Båndtvang

Nå er den moralske båndtvangen her og ikke bare den juridiske. Snøen er borte i store deler av landsdelen, planter spirer, fugler hekker og dyr føder for å nevne noe. Det er ekstra sårt å se løse hunder jakte på fugler på denne tiden. Det er mulig det var ammetåken som gjorde det, men jeg innrømmer at jeg følte ekstra med rypemor i fjor når kullene ble sprengt. Jeg lurte litt ekstra på om hun fant alle kyllingene sine. Jeg lurte på hvordan det var å oppleve at en av kyllingene blir spist av reven, at eggene blir tatt av andre fugler, at en av de hun trodde overlevde ble skutt i jakta. Hormoner er vanskelige ting.

Som hundeeiere har vi mange ønsker. Vi ønsker for eksempel at folk ikke knuser glass som hundene kan få i potene. Folk ønsker at vi ikke har hundene løse. De ønsker at vi ikke lar hundene hoppe på dem. De ønsker at vi plukker opp hundeskiten så ikke de trør den under skoen eller at småen faller i den. Det er mange hundeeiere, men vi er en minioritet og det er alltid slik at minioriteter blir bedømt på bakgrunn av det en av oss gjør. Det er derfor gunstig for alle når en av oss plukker opp bæsjen akkurat som det er ugunstig for oss alle når en av oss lar være. Det er gunstig å overholde båndtvangen.

Båndtvangen oppleves for noen som en kjedelig tid, men det er også en tid for avslapping og gjenoppbygging. Båndtvang kan være synonymt med muligheter. Hvor deilig er det ikke å ha en hund som er flink å gå i bånd? Kanskje kan man øve litt ekstra på trekking. Dette er virkelig en mulighet på å ta kontroll på hunden. Det er en mulighet å slå et slag for hundeeiere og andre folks syn på oss og hundene våre.

Så lenge det er liv er det håp

Det er lenge siden det har blitt skrevet noe. Det betyr ikke at vi har ligget på latsiden. Calis valper er ute av huset og velplassert. Nye eiere jobber ivrig videre med det grunnlaget vi har forsøkt å legge. Å jobbe med en valp gir ydmykhet og bringer tilbake mange minner av ulik karakter. Det å jobbe med fuglehund er spennende. Midt opp i det hele har Mathea begynt å gå. Objektivt sett er det ikke et mirakel at et barn begynner å gå, det er ikke et mirakel at en fuglehund tar stand - men for foreldrene og for eieren er det en milepæl og ikke så lite av et mirakel likevel.

Et større mirakel for fuglehundeieren kan være den berømmelige roen i oppflukt. Når jeg sitter og skriver det Calis utrolige utvikling på denne siden jeg tenker på. Det er mindre enn et år siden hun raste vilt og hemningsløst etter og jeg forsøkte alt jeg kunne å stoppe henne og følte meg aldri så lite mislykket og frustrert - gjett om. Den samme Cali fikk en del starter i AK og ble aldri kastet ut for ettergang. Den samme Cali avsluttet vinteren med et fantastisk flott jaktlig fuglearbeid og en ro som langt overgår det meste jeg har sett på jaktfilmer. Det er til å få tårer i øynene av og det er et aldri så lite mirakel. Når jeg tenker meg om så er jeg usikker på når forandringen egentlig kom, men det var på høsten at hun begynte å respektere av seg selv. Det blir spennende å se hvor lenge det varer, men det gjør at jeg tenker - miraklenes tid er aldri forbi så lenge du har en fuglehund.