Hvordan når man til topps?

Trening med fuglehund var for meg stort sett en helgeaktivitet. Ja visst, jeg likte å snørekjøre, gå tur og trene dressur i ukedagene, men trening i fugl det var forbeholdt helgene. Så møtte jeg Alfa, da forsto jeg at ville man nå til topps da var det ikke lenger en helgeaktivitet. I høst var det i stor grad en ukeaktivitet som gjør at man må ofre en del andre ting. Man må rett og slett bestemme seg for hva man vil - ville Anders Landin ha sagt.

Leia og jeg har hatt noen oppgjør den senere tid - oppgjør som jeg helt objektivt har gått seirende ut av. "Kadaverdisiplin?" Fikk jeg spørsmål om for noen uker siden etter at Leia ble korrigert da hun hoppet på en vi snakket med. Tja, kan du kanskje si, korreksjonen står nok i stil til forbrytelsen. Det å hoppe på mennesker uten invitasjon er en absolutt fy ting. Både fordi andre ikke liker det, jeg liker det definitivt ikke og klærne kan bli skitne, evt ødelagt i alle fall i disse dunjakketider.

Vi har sett og analysert videoen fra duetreningen i Nordreisa. I ettertid kan jeg fort si at denne videoen burde vært sett for lenge siden - det var ren feighet som gjord at det tok så lang tid før jeg så den. Videoen viser helt klart at kontakten mellom fører og hund var mer mangelfull enn jeg trodde. Kanskje hadde jeg tidligere forstått graden av problem. Kanskje hadde jeg vært mindre skuffet da det ikke gikk vår vei i høst. I ettertid er det i alle fall forståelig at det gikk som det gikk. Jeg har alltid trodd at Leia lærte mest fra hun kom til meg og til hun ble seks måneder, men nå lurer jeg på om hun har lært mest fra i sommer og fram til nå.

Hun sitter som en prinsesse i hagen. Jeg tørket støvet av et gammelt nummer av fuglehunden. Et intervju med Bertil Nyheim fra da han vant NM vinter. Det sto noe slikt som at de som lykkes har en plan. Vi har nok ikke en perfekt plan. Leia er en hund jeg lærer av, men det betyr ikke at vi ikke har ambisjoner.

Den gærne hundedama

En av mine kolleger sørfra sa her om dagen at hun aldri har hørt så mange diskusjoner om hundefor som etter at hun til Finnmark. I alle fall hadde hun aldri vært med på at man kunne kjøre mangfoldige mil for å få tak i akkurat det rette foret, heller ikke at man skilte på tørrfor og våtfor.

Joda, jeg fyller min rolle som den gærne hundedama på jobb. Jeg fyller den til fulle. Det handler litt om at det å ha en hund kan tidvis være eksentrisk nok, det å ha to er litt too much og det å ha tre - det er en form for galskap.

Det hender at det varierer litt hva jeg svarer. Det er tross alt hans, min og vår hund. Det som er litt synd med å ha tre hunder er at vi ikke føler vi har kapasitet til bare å ta en hund fra en spennende parring. Det håper jeg at vi får på sikt.

I dag ble det litt trening med rypevinge i hagen. Leia har suveren lydighet i hagen nå. Det har hun ikke hatt på lang tid. Jeg er utrolig stolt over jenta mi og gleder meg til å prøve henne i fugl igjen.

Dette er sikkert siste året vi satser på dette nivået

Broren min ringte. Jeg er ikke fra en hundefamilie. I utgangspunktet har jeg alltid vært skeptisk til hund, ja egentlig litt redd. Da jeg var liten ønsket vi oss hund, vi endte opp med en undulat. Han som ringte ynder å underholde med hvordan de kunne velge mellom å få en søster eller en hund, og de tenkte at det var adskillig mindre jobb med en søster enn en hund. Da ler han og legger til at hunden kunne de i alle fall ha brukt på jakt. Jeg tror også det var mindre jobb med meg enn med en hund.

I alle fall - tittelen på dagens innlegg - var da jeg forklarte han hvorfor det bare blir en svipp innom årets slektstreff - fordi vi satser på å ta mest mulig fri for en optimal opptrening til Norsk Derby - som jeg forenkelt forklarte var norgesmesterskap for unghunder. Etterpå tenkte jeg - hvem er det jeg forsøker å lure? Når vi begynte å snakke om våren 2013 tenkte jeg at en helg i Mars må man kunne avse til ikke-hundlige-aktiviteter da Alfa sier, men plutselig kan vi ha to gode hunder som skal kvalifisere seg til VK (vinnerklassen). Da tenkte jeg "dette er sikkert ikke siste året vi satser på dette nivået".

Ja visst er det galskap. Da jeg forsikret bilen tenkte jeg at jeg kjører jo ikke så mye. Jada, jeg planla å gå til jobb, det har det stort sett blitt lite av, men majoriteten av km man putter på bilen er fordi Leia skal trene. Nå er det lysere ute, i dag så jeg sola. Vi gleder oss til å trene og håper det blir mer og mer snø. Skjønt jeg tviler egentlig på om vinterprøver er noe for meg.

I uken som var kom også treningsmaksinen i hus. Hva skal man med en treningsmaskin når man har hund som skal trenes? Skal man kjempe seg opp bakkene når hundene står må grunntreningen også være på plass. Jeg tviler på at vinterprøver er noe for meg.

O Lei med din glede

Dagens gjennombrudd. Da Alfa skulle slippe hundene ut så Leia på meg for å få lov til å gå ut. Rollene har endret seg! Girlpower. Så lenge det varer da...

Hva er status?

Det er en stund siden jeg har skrevet "på ordentlig" kjennes det som. Leia er en fantastisk hund, men noe av det som gjør henne så fantastisk er også utfordringen. Da jeg med tungt hjerte avslo en vinkveld (sorry jenter, det var et meget vanskelig valg) til fordel for hundetrening foreslo jentene at jeg kunne fortelle Leia at hun bare var en vanlig hund, og ikke en fuglehund. Leia er en fuglehund. Vi har nettopp lekt med rypevingen. Fast, intens stand kanonreis og litt urolig, men lar seg stoppe. Nå er utfordringen at sittordren faktisk blir etterfulgt av et sitt og at man slipper å ty til "nei"-et.

"Nei" er blitt mitt favorittord. Det var oppdretter som påpekte det først. Jeg er relativt talefør, så ofte når jeg skal korrigere Leia blir det en liten tale i stedet for et enkelt, raskt, snappende "nei". Varianter som "drittbikkje" (jada, det forekommer) eller "Det er ikke lov" eller "Er du helt syk i hodet" har absolutt erstattet dette korrigerende "nei-ordet". Jeg brukte ganske mye tid på å lære henne hva "nei" betydde da hun var valp, men en plass på veien må jeg ha mistet ordet. Nå jobber jeg med å gi ordet mening igjen.

Vi har trent en hel del. Både dressur, kondisjon og i fjellet. Dressurmessig går det på kontakt og provokasjon. Vi gjorde mange gode fremskritt i går. Det viste seg at andre hunder ikke var den største provokasjonen - den største provokasjonen i går het Alfa. Når Alfa nærmemt seg, ja da ble Leia noe mer distre. Kondisjonen, til tross for hennes unge alder innrømmer jeg det, ja da det hender vi snørekjører. Planen er å låne huskey Gunn slik at vi kan fordele trekket på flere hunder og dermed belaste leddene til Leia mindre, men foreløpig føler jeg at jeg har nok med å holde meg på bena bak Leia. Fjellet i helga var en ensom affære. Lørdagen sto hun, men før jeg kom meg opp hadde hun løst ut og drev og sjekket et område med dokk og rypegroper. Søndagen gikk det opp en flokk i det området hun var uten at hun kunne lastes for det, men jeg er sikker på at hun var involvert. Hun gikk i alle fall ikke etter. Jeg sier meg fornøyd med det. Hun holdt kontakten helt nydelig.

Mandagen da det var møte i aktivitetsavdelingen ble det også en liten samtale om Leia. Jeg er den eneste som kjenner på behovet for å gå alene for tiden. Det er ikke helt sant, jeg vil helst gå sammen med Alfa, men jeg vil føre Leia selv sammen med ham. Jeg ser at det mest oppbyggelige for meg og Leia nå er å gå alene, selv om det å gå sammen med Alfa nok vil være en ekstra trygghet for at Leia vil stanse i fugl, men Alfa vil også være en distraksjon som jeg ikke trenger akkurat nå. Jeg lærer noe hver gang jeg går sammen med andre, men slik ting har fungert nå, har jeg fått noen tips så har jeg trent på de tingene alene. Jeg tror det kan være nyttig. Men det er da jeg spør meg - er Leia en problemhund? Leia er mye hund. Når hun bestemmer seg så vil hun gjøre som hun selv vil. Hun er lærenem på den måten at hun har lært alt hun skal kunne, men hun vet ikke om hun vil gjøre dem. Når hun kommer til fugl får hun fantastiske skylapper. Jeg prøver å fjerne skylappene henens - det er det som er utfordringen min. Det som er det beste med Leia er at det er så morsomt å jobbe med henne, det som er krevende er at hun krever en hel del jobb, men jeg ser at jobben gir resultater - det så jeg i mindre grad før. Hva har skjedd? Jo, jeg er mer på hugget, jeg korrigerer kortere, men mer effektfullt. Leia og jeg er i ferd med å reetablere teamet vårt. Dette kan bare bli spennende.

Sitt, sitt, sitt

Vi snakket om det på sofaen i ettermiddag. Det er vanskelig å lykkes med sin første hund, definisjonen av å lykkes er da å oppnå den komplette hund. Den som har et godt søk og som er komplett rolig i oppflukt og skudd og som apporterer rypen korrekt.

I dag var vi på hundesosialisering. Det er andre ildsjeler som er ansvarlige for den, men med sykdom og andre ting så stiller vi opp. Det var artig. Ikke minst var det moro at en av mine venner og førstegangseiere var der med sin valp for første gang og fikk nyttige innspill - ikke minst tror jeg følelsen kom av at det går an, under det sjarmerende ytre er det en hund. De sjarmerte med å avslutte med "hi five". Noen ganger er det herlig å være hundeeier.

Leia.... hun viste at hun kan sine momenter, men at hun fort kan skli ut. Hun viste bedre og bedre kontakt ettersom jeg krevde. Det er planen å fortsette å kreve.

Alt for VFFK

Forrige uke var det årsmøte i lokalavdelingen av vår fuglehundklubb Vest finnmark fuglehundklubb VFFK. Jeg burde ant ugler i mosen da oppdretter ringer. Om jeg kunne tenke meg et verv - denne gangen som leder i aktivitetsavdelingen i Hammerfest og med det stille meg til disposisjon til et styreverv i samme fuglehundklubb. Jeg husker ikke helt hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt, men jeg fikk vel sagt "nei" på et vis. Det endte med at jeg skulle tenke over det. Etter en del telefonering og noen runder ble det til at vi ble enig om at vi kunne dele på vervet, men styreverv fikk de finne noen andre til. Årsmøte kom og det endte med at vi sa ja til begge deler, så får årsmøte i Vest finnmark fuglehundklubb bestemme.

På årsmøtet stilte jeg spørsmålet om det var slik å forstå at ingen ønsket å stille til et evt. styre. Stillheten var total. Vi har alle hundre grunner til å si nei. Det er hunden som skal prioriteres, det er familie, det er jobb og dersom det skulle være noe tid igjen så er det ikke sikkert at et styreverv kommer langt fram i rekken, det kommer heller lengere bak. For min egen del bak de jeg allerede hadde sagt ja til.

Jeg leste en avisartikkel hvor det vises til at vi bruker minst en time til dugnad i uka. Det stemmer sikkert.

Det var det sosiale aspektet ved fuglehundlivet som tiltrakk meg, og på tross av det har jeg og Leia kavet oss frem alene i helgen. Det vil si jeg sto for kavingen og Leia løp. Det er en aktivitet med stor sjanse for sosialisering, og samtidig er det en hobby for individualister - for jegeren og hans hund.

Vi skal på møte i aktivitetsavdelingen i dag. Vi skal legge planen for aktivitetene fremover. Jeg ønsker at vi skal få med flere folk. Det er en fantastisk hobby, tross alt er jeg fornøyd med at jeg har sagt ja under mildt press. Det er et priviligeum å få bruke en del av tiden sin på fuglehund, så alt for meget tid vil vennene mine uten hund si - men de er snart i mindretall.

Snørekjøring

I dag har vi debutert som snørekjørere. Min respekt for hundekjørere steg betraktelig. På første forsøk var Leia ikke spesielt god, men når alfa gikk foran spurtet Leia etter. Det ble ganske god fart. Vi trener for å få god grunntrening med tanke på vinterprøvene.

Godt nytt år og hvil i fred mormor

Jeg kan ikke helt tro at jeg ikke har skrevet siden 2011, men nå er året over alle år her 2012. Vi skal stille i Artic Cup og vi skal stille i Norsk Derby. I slutten av September er alle foreløpige planer for Leia over, men hun har første sjanse til å stille i AK på Sennaland i oktober. Jeg har sjekket og hun rekker akkurat ikke Sør-Norsk mesterskap for unghund etter derby, men det legger ingen demper på treningsgleden.

Leia har vært rimelig hormonell og hun har fått finere former. Hun har spist veldig godt og ikke trent så innmari mye. I går var vi ute med husstandens andre unghundhåp lille Cali, og Cali fant sitt første kull. Hun respekterte forbausende bra tross gjenliggere som gikk opp. Farten og jaktlysten økte betraktelig.

Leia fikk være med i dag i sele i dag. Hun var så lykkelig over å være på tur at jeg tror hun ikke brydde seg nevneverdig med at hun ikke fikk søke etter fugl. Det vil si om hun var fast eller ikke hindret det henne ikke å bruke nesen og det var hun som lokaliserte rypeskiten og under vanskelige forhold så hun fuglen før jeg så den. Flinke, flinke Prinsesse Leia. Bare denne hersens hormongreia er over så skal vi reise kjærringa. Vi møtte forsåvidt på et annet problem som jeg forsåvidt var klar over. Her må det trenes på mer enn en ting fram til Artic. Skiferdighetene mine og balansen må også trenes.

I siste nummer sto det en artikkel i fuglehunden som jeg har ført i pennen og alfa har illustrert. Målet med artikkelen var vel delvis å presentere Leia, men også å beskrive fortvilelsen og gleden ens første fuglehund kan gi. Til dere som har lite erfaring og stort frustrasjonsnivå er det bare en ting å si. En god hund krever ofte en god del jobb. Krever den ikke jobb er dere blant de særs få priviligerte.

Så har vi fått den triste nyheten om at mormoren til Leia har løpt etter sin siste rype. I anstendig alder ble livet avsluttet og hvilket liv. Jeg var så heldig og hilse på Skaididalens Kaisa senest i 2012. Jeg vil huske henne aller best for gleden og hennes fantastiske gemytt - og uten henne, ingen Leia. Hennes første kull fikk intet mindre enn NESKS oppdretterpris. For ca 10 år siden var det en mann som sa til meg at det å miste en hund kunne ofte være tristere enn å miste nære mennesker - jeg tenkte mitt den gang, men nå tror jeg det var en bit av erkjennelse i akkurat det utsagnet. Det er trist å miste trofaste venner og hundene er en så stor del av livene våre. Hvil i fred Kaisa - i full visshet om at etterkommerene dine skal ta opp en rype for deg også.

Vi fikk ikke plass på kurs hos Anders Landin i år. Litt trist. Vi får se om vi tar oss en tur nedover likevel og trener en dag, men det skjer en del andre ting også i år så vi får se. Vinteren legger opp store deler av vårt videre treningsopplegg.