I dag er prinsessen 4 måneder, altså har hun bodd hos oss i to. Det virker som en evighet, som vi alltid har hatt henne. Noen hevder at sosialiseringsperioden stopper ved 12 uker, noen sier 16 uker. Nå er den nok definitivt over.
Hennes matlyst kan konkurerere med de fleste. Hun er raskere enn noen andre i familien. Hun kan slå Steffi i jakten på en leke om de har like lang avstand til objektet. Samtidig er hun eierkjær og hun har relativt god hørsel.
Denne uken har det løsnet litt med tanke på innkallingen. Jeg blir mer og mer sikker på at hun forstår innkallingssignalet. I tillegg sitter hun forventningsfullt og venter på å få seg kobbel når vi trener på å gå i kobbel og hun går som den prinsessen hun er, ofte i alle fall.
Hva blir analysen og konklusjonen av dette? Vi synes å være i rute - om en ikke ad modum Landin så i alle fall i forhold hva jeg finner rimelig. Hennes barndom begynner å gå over i pubertet og krav. Det har vært en fin tur, men jeg føler at vi har den mest spennende tiden foran oss.
Skulle jeg gjort noe annerledes ville jeg nok bytrent henne enda litt mer, og jeg konstaterer at det er en mer takknemlig oppgave å ha valp om sommeren.
Vi er så fornøyd i dag at vi har invitert bror Ajax på besøk. Vi får se om det kanskje blir et vaffelhjerte eller to på "bursdagsbarna" Hurra for prinsesse Leia av Skaididalen:)
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar