Hva er status?

Det er en stund siden jeg har skrevet "på ordentlig" kjennes det som. Leia er en fantastisk hund, men noe av det som gjør henne så fantastisk er også utfordringen. Da jeg med tungt hjerte avslo en vinkveld (sorry jenter, det var et meget vanskelig valg) til fordel for hundetrening foreslo jentene at jeg kunne fortelle Leia at hun bare var en vanlig hund, og ikke en fuglehund. Leia er en fuglehund. Vi har nettopp lekt med rypevingen. Fast, intens stand kanonreis og litt urolig, men lar seg stoppe. Nå er utfordringen at sittordren faktisk blir etterfulgt av et sitt og at man slipper å ty til "nei"-et.

"Nei" er blitt mitt favorittord. Det var oppdretter som påpekte det først. Jeg er relativt talefør, så ofte når jeg skal korrigere Leia blir det en liten tale i stedet for et enkelt, raskt, snappende "nei". Varianter som "drittbikkje" (jada, det forekommer) eller "Det er ikke lov" eller "Er du helt syk i hodet" har absolutt erstattet dette korrigerende "nei-ordet". Jeg brukte ganske mye tid på å lære henne hva "nei" betydde da hun var valp, men en plass på veien må jeg ha mistet ordet. Nå jobber jeg med å gi ordet mening igjen.

Vi har trent en hel del. Både dressur, kondisjon og i fjellet. Dressurmessig går det på kontakt og provokasjon. Vi gjorde mange gode fremskritt i går. Det viste seg at andre hunder ikke var den største provokasjonen - den største provokasjonen i går het Alfa. Når Alfa nærmemt seg, ja da ble Leia noe mer distre. Kondisjonen, til tross for hennes unge alder innrømmer jeg det, ja da det hender vi snørekjører. Planen er å låne huskey Gunn slik at vi kan fordele trekket på flere hunder og dermed belaste leddene til Leia mindre, men foreløpig føler jeg at jeg har nok med å holde meg på bena bak Leia. Fjellet i helga var en ensom affære. Lørdagen sto hun, men før jeg kom meg opp hadde hun løst ut og drev og sjekket et område med dokk og rypegroper. Søndagen gikk det opp en flokk i det området hun var uten at hun kunne lastes for det, men jeg er sikker på at hun var involvert. Hun gikk i alle fall ikke etter. Jeg sier meg fornøyd med det. Hun holdt kontakten helt nydelig.

Mandagen da det var møte i aktivitetsavdelingen ble det også en liten samtale om Leia. Jeg er den eneste som kjenner på behovet for å gå alene for tiden. Det er ikke helt sant, jeg vil helst gå sammen med Alfa, men jeg vil føre Leia selv sammen med ham. Jeg ser at det mest oppbyggelige for meg og Leia nå er å gå alene, selv om det å gå sammen med Alfa nok vil være en ekstra trygghet for at Leia vil stanse i fugl, men Alfa vil også være en distraksjon som jeg ikke trenger akkurat nå. Jeg lærer noe hver gang jeg går sammen med andre, men slik ting har fungert nå, har jeg fått noen tips så har jeg trent på de tingene alene. Jeg tror det kan være nyttig. Men det er da jeg spør meg - er Leia en problemhund? Leia er mye hund. Når hun bestemmer seg så vil hun gjøre som hun selv vil. Hun er lærenem på den måten at hun har lært alt hun skal kunne, men hun vet ikke om hun vil gjøre dem. Når hun kommer til fugl får hun fantastiske skylapper. Jeg prøver å fjerne skylappene henens - det er det som er utfordringen min. Det som er det beste med Leia er at det er så morsomt å jobbe med henne, det som er krevende er at hun krever en hel del jobb, men jeg ser at jobben gir resultater - det så jeg i mindre grad før. Hva har skjedd? Jo, jeg er mer på hugget, jeg korrigerer kortere, men mer effektfullt. Leia og jeg er i ferd med å reetablere teamet vårt. Dette kan bare bli spennende.