Liten sommerferie

Nå tar vi noen dager sommerferie og forlater regn, til fordel for helt sikkert mer regn. Vi kommer sterkere tilbake til uken og uken som kommer blir kronet med treningsleir. Etter det blir det rypetelling og mye trening for hundene håper vi. Spennende. Stay tune for more happy days - er det ikke det det heter?

Circle of life

Livet går i faser. En tid til vekst og utvikling og en fase for reproduksjon. Jeg skrev i går om jakten på hannhunden, det er tidvis så krevende at jeg skjønner ikke at det kan avles så mye. Det er selvfølgelig trygt å avle på de hundene som er avlet mye på. Man har en større ide om hva som kommer. Noen hevder at det meste av egenskaper kommer fra tispen, noen hevder at det kommer fra hannhund. Jeg ser både Franco og Molly i Leia.

Jeg fant en hund. Den hadde fått sin førstepremie AK i rimelig tid. Virket å ha gjort det helt greit i VK. Hvorfor hadde ingen andre brukt den? Tja. Så minte deg meg om en annen hund jeg kjenner. En utrolig flott staselig hann. Fin i størrelse. Likelig gemytt. Fantatisk HD-status. Ikke brukt i avl. Hvorfor? Jeg kommer ikke til å bruke ham grunnet innavl, men jeg funderer litt på hva er det som gjør en hund til en avlshund.

Hva er motivet for avl? Det er klart at for noen er det økonomiske incentiv. Man får litt ekstra til å drive på med disse sprø hobbyene våre, man får litt igjen for strevet. Timesbetalt er det ingen som snakker om. Et av de edleste motiv virker å være at man skal beholde valp selv. Det er også en garanti for valpekjøpere om at dette er seriøse greier og ikke noe som blir tatt lett på. Men sann meg dette - kunne du ikke ønske deg valp etter en kombinasjon så skal ikke kombinasjonen settes i avl. Det slår meg ettersom jeg jobber mer og mer med denne hannhundproblematikken at det er utrolig mange gode førere som klarer å vise fram ikke fullt så gode hunder på en fremragende måte. Mange av disse blir brukt i avl, men egenskapene er kanskje hakket dårligere enn på den som ikke gjorde det så bra med en mye mer uerfaren fører.

En erfaren engelsk setter mann var inne på dette at avlen hadde kanskje gått mer fremover om vi ikke var så sentimentale og ville ha kull på "gammeltispa". Fortell meg hvor hunden skal så skal jeg si noe om oddsen for om den blir satt i avl eller ikke? Tja, det slår ikke helt rett. Det var ingen sannsynlighet for at Leia skulle avles på.

En annen rimelig profilert fuglehundmann satser ikke så stort på VK-stjernene i avl, men velger gjerne ut de som har gjort det greit i AK, vist at de kan finne fugl, er dresserbare, men som han liker. Valpene får han god omsetning på uansett.

Leia er ung. Man kan mene hva man vil om når hundene skal settes i avl. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at hun kanskje ikke skulle settes i avl og at dersom hun skulle det så skulle det bli noen år til, mest av egoistiske hensyn. Går det "bra" med Leia og hun blir høyt merritert vil det bli adskillig enklere å selge valpene hennes - altså egoistiske hensyn. Går det "ikke så bra" ville hun mest sannsynlig ikke bli satt i avl til tross for talent. Men hva er det Leia skal føre videre til valpene? Det er talentet. Talentet hennes virker å være uomstridt. Det er egenskapene hennes hun skal føre videre. Tilbake til resonnementet om at  en flink fører kan få jern til å glitre som gull, men er det gull?.

Det jeg er mest spent på er om det er folk der ute som vil ha valpene til Leia. Jeg håper det. De har i alle fall alle sjanser til å få et utrolig spennende emne skulle de arve noe som helst fra sin mor.

En hund av listen og Leia viser vei

Jeg leste et gammelt fuglehunden og kom over en hund jeg bare måtte sjekke ut mer. Jeg leste dogweb så øye ble både rødt og sårt og tenkte at nå - nå har jeg kanskje hunden. Etter litt mer undersøkelser var nok en hund strøket av listen som potensiell avlspartner til Leia.

Jeg tror at det er slik denne høsten kommer til å gå. En hund inn på listen, en hund ut av listen.

Det er klart. Det finnes en favoritt, men den blir bare avlshund på Leia om vi ikke finner noen som er enda bedre. Det beste er godt nok.

I dag gjorde jeg noe jeg ikke har prøvd før. Jeg brukte hanefoten som utgangspunkt og lagde en provisorisk innretning så la jeg på tur med tenåringsjentene og gamla. Man kan vel si at Leia utnevnte seg selv som lederhund. Jeg velger å tro at det var formen hennes og viljen som gjorde at hun falt naturlig inn i rollen. Jeg nekter å tro at hun var ufin og brukte vekten sin som årsak til å lede vei, bretonene hang med som best de kunne. Vi konstaterer at formen er bedre, men at dette er den dagen i sommer hvor gangsperren har kommet fortest.   

Vi med de perfekte hundene

Det har foregått en lite konstruktiv debatt på facebook i det siste på "engelsk setter"-siden, men en av anklagene har jeg strengt tatt blogget om før, men da med annen vinkel. Det dreier seg om oss med hjemmesidene og der man kan lese om de "perfekte" hundene våre, hvor dårlig gemytt og negative sider ikke er nevnt med ett ord. Dårlig helse er heller ikke nevnt. Hvorfor skulle man bruke masse tid på hunder man ikke synes noe om? Nei, de omplasserer man. Er det slik at hunden skulle ha så dårlig gemytt så vil den vil bli avlivet. Har de dårlig helse vil vi kose oss med dem den tiden de har, minnes dem med glede, men for all del ikke avle videre på dem. De som er på den helt gale siden av skalaen har jeg ikke tenkt å dekke noe videre.

La oss være åpen for at også våre "premie"-hunder har mangler. Men hvor mange av disse manglene er jeg sikker på at ikke jeg har vært med på å skape, evt fremelske? Er en hund født uten reis? Nei, som regel er det en feilkobkling av en overivrig dressør til feil tid og gjerne på feil sted. Er hunder født med så mange mangler? Er ikke de fleste manglene hundene kritiseres for menneskeskapte? Hvorfor i all verden skulle vi eksponere oss på hjemmesider som elendige dressører? Hvorfor skal alt om hunden fortelles på facebook? Internett er ganske uinteressert i når de fleste hunder driter. Det eneste som snart er sikkert er at om det kommer en negativ tanke om din hund på facebook vil noen huske det til evig tid.

Leia er vel eksponert så det holder. En annen kjent finnmarkslege sa da jeg intervjuet ham mens jeg var student "Det er ikke min stil å angre". Jeg angrer ikke min ærlighet. Leia er dekket til det kjedsommelige i fuglehunden, både i min valpeartikkel om henne, men også fordi hun vant Arctic cup, men hadde jeg på det tidspunktet jeg skrev den første artikkelen hatt avlsambisjoner ville artikkelen blitt mye mer fordekt og mye mindre ærlig - det vet jeg med sikkerhet. En bekjent av meg kommenterte - det er jo slik vi alle har hatt det om Leias opp og nedturer. Det er en gang slik at dette med fuglehund er ikke så lett.  Jeg angrer ikke på at jeg har vært ærlig på at det har vært arbeid med Leia.

Jeg kommer aldri til å si til noen at alle vil lykkes med sin hund. Mange vil ikke lykkes om det å lykkes er å ha en drivende god jaktkamerat med et glitrende søk, en god viltfinnerevne og ro i oppflukt og skudd og samtidig ha en god familiehund. Det som er sikkert er at de fleste forblir trofaste mot sine hunder, akkurat som hundene er det mot dem. For det er som de fleste av oss vet, det er ofte ikke hundens feil at det gikk som det gikk. Noen ganger var det mer fristende med en fest enn trening, noen ganger valgte jeg å blogge i stedet for å sykle, noen ganger var man for sliten for å være konsekvent, noen ganger burde man valgt det dyrere foret, men det ble bare ikke til. Når var det hundens feil at det gikk som det gikk? Hvorfor klandre hunden? De eventuelle manglene til mine hunder skal jeg selv stå til ansvar for for valpekjøpere, resten av facebook har ingen del i dette. Inntil dette blir aktuelt koser jeg meg med mine hunder, og nå går jeg ut for å trene apport. Apport!

Du e så flink - du e verdens beste apportør - eller du blir det.

Vi vektlegger ofte korreksjon uforholdsvis masse. Det er enklere å snakke om korreksjon enn å snakke om ros. På en måte virker det som dette med korreksjon er lettere å forstå. Jeg kom nettopp inn døren sånn passe andpusten, det er ikke på grunn av sykkelturen som nærmest regna bort før i dag, men fordi jeg har hoppet opp og ned og klappet i hendene da Cali fant apportbukken i det som kan kalles hennes første ordentlige apportsøk. Det har ikke manglet på godord og godkapp verken underveis eller når hun kom inn med bukken. Dette med apporten har vært en lang reise. Vi har snart drevet på i 5 uker. Vi er ved et definitivt gjennombrudd og mestringen virker å være topp - helt til neste sted. Tror vi må kose oss med å utvikle søket noen dager.

I dag er det 22. Juli og ett år siden så mye forandret seg. Det er tid for refleksjon, og jeg har selvfølgelig stilt meg spørsmålet om det er riktig å bruke så mye tid og ressurser på hund. Man kunne gjort noe som gagnet mer i verdensmålestokk. Samtidig tror jeg jobbingen med hundene gjør meg bedre. Den gjør meg mer målbevisst på hvordan jeg bruker tiden min, på hvordan jeg opptrer, og totalt sett bruker jeg mindre tid på bagateller. Jeg tror ikke jeg hadde kunne gitt spesielt mye mer av meg selv, om jeg brukte adskillig mindre tid på hund. Vi fyller alle vår rolle i verden, jeg lever godt opp til Crazy dog woman.

1+1=?

Det er litt dårlig vær. Værmeldingen hadde i tillegg anført med skrift at man kunne regne med mye regn, det har blitt en del regn, men vi hadde vel trodd på mer. Det har derfor blitt litt lite trening, vi er enda der at vi driver med litt godværstrening, men når vi kommer i August blir det nok slutt på det. Været må vi bruke konstruktivt så det har vi brukt på å lese igjennom lista av premierte engelsk settere i 2011 for å lete etter avlspartner til Leia. Vi ble ikke spesielt mye klokere.

Jeg synes dette med avl er vanskelig. Man har mange motiver for å parre tispa si, men jeg har som sagt veldig få. Jeg vil sette Leia i avl i alle fall en gang i hennes liv, vi har landet på at 2013 kan passe godt i forhold til de andre planene vi har med hundeholdet. Det er også hensiktsmessig med tanke på om man skal prøve henne flere ganger i avl. Vi vil skape noe som er artig og spennende og holde på med og som vil gi eierene mange gleder.

Da min tremenning skulle skaffe seg sin første hund var jeg litt oppgitt fordi de ikke hadde satt seg ned for å granske linjer da Jon presisterte at er de først på jakt etter en bra familiehund og deretter en god jakthund er det kanskje helt greit med ikke topp jaktlyst. Jeg har grunnet en del på det - jeg har som mange andre ganger gitt han rett når jeg har tenkt lenge nok.

I miljøet har det vært en del fokus på å lage noe som alle kan få til. Hvem er alle? Jeg tror ikke på at dette med fuglehund er spesielt lett. Noen er meget lettdresserte, og for det meste ferdig fra fødselen. Noen trenger å slipes. Det er ingen hemmelighet at det er slipt en del på Leia, men det er slipt fordi hun har tålt det. De som har drevet på en stund sier at det verste er ikke å slipe, det verste er å skjøte på der talentet mangler. Det skal være en tilnærmet umulig oppgave. Jeg tror de flinkeste kan lage diamanter ut av lite, men det som viser hvor bra det er, er når ikke fullt så flinke får fram diamantene. De aller fleste skal svette med sine fuglehunder og det synes jeg er rimelig. De skal lære om ros og korreksjon, og ikke minst viktigheten av timing. Fuglehund er vanskelig og enkelt på samme tid. Det er lett og umulig på samme tid.

I forhold til Leia er det flere veier i gå. Det ene er å parre henne med en hund som går enda større og som det er enda mer trøkk i. Det er tvilsomt at 1 +1 skulle bli to i dette tilfellet. Spørsmålet er om Leia trenger mer trøkk. I tilfelle man velger denne veien bør det være andre tungtveiende argumenter for å velge denne løsningen og svaret ligger her i gemytt og nerver. Fører det avlen videre?

Det andre er å parre henne med en ganske lik hund. Igjen kan det bli spennende å se hva resultatet blir. Leia er en god prøvehund så det vil vel si å parre henne med en annen god prøvehund. Jeg vil tro at det vil kunne gi artige avkom. I dette tilfellet også vil gemytt, nerver, helse og de jaktlige egenskapene bli vektlagt. Fører det avlen videre?

Det tredje er å parre henne med en hund som går mindre, er mindre selvstendig og som kanskje finner mindre fugl. Man vil nok forvente mer hunder for hvermansen i en slik kombinasjon. Vil dette bli hunder hvor man må skjøyte? Fører det avlen videre?

Hva er målet med disse avkommene? Leia fikk sin første premie i unghundklasse og sin første førstepremie 1 år og 1 uke gammel. Det er absolutt de som har fått premie tidligere, hun er i den sammenheng ingen vidunderbarn. Det som er paradokset er hennes matmors fullstendige mangel på bakkekontakt. Hvor skuffet var jeg ikke da jeg innså at det ikke ble alle de jaktprøvene den første høsten som jeg hadde drømt om. Jeg hadde lagt opp en ganske så ambisiøs terminliste som det ble ingenting av. Det er navnet på bloggen - veien blir til mens... Det er ikke et mål at avkommene til Leia skal premieres ett år gammel. Det er et mål at eierene skal kose seg med sine hunder, ha gode jaktlige situasjoner, digge hundene sine og stolt stille dem på jaktprøve før eller senere. Fordi det er det beste objektive målet på hvordan vi lyktes i å skape koselige familiehunder og gode jaktmaskiner.

bekkauren.com

I dag har jeg brukt litt tid på å oppdatere og redigere hjemmesiden. Hvorfor ha en hjemmeside og hvorfor ha en blogg? Hjemmesiden er vår fremstilling av våre hunder, og ja, det er nok spesielt med tanke på fremtidig avl. En annen ting er at det er en fin måte for meg å sortere på og reflektere.

Bloggen? Tja, hvorfor blogge, og hvorfor blogge i stillhet? Det ble påpekt da Leias første artikkel var på trykk i fuglehunden at jeg ikke hadde lagt ved adressen til bloggen, men den var nevnt. Artikkelen gav ikke spesielt mange flere lesere, men jeg ser at det er jevnt over er flere lesere nå. Rasjonalet for ikke å legge den ut var at jeg ikke var sikker på hvor mye jeg kom til å opprettholde den, mange hundeblogger bærer preg av at man var skikkelig ivrig i starten, men så kom hverdagen inn og tiden ble kortere og kanskje ble interessen i hunden mindre - hvem vet?

Samtidig har jeg flere ganger problematisert de mulighetene og utfordringer internett gir når det kommer til våre hunder. For de aller fleste hundeeiere er hundene veldig viktig, selv om det er "bare en hund". Det er en levende skapning som man har opplevd mye med og som man har sagt ja til å ha ansvaret for. Det skaper helt spesielle bånd. Jeg tenkte at Leia skulle bli en prøvehund og en god jakthund, jeg hadde ingen mål med avl. Det hadde jeg ikke engang etter Arctic cup. Jeg fikk det ikke så lenge etter, men det er en helt annen historie. Hadde jeg begynt å blogge i det hele og det store dersom jeg tenkte at jeg skulle avle på henne? Jeg tror ikke det, men jeg har før vært inne på dette. Skal jeg avle på Leia er ærlighet viktig. Valpekjøpere vil få sannheten om moren - hva er sannheten? Sannheten er at hun er en flink hund, men jeg har gått noen runder med henne og jeg har hatt fantatisk hjelp på veien. Bloggen er den nakne sannheten. Det er frustrasjoner. Det er glede. Det er betraktninger. Det er oppturer og nedturer. Bloggen er et hundeliv, men den har gitt meg veldig mye. I blant er det veldig morsomt å gå tilbak i tid og se at - ja sånn var det på den tiden. Da ser jeg at selv om det ikke er stor forskjell fra dag til dag er det stor forskjell når man ser tilbake i tid.

Hva er en barnestjerne?

Vi hører ofte snakk om disse barnestjernene. Hunder som utmerker seg stort som unghund og som ikke helt tar steget over i de voksnes rekker. Jeg fremholdt flere ganger at det var store favoritter til den gjeve tittelen Arctic cup vinner 2012. Den klareste favoritten var vel Østkystens Hera til Are Salomonsen og Marit Kransvik i Alta som er den mestvinnende engelsk setteren i unghundklassen. Are har kjørt mange mil sammen med en annen Altaværing som har stilt en annen engelsk setter Hamnutens Messi og disse har forsynt seg godt av premiebordene rundt om. Vi tar av oss hatten.  I vår nyere Finnmarkshistorie er det to andre Bretoner som vil bli husket lenge for sine prestasjoner som unghunder  det er Sam's nevø Litjåsens De Rene og Cessna av Sarakaha. Bretonene er voksne og VK-premiert.  Men er en barnestjerne en som har fått mange premier? Eller er en barnestjerne en som har mange starter? Hva med unghundene med mange starter uten noen særlig premie?

Det er ingen som har stemplet Leia som barnestjerne. Grunnen til det er nok at hun har for få starter. Jeg ble spurt under Arctic cup om vi hadde mange premier på Leia. Jeg svarte kontant "nei", men vi kom fram til etter hvert at tre 1 UK og 1 2 UK ikke var så lite likevel, men spørsmålet er hvem og hva man sammenligner seg med.

Hadde vi hatt tid hadde vi nok stilt Leia mer i vinteren som var. Men det har vært balansegangen mellom jobb, trening av andre hunder og satsingen på den ene som gjorde det slik. En annen ting er at vi ønsket mange gode fuglearbeid på Leia og det fikk vi. Vi fikk disse av å traske alene km på km på ski, og om jeg hatet? Jeg hater skiene mine, men jeg liker dem litt også. Det ble slik for oss at vi bestemte oss for at prøvearenaen skulle være en kalibrering på hvor vi var med Leia, men utviklingen sin skulle hun i stor grad få lov å ha utenfor prøvearenaen. Kanskje var det defensivt, men det har fungert foreløpig. På den andre siden er jeg ikke overbevist om at det er oppskriften for enhver hund, og kanskje hadde hun tatt seg bra ut som barnestjerne likevel. 

Det nærmer seg

Først av alt så tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor jeg har manglet avsnitt så lenge. Jeg håper at avsnittene er tilbake noe som vil forbedre lesbarheten utrolig mye. Så er det litt spennende å loge seg på å se hvor mange som leser bloggen fra dag til dag.

Vi teller litt ned for tiden. I dag da jeg så på arbeidslisten for august var det på ny plottet inn fridager fordi man jo bare må på jaktprøve eller fordi man så gjerne vil ha en ekstra lang treningsøkt midt i uka. Det blir alltid spennende. Rytteren og hennes hund er igjen å se på tohjulingen, men i dag var det Cali som ble prioritert. Teorien er at Leia kommer til å gå seg god i løpet av treningsperioden og helt ærlig er jeg litt i tvil om hun har fallert noe særlig siden påske. Hun har i alle fall fått rikelig med kilometer i bena noe som er viktig for potene.

Det går fremover på apporten. Det blir nok enda en stund til vi kan avlegge noen apportprøve, men det er spennende. Vi gleder oss for hver eneste fremgang.

Vi skal på en treningshelg med gode venner i starten av August. Det gleder vi oss stort til. Vi gleder oss også til å bli kjent med nye fuglehunder og deres eiere. Jeg kjenner at jeg begynner å komme i høstmodus.

Helt subjektivt: Verdens fineste engelsk setter

Å se hverandre er ikke alltid like lett. Nå tror du at det kommer en lengere filosofisk utredning, men denne gang tar du feil. Poenget er at når man har fire hunder er det ikke alltid at hver enkelt blir sett like mye hver gang, særlig ikke når en av dem er verdens mest sjarmerende valp. Vi jobber bevisst med å gi hver enkelt hund det den trenger til enhver tid.

La oss se litt nærmere på Leia. Jeg gjorde det i dag fordi jeg hadde tatt de andre inn. Da var det bare jeg og Leia. Lille skjønne Leien min. Jeg har aldri sett en gladere hund. Hun hoppet opp og ned og var så full av energi og når jeg krevde at hun skulle sitte så satt hun og så forventningsfullt opp. Det minnet meg på at hun fortsatt er en ganske uferdig unghund. Riktignok har hun nydelige fuglearbeid som en voksen fullerfaren hund, men hun har også sine rampinger i ny og ne som minner en på at det er tross alt en uferdig hund vi jobber med. Hun har utrolig flotte bevgelser og når hun står og speider ut av hagen tar jeg meg i å tenke at det foregår mer i det hodet enn jeg mistenker på generelt grunnlag

Vi har begynt å fylle ut avlshundsøknaden og da gikk jeg igjennom registreringene hennes. Hun er en god fuglehund fordi hun er en god viltfinner. Så hender det at hun står tomt og man kan tenke mye om det, men jeg registrerer at hun står like mye eller lite tomt som gjennomsnittet for rasen i VK som skal være de erfarne hundene. De som har vært med oss en stund husker at mitt primære problem var at hun tok opp rypene uten å ta stand og det var greit nok, det som ikke var greit var hennes fantastiske etterganger. De som har drevet i dette gamet sier at hunden vil skjønne det til slutt og da tar den stand, det var det som stemte med Leia. Vi fikk aldri "lurt" henne i stand ved hjelp av langlina, for som regel var det flere linelengder mellom meg og Leia når ting skjedde. Dog husker jeg en gang i vinter hvor jeg stavret meg etter på ski og trodde at jeg skulle nå lina, men nei....

Jeg vet ikke om jeg helt husker den første tomstanden hennes på prøve, men jeg vet at den kom på slutten av en dag hvor hun jobbet i 120 minutter uten å jage lemen en eneste gang, riktignok fant hun og makker en hare, men hun gav seg før den flinke pointeren. Den andre tomstanden hennes husker jeg meget godt. Både Jon og jeg var ganske sikker på at det var tomt, men fram måtte hun, da hadde hun også gått en fullgodt søk i 60 minutter uten så mye som å se på en lemen i det store lemenåret. Det var dessverre mange unghunder som fikk mange gode sjanser ødelagt av smågnagere i fjor, det er synd for det er en utfordring å ha fuglehund både i fuglefattige og fuglerike år. Men det er utrolig mye mer spennende i de fuglerike årene.

Det sto noe slikt i Johan B. Steens bok at det virket som hunden ofte hadde kjærest det den hadde måtte jobbe med, emnet det var skrevet om var apport. Kanskje er det litt slik med Leia og meg. En hund som man har jobbet såpass mye med, har man også kjærest. Sier det noe om Leia at jeg har jobbet så mye med henne? Jeg vet ikke, det sier mest om at det er vanskelig å lykkes med første hund, i alle fall om ambisjonene er at det ikke bare skal være verdens beste hund, men også en fremragende prøvehund, så kanskje er det greit å legge ambisjonene på nivået om bare å ha verdens beste hund, Leia er i alle fall verdens fineste engelsk setter..

Ny hobby søkes

Det ble påpekt flere ganger i dag. Jeg klarer nesten uansett hva samtaleemne er å dreie en hver samtale inn på hund. En smule hundegal ja. Jeg måtte til slutt legge bånd på meg for ikke å dra resten av samtalen inn på hund. Jeg begynte å fylle ut avlshundsøknaden til Leia i dag. Spennende. Det er vel en grunn til at samtalene dreier inn på hund.

Da trener vi videre - og tid til ettertanke

Det var da jeg surfet på nettavisene at overskriften "hund drepte hund" bet tak i meg. Øynene ble større og større da jeg skjønte at det hele har skjedd i nabolaget. En løs hund har gått til angrep på en hund i bånd og den i bånd døde på stedet i følge avisen. Jeg kan bare tenke meg hvor meningsløst det må være for den stakkers hundeeieren og hundepasseren. Sykdom må vi før eller senere akseptere, skader under bruk vil også oppstå, men dette. Det minner en nok en gang på at om sommeren er en fin tid på mange måter er det også en tid til savn og ettertanke for mange. Tåken og kaldværet har atter en gang innhentet oss så nå er vi litt mer i vater. Vi har fått trent kondisjon, dressur og apport. Jeg kjente latmakken innta meg og forsøkte å argumentere for at hundene har lite utbytte av kondisjonstreningen, men jeg måtte bare gi meg. Nå er jeg ganske så sliten. Det er ikke dogsa som blir utkjørt, men så regner jeg med at jeg skal få igjen for det til høsten, litt mindre sliten da. Embla var veldig opprørt da jeg satte sælen på Leia og tok en liten tur da jeg kom hjem. Det hjerteskjærende ulet til Embla fikk meg til å tenke på om det er gærent å permittere henne for høsten. Samtidig så er jeg sikker på at Embla når rypetellingen er over er hun i like imponerende form som i fjor. En ting er sikkert - det er hun som er det sikre kortet til jakta. Stødige, flinke Embla som vil bringe fugl for skudd, så sant det er fugl da.

Lenger enn Norsk Derby

I går var en liten valp og hans eier på besøk og det ble naturlig nok snakk om Arctic cup 2013. Jeg kjente at jeg var litt der at alle planer på en måte stopper etter Norsk Derby. Kapasiteten rekker liksom dit, og noen vage planer om at Leia kanskje skal få seg en AK-start eller maks fire. Jeg kjenner også at jeg begynner å helle mot at Cali ikke får 8 kvalifiseringsforsøk til Norsk Derby, men heller seks. Vi får se, det er ennå oppe til diskusjon og mye blir nok avgjort i løpet av August, eller det vil si det meste blir avgjort i August. Dagene blir kortere og kortere uten at vi merker så mye til det. Men tiden går skrekkelig fort. Den tiden vi skulle brukt på å trene oss i form ligger vi helt utslått i varmen og tenker at aldri skal vi flytte til feil side av polarsirkelen. Vi blir her i vårt flåttfrie, kuldeinfiserte myggland. Dessuten er det så lite huggorm her. Jeg chattet litt med enn venninne i går og fikk litt dejavu når jeg kunne fortelle at alt vi gjør akkurat nå, inklusive det lille som er av familieevents legges litt opp og rundt dette ene at Leia og forhåpentligvis også Cali stiller på startstreken i Norsk Derby. Det var som et lite ekko fra i vinter da familiepåske og andre events ble ofret til fordel for Arctic cup. Også det faktum at fire hunder og 7 voksne og tre barn på 50-60m2 kan bli i meste laget selv for de tålmodige. Nå håper vi bare på litt kaldere vær så vi får oss litt trim. Mulig vi tar en slow sykkeltur til et vann og får litt vanntilvenning. Man kan ikke bare ligge og sløve når man skal stille i Norsk Derby.

The princess sleeps here - do not disturb

Jeg måtte kjøpe prinsesse-skiltet til Leia for mange måneder siden. En stund lå det i bilen, så kom det inn og nå er det hengt opp. Vi, det vil si Jon, har gjort et stort grep for å gjøre hundelivet vårt mer levelig. Hunderommet er under restaurering og det blir riktig så bra. Nå får vi altså hundene ut av gjesterom, gang, stue og kjøkken hvor de tidvis har campert. Jeg skjønte da jeg snakket med svigermor i går at det var visst et behov sett med mer objektivt øyne. Vi fikk i alle fall mye bedre plass ettersom hundene har flyttet ned i kjelleren. En annen ting er at nå med den varmen som har hjemsøkt oss har de det bedre i kjelleren, men det kommer nok til å gå over. Det kommer nok en reportasje fra kjelleren etter hvert.

Litt svinn, litt blått og fremgang

Jeg skulle så grasiøst komme meg av sykkelen, da den nesten ubrukte sykkelshortsen satte seg fast i en skrue og dermed gikk den i søpla. Jeg var ute på en ny sykkeltur, denne gangen med Leia da Leia tok en vei rundt en lyktestolpe, jeg en annen og dermed fikk vi bevist at sikkerhetsmekanismen til springeren fungerte og jeg pådro meg et nytt blåmerke. Jeg har sluttet å sykle uten hjelm, i alle fall når Leia er med. Tidvis har jeg stundet sørover, og kanskje særlig på vinteren. Nå den andre dagen med hetebølge i Hammerfest er en ting ganske sikkert. Vi beveger oss ikke sør for polarsirkelen med det første. Vi er nesten som lammet av denne heten. Nå høljer det ned så vi aner vel et slags værskifte. Ellers så bruker vi tiden til apporttrening og jeg ser framgang. Da blir det vel ikke så lenge til rypa. Cali viser fremgang i apellen og det er bra. Vi har vært så heldig og få plass på feltkurset til Vest- Finnmark fuglehundklubb i august og gleder oss stort. Vi fikk hjemmelekse hva apellen angår og det er den vi trener på nå.

255 400

Noen trodde kanskje at det er prisen jeg har satt på Leias hode. Den er altfor lav. Dette er prisen jakt og fiske har regnet seg fram til at det koster å ha en "livsstilhund". Altså en hund som deltar på jaktprøver og utstilling. Jeg mener det var utrolig mange svakheter med estimatet. De hadde grovt underestimert utgiftene til jaktprøver som var 2000. Tja, kanskje 2000 per start, men da blir det jo 4000 på en helg. Bare startkontigentene kommer jo på 750 minst så kjøring, overnatting osv. Mat må man ha uanset. Dessutten tror jeg man må se på en del utstyr som brukgsjenstander som ofte må byttes ut som varmedekken, varmepose osv. Når vi snakker om forbruk har jeg god erfaring i at hundene ikke spiser opp mange gjenstander, men smaken er imidlertid sofistikert og det er ofte de dyreste skoene som går. I tillegg påløper det fort noe kennelutgifter før eller senere. Så godt mulig det er et lavt estimat. Multipliiserer du dette med 4 betyr det at i løpet av 10 år kommer vi til å bruke en milliion på våre hunder. Tja. Det er noen som klarer å gjøre penger på dette, avl er den vanligste måten å dekke inn noe av utgiftene på. Veldig mange har ikke livsstilhund, men også for dem kom regnestykke opp i et betydelig beløp. Det understreker vel bare viktigheten med å tenke seg om før man skaffer seg en jakthund. Det er greit å vite at dette er noe man ønsker, har tid til og kan prioritere. Før man vet ordet av det kan man godt befinne seg i livsstilhundekateogorien selv om det ikke var meningen

Veien til Kongsvold - del III av mange - sliten

Min 2. jaktprøvedag med Leia gikk Leia rimelig stort. Jeg fikk et forslag om at jeg kanskje ikke trengte å stelle så godt med henne i pausen så kanskje hun ble sliten og ville moderere seg noe. Hun fikk godt stell og modererte seg ikke spesielt. Jeg tenkte på det i dag da vi la ut på det som skulle bli den hittil lengste sykkelturen. Fordelen med å bo her oppe er at vi sjelden blir stoppet av været selv om det er en godværsdag. Vi sykler og jogger, mest sykler, for at hun skal være i toppform fysisk til Norsk Derby. Jeg tenkte i dag at kanskje kunne det være en fordel om hun ikke var i sin livs form til derby. Kanskje er det greit om hun bare har 80% form. Tja, 80% har aldri vært vårt stil. Vi gav 110% i dag og det kjennes i bena. Målet er selvfølgelig finale, selv om det bare å delta er kult, men skulle hun nå finalen er det tre harde dager på rad og da er det greit å ha fysikk til å tåle det. Hvor surt vil det ikke være om hun slutter å gå fordi jeg slurvet? Hvorfor blogger jeg om alle tipsa våre? Fordi det bare ligger hardt arbeid bak. Vi har ingen stor plan. Vi skal trene, trene og trene. Den dagen vi står på startstreken skal vi vite at i etterklokskap kunne vi sikkert gjort ett og annet annerledes, men hadde vi fått sjansen på ny hadde vi ikke gjort det. Det var vissheten vi gikk til Arctic cup med, vi så flere plasser hvor vi kunne og burde gjort ting annerledes retrospektivt, men med det man vet på det gitte tidspunktet blir det ofte slik og slik. Nå er Leia også litt sliten. Det er godt å se, jeg er nok litt smålig slik.

PRA-FRI, PRA-FRi, PRA-fri

I dag kom det etterlengtede brevet. Jeg vurderte en stund om jeg skulle åpne det eller la det ligge, men nysgjerrigheten var sterkest. Det betyr at Leia er PRA-fri og ikke avle PRA-syke avkom, men evt. bærere om hun parres med PRA-syk evt. bærer. Oh happy days! Da er det bare et lite skår i gleden av treningsturen vår ble innskrenket av reinplagen. Denne øya er ikke stor nok for både rein og Leia.

Avl - haster det slik? God dag mann økseskaft

Jeg har det svart på hvitt - jeg har sagt at Leia er en hund det ikke nødvendigvis må avles på. Det jeg mener med det er at en hver engelsk setter med fire ben og hale ikke trenger å ha etterkommere. Jeg ble utfordret på dette og etter det ble jeg veldig mye mer giret på avl. Leia er etter mitt skjønn noe av det beste rasen har å fremby på mange måter - takk til oppdretter - en meget god jobb der. Noe av det beste en rase har å fremby bør settes i avl. Avlsambisjonen er ganske liten, videreutvikling av rasen, men når man har noe av det bedre innen rasen og målet med avl er videreutvikling. Da har jeg tro på at det blir bra. Målet er selvfølgelig å komplementere Leia, men også ivareta de gode egenskapene hennes. Jeg synes engelsk settere er fantastiske familiehunder og godt gemytt skal belønnes. Likevel er det en gang slik at vi har Leia fordi hun er en jakthund. Man kommer derfor ikke bort fra de jaktlige egenskapene. Vi avler for å få fram moroa i hundeholdet. Jeg har også sagt, muligens ikke her, at Leia skal få noen år til på baken. Den årvåkne leser vil si at her har det skjedd en endring. Det er en fordel med å avle tidlig på en tispe - det er muligheten til å se hvordan avkommene gjør det med tanke på å kjøre evt. nye kull. Nå er i utgangspunktet avlsaambisjonen min beskjeden og jeg føler nok at har jeg hatt et kull har jeg på mange måter oppfylt forpliktelsen i forhold til rasen. Når man har gått fra "tja, må man avle?" til "ja, dette skal vi" så skal man selvfølgelig også være åpen for at mer kan skje. Når vi nå tenker at et kull kan se dagens lys i 2013 er det mange ytre omstendigheter og flokkdynamikk som er grunnen til det. Leia blir på en måte dratt inn i planene vi har for oss selv og de andre hundene. Jeg tror Leia setter større pris på å være på jakt og trene enn å henge i en valpekasse, mulig at mitt tidvis svake egne biologiske instinkt - gjør at jeg overfører mine følelser til henne, men jeg tror også at hun kan synes at det er stas. Leia er prinsessen. Hun er verdens triveligste hund. Hun digger å kose. Hun liker å leke. Hun er full av fart i kroppen. Hun har en viltfinnerevne vi er fornøyd med. Hun har en god og villig reis. Jeg har sett større jagebegjær enn hennes, det må jeg forsåvidt innrømme, men poenget er jo ikke å flekke rypa til neste fjell. Hun har en god psyke og viktigere enn alt er at hun har tålt den veien vi har gått sammen. Hvor ville jeg vært uten hjelp. Uten hjelp i det hele og det store hadde jeg ingen forutsetninger for å få det til. Rypejakt og meg hadde en helt klar akademisk tilnærming. Hadde jeg fått det til. Ja, jeg er sikker på at jeg hadde fått det til, men jeg er sikker på at Leia ikke ville vunnet Arctic cup. Jeg er ikke sikker på at hun hadde vært på vei til Kongsvold. Jeg tror veien kunne ha blitt utrolig mye lengere. Vi avler for at jegere skal ha trivelige hunder å ha med seg på jakt, og så kan det gjerne være litt moro. Jeg har jobbet, men jeg ville jobbet med hvilken som helst hund - man må ofte det når ambisjonen er større enn forstand og erfaring ikke er til stede. Oppdretter sa tidlig at Leia er en hund for store opplevelser, det er en ting jeg vil at valpene også skal ha.

Veien til Kongsvold - del II av mange - lotteriet

Jeg har nå dumpet ned i sofaen for å blogge litt mens hundene slapper av før foring slik at vi skal minske faren for magedreining. Det var hjem, få i seg mat, dessverre litt for mye så det ble veldig tungt å komme seg ut av sofaen for å ta fatt på hundetreningen. Det var kondis og apell på Cali. Det var båndtrening på Sam og det var ren kondisjonstrening på Leia. Cali blir bedre og bedre i apellen og jeg ser egentlig ganske lyst på det. Det som er det store spørsmålet for tiden er om Cali vil bli kvalifisert til Kongsvold, og når vil hun evt. bli det - hva er den optimale treningen fram til det. Jeg har et fjorårsminne når det gjelder Embla. Hun var da rypetellingen startet langt fra i sitt livs form og fikk i seg litt for mye smågnagere første dag av tellingen. Da kan vi alle bli litt dårlig i magen og siste delen formelig bar og dro jeg Embla med meg. NNM virket fjernt og jeg var sikker på at Embla ikke var en hund som burde eller kunne stille i NNM. Hun stilte til start og fikk med seg finale og to VK-premier. Man skal ikke skue hunden på formen 5. August. Men, kan Cali gjøre en tilsvarende bragd? Tvilen ligger der. Så hva gjør man, melder man på prøver og håper på det beste? Cali kan få med seg 8 starter så hun har 8 sjanser til å skaffe seg billett på. Det som har vært det store spørsmålet er om hun er klar til den første prøven. Jeg husker også skuffelsen da jeg trakk Leias påmelding til Børselvprøven fordi jeg skjønte at Leia ikke kom til å være klar til da, og da var Leia på mange måter langt foran der Cali er nå, men de hadde to ulike utfordringer - og det er ikke sammenlignbart. Det er det som ofte er problemet i hundeoppdragelse, man sammenligner to hunder som ikke kan sammenlignes. Leia og Cali er to fantastiske individer med store forskjeller, og den eneste åpenbare likheten er at de er glad i å finne fugl. Det vil si, jeg registrerte med et halvt øye at Cali var meldt på Norsk Derby som engelsk setter. Hun må forte seg å vokse i en fei. Slik jeg ser det i dag skal det renne mye vann i elva fram mot første prøvestart, men det er snart bare 41 dager igjen. Vi har bestemt oss for å melde på å la det stå til - så får vi se hvordan det går. Det ender med at vi nok må melde på alle 8 startene så får vi se hvor det hele ender. Får vi stang inn første helg er interessen for å kjøre milesvis de neste helgene ikke så veldig stor, vi får se. Det er en del gambling i dette gamet.

Veien til Kongsvold - del I av mange.

Deltakelse i Norsk Derby har vært et mål fra før jeg visste hvilken valp Leia var. Når man tar valp fra et kull man forventer skal bli født i starten av oktober er det naturlig at derbydeltakelse er et mål. Hva norsk derby var visste jeg forsåvidt lite om, jeg vet ennå ikke så mye mer, men vet en hel del mer enn jeg visste. For de uinnvidde er Norsk Derby det største høystatusløpet for unghunder. Og i år er det 404 påmeldte, men langt fra alle er kvailisert og vi får se hvem som stiller til start. Norsk Derby foregår på Kongsvold og så vidt jeg har skjønt er det i Dovre Kommune. Overnatting er bestilt og vi har bestemt oss for å kjøre. Det er det som blir ferien i år. Som jeg sa til min bror i vinter - det er siste året vi satser på dette nivået. Det blir derby på Leia og vi håper å få kvalifisert Cali også, det er det lille løpetidsspøkelset og ta hensyn til, men vi ignorerer det inntil det skjer. Leia er en fantastisk hund med mange kvaliteter. Hun har en utrolig fart og fysikk. Hun har en reviering som det står respekt av og en viltfinner vi er stolt av. Jeg brukte henne i springeren i dag og hun har en kraft og arbeidsvilje som er imponerende. Cali er ikke kvalifisert og vi lever i spenning i forhold til hennes kvalifisering. Det er apell, apell og apell som må inn. Så får vi se om fart, søk og viltfinnerevne holder. Hun er lydig på nært hold, men det er dette med langt hold. Hun er en skjønn liten tispe, men hun er en stor skuespiller. Enten har vi to kvalifiserte hunder, eller så har vi en. Jeg er sikker på at vi får mye moro med Cali på sikt uansett. Det har vært det vi stort sett kaller en "dogsehelg". Vi har vært på fisketur og vi har vært på sykkeltur. Fisketuren endte i ufrivillig elvebad og en myggsverm som fikk meg på tanken om å flykte sørover. Men når myggen er borte er det meste glemt. I dag var det sykkeltur for å trene muskler og fart. Leia dro som sagt som en heltinne. Vi tenker å opprettholde kondisjonstrykket både på hund og eiere. Det er ikke formen som skal stoppe oss på Kongsvold. Det var litt vått her og der. Etter og ha våtet ut tre par sko, like mange sokker og i alle fall to bukser konkluderer jeg med at lykken er å være tørr.

Disse sosiale medier

Jeg var relativt sen i kullet mitt på facebook, og etter det har jeg vært mer eller mindre aktiv. Jeg har brukt mail i over halve livet. Jeg har blogget i noen få år. Lurer jeg på noe hender det ofte at jeg googler det. Jeg bruker mulighetene internett gir, i alle fall noen av dem. Internett gir store muligheter når det kommer til hund; både sjansen å bygge image og bryte ned, og i alle fall bryte ned andres. Det går en slags PRA-nevrose i engelsk setter miljøet blant noen, og jeg har brukt mye spalteplass på dette primært fordi jeg har avlsambisjoner på Leia. Det ble spurt om hvilken hund fra kjente Finnmarkslinjer som var bærer og i et ubetenksomt øyeblikk la jeg ut hvilken hund som var involvert, minutter senere var jeg og fjernet det. Listene finner man på nesk.no med litt leting, og om folk har lyst å legge ut styrker og svakheter med egne hunder er det helt greit, jeg trenger ikke å bidra til det. Det ble ganske umiddelbart tilføyd av noen andre så det er ikke som om ikke folket skal opplyses. Burde det være enkle kjøreregler for dette? Kun positiv omtale om andres hunder, og evt nøytral og negativ omtale får eierene stå for selv om det skulle være nødvendig. Etter å ha surfet enda litt til har jeg ytterligere kommet fram til at jeg har rett i at hele PRA-greia er sterkt overdrevet. Sykdommen er snikende, ikke-kurabel, men på ingen måte så inavlidiserende som CL også populært kalt hjernesvinn. Skal man overføre det til noe mennesker generelt kan relatere til kunne vi sikkert sammenlignet det med grå stær. Man får det i godt voksen alder, det er snikende, og de fleste lever fullverdige liv tross alt. Det er ikke bare hundenes helse man kan legge ut på facebook, og man vet aldri når en betraktning blir brukt mot deg. Den ferske eieren som feks plages med reisen spør rutinerte folk om råd, skulle denne hunden senere gjøre det bra og andre vurderer den i avl er det alltid noen som vil huske, at nei, det var en dårlig reiser. Vi får derfor tenke oss om. Sier jeg, som har blottlagt Leias hundeliv her inne. Hvorfor? Fordi jeg plagdes og ville fortelle en helt ordinær historie om en helt ordinær hund, men det ble ingen ordinær historie, det kan det ikke bli når man har flokkens beste engelsk setter.

Avlsbetraktninger

I dag fikk jeg se HD-indeksen til Leia og den var 116,94 noe som er det høyeste jeg hadde sett inntil da. Dog hadde bror Tallak en enda bedre statistikk og var over 117. Jeg aner ikke helt hva denne HD-indeksen er, men 100 representerer snittet for rasen og 117 betyr altså at Leia er blant de beste hva hofter angår. Rent praktisk betyr det at man kan parre med svakere hofter og fortsatt forvente et godt resultat, men helse er viktig så god hoftestatus vil bli vektlagt på eventuell avlspartner. Samtidig som jeg fant HD-indeksen er en ny PRA-liste lagt ut for engelsk setter, altså en liste over de som er testet hittil eller så nært beslektet med en PRA-syk at man vet at de er bærere. Kanskje er dette den siste uten Leias navn på. Siden jeg leter etter partner til Leia er det interessant lesing, jeg har bestemt meg for følgende. Står det mellom to ellers likeverdige partnere kommer jeg til å velge PRA-fri over PRA-bærer. Står det mellom bedre jaktlige egenskaper og bærer, kontra dårligere jaktlige egenskaper og PRA-fri vil jeg velge det siste gitt at Leia er bærer. Jeg vil ikke bidra til å avle fram syke hunder, selv om sjansen for at mange i et kull blir syke er liten. Det å forutsi arvelære er noe lottopreget for selv om det er 25% sjanse så kan fort 3 av 8 være syk i stedet for 2/8 feks. Ettersom flere "kjente" hunder for oss nordfra testes eller påføres listen kjenner jeg at det snører seg litt til i halsen, det er denne test-nevrosen som er negativt med testing, men igjen vi har bestemt oss for at vi ikke kan avle frem syke hunder med viten og vilje. Hva blir neste sykdom vi kan genteste for? Arctic cup-vinner-intervjuet sto i siste nummer av fuglehunden. Vi kom vel ganske godt fra det. Leia ble omdøpt til "råskinnet", og det passer forsåvidt godt. Vi gleder oss til nye eventyr i fjellet. Hun og jeg hadde en kloklippseanse i dag og hun er rett og slett trivelig å klippe. Rolig, tillitsfull og kosete. Det er en liten prinsesse i "råskinnet" også. Det var etter intervjuet med redaktøren i fuglehunden at jeg egentlig bestemte meg for at vi nok skal parre Leia, i intervjuet er jeg fortsatt noe usikker. Det handler om at godt dokumenterte hunder godt kan videreføres i avlsgenpoolen, og ikke minst blir det utrolig spennende å følge avkom etter prinsessen vår. Nye eiere vil i alle fall ha utrolig mye moro med genene hennes.

Det lille ekstra

Jeg var ute og gikk med de to hundene som skal være UK-stjernene våre til høsten; Cali og Leia. Vi var egentlig ferdig med turen og hadde hatt en fin tur, men vi tok en ekstra avstikker og la inn en ekstra sløyfe for det skal ikke være formen som avgjør i høst i vårt disfavør. Det er slik for tiden at tanken på norsk derby for Leia og en potensiell 1 UK på Cali gjør at jeg i blant setter inn et ekstra gir, et gir jeg ikke har. Sam og jeg var en tur ute på Seiland som gav meg to erkjennelser som fører. Formen var elendig, og hvor godt det er å kunne gå sakte på fuglehundprøver. De mest rutinerte er de som går saktest og som lar hunden jobbe for seg og som ikke forsøker å jobbe for hunden. I alle fall skjønte vi at det er på tide å komme i form til høsten. Det er mange valper rundt oss for tiden. Det som er gledelig er at mange ferske også har fått seg valp. De har en spennende tid foran seg som kan være fylt av gleder og frustrasjoner. Et av mine problem er at jeg tidvis har hatt litt tungt for å forstå at ikke alle vil det samme som meg med sine hunder. Alle har ikke samme mål. De fleste vil ha en trivelig hund, og mange vil også ha en trivelig hund de kan jakte med, og der stopper det for mange. For meg var dette aldri et alternativ, Leia skulle være en prøvehund, men hvorfor? Den genetiske balasten skulle være grei. Det var hunder som hadde stilt gjennom generasjoner, to foreldre med 1 UK, så talentet skulle være der. Hvor langt hun kunne nå skulle være opp til ekvipasjen selv, men treningsdagboken min overlot ikke mye tid fantasien. Riktignok stoppet ambisjonene med 1 VK, det var ingen drøm om championat eller Cacit - vi var da ikke helt hodeløse. Jeg har hatt stort, kanskje størst utbytte, av å gå alene. Både i den spede begynnelse på både Leia og Cali. Samtidig har jeg vært heldig og hatt erfarne folk rundt meg som jeg kunne støtte meg på for råd og vink når jeg sto i stampe. Den største gevinsten av å gå alene er at det er all konsentrasjon til meg og hunden. Jeg blir nok mer distrahert av å gå sammen med erfarne og da særlig med Jon fordi jeg stoler på at han har kontroll på min hund også. Den største gevinsten av å gå sammen med folk er at du kan få råd og vink og obervasjoner som du ikke kunne gjort på egen hånd, men det er sårbart for unghunden. For de fleste vil jeg tro at utbyttet av å gå en del turer alene med unghunden vil gi mest igjen. Det jeg egentlig prøver å si med få ord, men bruker ganske mange ord på - er du fersk så oppsøk folk med erfaring. Spør, grav og vær interessert, det er den sikreste måten å få god hjelp på. Man kan sitte på gjerdet og tenke, men tenker man for lenge går den flotte unghundperioden forbi og da er den ofte fylt med mange frustrasjoner. Når alt kommer til alt dreier alt seg om ros, korreksjon og timing.