Status - hvor går man herfra?

Det høres nok rart ut, men det er lenge siden jeg har tenkt så mye hund som den siste tiden. Jeg bruker mest tid på å filosofere over de to yngste tispene våre. Embla den eldste er en komplett fuglehund og Sam er mer eller mindre Jons prosjekt. Det er en hund som så til de grader er min og det er lille Cali.

Cali er en hund som har tatt store steg. I vinter har jeg konkludert med flere ting. Hun finner fugl. Hun reiser som en rakett. Hun holder god kontakt. Hun har fantastiske hofter. Hun har et veldig flott gemytt. Hun spiser godt. Cali på sitt beste kan imponere de fleste.

Hun har vist noe manglende stabilitet i felt og særlig hadde hun en uheldig dag på Sennalandsprøven i høst. Nå mener jeg at Cali var bedre enn bedømmelsen, men det er det mange førere som mener:) Hun har virket mer stabilt på jakt i vinter. Jeg tar skylden for at grunntreningen i vinter ikke har vært så bra som den kunne vært. Likevel er det slående at hun foreløpig er vår beste trekkhund, men hun bidrar ikke mer så innmari mange trekkilo. Hun har en trekkmoral som er imponerende.

Det er mange grunner til å bruke Cali i avl. For det første tilfører hun nytt førsteklasses blod. Hennes foreldre er nøye plukket ut.

Grunnet litt prioriteringer på hjemmebane virket det som en veldig god ide å parre Cali i sommer, ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å vente til etter jakta er over i høst. Det kan bli en spennende høst for Cali.

Gjør vi dommergjerningen tyngre med facebook?

De fleste som deltar på jaktprøver virker å like det. Det er på mange måter en merkelig og noe ekstrem måte å tilbringe en helg på, men man har ikke vært med lenge før det er stor stas å treffe folk igjen.

Noen er større filantroper sammenlignet med oss som bare går rundt og har det gøy, de ofrer egne hunder og egen fritid for å dømme andres hunder. Jeg tar av meg hatten for disse.

I denne elektroniske hverdagen kan man ofte lese hvordan både hunder og førere har gjort det på prøve. Sjelden er det dommeren som får skryt, og noen ganger kan man lese til dels injurerende kommentarer om dommerene. Dommeren er ofte ikke navngitt, men man kan med noen tastetrykk finne ut hvem det dreier seg om og i verste fall finne et par det kan stå imellom.

Spørsmålet jeg stiller meg - skal dommerene tåle dette? Vi lever i et samfunn hvor det meste skal vurderes, terninger trilles osv. Jeg tror ikke slike uttalelser på facebook eller andre nettsteder gjør det mer attraktivt å bli dommer - og vi trenger nye dommere. Jeg tror vi skal legge igjen diskusjonene på fjellet, evt kan vi diskutere dem på jegermiddagen og i våre respektive klubber, men å ta en større diskusjon om avgjørelser og dommere på nett tror jeg ikke kan tjene noen. Må man diskutere dette synes jeg man får gjøre det anonymt. Vi trenger ikke legge stein til dommergjerningen.

Kampen mot klokka

Mens jeg sitter her og skriver er det selvfølgelig andre ting jeg burde gjort. Huset burde vært ryddet, støvsugeren trimmet, hundene luftet, men jeg sitter altså her og skriver.

Jeg fikk lånt en bok i helgen som heter "Rypejakt" av Bjørn Wegge og jeg kjente at motivasjonen tok nye høyder. Men hva er egentlig realistisk? Er det realistisk at vi får topptrent i alle fall to hunder? Skal vi få det til tror jeg fremfor alt at det krever struktur. Da kan man kanskje ikke sitte her å skrive.

Akkurat nå er det Cali som skal stilles ut så nå er det hun som er i fokus. Hun er med "over alt" - og hun liker å være i fokus uten tvil. Vi har forsøkt oss med utstillingskobbelet og skal snart ut å løpe da det å springe rundt veggen som skiller stua og kjøkkenet ikke gav verken fart eller utfordring.

Vi har en ide om at vi også skulle stille ut Sam, men det var vanskeligere. Vi er litt late av oss og utstilling er som noen påpekte litt utenfor comfortsonen vår - så vi gjør det av dokumentasjonsmessige hensyn først og fremst. Det betyr at man i en ideel verden ønsker seg cert som man må ha for evt. å kunne bli utstillingschampion. Jeg er ikke i tvil om at han er kapabel til det, men jeg er på ingen måte utstillingsdommer. Problemet er at når man leser regelverket er han litt ung for å stille i brukshundklassen så det ser ut til at det ikke blir noen utstilling på Sam i mai. Stiller han i juniorklassen kan han ikke få cert, dette er kompliserte greier. I fjor fikk vi opplyst på samme utstilling at de kunne få cert uansett om det var junior eller brukshund, men det kan de altså ikke i år, lurer vel på om man var feilinformert fjor. Vi får heller se om det blir utstilling i juni.

Leia burde vært stilt i år rett og slett fordi jeg tror hun kunne ha tatt steget opp til exellent fra very good og fordi hun er betydelig rundere nå enn i fjor, men det får være. Leias tid kommer, men det ble bare ikke i vår.

En prøvestart i vinter - det er ikke rare greiene

Det ble en prøvestart på Leia og det med en fører som ikke har vært ute med hunden på over 100 dager. Vi forsøkte å få startet henne to dager, men det ville seg ikke. Uansett var det ikke fugl i hennes slipp og da får man ingen premie - sånn er det bare.

Jeg tror det er første gangen hun har gått på premie, bortsett fra et lite øyeblikk på Kongsvold hvor hun ikke har hatt sjanse på fugl.

Vi planlegger å komme sterkere tilbake til høsten og vi legger allerede mange kabaler. Nå er det momentet barnevakt som også skal tilpasses. Men vi går jo begge i den klassen som heter kvalitet så man kan kanskje vurdere å ta vidunderet med i en bæresele.

Datteren vår er fantastisk, men det er utrolig lite gøy å være den som ikke er med på prøve. I alle fall når den tobeinte prinsessen sover så er plutselig alle tankene på fjellet.

Men man får til det utroligste. Jon stilte Sam og halte i land en flott 1. UK eller som det sto i kritikken selvfølgelig 1. UK. Det jeg satte mest pris på å lese om var søket hans og revieringen. Fuglearbeidsmessig visste jeg hva han sto for. Jeg synes det er en stor prestasjon av en nybakt småbarnspappa.

Altaprøven neste

Nå skal vi pakke og gjøre oss klar for aller siste prøve denne vinteren. Det har blitt en meget kort sesong på oss på mange måter. Vi kommer sterkere tilbake.

Jeg kan konstatere det med en gang. Man overlever om man ikke stiller på prøver en sesong, men det er tidvis en lidelse og se alle de andre som får være med på dette sirkuset. Det er en lidelse når man føler at man har noe som burde vært stilt. Men det kommer flere prøver etter dette.

Nå skal Sam få gå Altaprøven. Det er klart at det hadde vært stas å få han kvalifisert til Arctic cup, men forhåpningene er ikke enorme. Alt skal liksom klaffe da. Vi tar det som en god gjennomkjøring på en flott hund, så får vi se, kanskje vi får lurt oss til en start til eller to.

Prøveteamet har jobbet hardt, det er et stort apparat som skal på plass og all ære til dem. Neste år satser vi på at vi stiller til opprop med mer enn en hund og en fører:)

Da begynner høsten å ta form

Jeg sa i fjor til broren min - "at dette er nok siste høsten vi satser på dette nivået" - og nå tar jeg meg i å sette opp en fiktiv terminliste med flere eventualiteter og stor iver - og på mange måter er det kanskje mer ambisiøst enn i fjor. Så hvem prøvde jeg å lure. Det er mer mikk å få det til i år og vi har en del logistikkproblemer som vi ikke hadde i fjor, men vi har også erfaringen fra i fjor.

Faktisk ser den fiktive terminlisten ut som en blanding av fjorårets og den fra året før - det året da cacit på Embla var den store planen kombinert med unghundpremie på Leia. Vi fikk det siste og Embla gjorde et meget godt NNM og sikret seg videre VK-deltakelse i 2 år. Caciten har uteblitt foreløpig. Ja ja, i år blir sikkert det siste året det blir satset på dette nivået. Eller - vi får se. Jaktprøver er som en smitte man får i kroppen og som man aldri blir kvitt.

Ett år etter Arctic Cup: Aldri vært bedre

Fire hunder har en eneste fordel som jeg kan komme på, man evaluerer hele tiden det hundematerialet man har og man blir mer objektiv for hver hund man har i "stallen".

Leia er min "særkullshund" og Jons "bonushund", og i sannheten er hun en bonushund.

Status nå ett år etter Arctic cup er at hun fortsatt er en drivende god viltfinner, har stor motor og står enda nærmere inn på fuglen. Hun er en fryd for øyet og hun er en fryd for jegeren. På de fuglearbeidene jeg har hatt på henne i vinter har hun bare hatt tendens til ettergang i ett og det var etter en djerv avstandsreis så litt bremselengde må man kanskje tilskrive henne. Hun har "alltid" vært god på reviering, men den gode følelsen av at hun jakter sammen med meg er bare ytterligere etablert, blir hun borte så er det fordi hun står i stand en eller annen plass.

Det er snart ett år etter Arctic cup-triumfen, men jeg er helt sikker på at Leia har aldri vært bedre. Hun var en unghund og har nå i sine første "voksne" månedene tatt mange skritt i rett retning.

Unghundtalentene som forsvant

Det er mye fokus på barnestjerner. De hundene som gjorde store ting som unghund, men som ikke klarte overgangen til voksenlivet. Leia gjorde noe som jeg tror ingen fallende barnestjerne noen sinne har gjort - hun tjuvreiste seg ut av sin første AK-start - tjuvreis, men med komplett ro på signal. Det virker ikke som en barnestjerne med dårlig selvtillit.

Leia ser absolutt ut som en barnestjerne som forsvant på papiret. For det første avsluttet hun sin unghundperiode med hennes dårligste resultater karaktermessig, men så stiller hun ikke i kommende vintersesong, hvordan kan man tolke det annerledes enn at barnestjernen forsvant?

Jo det kan tolkes som et resultat av et hundehold med litt for mange hunder kombinert med en familieforøkelse som krever mer enn en valpeanskaffelse. Vi har et hundehold hvor vi prioriterer. Vi har gitt opp å gi alle like mye til enhver tid, det er heller ikke riktig ovenfor hundene, fordi de krever ulike ting til ulik tid. Vi forsøker alltid å gi hundene det de trenger på det gitte tidspunktet. Deretter forsøker vi å gi dem det de ønsker på våre premisser. I vinter ble det Sam som skulle prioriteres, men Leia har vært en god nummer to. Leia har vartet opp med fugl, flotte fuglearbeid og høy arbeidsmoral. Hun har ikke hatt ettergang på noen av fuglearbeidene. Hun har riktignok hatt en tjuvreis i vinter, men det virker å ha blitt med den ene. Vi har liten tro på start i vinter, det er noen få sjanser igjen, men premie på Sam er førsteprioritet og Leia blir ikke stilt før Sam eventuelt får 1. UK. En årvåken leser vil tenke at det ikke er noe problem å stille Sam og Leia sammen, vel det er krevende å stille to hunder samtidig. Leia har vært høyt prioritert og Sam fortjener det samme - altså den hele og fulle oppmerksomheten.

Så Leia vil nok skinne på stjernehimmelen. Det er et spørsmål om tid.

Da er nok en påske over

Dette er første påske med spedbarn i hus. Noen mener det er sprøtt og ta med en liten unge på hytta, men faktum er at lillejenta sover bedre der enn hjemme og med strøm og ved var det duket for suksess - forventningene var veldig små hva skiturer angikk for egen del.

Etter påske kan man gjøre opp følgende status - fire turer på meg, 3 turer på engelsk setter, noen flere turer fordelt på to bretoner og Jon fikk vel fem turer tror jeg. Det var tungt føre, noen dager ingen fugl, noen dager lett fugl og noen dager samarbeidsvillig fugl. Og så som den store aprilspøken kom båndtvangen. Det finnes ingen grunn til båndtvang i Finnmark 1. april - det kjennes som vi straffes fordi blomstene blomstrer sørpå. Vel hjemme igjen ble vi møtt av de høyeste brøyteskavlene så langt i år, det er få om absolutt ingen vårtegn og jeg kjenner at et noe mer differensiert regelverk kunne vært på sin plass. Men jeg skulle ikke egentlig skrive om båndtvang.

Jeg skulle skrive om en engelsk setter ved navn Leia. Leia har fått sin dose publisitet. Hva er det å si om henne? Hun er en flott hund og hun jakter som den prinsessen hun er. Hun har dog ikke blitt prioritert i vinter, mest fordi det har gått utrolig mye mer tid med til barn enn vi kanskje hadde trodd på forhånd - uansett senket vi skuldre og ambisjonsnivå. Dessuten har vi en annen spennende unghund som heter Sam som skal utvikles. Derfor spøker det for om man får høre noe spesielt mye mer om Leia i vinter, men vi legger planer for høsten så får vi se hva som kan gjennomføres.