PRA-Dagen

Nå er dagen kommet. Leia skal til veterinær og ta sin blodprøve for å finne ut hvor hun ligger i PRA-landskapet. Legen i meg gruer seg veldig og er relativt betenkt. Jeg har som jeg har sagt før en frisk hund, og i verste fall vil vi få vite at hun har begge anleggene og da kan man jo sette seg ned å vente på at hun blir syk. I middels fall er hun bærer og i beste fall er hun fri. Hvor mange av rasen som er bærere er vel inntil vi faktisk har testet store deler av populasjonen ren synsing. Sykdommen virker ikke veldig utbredt og jeg innrømmer at jeg tenker i blant at dette gjør vi fordi vi har muligheten til det. På den andre siden kan man spørre seg om man skal la være å gripe de mulighetene som er. Det vi gjør er jo også en slags screening. For å gjøre en screening nyttig skal man kunne behandle dette. PRA kan ikke behandles. Det kan forsåvidt avles ut med bare å benytte ikke-bærere i avl, men det kommer ikke til å skje - CL er et godt eksempel på det. Vi fortsetter å bruke dyrene i avl fordi de jaktlige egenskapene til disse dyrene er for dyrebare for oss, tja kanskje er vi noe emosjonelt knyttet til dyrene i tillegg. En ting man kan relatere det til er genetisk kreft. Noen kreftformer er sterkt arvbare og gener er identifisert. Noen velger å la seg teste fordi de vil vite, andre lar være fordi de lever godt med sin uvitenhet. Jeg hadde levd godt med uvitenheten for Leia sin del, jeg vet ikke hvor godt jeg hadde levd med den for evt. avkom. Vi tar i alle fall blodprøven og håper hannhundeiere også gjør det, for det det må være konsensus om er at vi ikke bør parre to bærere.

Når dressuren ikke holder

Når man finner ut at dressuren ikke holder da river man seg i håret og lurer på hva det er som ikke fungerer. Jaktlysten overgår lederskapet. Lederskapet - teamworket - må overgå jaktlysten. I dag konstaterer jeg at jeg har en liten breton mellom hendene som må strammes inn til 5. August når rypetellingen starter. Kanskje man skal konsentrere seg mer om det og mindre om å sette engelsk settere i avl.

Mulige avlshunden Leia

I går skrev jeg at jeg/vi har bestemt oss for å kjøre et kull på Leia. Det stemmer forsåvidt enda. Det jeg skrev om ønskede egenskaper hos hannhund stemmer ikke helt. Vi har ranket dem gemytt, helse, viltfinnerevne og reviering og ikke jaktlyst som jeg skrev i går. Vi tror forsåvidt at den hunden med best viltfinnerevne også har veldig god jaktlyst, noe vi ser stemmer for Leia. Vi ønsker å lage en hund som er behagelig, forutsigbar, som ikke ypper til bråk og som de som skal ha hunden kan ha nytte av i lang tid. Leia er en fantastisk viltfinner alder og erfaring tatt i betraktning. Leia revierer som regel som en gudinne, grunnen til at jeg ønsker å forsterke denne egenskapen er forutsigbarheten i jakten. Det kan godt hende at en hund med god reviering blir slått i fugl av ymse årsaker, men på lang sikt har den større sjanse til å finne fuglen. Jeg ønsker ikke nødvendigvis å avle inn storgåtthet. Det er hyggelig å vite hvem man er på jakt med. Hvem blir så hannhund? Den som visste det. Jeg har ørene og øynene åpne. Jeg spør og graver. Men hittil er det ikke så mange svar. Det er mulig man må kjøre litt rundt omkring å se på hannhunder. I tillegg skal vi en tur sørover til høsten. Gode tips mottas alltid. Jeg har også knødd meg til å forespørre veterinær om time til blodprøve for å få henne testet på genet til øyesykdommen PRA. Det er med meget blandede følelser. Jeg har en frisk hund. I verste fall vil hun kunne bære begge genene og da må det et mirakel til for at hun ikke utvikler sykdommen. I middels fall er hun bærer og da må man være meget nøye med hannhundutvelgelsen. I beste fall er hun PRA-fri, men det store spørsmålet er hvor stor del av engelsk setter populasjonen som faktisk er PRA-fri. Det er plutselig mange skjær i sjøen. Skal man da avle på en PRA-bærer og en PRA-fri blir det sikkert som med CL at man må chippe og teste valpene. Jeg har aldri møtt en PRA-syk hund, men at de finnes det er jeg ikke i tvil om, men jeg skulle likt og visst hvor mange som faktisk er syke, når de blir syke etc. Gentester er ikke nødvendigvis bare bra. Man kan finne gener og gentester for ubetydelige sykdommer og gi dem stor betydning. Jeg stoler imidlertid så mye på raseklubben at har de sagt at det er et problem regner jeg med at det er et stort problem. Tidshorisonten: Første løpetid etter fylte to år, eller den etter der, eller den etter der.

Very Good

Leia fikk very good i helga, det var det hun trengte og vi er fornøyde med det. Hun kan sikkert få excellent når hun er blitt litt eldre og lagt seg litt ut, men hun er den fineste engelsk setteren i flokken vår og det holder forsåvidt lenge. Den største nyheten fra helgen er vel forsåvdt at jeg har klart å overbevise meg selv om at vi skal forsøke å kjøre et kull på Leia. Vi får se hvem som blir hannhund, men hun skal settes i avl. Jeg har bestemt meg for å lete etter egenskaper i denne rekkefølgen: Gemytt, helse, jaktlyst, reviering. Uansett hvem det blir tror jeg det blir en spennende parring. Målet vil helt klart være den perfekte jakthund og den beste prøvehunden. Ambisjonene er på plass, men når man først har bestemt seg for å avle på henne er det for å tilføre rasen noe utenom det vanlige. Det er mulig det blir nærmeste året, vi får se. I forbindelse med hundeutstillingen i Alta hadde vi en aldri så liten handelslekkasje til Gerd og Are på Alta hunde og kattehotell. Jeg finner alltid mer enn jeg skal ha, og i dag har vi fått testet både snacks og utstyr. De nye selene deres er fantastisk og helt idiotsikre, det er ikke tvil om hvordan de skal tas på og hvordan de skal sitte. Jeg digger dem og hundene virker også fornøyd. En lang helg går mot ende. Nå får vi vel bare bestille time til PRA-testing.

Apport - apport

Det er vel få dressurmoment som er så omdiskutert som apport. Er ikke det å ha en flink hund til å finne og hente skadet vilt den største gevinsten av jakthund? Dess kortere lidelse dess mer etisk jakt. Jeg er vokst opp med jakt, jeg ser intet galt i å skyte dyr som lever i friluft. Jeg er vokst opp på melk og kjøtt - jeg ser ikke noe galt i å ha husdyr heller. Jeg er en kjøtteter. Så nei, jeg har ingen skrupler med å gå på jakt i det hele og det store for den som lurer, men for å få spore seg inn igjen på tema går vi tilbake til apport. Vi trener apport og vi sverger til tvangsapport. Jeg tar den p.t. på Cali og Jon tar den på Leia. Vi fant ut at dette ble best for oss. Vi ar kommet dit nå at hundene gaper på kommando, men det er krevende både for hund og for dressør. Timing er alt og ros er desserten. Det er en reise i selvinnsikt. Sånn ellers er det ny utstilling på lørdag. Etter utstillingen i Kvalsund var jeg skikkelig giret, men har nå giret ned adskillige hakk. Håper å få Very Good på Leia - det er det hun trenger for å bli avlshund. Ikke har jeg fått trent noe særlig heller. Tiden strekker ikke alltid til.

Hva vil folk med sin hund?

Det er et tema som aldri blir oppbrukt i vår lokale fuglehundklubb og det er hvordan man får nye medlemmer og hva må til for at de skal bli aktive. Vi har diskutert dette til det kjedsommelige og argumentene er mange og de fleste godt oppbrukt. Men hva med å snu på det. Hvorfor vil vi at det skal komme nye og hva ønsker vi av dem? Hva skal til for at vi definerer dem som aktive? Det er mange grunner til å få en fuglehund. Noen ønsker seg rett og slett en hund. Noen ønsker seg jakthund. Noen ønsker en kamerat. Ikke alle som går rundt med en fuglehund har noen som helst interesse av jakt og alle disse har det priviligeium at de har verdens beste hund. Er det greit for oss at disse går rundt og har verdens beste hund uten å jakte med dem? Jeg er sikker på at mange av disse hundene har fullgode liv og synes at livet er topp. Dessuten er jeg nesten overbevist om at mange av disse jager mer fugl enn mange av våre jakthunder gjør. Er eierene lykkelige og deres hunder lykkelige så er vel alt bra. Bakdelen er at vi går glipp av et betydelig avlsmateriale og går glipp av mange av "verdens beste hunder" fordi disse aldri blir "sett" og vurdert. De som vi regner som aktive er de vi kan dra med på utstilling og jaktprøve, eller jaktprøve og utstilling som noen vil påpeke. Det er vel de færreste. Det tar tid og penger og det er en fordel å ha en hund som kan få det til når man stiller. Det er ikke alle forunt. De fleste av oss har ikke tid i sin allerede tette timeplan til å ligge på fjellet mange helger og ofte i ukedagene for å trene hund for så å bruke adskillig flere helger på å stille disse hundene. Jeg har snakket med flere som er godt fornøyd med sin hund, men som rett og slett ikke vil bruke tiden det tar å få en god prøvehund. Det må vi respektere. Det finnes noen få helt sprø mennesker, meg selv inkludert, som ofrer familieferier, sydenturer og diverse annen spas for å springe rundt på fjellet med mine firbente venner, det være seg i sludd og i vind, i kulde ja og til og med i blant med ski på beina - ofte alene som tobent. Jeg er en novise i dette gamet med jaktprøver med mine beskjedne fire prøvestarter. Synes jeg det er spesielt stas? Nei, jeg gjør ikke egentlig det. Jeg synes det er gøy å se andres hunder, men jeg er en nervebunt når det kommer til min egen. Vil hun prestere? Vil hun ikke prestere? Hva har dommeren å si om min jente? Nei, jeg synes ikke det er spesielt stas og finner ofte gode og mindre plausible unnskyldninger til ikke å stille. Hvorfor skal man prøve å rekruttere andre til evaluering av sin hund? Fra å ha verdens fineste hund har du kanskje bare en helt gjennomsnittlig? Samtidig, har du en god hund vil du gjerne at verden får se den. Jeg tror ikke det er mange der ute som både har vilje og tid til å trene frem en god prøvehund. Det er nok med fuglehunder som med fotball i tenårene, får du det ikke til vil du falle ut etter hvert. Noen er det og de vil til enhver tid klore seg fast med sitt pågangsmot, entusiasme og sine tusen spørsmål. Kanskje må vi innse at vi aldri kommer til å bli spesielt mange som er helt sprø.

Ærlighet, tja, ærlighet.

Er det mye prestisje i fuglehundsporten? Tja, heder og ære, men blant en ganske liten gruppe. Er det penger å tjene? Noen kan kjøre kull og sitte igjen med en slant, men om man regner etter så går det meste av det med til for, til veterinærutgifter, diverse gadgets og for noen ekstra sprø til prøvedeltagelse og utstilling. Nettoen er vel ikke allverdens, og for de fleste av oss blir det nok minus, men så moro vi hadde det på veien. Det er noe med ærlighet. Det er så lett å være enig om at man skal være ærlig, men er man ærlig og først og fremst ovenfor seg selv. Jeg så en herlig fuglehund jage vilt og hemningsløst etter en fugl i dag da jeg syklet hjem fra jobb og jeg tenkte at denne eieren nok gjerne kunne ha en og annen utfordring foran seg. Jeg hadde aldri latt en av mine jage like hemningsløst etter, i alle fall ikke uten å ha gjort et seriøst forsøk på å stoppe den, men det er moro å se. Hva har dette med ærlighet å gjøre? Er vi ærlige ovenfor oss selv angående egen hund? Det er vel forutsetningen for at vi kan være ærlig om egen hund til andre. Hvorfor filosoferer jeg over dette. Leia for sine pages of fame i fuglehunden i forbindelse med Arcticen og når jeg skal si noe om Leia kommer jeg ikke unna tårene og gleden. Leia er ikke en hund som beveger seg langs middelveien. Hun er en hund med betydelig amplitude for å snakke fra fysikkens verden. Leias vilje er upåklagelig. Det Leia vil det vil hun virkelig. Kan hun stoppes? Jada, hun kan snakkes til. Men jeg ser at artikkelen om Leia er utrolig ærlig. Når jeg leser andre vinnerportrett virker det som om mange av disse hundene er ferdig fra valpekassen - men det er stort sett erfarne som går det til. Leia er en jeger av nåde, men hun var en meget uslipt diamant, vi sliper enda, men jeg kan ikke si noe om Leia uten å si noe om kampen. En annen ting er at jeg er usikker på hvor Leia hadde vært uten hjelp fra Jon, eller jeg har mine bange anelser, veien hadde blitt utrolig mye lengere. Det er et annet interresant spørsmål som vi aldri får svar på - hadde veien blitt mye kortere med en mer erfaren fører. Det svaret får vi aldri. Har jeg risikert noe med min ærlighet? Tja, noen kommer til å tenke at Leia er en rar hund. Leia er noe for seg selv. Hun er ikke helt A4format, jeg ville ha en hund jeg kunne stille på prøve og som aller helst kunne vinne noe - Leia kan det. Noen vil nok tenke seg mer enn en gang om før de henter valp etter Leia og det synes jeg de skal - ikke for at Leia nødvendigvis er så Leia, men man skal spørre seg hva er det jeg ønsker? Jeg ønsker ikke at noen skal ha valp etter Leia på impuls, men om man ønsker en spennende hund som man kan ha store opplevelser med, da håper jeg at både jeg og andre kan finne dette i en kombinasjon etter Leia og at hun klarer å videreføre noe av det som er henne i fremtidige engelsk settere og at vi finner en fantastisk hannhund som kan tilføre både Leia og rasen betydelige ting. Veien blir til mens vi virrer.

Ikke bare jakttrening

I dag var Samson med til byen og i byen skjer det mye rart. Det var tidlig slik at det var forholdsvis få mennesker, og vi så bare en hund, men masse lyder og lukter og Sam gikk stort sett med snuten i bakken og gjorde seg kjent. Hvorfor prioriterer jeg å bruke tiden på dette? Han er da jakthund, eller skal bli? Hvor er rypevingen? Jeg ønsker at han skal bli tryggest mulig på mest mulig. Jeg ønsker en robust hund som er vant til mange mennesker og da i særdeleshet fremmede. Det er også viktig at han forstår at han ikke skal og kan hilse på alle til enhver tid. Menneskene som dumper innom huset er jo stort sett hundevante og synes at Sam er nesten like vidunderlig som oss slik at han må lære seg at han ikke er verdens midtpunkt for den gemene hop av tobeinte. Jeg traff en kollega jeg ikke hadde sett på lang tid, så jeg forklarte at jeg hadde fått en til hund og det helt spontane utbruddet var "hvordan skal du nå få tid til et liv utenom?" Når jeg tenker meg om er det nok lite som ikke på en eller annen måte er hunderelatert. Trener jeg så trener jeg med tanke på hundene. Jobber jeg så er det og til en hvis grad med tanke på hundene. Kanskje burde man være flinkere til å gjøre andre ting både meg og uten dogsa, da kan det være greit at de er godt bysosialisert.

Veien ble med ett litt lengere - PRA

PRA er en arvelig øyesykdom blant engelsk setteren og nå har man funnet en gentest. PRA er progressiv retinal atrofi og da blir netthinnen ødelagt, og uten netthinne ingen syn. PRA nedarves recessivt, altså må man ha fått genet fra begge sider dersom man skal bli syke. Det betyr og at mange kan gå runde å være lykkelige bærere uten å vite det. PRA inngår i de nye avlshundkriteriene til norsk engelsk setter klubb og det var jeg ikke klar over før i går. Så nå er det ikke bare utstillingen det står på. Leia må også gentestes med blodprøve om man ønsker avlstispestatus på henne. I går kjente jeg en umiddelbar irritasjon for kostnadene dette medfører er betydelig. Bare det å få analysert prøven koster over 1000 inkl moms og da vi ikke noe annet å gjøre hos veterinæren må vi betale for timen der også. Så kan man snu på flisa og si at så mye som jeg har investert i Leia er det som å pisse i havet. Samtidig så er jeg for at vi skal vite mest mulig om helsen til de dyrene vi avler på så jeg er totalt sett veldig fornøyd med at man tar tak for å få registrert mer enn HD for helse er mer enn HD. Samtidig kjenner jeg angsten gripe tak. Studerer man stamtavlen godt ligger det langt, langt tilbake hunder som er påvist bærer. La oss si at Leia ikke er bærer. I tilfelle er det helt greit. Saken er ute av verden. I tilfelle hun er bærer er det viktig at man finner en partner som ikke er bærer. I tilfelle hun er bærer - må hun da avles på? For hun vil kunne gi sin bærerstatus videre til fremtidige kull, men hun trenger ikke gjøre det. Dersom jeg husker arvelæren sånn noen lunde vil det i utgangspunktet overføres til 1/4 dersom hun bare er bærer og partner er fri. Hva gjør vi med den genetiske basen til engelsk setter og vi ekskluderer alle bærere? Når man leser listen over bærere og syke individer er det også noen av våre mest kjente hunder som står på lista. Betyr det at de ikke burde vært brukt? I dette tilfelle når de er undersøkt før man faktisk krevde det betyr det vel at eierene har vært spesielt pliktoppfyllende? Jeg kjenner at veien fram til avlstispe ble lengere. All den tid jeg er usikker på om hun skal ha kull kjenner jeg at jeg ikke har tenkt å gjøre noe med dette akkurat nå. Jeg respekterer NESK for avgjørelsen, men jeg ser at jeg utsetter dette til jeg evt. skulle ha et annet ærend hos veteinæren. På den andre siden bør man vel sette som kriterie at de skal tas blodprøve av før man får registrere engelsk setter kull om det skal bli svung i sakene.

Rapport fra Leia

I dag skjedde noe som varmer enhver eier. Leia gikk og markerte ved døren at hun ville ut, da jeg var litt treg kom hun og tok kontakt med hånden min med snuten sin, kastet et lite blikk og sprang ivrig tilbake til døren. Det var da hun gjorde dette som valp at jeg var sikker på at min Leia kom til å rapportere. Siden har vi blant annet jaget med GPS og jeg har aldri fått se Leia rapportere på jakt, men hun er ung så vi får se hva som skjer. En annen som minner meg om Leia som valp er lille bretonen Samson. Sam som vi kaller ham til daglig var på en liten ekspedisjon i går. Vi fikk dekket fire ulike biotoper vil jeg si. Tett skog, myr, vidde og snø. Sam mestret dem alle. Han hadde god fremkommelighet og stå-på-vilje. Det er kun en eier og evt. en ivrig oppdretter som kan se talent hos et 13 ukers krapyl, men jeg er derimot totalt overbevist om at Sam han når så langt som han blir trent. Det er ikke Sam som er begrensningen. Leia har begynt å gjøre seg mental klar til ny utstilling. Kanskje blir det den siste for Leia - vi får se. Det er igjen Very Good som teller. Det er det siste hun trenger for å kunne søke status som avlstispe i Nesk. Skal hun parres? Den som lever får se. Det har ingen hast av mange grunner, i denne saken finnes det ingen grunn til å forhaste seg.

Når er man ved veis ende?

Vi forsøker å overbevise oss selv om at vi trenger bare en bil og som oftest går det helt greit, dette resulterer i at vi ofte får en livlig diskusjon om hund på vei til jobb. I dag handlet det om provokasjon. Jeg sa at Cali var klar for rypeterrenget til høsten og at jeg ikke visste helt hva jeg skulle trene på. Da kom det fra førersetet "Sitter hun 70 m ut?". Det tviler jeg på at hun gjør - altså hadde jeg med et mye mer å trene på. Det kan være bra å få monitorert seg. Selv om Cali sitter under sterk provokasjon nært spørs det hva hun gjør ¨på avstand. Jeg var med et litt mindre fornøyd med meg selv. Jeg var mye mer fornøyd over at vi fortsatt har god tid til å teste ut dette momentet. For det er det det er - et moment. Jeg får ta med meg Cali og langlina å finne meg et sted. En av mine nære venner spurte i dag og det egentlig snakkes om annet enn hund hos oss. Vi snakker tidvis veldig lite hund, men det er morsomt og dele lidenskapen - om det ikke er en livsstil er det en lidenskap.

Tiden går

Denne uka har det vært tidsklemme. Jeg har begynt å jobbe døgnet rundt igjen og Jon har hatt lange kvelder. Det blir litt mindre overskudd og litt mindre systematisk trening på hundene, men noe blir det da. Passivitet er foreksempel meget nyttig å trene på. Så jeg og Sam har ligget og sett på Tv-serier. En av disse seriene er Grey's anatomy. En gang i tiden var alt jeg drømte om å bli kirurg. Jobben okkuperte hjernen min det meste av døgnets 24 timer, og om jeg tenkte på andre ting var det i andre rekke. Så ble det hund og jobben ble mindre viktig på mange måter, kirurgien ble lagt på hylla for ja, nettopp våre firbente venner. Det er en klisje, men jeg ofret på mange måter karrieren for Leia. Hva er ambisjoner? Spør man leger har kirurgien høy status og labfag og allmennpraksis scorer stort sett lavt på statusundersøkelser. Det har vært ganger jeg har vurdert å hoppe på kirurgien, men jeg har det helt perfekt nå. Jeg liker å jobbe og jeg liker å tilbringe tid med hundene, nå får jeg dekket begge delene. Har jeg dårlig samvittighet? Ja det hender, men jeg har det i mye mindre grad nå. En av mine kolleger lurte på hvorfor jeg har så mye luft i timeplanen på onsdager. Det er ganske lett. Denne dagen setter jeg opp avtaler jeg ikke rekker resten av uka og er det noe tid igjen er det den perfekte dagen i uka for akkurat hundetrening. En luksus muligens, men jeg har på mange måter kjøpt meg bedre samvittighet. En sånn tidsbesparende ting skulle være kickbiken, men det har blitt lite tid til å kicke spesielt mye. Leia og jeg forsøkte oss en tur i går. Det var som Leia og snørekjøring. Det går huhei så blir det stopp. Leia skulle lukte på absolutt alt i går. Det er nesten som man lurer på om det er løpetid rundt hjørnet (det kunne vært greit med tanke på høsten, men foretrekker en gang i året i stedet). Vi får se hvordan det blir når vi får koblet flere på. Jeg har en viss tro for at to hunder drar bedre enn en, men jeg tenkte at det var dumt å koble tre foran for så å se hvor hardt man kunne tryne. Kanskje finnes det ingen slike snarveier. Det å ha hund krever tid, har man ikke tid bør man kanskje vurdere om man kanskje ikke må ha hund. I alle fall er det en berikelse og kanskje en måte å senke karrieremessige ambisjoner.

Med fire hunder er det aldri kjedelig

Den største forskjellen er definitivt å gå fra null hund til en hund. Plutselig blir dagene lagt opp på en helt ny måte. Det er noen man må ta hensyn til i all langtidsplanlegging og i mye av korttidsplanleggingen. Det er noen som er der enten man er på topp eller på bunn. Det er mange gleder og noen skuffelser. Alt dette sier man ja til når man sier ja til hund. Når man sier ja til to hunder - den overgangen var ikke så veldig stor. Det var mest kos. Hundene hadde selskap i hverandre. Det var kos å se hvordan den gamle var tålmodig med den lille pirajaen. Fra to til tre. Tja, det var litt juks da det var en unghund som kom. Man slapp liksom valpetiden. Tidvis var tre litt mye. I ettertid innrømmer jeg at tre krever noe bedre planlegging spesielt av felttreningsbiten. Fra tre til fire - man tror kanskje at det ikke er så stor overgang. På ingen måte, denne overgangen var vel så stor som den fra 0 til en. Med fire hunder har man det priviligiet at man alltid har en hund å jobbe med. Med fire hunder er det ofte litt styr å holde rede på alle. Det er dog en utrolig tilfredsstillelse når alle fire slapper av på terassen uten å være spesielt slitne eller utladet, de bare gjør det fordi de er en del av flokken. Anbefaler jeg fire hunder? På ingen måte. Hver og en må kjenne på hva de vil selv. Jeg ville ikke byttet ut en eneste en av de fire for de fyller hver og en sin funksjon, men som jeg sa her om dagen - hvorfor kunne vi ikke ha fått en eneste "normal" hund. De har hver enkelt sitt særpreg og det er det som gjør det så spennende - og finnes egentlig den "normale" hund? Men å si at båndtvangen er en kjedelig periode, det er å trekke det langt, i alle fall når man har fire hunder i hus.