Godt nytt år og hvil i fred mormor

Jeg kan ikke helt tro at jeg ikke har skrevet siden 2011, men nå er året over alle år her 2012. Vi skal stille i Artic Cup og vi skal stille i Norsk Derby. I slutten av September er alle foreløpige planer for Leia over, men hun har første sjanse til å stille i AK på Sennaland i oktober. Jeg har sjekket og hun rekker akkurat ikke Sør-Norsk mesterskap for unghund etter derby, men det legger ingen demper på treningsgleden.

Leia har vært rimelig hormonell og hun har fått finere former. Hun har spist veldig godt og ikke trent så innmari mye. I går var vi ute med husstandens andre unghundhåp lille Cali, og Cali fant sitt første kull. Hun respekterte forbausende bra tross gjenliggere som gikk opp. Farten og jaktlysten økte betraktelig.

Leia fikk være med i dag i sele i dag. Hun var så lykkelig over å være på tur at jeg tror hun ikke brydde seg nevneverdig med at hun ikke fikk søke etter fugl. Det vil si om hun var fast eller ikke hindret det henne ikke å bruke nesen og det var hun som lokaliserte rypeskiten og under vanskelige forhold så hun fuglen før jeg så den. Flinke, flinke Prinsesse Leia. Bare denne hersens hormongreia er over så skal vi reise kjærringa. Vi møtte forsåvidt på et annet problem som jeg forsåvidt var klar over. Her må det trenes på mer enn en ting fram til Artic. Skiferdighetene mine og balansen må også trenes.

I siste nummer sto det en artikkel i fuglehunden som jeg har ført i pennen og alfa har illustrert. Målet med artikkelen var vel delvis å presentere Leia, men også å beskrive fortvilelsen og gleden ens første fuglehund kan gi. Til dere som har lite erfaring og stort frustrasjonsnivå er det bare en ting å si. En god hund krever ofte en god del jobb. Krever den ikke jobb er dere blant de særs få priviligerte.

Så har vi fått den triste nyheten om at mormoren til Leia har løpt etter sin siste rype. I anstendig alder ble livet avsluttet og hvilket liv. Jeg var så heldig og hilse på Skaididalens Kaisa senest i 2012. Jeg vil huske henne aller best for gleden og hennes fantastiske gemytt - og uten henne, ingen Leia. Hennes første kull fikk intet mindre enn NESKS oppdretterpris. For ca 10 år siden var det en mann som sa til meg at det å miste en hund kunne ofte være tristere enn å miste nære mennesker - jeg tenkte mitt den gang, men nå tror jeg det var en bit av erkjennelse i akkurat det utsagnet. Det er trist å miste trofaste venner og hundene er en så stor del av livene våre. Hvil i fred Kaisa - i full visshet om at etterkommerene dine skal ta opp en rype for deg også.

Vi fikk ikke plass på kurs hos Anders Landin i år. Litt trist. Vi får se om vi tar oss en tur nedover likevel og trener en dag, men det skjer en del andre ting også i år så vi får se. Vinteren legger opp store deler av vårt videre treningsopplegg.