En utbytterik helg - og en tankevekker

Jeg advarer allerede - muligheter for langt innlegg.

Vi skul)le vært i Børselv på treningssamling med venner i fuglehundmiljøet, men fersk som vi er freaket vi ut da løpetiden kom og meldte forfall. I etterpåklokskapens lys har jeg innsett at dette var helt unødevendig og at vi sikkert har gått glipp av mye, men vi fikk også mye denne helgen.

Det begynte med en knalltur på Sennaland. Det var kaldt, men solen var på vår side og etter hvert ble det riktig fint. Vi vil denne gangen si Dag-Ove og Steffi. Jan-Erik med Skaididalens Emil og Molly og jeg. Det begynte med at Molly (mor til Leia) fant fugl. Jeg reiste på, fugl gikk og komplett ro.

Senere fant Mollys bror Emil fugl. Det er mulig det var latskap som gjorde at jeg ikke gikk ned i situasjonen, men jeg ble stående og lytte til det som skjedde og da gikk det opp for meg at Molly fikk ikke skryt for sin reis, noe bror Emil fikk. Jeg tror ikke egentlig jeg har filosofert så mye på skryt etter reis fordi jeg har vært så innmari fokusert på ro i oppflukt. Emil som sikkert reiste for tusende gang fikk fortsatt sin ros, både for reis og for ro. Absolutt et tankekors.

Steffi hadde også sin sjanse med muligheter for korreksjon. Det ble også tid til en matbit. Livet var bra, men fellene under skiene var i bredeste laget og jeg brukte litt for mye energi på å komme meg fremover - så jeg var ganske sliten i bena da vi kom ned. Det var siste gangen jeg gikk på så brede feller.

Leias fulle navn er riktignok Skaididalens Prinsesse Leia og da kan man ikke bare cruise rundt ved hytta. Skaididalens må inntas. Etter en liten matbit da vi kom ned puttet jeg Leia i bilen og kjørte et lite stykke til vi kom til en stor parkeringsplass. Jeg klipset på langlina og vi gikk av gårde i scootersporene. Vi gikk på kryss og tverrs og Leia løp og løp - full av lykke og energi. Hun holdt god kontakt og var veldig var for mine dreininger. Meget fornøyd - og jeg husker jeg tenkte der jeg gikk at denne rumpa vil jeg gjerne gå bak i mange år. Hun er helt nydelig. Vi er og blir et radarpar.

Det ble søndag og denne dagen startet med en aldri så liten fellejustering. Fellene mine ble adskillig smalere etter at jeg hadde frisert litt.

Steffi og Dag-Ove dro på Hatter. Der var det mye spor og lukt. Steffi gikk fornuftig i vind, men fuglen var vrang så det ble ingen situasjoner.

Jeg og Leia klipset på kobbel og gav oss av gårde mot Skaidi. Det var litt mer komplisert å dra på skiene og forsøke å få henne til å gå pent i bånd samtidig, men hun skjønte det forbausende godt og hun var helt eksemplarisk når bilene passerte. En gang hadde hun en riktig så spontan sitt. Vi kom til parkeringsplassen, klipset på langline og la i vei. Jeg lover, den store utfordringen på slike turer er å holde stilt og la hunden snuse, lukte og løpe. Vi gikk rundt til hun begynte bli opptatt av potene da gikk vi ned. Leia gikk som en prinsesse da vi gikk hjem. Vi fjernet noen isklumper underveis, etter det gikk hun enda penere. Forresten møtte vi noen som skrøt av henne, det varmer alltid. Det var tydelig da vi kom til hytten at hun hadde fått tatt seg ut litt.

Nå som det ble varmere i været og lettere å trene ute har jeg fått meg en tankevekker. For en tid tilbake sa en bekjent - bestem deg for hvordan du har tenkt å gjøre ting og bare gjennomfør. Jeg hadde en plan om å bruke februar til å trene sitt og avstandssitt. Jeg er ikke helt fornøyd med progresjonen - jeg har nok ikke vært helt tro mot min plan. Jeg har nok foreksempel brukt mer tid enn rimelig er på avansen - og er det noe jeg egentlig er sikker på er det at Leia vil reise når hun får beskjed. Hun kan åpenbart sitt-kommando, hun er ikke like rask bestandig på avstand og jeg lurer på om jeg har blitt litt sløevere i rosingen. Så det er åpenbart et forbedringspotensiale hos eieren, det er som oftest det. Det er bra med helger hvor man får tenkt seg om. Nå begynner vi på ny frisk og skal bruke siste uken av februar til finpussing. Håper mildværet holder seg slik at det blir mye utetrening:)