Nå er snart vintersesongen 2014 på hell, for oss har det blitt mindre enn ingenting. Ambisjonene var det lite å si på. Vi skulle valpe, Sam skulle over i voksenverden og kanskje, kanskje kunne vi likevel få stilt noe på NM-vinter. Vi har fått valper. Sam har ikke stilt på prøve og NM-vinter ble vunnet fortjent av G. Tjikkom uten at vi stilte på noen startstrek. Det har hele tiden vært en slags kamp mot tiden. Vi tenkte at dersom Sam hadde stilt på Arnøya, ja da kunne man kanskje sikret NM-billetten. Det ble valping Arnøy helga. Så skulle Leia stille på Sennalandet for der var det Cacit, det ble ingenting av den starten, strengt tatt ble ikke Caciten utdelt heller. Jon funderte på Gallok, men det ble med tanken og så ble Mathea syk og da føltes det like greit.
Spørsmålet er om vi kan få noe ut av Altaprøven. Både Leia og Sam burde hatt god karma der. Leia vant Arctic cup for to år siden, og Sam fikk sin første 1. UK der i fjor. Så når det ikke ble noe Gallok på Jon skulle vi dra og trene i helga. Foreløpig er vi i byen. Kombinasjonen av vær og sykt barn ble for mye. Det oppsummerer egentlig hele vinteren. Det har vært gode og dårlige unnskyldninger hele veien med det samme resultatet - vi har ikke fått utrettet så mye. Kanskje er det dette moduset det blir fremover. Vi forsøker oss fra skanse til skanse så ser vi hva det blir. Det betyr ikke at man ikke har startet å tenke på høsten allerede. Kanskje står vi på startstreken i Dividalen 21. august. Kanskje gjør vi akkurat det.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
