Da er 2014 planlagt

Terminlistene for neste års prøver kom for noen dager siden, men først nå har jeg satt meg ned for å se på disse. Det ser ut som jeg kan feire bursdag på prøve i år. Vi får se om vi får det til.

Det er et fantastisk apparat som er i gang for at vi skal få dokumentert hundene, konkurrert litt og ikke minst treffe nye og gamle venner. 2013 er nok året jeg virkelig har fått øynene opp for den enorme dugnadsinnsatsen mange legger ned for at prøvene skal kunne gjennomføres på en ordentlig måte. Mest imponert ble jeg av Midt-Troms fuglehundklubb som hadde klart og dra i land et fantastisk arrangement på Senja. Her var det mange involverte som bidro til at vi fikk en fantastisk prøve. De sto selv for alt av overnatting og mat, respekt!

Dette med prøver er litt komplisert for mange. Det er også et moment at det er ikke den billigste fritidsaktiviteten man kan drive på med. Dessuten er det rimelig tidkrevende. Jeg har brukt en del tid til å reflektere over dette. Når man selger valper vil man gjerne at valpekjøperene er med på å dokumentere valpene, i alle fall ønsker man å selge til jegere, og det er opplagt hva man skal si om man vil kjøpe valp. I sommer var vi så heldig å ha besøk av en flott familie fra Sverige som sa de rette tingene da de ringte for å høre om de kunne få kjøpe sin første valp. Ikke nok med at de sa de riktige tingene, de fulgte dem også opp i ettertid. Stoy er jaktchampion og Jon er stolt oppdretter. De viser at det går an.

Vi håper på et rikt rypeår neste år. Vi har vel et slags mål om å prioritere enda mer jakt til neste år og så håper vi på valper. Det blir uansett et spennende år. Man har aldri fritidsproblemer når man har hund. Ønsker alle lesere en god jul og et godt nytt år.

Apport: Om den betyr så mye for deg, voffor henter du den ikke selv?

For en tid tilbake fikk Jon en skjorte med headingen "Hunder for selvbestemt apport" - overskriften er en av plakatene på denne skjorten.

Jeg har før blogget en del om apport. Apporten er en bøyg for mange og meningene om apport er mange. Julen er en fin tid å trene apport på.

Vi trener apport for å sikre en human jakt. Vi ønsker hunder som vil lete opp og hente inn evt. skadeskutt vilt for oss. Dette fordi hundesnuten er mye sikrere enn vår ide om hvor fuglen falt/ligger. Vi trener ikke apport fordi vi er for late til å hente fuglen selv. I de tilfellene fuglen er død når den treffer bakken er en stødig apportør også den sikreste garantien på at man får fuglen med seg hjem. Det er vanskelig å argumentere for at vi jakter ryper for kjøttauk, men vi hevder å behandle viltet og naturen med respekt.

Hvordan trener man apport? Vi trener en del valpeapport. Begge bretonene vi har nå har vært lystapportører. Det er hyggelig, men det er også opphavet til noe rot. Når de kommer glade mot deg med en sko i munnen hender det at skoen blir liggende der den gir den fra seg, dette er selvfølgelig alltid eiers feil, men like irriterende når man har dårlig tid og skal ta på seg begge skoene samtidig.

Noen har begynt å skille på lydighetsapport og tvangsapport. Det er tidvis litt vanskelig å se forskjellen. Slik jeg har forstått det trener man lydighetsapport uten å påføre hunden smerte, men tvangen er der like fullt. Dette er ikke noe hunden kan velge å gjøre.

Det er ikke alltid like vakkert å se på apportinnlæringen, for det hender at hundene blir veldig lei seg og tidvis vegrer seg noe, men det er direkte nydelig å se en hund som virkelig har kommet over bøygen og lært seg apport. Dette er en stolt og glad hund. Vi har hørt at man kan ta apporten på en hund for å knytte den nærmere eller ta den "litt ned", vi har aldri opplevd dette da vi har som mål at hundene skal være minst like glad som de var før vi begynte med apporten som når vi er ferdig.

Du som leser dette vil kanskje tenke at den virkelige grunnen til at vi gjør det er at vi trenger det til jaktprøver i vinnerklassen? Jeg lyver om jeg sier at det ikke er en motiverende faktor, men jeg tror at vi jobber med hunder med så mye jaktlyst at om de ikke lærer en ordentlig apport står man der i fjellet med en hund som vil gjøre alt annet enn å apportere når det koker rundt en. Dessuten tenker vi at det sier noe om dresserbarheten til hunden, og det er alltid greit å vite noe om før det avles.

De mange veier til Rom

I år har vi nok fremfor alt diskutert metode når vi har diskutert hund rundt kjøkkenbordet. Det har gått veldig mye i metode. Mange instruktører jeg har enten gått på kurs hos eller snakket med forfekter at man må finne sin måte å gjøre det på. Noen hevder og ha funnet svaret, og at dette vil kunne fungere for alle.

Vi har vel funnet en slags balanse i heimen. Alle hundene er rimelig momentane i stoppen. Innkallingen er kanskje ikke alltid like god, men den fungerer. Det slår meg at de er kanskje trent etter de samme prinsippene i utgangspunktet, men nei de er ikke trent helt likt.

Cali er vel den som er trent som hunder flest. Jon har alltid forfektet at hunden bør være gjennomdressert før den får være med ut i fjellet. Cali fikk rase rimelig udressert rundt i fjellet, jeg vil vel påstå at jeg trodde hun var bedre dressert enn hun var. Leia hadde noen få sånne økter, men ikke til sammenligning så mange som Cali. Det var lenge en viss spenning i heimen i forhold til Cali og AK. Ville det kunne holde i fugl. Det har holdt i støkk og i fugl, ikke en gang er hun sendt ut for ramping. Ut i fra dette lille utvalget er jeg bare overbevist at det er mange veier til Rom, man kan komme i mål, men forskjellen i individene er så store at det er ofte vanskelig å lage allmenngyldige regler. Så man må kanskje finne ut hva som passer for en selv. Og nå går jeg ut og tar en liten økt.

Lykken er en kanskje to

I forhold til at man planlegger kull tenker man også noe over plassering. Det er en gang sånn at vi ønsker at hundene skal bli jaktet med, men vi ønsker også at de skal få stille på prøve. Aller mest ønsker vi at de skal havne hos noen som har tid og overskudd til å drive på med hund. Vi har snakket en del om det. Mange virker å ha sin første hund som "the one". Har det noe å gjøre med at man lærte så mye sammen med denne hunden? Har det noe å gjøre med at man hadde mer tid til den ene? Har det noe å gjøre med at man levde mer sammen med den ene? Er det slik at når hundegalskapen tar over og antallet øker at man plutselig sitter der med flere halvgode hunder?

Mitt mål med Leia var helt klart. Jeg skulle få ut potensialet i hunden. Mange vil kanskje si at vi lyktes - dog ikke i utstillingsringen. Jeg er i alle fall med på at Leia selv kunne tenke seg utrolig mye mer jakt, tur og annen trening. Jeg tror nok samvittigheten er renere når man har en og kanskje to. Det er den største grunnen for at vi ikke tar valp på neste parring. Vi har de vi har og skal realisere deres potensial etter det vi har tilgjengelig av tid og ressurser, så kommer det nye parringer hvor vi definitivt må ha valp.

Løpetiden som lar vente på seg

Jeg sjekker Cali nærmest daglig nå. Hun er senere enn hun pleier, men det er litt så jeg håper hun venter til etter jul så vi kan være med på den spennende begivenheten. Det blir mitt første valpekull, men Jons femte. Jeg er nok mer spent enn Cali. Cali lever i relativt uvitenhet og synes hun har det kult i kurven sin. Det blir nok mer oppdateringer.

Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet

Det har vært en eventyrlig forrige uke. Man blir aldri så lite starstruck når man sitter få meter fra Anders Landin. Jeg kan særlig valpefilmen hans nesten utenat og jeg kan til stadighet slå om meg med sitater fra boken hans. Jeg digger måten å trene hund på. Han innfridde så til de grader. Det slår meg at klare hundedressører ofte er veldig klare forelesere. Jeg kjente nesten litt for å sitere Nordahl Grieg i diktet om Viggo Hansteen da vi forlot skytterkollen og julemøtet til Norsk Engelsk Setter Klubb "Sent gikk de ut i natten. Rikere følte de seg."

Men eventyret sluttet ikke der. Det bar tilbake til Säffle og denne gangen var det Sam og fasanene som var i fokus. I sitt første slipp bestemte Sam seg for at dette var fugler han mestret og han fikk rikelig med fuglearbeid og rikelig med felling. En annen fuglehundmann sa en gang at fuglearbeid er som balsam for sjelen. Men der flinke fuglehunder er samlet er det ofte samlet flinke fuglehundentusiaster. Det ble pratet mye hund og delt mange tanker og jeg fikk mye å gruble på. Det eneste jeg vet nå er at jeg ikke vet. Det er mye å lære.

Here we go again

Det er nå snart to måneder siden vi trillet bilen innpå gårdsplassen etter nesten to måneder på prøver og jakt. Akkurat da var vi slitne og fulle av inntrykk. Vi telte i det lengste på knappene for forus open, lot det være, og fratok da mulighetene til Sam til å gå helt til topps i kåringen om årets unghund for stående fuglehund. Vi hadde likevel nådd mer enn vi tenkte. Sam kommer til å få den gyldne apportbukk som årets unghund for breton og det i skarp konkurranse så vi er godt fornøyde. I tillegg ble han med minst mulig margin også årets vinner av appetittcupen for unghund.

Men nå er det slik at vi på ny ser etter terminlistene. Vi har ikke helt klart å definere målene for vinterprøvene. Det er helt klart at vi vil bruke vinteren på å få Sam over i VK og det aller helst fortere enn svint. Det er nesten så vi synes det er litt synd at de ikke kan stille i AK før de er to.

Leia ville det vært veldig kjekt å få premiert i VK og Cali skal vi avle på.

Det er liksom ikke de kule hårete målene som høystatusløpene gir. Selvfølgelig kan man tenke på NM vinter, men i år ligger den jo litt ubeleilig til med tanke på påsken og ønske om å slå to fluer i en smekk.

Moralen her er at det går under to måneder fra man er sånn passe lei av å være på reisefot til man på ny vender blikket mot jaktprøvene.