. juni 2013

Et skritt fram og et til siden

På kurset i helgen sa Gerd at gode dansere ble gode dressører. Jeg er en elendig danser, men man gir seg ikke av den grunn, så vi trener videre.

Vi har trent en del siden helgen og på mandag hadde jeg veldig lyst å vise framgangen på Leia til Jon. Så han sto i skjul og så på hva vi hadde gjort og jeg var riktig så fornøyd med Leia, og ikke minst var jeg fornøyd med meg selv. Så når jeg ser gledesstrålende opp i påvente av applausen sier Jon " Kan jeg få si noe (etterfulgt av nikk fra min side) hvorfor løser du henne ikke ut etter hver sitt?" Her hevder jeg selvfølgelig at jeg gjorde det med håndbevegelser, bare ikke med ord, men det er ikke poenget med denne historien.

Dette er historien om det som driver oss videre. De kritiske øynene som ikke hviler på laubærene, men som hele tiden gjør at vi jobber videre. Det er veldig lett å bli blind på seg selv og egne prestasjoner, og det er da det er flott å ha noen som kan komme med tips til forbedring. Så er det den kunsten å ta disse tipsene uten å bli vonbroten eller irrasjonell. Jeg er heldig som har min mest konkrete kritiker så lett tilgjengelig, men han er også den ivrigste til å gi meg ros når jeg fortjener det. Jeg er rett og slett heldig som har en å danse sammen med.

tirsdag 11. juni 2013

En dressør er ikke nøvendigvis en instruktør

Den flotte opplevelsen med Gerd Søderholm som man kan lese om i gårdagens innlegg har fått meg til å reflektere mer over hva en instruktør er og hvordan en dressør nødvendigvis er en instruktør. Instruktør er ikke en beskyttet tittel, men med noen tillegg kan den bety at vedkommende har en spesiell kompetanse. En dressør er en som dresserer hunder, og en dyktig dressør får hunden raskt til å gjøre det den vil.

Det har slått meg at det er nok flere gode dressører der ute, og kanskje ikke nødvendigvis så mange gode instruktører. En god dressør har den beste forutsetningen for å bli en god instruktør, men det er en gang slik at noen mennesker er flinkere til å jobbe med hunder enn mennesker. Disse får fantastiske resultater, men klarer ikke så lett å formidle dem. Så er det slik at vi mennesker lærer veldig forskjellig så det er ikke nødvendigvis så enkelt å lære fra seg noe som helst.

En mann jeg lenge har ønsket å jobbe med er Anders Landin, det har bare ikke blitt, men nå er behovet adskillig mindre. Jeg lærte så utrolig mye i helgen at jeg kjenner at forbedringspotensialet mitt akkurat nå er å ta til meg det jeg har lært.

mandag 10. juni 2013

Hundehviskeren Cæsar Millan? Vi har Gerd Søderholm

For den som leser dette innrømmer jeg at det er skrevet i en viss eufori, men den er mindre enn den var i går da jeg bare gikk rundt og smilte.

For de som ikke har vært med oss så lenge vil jeg bare fortelle at min evne til å tenke hund er tilnærmet grenseløs og min vilje til å bruke penger på hunden(e) overstiger også en del andre hundeeiere. Konklusjonen er at jeg har hatt et kort, intenst og innholdsrikt hundeliv. Men jeg har i løpet av siste året gått en slags ørkenvandring uten nødvendigvis å komme videre.

Jeg så på facebook at en annen meget erfaren hundekvinne som jeg har stor respekt for hadde gått på kurs hos en annen hundekvinne, Gerd Søderholm og hatt stort utbytte. Jeg ble rett og slett inspirert så jeg sendte en mail for å høre om kursmuligheter og undre over alle undre, Gerd ville komme til oss om vi fikk nok hunder. Målet for kurset var å få en bedre jakthund og momentet alle fuglehunder må kunne og som er så vanskelig for de fleste av oss er "ro i oppflukt".

Gerd traff jeg første gang da hun passet hund for meg på alta hunde og kattehotell som hun driver. Det som imponerte meg med Gerd og hennes mann Are var at de alltid kunne fortelle noe nytt om hunden. Man fikk inntrykk av at hun kjente hunden, den var ikke bare der. Senere visste Gerd bort noen triks og selvfølgelig ble jeg imponert. Jeg har alltid varmt anbefalt hunde og kattehotellet deres.

Lang historie kort, vi fikk akkurat nok hunder til at det ble kurs og jeg var spent. Jeg kjente et visst ansvar for at dette ble så bra som jeg trodde, en av ekvipasjene følte jeg at jeg hadde mast med. Så var det en annen ting som var utrolig spennende, de fleste hundene og eierne visste jeg ikke hvem var.

Dagen opprant og Gerd loste oss gjennom en del teori hvor jeg vil oppsummere det viktigste som "man må plukke litt her og der og finne ut hva som passer en selv" "lederskap må fortjenes". Gerd er en realistisk kvinne og lovet oss ikke ferdige hunder, men hun lovet oss verktøy vi kunne jobbe videre med.

Deretter har vi hatt to dager med beinhard trening for firbeinte og tobeinte. De firbeinte er nok ikke vant til og trene så mye dressur gjennom en dag, men de fikk gode og velfortjente pauser. De tobeinte - ja jeg kan si for egen del - jeg har aldri blitt mer utfordret på det jeg gjør og hvorfor? Så fikk jeg gode tips til hvordan jeg kunne gjøre det om jeg ønsket å ta til meg tipsene. Gerd sto på, så hver enkelt ekvipasje, og hun gjorde det vi kanskje har litt vanskelig for - hun bød på seg selv i møte med oss og i møte med hunden. Jeg bruker å si at lakmustesten på en god dressør er at du selv får lyst å gjøre som dressøren vil når du ser på - og Gerd er så absolutt på dette nivået.

Forskjellen på hunden min var utrolig. Gerd hjalp meg til å løse noe ingen andre har klart på over to år. Det er ikke å ta munnen for full og si at det ble utført mirakler i helgen. Ingenting er vanskeligere enn å forandre seg selv, men det var flere personlighetsforandringer ute og gikk og det var flere hunder som endret adferd og alle ekvipasjene hadde stor fremgang. Jeg kjenner meg ganske sikker på at alle fikk nye verktøy i kista.  Personlig fikk jeg beskjed om å være tydeligere slik at hunden forstår hva jeg formidler, og jeg jobbet med meg selv og hunden forsto.

En meget god bok som dessverre ikke er i handelen lenger heter "Den glade fuglehund" - og ikke minst var det glade hunder vi jobbet med. Gerd snakket også litt om fuglehundmiljøets dårlig rykte for hard dressur, og jeg innrømmer at Gerds milde bestemte måte passer meg ganske bra.

Utfordringen blir å jobbe minst like godt nå som Gerd ikke er her og man kan få konstante tilbakemeldinger, men jeg gleder meg til å jobbe videre med verktøyene mine. Hundehviskeren på tv utfører mirakler på kort tid, men hadde noen hatt video av helgen ville man påpekt akkurat hva jeg har hevdet over - det foregikk mirakler i helgen - men kanskje først og fremst på eiersiden. Takk Gerd!
'

onsdag 29. mai 2013

Da løper vi -måtte vi komme i mål.

Her er det et hormoninferno av de store. Leias løpetid var høyst forventet. Emblas kanskje fremskyndet noen uker i forhold til forventet. Så det store spørsmålet er om de kanskje kunne klart å dra Cali med i samme slengen. Vi hadde opprinnelig tenkt å parre på denne løpetiden, men vi har bestemt oss for at vi skal kose oss med hundene og bruke dem til det vi opprinnelig hadde tenkt å bruke dem til nemlig å jakte. Så får vi se hva vi får til i høst. Foreløpig ser det ut til at vi er godt og rikelig velsignet med sporty besteforeldre.

Det som er mest imponerende er at Sam kan ligge så rolig uten å stresse med alle de luktene som må være i rommet. Det tegner godt.

Flått, huggorm og pollen - tre grunner for å bli i nord

Vi har vært sørpå en god uke. Litt rart å være helt hundeløs. Det gikk ikke mange dagene før abstinensene kom. Det er en del hunder i sør og vi fikk hilse på flere prakteksemplar, men det gjorde ikke savnet noe mindre.

Jeg fikk også hilse på et annet kryp jeg ikke hadde sett før. Jeg fikk både se og kjenne på en flått og jeg tenkte med meg selv at dette er noe jeg er fornøyd med å være forskånet for. På et tidspunkt undersøkte jeg hele Leia daglig. Jeg var helt sikker på at hadde hun en liten rift et sted var det ferskere enn 24 timer så nøye undersøkte jeg henne. Resultatet av det sitter enda i kroppen for er det en hund som er vant til å bli håndtert og til å klippe klør så er det Leia. Jeg undersøker henne ikke daglig lenger. Sannsynligvis ville jeg gjort det om jeg bare hadde hatt henne. En gang jeg fabulerte om at det hadde vært fint og bodd litt lenger sør sa Jon "du vet at da kan du ikke ha hundene i sofa om sommeren - grunnet flåtten" vi bor fortsatt i nord.

Vi er også forskånet mot huggormen som kan være dødelig for hunden. Det er vel like greit.

Så har vi denne plagsomme pollensesongen. Vi har noe pollen her også, men ikke i disse mengdene og jeg er ganske allergisk så konklusjonen er vel at det er greit i nord. Nå har vi godvær også. Bedre blir det ikke.

onsdag 15. mai 2013

Hva skal vi med kurs?

Til å ha hatt hund såpass kort har jeg møtt en god del dyktige instruktører som jeg har lært mye av. En av mine relativt våte drømmer er fortsatt å få til et kurs hos Anders Landin i Sverige. Jeg var på trua i fjor, men kursene var fullbooket lenge før jeg fikk sukk for meg. De legges ut nyttårsaften og jeg tror de ble lagt ut like før 00.00 - det ble dessverre ikke noe kurs i Sverige på oss, men vi hadde en annen lærerik opplevelse i Sverige, nemlig lavlandsjakt med Geir Kjellmann. Kjellmann var med som guide og det ble lite fokus på dressur, men mer på jakt og hund og han lærte oss en stor respekt for lavlandsjakt. Det er så visst ingen enkel disiplin, og jeg var mer sliten i bena enn etter en lang dag på fjellet.

Vi har vært så heldig at en hundedame jeg har stor respekt for Gerd Søderholm i Alta har sagt ja til å komme å holde dressurkurs her i Hammerfest. Hennes mann kommenterte en tråd på facebook og innholdet var noe slikt at hundene som er langt vekk er det minst feil på. Det er sikkert minst feil på de instruktørene som kommer langveis fra også, men jeg har lenge ønsket å jobbe med Gerd. Jeg har sett Gerd håndtere hunder og jeg ble stum av beundring og en smule misunnelig. Det laget hun har med hunder er jeg litt i tvil på om jeg vil oppnå, men det er lov å håpe.

Vil jeg ha en komplett hund etter en helg med Gerd? Jeg tror Gerd har noe å lære meg, også fordi jeg tror hennes metoder passer meg bra. Kanskje vil jeg få bort noen av de utfordringene jeg har. Et kurs for meg er en inspirasjon til videre arbeid. Man må møte opp og prosessere. Det viktigste er ikke det som skjer på kurset, men den jobben jeg kan gjøre med hunden i ettertid. Jeg er nok litt der at jeg ikke helt har funnet min vinneroppskrift. Jeg vet om mye som fungerer, men som min mann sa - når du kan sette hunden på støkk på 200 meter da er du ferdig med dressuren. Med slike mål er det et stykke igjen.

tirsdag 14. mai 2013

Hvorfor dokumentere?

Det er en sannhet alle vet at det er jegerene som har de beste jakthundene. Disse er ikke ødelagt med eiers mas etter ro i oppflukt eller dressur. De slipper å reise land og strand rundt for at eier skal oppnå heder og ære. Eller er det kanskje ikke sånn? Blir man ikke sammenlignet med noe er det lett å være verdens beste? Holder det med å stille på prøve en gang? Vi er enig om at alle kan ha en dårlig dag. Vi er også enig om at skal man se stabiliteten i noe må man se trender over tid.

Hva er det som kreves av en prøvehund? Det kreves at den er rolig når fuglen går. Dette bør det også kreves av den vanlige jakthunden - av sikkerhetsmessige hensyn. Da er det faktisk ingen forskjell på jegerens hund og jaktprøvehunden. Det er pekt på at det blir vanligere og vanligere at det kommer fram hunder som primært trenes for jaktprøver og ikke for jakt. Tja sier jeg til det. Jeg har ikke møtt noen. Så kan jeg innrømme at vi tok Sam fordi vi var meget interessert i hans avlsverdi og fordi spesielt jeg ønsket en brukshund med tanke på kløv og trekk og ikke fordi vi måtte ha en jakthund til. Jeg klarer ikke å se at det skiller noe mellom en jakthund og en jaktprøvehund. Jaktprøvehunden er også en jakthund og jakthunden kan fort bli en jaktprøvehund. Det er klart at blant jaktprøvefolket finnes det noen dyktige dressører, men det gjør det nok blant jegerene også. Det er like irriterende for jegeren som for føreren at hunden ødelegger jaktbare situasjoner.

mandag 13. mai 2013

Best i rasen

Det er mye rart som kan skje. I går fikk Cali excellent, cert, og best i rasen på utstilling. Hun er jo ikke akkurat en gigant, men dommeren likte dem små og blant de små bretonene er Cali absolutt en vakker og funksjonell breton. Hun har en fart og en kroppskontroll man må beundre.

Utstilling er ofte ikke det som fascinerer jaktprøvemenneskene mest, og vi tuller nok en hel del  med utstilling. Skjønt jeg innrømmer det, det er gøy å treffe fuglehundvenner igjen ,og kunne snakke uten at man bærer på en tung ryggsekk og har mer enn nok å bakse seg oppover bakken på ski. Så vi koste oss på utstilling, og det beste med hele utstillingen var at det var så enkelt å ha med seg baby.





fredag 10. mai 2013

Dogsemode

Vi har et uttrykk hjemme hos meg som heter "dogsemode" eller hundemodus på godt norsk. Det er når jeg stort sett tenker, prater og jobber med hund 24 timer i døgnet. I går var en sånn typisk dogsemode-dag. Mathea sov som en stein den natten, og sov meget godt i løpet av dagen også. Da ble det mye tid til hundetrening.

Jeg fikk bekreftet at Leia ble en fantastisk stødig apportør i løpet av fjoråret, men ikke bare det. Hun digger å apportere. Hun gjør lite feil og hun viser stolthet. Det varmer.

Cali skal jeg jobbe litt mer med på flere områder. Hun er absolutt min hund, men hun er en så utrolig lykkelig hund. Hun lager piriuetter hver gang hun skal gjøre noe nært meg og det ser rett og slett litt rart ut når hun snurrer rundt med apportbukken i munnen. Sirkushunden Cali slutter aldri å overraske. Hun er rimelig lydig, men det er den tvilen om hun vil sitte på 70 m støkk. Vi får se. Det gjorde hun definitivt ikke på prøve i høst. Vi har riktignok tatt mange lydighetssteg siden da, men jeg er spent på om hun ikke sprekker med for stor provokasjon.

Sam er en hund som går utenpå de fleste. Han har fremfor alt et fremragende gemytt og ypper aldri til bråk. Vi har begynt å sykle en del sammen jeg og Sam - god trening for oss begge da jeg ikke vil at han skal dra så mye da han er ung. Sam har fart og han har kraft. Vi er veldig spente på hva Sam kan bringe i fremtiden. Fremfor alt gleder vi oss til å felle fugl for ham i høst. Det er han som er satsningsområde nummer 1 i høst, så kommer nok Cali på 2.plass og Leia på 3. plass.

Embla leker som hun skulle vært unghund. Jeg tror hun føler seg yngst i kroppen, for noe i henne vet at hun er litt sjef likevel.

mandag 6. mai 2013

Hva en av oss gjør vil ramme oss alle

Det er denne båndtvangen nå. Man kan mene hva man vil om båndtvang. For oss som har 1,5 m snø 1. april virker det meningsløst med båndtvang, men også her nord begynner snøen og bli borte og dyrelivet vil snart yre. Det er en grunn til at det er båndtvang. En annen ting er at mange er redde hunder og en løs hund kan faktisk være ganske skummelt for mange. Dressuren er heller ikke så god hos oss alle. Det er mange grunner for å respektere båndtvangen. Vil man endre båndtvangen er det bedre å engasjere seg for å få til et politisk vedtak. Å heve seg over loven er på generelt grunnlag veldig lite lurt.

Båndtvangen har fått meg til å plukke fram sykkelen igjen. Det er viktig å vedlikeholde kondisjon både på hundene og på meg. Særlig jeg føler det som det har vært en månedslang dvale.

Langs veiene ligger det ganske mye avføring. Vi bor nært en stall slik at noe er hesteavføring, også kalt hestemøkk, men en hel del er hundeavføring. Jeg innrømmer at jeg ikke alltid har vært like flink å ha med meg pose, og det er flere grunner til det, men alle er dårlige. Det kjennes veldig bra å plukke opp avføring fra egen hund, og det kjennes veldig dårlig å ikke gjøre det. Lukten er ikke den beste, men samvittigheten har det desto bedre.

Det er sjelden jeg kommer hjem med hundeavføring under skoene, men jeg mistenker at min datter vil gjøre det ofte. Det er veldig lite stas. Jeg kan leve med det, men jeg er ganske sikker på at en del foreldre uten hunder synes at dette er meget unødvendig. Selv om det er mange hundeeiere i landet er det en gang slik at vi er i mindretall og således er en minioritet. Det hadde vært fint om vi hadde brukt 2013 til å respektere båndtvang og plukke opp avføringen etter hundene våre, det vil bidra til at folk synes at hunder og deres eiere er enda litt mer ålreite.

torsdag 2. mai 2013

Pakken fra antikvariatet - objektivitet.

Jeg var på utkikk etter en nyere bok da jeg fant en bok fra 1935 basert på enda eldre utgaver av C M Paye. Til nå har jeg mest lest utdrag, men det som fascinerer meg mest er hans direkte stil og ærlighet. Det blir litt høytlesning og Jon kommenterte i går at slik hadde han nok ikke kunne skrevet i dag.

Det som overrasker mest er at hans betraktninger er snart 80 år gamle, men de er fortsatt valide og jeg tenker at kanskje har vi ikke beveget oss noe nærmere målet. Dette gjelder både i spørsmål om rypeforvaltning og hundedressur.

Jeg velger å sitere "Dernest må De forsøke å se på Deres hund med det samme uhildede blikk hvormed De bedømmer en børses skyteevne og godhet. Ingen jeger nøies i lengden med et gevær som ikke passer ham eller skyter dårlig. Han skiller sig av med det og kjøper et nytt så snart der blir råd og leilighet. Derimot er det en kjensgjerning at de fleste jegere meget nødig skiller sig av med sin hund, selv om den er dårlig egnet til jakt..." Hvor vil jeg med dette sitatet? Det er anmodningen om objektivitet. Det er objektivitet som gir fremskritt både i hundematerialet og i avlen.

Hvorfor er det så vanskelig? For det første har man ofte investert en ikke helt ubetydelig økonomisk kapital, det koster å begynne med en ny hund. Kanskje har man forhåpninger om avl og å tjene noen penger på den måten. For det andre ligger det en betydelig emosjonell kapital for mange eiere, vi er oppriktig glade i våre hunder. For det tredje er det også en mental kapital investert i disse hundene. Kanskje kan man også tillegge ønsket om ikke å tape ansikt.  Dette er noen av grunnene til at objektivitet er vanskelig, men vanskelig gjør det ikke desto viktigere å innse at framskritt i avl og hundehold ligger i objektivitet.

onsdag 1. mai 2013

Bring Fia og Grom hjem - når hunder forsvinner

Vi har letet etter to forsvunnede pointere de siste dagene. De er nå borte på 6. døgnet. Det kunne vært oss og vi har all medfølelse med fortvilte eiere. Heldigvis gir bruken av sosiale medier store muligheter i letearbeid sammenlignet med tidligere. Jeg er stolte av medlemmer i klubben vår som lagde et flott ettersøk på mandag.

Historien er full av hunder som har forsvunnet. Noen har komme tilbake etter til dels streng kulde og lange opphold ute, noen gåter har aldri funnet sitt svar. Nå trøster vi oss med de historiene som har gått bra. Det er tross alt stort sett varmegrader, det er barrabber og hvile på og det er snø å spise i evt. mangel av annet vann.

Jeg har selv opplevd at en hund i nær familie forsvant i julen og jeg synes fortsatt det er mest flaks som gjorde at den ble funnet da den hadde satt seg fast på en gård som var forlatt for jula, men da også etter en fortvilet leteaksjon.

I går gikk vi langs kysten av hele øya for å finne dem med båt, men vi fant ingenting. I natt skal de ha vært observert så vi håper.

Man blir utrolig glad i sine hunder. De forsvunnede hundene er dypt savnet så vi bare håper at de kommer hjem snart. Man engasjerer seg fordi vi alle vet, det kunne ha vært våre.

mandag 29. april 2013

Status - hvor går man herfra?

Det høres nok rart ut, men det er lenge siden jeg har tenkt så mye hund som den siste tiden. Jeg bruker mest tid på å filosofere over de to yngste tispene våre. Embla den eldste er en komplett fuglehund og Sam er mer eller mindre Jons prosjekt. Det er en hund som så til de grader er min og det er lille Cali.

Cali er en hund som har tatt store steg. I vinter har jeg konkludert med flere ting. Hun finner fugl. Hun reiser som en rakett. Hun holder god kontakt. Hun har fantastiske hofter. Hun har et veldig flott gemytt. Hun spiser godt. Cali på sitt beste kan imponere de fleste.

Hun har vist noe manglende stabilitet i felt og særlig hadde hun en uheldig dag på Sennalandsprøven i høst. Nå mener jeg at Cali var bedre enn bedømmelsen, men det er det mange førere som mener:) Hun har virket mer stabilt på jakt i vinter. Jeg tar skylden for at grunntreningen i vinter ikke har vært så bra som den kunne vært. Likevel er det slående at hun foreløpig er vår beste trekkhund, men hun bidrar ikke mer så innmari mange trekkilo. Hun har en trekkmoral som er imponerende.

Det er mange grunner til å bruke Cali i avl. For det første tilfører hun nytt førsteklasses blod. Hennes foreldre er nøye plukket ut.

Grunnet litt prioriteringer på hjemmebane virket det som en veldig god ide å parre Cali i sommer, ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å vente til etter jakta er over i høst. Det kan bli en spennende høst for Cali.

torsdag 25. april 2013

Gjør vi dommergjerningen tyngre med facebook?

De fleste som deltar på jaktprøver virker å like det. Det er på mange måter en merkelig og noe ekstrem måte å tilbringe en helg på, men man har ikke vært med lenge før det er stor stas å treffe folk igjen.

Noen er større filantroper sammenlignet med oss som bare går rundt og har det gøy, de ofrer egne hunder og egen fritid for å dømme andres hunder. Jeg tar av meg hatten for disse.

I denne elektroniske hverdagen kan man ofte lese hvordan både hunder og førere har gjort det på prøve. Sjelden er det dommeren som får skryt, og noen ganger kan man lese til dels injurerende kommentarer om dommerene. Dommeren er ofte ikke navngitt, men man kan med noen tastetrykk finne ut hvem det dreier seg om og i verste fall finne et par det kan stå imellom.

Spørsmålet jeg stiller meg - skal dommerene tåle dette? Vi lever i et samfunn hvor det meste skal vurderes, terninger trilles osv. Jeg tror ikke slike uttalelser på facebook eller andre nettsteder gjør det mer attraktivt å bli dommer - og vi trenger nye dommere. Jeg tror vi skal legge igjen diskusjonene på fjellet, evt kan vi diskutere dem på jegermiddagen og i våre respektive klubber, men å ta en større diskusjon om avgjørelser og dommere på nett tror jeg ikke kan tjene noen. Må man diskutere dette synes jeg man får gjøre det anonymt. Vi trenger ikke legge stein til dommergjerningen.

onsdag 24. april 2013

Kampen mot klokka

Mens jeg sitter her og skriver er det selvfølgelig andre ting jeg burde gjort. Huset burde vært ryddet, støvsugeren trimmet, hundene luftet, men jeg sitter altså her og skriver.

Jeg fikk lånt en bok i helgen som heter "Rypejakt" av Bjørn Wegge og jeg kjente at motivasjonen tok nye høyder. Men hva er egentlig realistisk? Er det realistisk at vi får topptrent i alle fall to hunder? Skal vi få det til tror jeg fremfor alt at det krever struktur. Da kan man kanskje ikke sitte her å skrive.

Akkurat nå er det Cali som skal stilles ut så nå er det hun som er i fokus. Hun er med "over alt" - og hun liker å være i fokus uten tvil. Vi har forsøkt oss med utstillingskobbelet og skal snart ut å løpe da det å springe rundt veggen som skiller stua og kjøkkenet ikke gav verken fart eller utfordring.

Vi har en ide om at vi også skulle stille ut Sam, men det var vanskeligere. Vi er litt late av oss og utstilling er som noen påpekte litt utenfor comfortsonen vår - så vi gjør det av dokumentasjonsmessige hensyn først og fremst. Det betyr at man i en ideel verden ønsker seg cert som man må ha for evt. å kunne bli utstillingschampion. Jeg er ikke i tvil om at han er kapabel til det, men jeg er på ingen måte utstillingsdommer. Problemet er at når man leser regelverket er han litt ung for å stille i brukshundklassen så det ser ut til at det ikke blir noen utstilling på Sam i mai. Stiller han i juniorklassen kan han ikke få cert, dette er kompliserte greier. I fjor fikk vi opplyst på samme utstilling at de kunne få cert uansett om det var junior eller brukshund, men det kan de altså ikke i år, lurer vel på om man var feilinformert fjor. Vi får heller se om det blir utstilling i juni.

Leia burde vært stilt i år rett og slett fordi jeg tror hun kunne ha tatt steget opp til exellent fra very good og fordi hun er betydelig rundere nå enn i fjor, men det får være. Leias tid kommer, men det ble bare ikke i vår.

tirsdag 23. april 2013

En prøvestart i vinter - det er ikke rare greiene

Det ble en prøvestart på Leia og det med en fører som ikke har vært ute med hunden på over 100 dager. Vi forsøkte å få startet henne to dager, men det ville seg ikke. Uansett var det ikke fugl i hennes slipp og da får man ingen premie - sånn er det bare.

Jeg tror det er første gangen hun har gått på premie, bortsett fra et lite øyeblikk på Kongsvold hvor hun ikke har hatt sjanse på fugl.

Vi planlegger å komme sterkere tilbake til høsten og vi legger allerede mange kabaler. Nå er det momentet barnevakt som også skal tilpasses. Men vi går jo begge i den klassen som heter kvalitet så man kan kanskje vurdere å ta vidunderet med i en bæresele.

Datteren vår er fantastisk, men det er utrolig lite gøy å være den som ikke er med på prøve. I alle fall når den tobeinte prinsessen sover så er plutselig alle tankene på fjellet.

Men man får til det utroligste. Jon stilte Sam og halte i land en flott 1. UK eller som det sto i kritikken selvfølgelig 1. UK. Det jeg satte mest pris på å lese om var søket hans og revieringen. Fuglearbeidsmessig visste jeg hva han sto for. Jeg synes det er en stor prestasjon av en nybakt småbarnspappa.

torsdag 18. april 2013

Altaprøven neste

Nå skal vi pakke og gjøre oss klar for aller siste prøve denne vinteren. Det har blitt en meget kort sesong på oss på mange måter. Vi kommer sterkere tilbake.

Jeg kan konstatere det med en gang. Man overlever om man ikke stiller på prøver en sesong, men det er tidvis en lidelse og se alle de andre som får være med på dette sirkuset. Det er en lidelse når man føler at man har noe som burde vært stilt. Men det kommer flere prøver etter dette.

Nå skal Sam få gå Altaprøven. Det er klart at det hadde vært stas å få han kvalifisert til Arctic cup, men forhåpningene er ikke enorme. Alt skal liksom klaffe da. Vi tar det som en god gjennomkjøring på en flott hund, så får vi se, kanskje vi får lurt oss til en start til eller to.

Prøveteamet har jobbet hardt, det er et stort apparat som skal på plass og all ære til dem. Neste år satser vi på at vi stiller til opprop med mer enn en hund og en fører:)

onsdag 17. april 2013

Da begynner høsten å ta form

Jeg sa i fjor til broren min - "at dette er nok siste høsten vi satser på dette nivået" - og nå tar jeg meg i å sette opp en fiktiv terminliste med flere eventualiteter og stor iver - og på mange måter er det kanskje mer ambisiøst enn i fjor. Så hvem prøvde jeg å lure. Det er mer mikk å få det til i år og vi har en del logistikkproblemer som vi ikke hadde i fjor, men vi har også erfaringen fra i fjor.

Faktisk ser den fiktive terminlisten ut som en blanding av fjorårets og den fra året før - det året da cacit på Embla var den store planen kombinert med unghundpremie på Leia. Vi fikk det siste og Embla gjorde et meget godt NNM og sikret seg videre VK-deltakelse i 2 år. Caciten har uteblitt foreløpig. Ja ja, i år blir sikkert det siste året det blir satset på dette nivået. Eller - vi får se. Jaktprøver er som en smitte man får i kroppen og som man aldri blir kvitt.

tirsdag 16. april 2013

Ett år etter Arctic Cup: Aldri vært bedre

Fire hunder har en eneste fordel som jeg kan komme på, man evaluerer hele tiden det hundematerialet man har og man blir mer objektiv for hver hund man har i "stallen".

Leia er min "særkullshund" og Jons "bonushund", og i sannheten er hun en bonushund.

Status nå ett år etter Arctic cup er at hun fortsatt er en drivende god viltfinner, har stor motor og står enda nærmere inn på fuglen. Hun er en fryd for øyet og hun er en fryd for jegeren. På de fuglearbeidene jeg har hatt på henne i vinter har hun bare hatt tendens til ettergang i ett og det var etter en djerv avstandsreis så litt bremselengde må man kanskje tilskrive henne. Hun har "alltid" vært god på reviering, men den gode følelsen av at hun jakter sammen med meg er bare ytterligere etablert, blir hun borte så er det fordi hun står i stand en eller annen plass.

Det er snart ett år etter Arctic cup-triumfen, men jeg er helt sikker på at Leia har aldri vært bedre. Hun var en unghund og har nå i sine første "voksne" månedene tatt mange skritt i rett retning.

torsdag 11. april 2013

Unghundtalentene som forsvant

Det er mye fokus på barnestjerner. De hundene som gjorde store ting som unghund, men som ikke klarte overgangen til voksenlivet. Leia gjorde noe som jeg tror ingen fallende barnestjerne noen sinne har gjort - hun tjuvreiste seg ut av sin første AK-start - tjuvreis, men med komplett ro på signal. Det virker ikke som en barnestjerne med dårlig selvtillit.

Leia ser absolutt ut som en barnestjerne som forsvant på papiret. For det første avsluttet hun sin unghundperiode med hennes dårligste resultater karaktermessig, men så stiller hun ikke i kommende vintersesong, hvordan kan man tolke det annerledes enn at barnestjernen forsvant?

Jo det kan tolkes som et resultat av et hundehold med litt for mange hunder kombinert med en familieforøkelse som krever mer enn en valpeanskaffelse. Vi har et hundehold hvor vi prioriterer. Vi har gitt opp å gi alle like mye til enhver tid, det er heller ikke riktig ovenfor hundene, fordi de krever ulike ting til ulik tid. Vi forsøker alltid å gi hundene det de trenger på det gitte tidspunktet. Deretter forsøker vi å gi dem det de ønsker på våre premisser. I vinter ble det Sam som skulle prioriteres, men Leia har vært en god nummer to. Leia har vartet opp med fugl, flotte fuglearbeid og høy arbeidsmoral. Hun har ikke hatt ettergang på noen av fuglearbeidene. Hun har riktignok hatt en tjuvreis i vinter, men det virker å ha blitt med den ene. Vi har liten tro på start i vinter, det er noen få sjanser igjen, men premie på Sam er førsteprioritet og Leia blir ikke stilt før Sam eventuelt får 1. UK. En årvåken leser vil tenke at det ikke er noe problem å stille Sam og Leia sammen, vel det er krevende å stille to hunder samtidig. Leia har vært høyt prioritert og Sam fortjener det samme - altså den hele og fulle oppmerksomheten.

Så Leia vil nok skinne på stjernehimmelen. Det er et spørsmål om tid.

onsdag 3. april 2013

Da er nok en påske over

Dette er første påske med spedbarn i hus. Noen mener det er sprøtt og ta med en liten unge på hytta, men faktum er at lillejenta sover bedre der enn hjemme og med strøm og ved var det duket for suksess - forventningene var veldig små hva skiturer angikk for egen del.

Etter påske kan man gjøre opp følgende status - fire turer på meg, 3 turer på engelsk setter, noen flere turer fordelt på to bretoner og Jon fikk vel fem turer tror jeg. Det var tungt føre, noen dager ingen fugl, noen dager lett fugl og noen dager samarbeidsvillig fugl. Og så som den store aprilspøken kom båndtvangen. Det finnes ingen grunn til båndtvang i Finnmark 1. april - det kjennes som vi straffes fordi blomstene blomstrer sørpå. Vel hjemme igjen ble vi møtt av de høyeste brøyteskavlene så langt i år, det er få om absolutt ingen vårtegn og jeg kjenner at et noe mer differensiert regelverk kunne vært på sin plass. Men jeg skulle ikke egentlig skrive om båndtvang.

Jeg skulle skrive om en engelsk setter ved navn Leia. Leia har fått sin dose publisitet. Hva er det å si om henne? Hun er en flott hund og hun jakter som den prinsessen hun er. Hun har dog ikke blitt prioritert i vinter, mest fordi det har gått utrolig mye mer tid med til barn enn vi kanskje hadde trodd på forhånd - uansett senket vi skuldre og ambisjonsnivå. Dessuten har vi en annen spennende unghund som heter Sam som skal utvikles. Derfor spøker det for om man får høre noe spesielt mye mer om Leia i vinter, men vi legger planer for høsten så får vi se hva som kan gjennomføres.

lørdag 16. mars 2013

Å være utenfor

Det var jaktprøvedebut i Finnmark denne vinteren. Først ut var Børselvprøven, hvor Leia og jeg tok premie i fjor og hadde en fabelaktig 2. dag ute i fjellet uten fugl, men hvor Leia gikk opp mot det potensialet som skulle gjøre at jeg følte at vi hadde en verdig vinner av Arctic cup 2012. Det høres ut som det er litt sånn i år også - lite fugl, ryktene skal dertil ha det til at det er nok rein noe som igjen innskrenker de terrengene hvor man kan og bør arrangere prøve.

Dette som de siste årene har vært en så stor del av planlegging av vinter og høst er nå litt utenfor radaren. Jo, spurte du meg i november så hadde jeg sagt at selvfølgelig stiller vi i Børselv med minst to hunder - og sannsynligvis bare to, men vi stilte med ingen. Det var andre ting som ble prioritert og ikke minst har vi ikke fått trent hundene nok til at vi er komfortable med å stille.

Så i dag tok jeg ikke skiene fatt på Børselvfjellet, men dørstokkmila ut i nærområdet med barnevogn og Cali i bånd. Det ble til at jeg bandt Cali fast i en container for å gå inn på butikken. Jeg hørte at Cali var lei seg da jeg gikk, men når jeg kom ut var Cali søkk vekk. Pulsen steg til uante høyder. Ikke minst - hva ville Jon si. Hvordan idiot ville ta meg seg Cali? Og hva ville de gjøre med henne? Men når jeg kom bort til "åstedet" hadde Cali krøllet seg pent sammen og lå og småfrøs litt i snøen. Gjett om man plutselig var superfornøyd med Cali. Det er jo dette man vil ha - en hund som kan slappe av selv om den blir satt igjen. Jeg hadde kjøpt et ben til Cali og dette bar lystapportøren hele veien hjem til tross for at hun møtte flere hunder også en løs. Hun har mange gode kvaliteter.

Jeg leste også en blogg til ettertanke om de som lå sist i Finnmarksløpet - det å delta gjelder i høyeste grad.

Ei som har deltatt er søsteren til Sam. 1 UK sist helg og vi gratulerer. Det minner meg om en prestasjon lik en engelsk setter jeg kjenner. Jeg er sikker på at det er en hund vi vil høre mer om. Vi følger med, selv om vi er litt utenfor for tiden.

fredag 8. mars 2013

8. mars - den store tispedagen

Det er kvinnedagen og i hjemme hos oss er eggstokkene i stort flertall, uten at vi tar helt av av den grunn. Jeg leste i går en artikkel om noen hundekjørere, hvor han kjørte så lenge barna er små. Det er vel noen kvinner som har sagt det om fuglehundsporten også - det var han som stilte så lenge barna er små.

Jeg har innsett at denne jaktprøvevinteren ikke blir den helt store. Vi har fått noen turer. Det har vært fugl i lufta. Vi kunne helt klart ha dratt premier og vi har dressert og vi har trent kondisjon, men tiden, tja, det er mye som skal prioriteres. Jeg har allerede begynt å planlegge høsten. Hvordan få mest mulig tid til hobbyen vår? Kanskje må permisjon og ferie omrokkeres noe. Så har jeg begynt å tenke fram mot vinteren 2014. Det er ikke så nøye hvem av oss som stiller. Det som er viktig er at hundene har en god utvikling og vi med dem.

Det tok 13 dager fra fødsel og til jeg var i hundetreningen igjen. Da hadde vi en fantastisk økt jeg og Cali - dagen etterpå var ikke økten like fantastisk - kanskje gikk jeg altfor fort frem og la inn for mye provokasjon. Svaret er helt klart ja - har man tenkt at man gikk for fram, så gjorde man faktisk det.  Det blir spennende å se om Cali holder roen til å konkurranse i voksenklasse.

Vi får stadig spørsmål om ikke fire hunder er for mye. Jo, det er det. Jeg anbefaler det ikke til noen. Men å kvitte seg med noen sitter meget langt inne. Det er bedre å tenke seg hardt om før man skaffer seg hund, for det å kvitte seg med en er vanskeligere enn å skaffe seg en.

Dette innlegget var egentlig ment som et innlegg til kvinnedebatten, men jeg ser at kvinndebatten forsvant noe. Uansett var det en spesiell kvinnelig fører jeg hadde i tankene når jeg satte meg ved tastaturet i dag. Jeg hadde gleden av å gå med en irsk setter og hennes rutinerte fører og ingen har lært meg mer under en prøve enn henne. Det var en ro i føringen og kjærlighet til sporten som var helt unik. Det er ingen reel konkurranse i kvalitet og slik tar man kanskje bedre vare på hverandre, men jeg husker jeg gikk ned fra fjellet den dagen og tenkte at slik vil jeg bli. Lykke til alle som får delta på jaktprøver i vinter og forsøk å være gode forbilder for hverandre. Det er sånn sporten går videre.

lørdag 2. mars 2013

Flokkutvidlese: denne gangen noe helt nytt

Nå er det sikkert noen som lurer på hvordan rase som kom i hus denne gang, men vi er skjønt enig - fire hunder er for mye. Når det er sagt er det ingen som vi ønsker å kvitte oss med.

Flokkes nye tilskudd er nydelige Mathea Johanna. Godjenta har flyttet hjem og hun ble møtt med stor entusiasme fra hennes firbente venner. Det er vanskelig å si hvem som var ivrigst, men alle syntes dette nye var spennende. Det gjør forsåvidt vi også. Den som merker forandringen best er nok  Cali som til de grader har vært "min" hund. Men nå begynner ting å komme litt mer i gjenge og Cali fikk være med på Matheas første trilletur og syntes det var stas. Vi hadde ikke med noen luktekluter eller bamser hjem fra sykehuset, men foretok en gradvis introduksjon når vi kom hjem. Det gikk helt bra.

Vi gleder oss til fortsettelsen. Det blir nok litt lite blogging fremover. Men vi skriver når vi har noe å rapportere;)

mandag 18. februar 2013

Vi hviler oss på laubær

Om den foreløpige listen til norsk engelsk setter klubb var riktig var Leia den hunden fra sitt oppdrett med flest premieringer i året som gikk og det til tross for det jeg anser som en moderat andel prøvestarter i 2012. Vi koser oss med resultatene nå som det ikke blir så mye annet.

 Leia hadde playdate med huskyen Gunn i går og fikk vært med på en fin og lang tur. Det var visst mye lukt i terrenget, og det utfordret trekk-konsentrasjonen til en liten engelsk setter. Det minner meg på at de ble avlet for et formål.

søndag 10. februar 2013

Kappløpet med tiden - hva må til for å stille på jaktprøve

Det som slo meg av samtalene den korte tiden vi var på derbyen var at det var veldig få som bare hadde en hund. De fleste virket å ha minst to og noen hadde flere enn folk flest har fingre på hendene, da var ofte noen satt bort, men det var samme person som eide dem.

Vi har vel funnet ut at vi har nådd vår smertegrense. 4 er et antall som gjør at du bestemmer deg for hvem som skal satses på til enhver tid. Jon hadde en betraktning om det å være singel og ha tre hunder  - da har du for mange hunder til at du får trent hver enkelt så mye som du ønsker. 4 for et par kan fort falle innenfor denne kategorien. Vi ble derfor tidlig enig om at vi hadde to hunder vi skulle fokusere på i vinter - nemlig Sam og Leia. Sam med tanke på om han kunne få den gjeve billetten til Arctic cup. Egentlig er det vel ingen grunn til at Leia skulle være noe satsningsområde i vinter - hun har stort sett vært i fokus fra hun var født - men hun har god grunntrening og det hadde vært morsomt å fått henne premiert i voksenklassen. Så når vi har kommet oss ut er det stort sett Sam og Leia som har blitt prioritert.

Status er vel likevel sånn at det ikke haster med å få stilt noen av dem. Leia går som en vind. Hun er absolutt tilbake i form om hun kanskje har spist seg opp en del i høst går hun som en vind til hun finner lukt. Men vi skulle gjerne hatt henne i mer fugl likevel.

Sam trenger mer fugl uten tvil. Det er en gang sånn at det er fuglearbeidene som gjør en fuglehund.  Så får vi heller se hva det blir til. Akkurat nå får vi se om jaktprøvene i vinter går uten oss. Vi stiller når vi har noe å stille - så får vi se om vi får tiden til å strekke til.

lørdag 9. februar 2013

Sam - hva er det han gjør?

"Sam!" "Sam!" "Sam!!" "Sam" Sam!" "SAM!!!" "Sam!" - ca slik tror jeg det hørtes ut for Jon da han til slutt spør "Hva er det han gjør?". Han er urolig og han apporterer. Nå lurer dere som leser dette sikkert på hva er problemet? Sam er det vi kalles en lystapportør. Det vil si at han digger og hente ting. Her om dagen var han så hensynsfull at han tok opp begge vottene mine, men stort sett kommer han logrende med en sokk eller en vott eller en sko og for meg som sto ganske langt bak da ryddegenene ble utdelt er det stort sett bare en plage. Men for en god og blid gutt som kommer mot deg stolt med det han har funnet rundt om kring - hvordan kan man bli irritert på slikt?

Jeg kjenner det inni meg - noen ganger er  jeg misunnelig på de som bare har en hund. Andre ganger skulle jeg ønske at vi bare hadde to. Å skille seg av med en, to eller tre - ikke tale om. Hvordan skulle man egentlig kunne gjøre det? Men det er ikke til å komme unna at har man en kan bruke uendelig mye mer energi på den ene. Har man to krever det mindre tid en fire. Hundene er veldig mye sammen med oss når vi er hjemme, men man er nesten avhengig av at de hører etter sånn noen lunde. Når en av de flytter på seg konstant så blir det fort et irritasjonsmoment - og det er da man blir et ekko av seg selv. "Sam - sam - sam!!!!" Det er da jeg får beskjed om at du må bestemme deg for hva du vil så får du gjøre det. Å si navnet ti ganger hjelper ikke. Så da gjør jeg det. Kommanderer han i ro - og forlanger det. Og med ett har roen senket seg. Det er det som noen ganger er så vanskelig - å høre hvordan man selv snakker med hundene.

tirsdag 5. februar 2013

Tiden går mens hundene løper og her ruges det.

Vi sliter litt med å prioritere rett trening for hundene akkurat nå. Det har gått mye i andre ting, altfor mye tror jeg, om du spør hundene, men de er en flott harmonisk gjeng som slapper godt av. Det vi har fått til er å komme oss på sosialisering en gang i uken. Nå har Jon også endelig kastet seg med. Det er flott å få trent med provokasjon og det er enda bedre med det ekstra dyttet. Man glemmer fort å vedlikeholde dressuren, enda viktigere er nok at man får "tunet" seg en gang i uken. Hvor er ekvipasjen? Jeg tenker tilbake til meg og Leia. På et tidspunkt hadde vi en rimelig god dressur, men så kom en del andre ting i veien, og plutselig var vi ikke på samme fjell. Jeg så det bare så altfor sent. Hadde vi da vært i en sånn tuningsmodus hadde jeg kanskje sett det før. Det ble tunge tak, men vi kom oss tilbake på samme fjell. Hvorfor skal en hund som ikke lystrer på sosialisering lystre i fjellet? Tja, vi har eksempelet på hunden som gjør det - gamle Embla. Embla ramper så og si aldri, men hun er en diva av de sjeldne når hun er hjemme.

Ellers jobber vi en del med kondisjonene til hundene fordi vi vet at vinterfjellet kan være hardt, men det monner lite med en time om dagen, men det monner mer enn ingen timer om dagen. Vi bygger muskler mens vi løper.

Men en fuglehund blir en fuglehund i kontakt med fugl så vi får lage oss en plan på å komme oss i kontakt med fugl. Vi må bare ruge bitte litt til først...