Høna kom før egget, eller var det omvendt.

Jeg liker å lese historie, det har jeg alltid gjort, det er forbausende at også før i tiden varierte rypebestanden og man visste ikke helt hva som gav disse endringene. Man hadde da som nå mange teorier. Det virker opplest og vedtatt at smågnagerforekomsten har en sammenheng, det funderes på blåbærenes betydning, noen tror på parasitter og det virker som noen tror slavisk på jegernes enorme betydning og ikke minst fuglehundfolket. Det er veldig få fuglehunder som springer rundt og tar livet av rypene. Man vil nok se mange flere ryper med hund enn med støkk fordi man får dekket områdene bedre, men om flere fugler bringes for skudd sånn jevnt over det har jeg mine tvil om. Til det finnes det også mange udresserte hunder.

I følge avisen finnmarken mener finnmarkseiendommen at " Restriktive kvoter har ført til at få ryper ble felt i jaktsesongen 2012-2013". Nå var det vel slik at tellingen viste ekstremt lite fugl som gav enda lavere kvoter enn vanlig, men og si at det er kvotene som har ført til lite felling er vel å ta hardt i. Tallene viser at hver jeger felte 0,45 liryper per jaktdag noe som er langt under kvoten. Riktignok er det grunn til å tro at en del jegere som har gjestet Finnmark som tradisjon over kanskje tiår valgte å holde seg borte grunnet kvoteregulering og risiko for ikke å få jakte der de ønsket grunnet et noe krøkete regelverk. Det virker helt logisk at den lave fellingen er et resultat av den lave forekomsten av fugl. Jegere har da en viss selvjustis. Enten er det ikke fugl og da skytes intet, og er det lite er det heller ikke noe stas å skyte. Jegere har igjennom tidene aller helst høstet av overskuddet. Det finnes selvfølgelig groteske eksempler på arter som er utrydningstruet fordi noen har funnet stor verdi i enkelte kroppsdeler.

Det som er fascinerende er at 2011/2012 var et relativt godt år tellingsmessig. Kvoten ble ikke oppregulert sammenlignet med tidligere år med dårligere telling og man fikk et krack i bestanden. Jeg skulle ønske finnmarkseiendommen heller forklarte det i sin pressemelding enn å slå fast at det ikke skytes der det ikke er fugl.

Tiden som ikke strekker seg

Det mest problematiske med flere hunder er og gi alle det den til enhver tid trenger. Så er det og tilfredsstille eget ego. Tiden var kommet for en ny monitorering. Hva er målene for høsten? Jo, jeg satt det som et klart definert mål å få premie på den skjønne lille bretonen som heter Cali. Man får ingen premier på Cali ved å trene en hund som heter Leia. Så Leia har måttet vike litt og Cali som nå er ute av løpetid er inne i varmen igjen. Det som er viktig for begge to er at dressuren sitter slik at de er komplett i ro i fugl. Det er den berømte AK-dressuren. Målet er enkelt og veien dit vanskelig. Sitt betyr sitt i alle situasjoner hvor hunden enn er.

Så er det å finne tid til trening. Det foregår en del ikke hunde-relatert aktvitet på sommeren og så er det ei lita snelle som skal ha sitt. Men vi gleder oss til høsten så får vi se hva vi har fått til.

Å se, men ikke ta til seg

TV-en brukes nok litt mer enn det som er fornuftig om dagen, men en av de tingene jeg ofte zapper innom er hundehviskeren eller "leader of the pack". Det er sjelden jeg ser programmet fra begynnelse til slutt, men jeg får alltid med meg et gullkorn.

I går var det ei dame som hadde vært på kurs hos Milan, men hunden var like ille for det. Hvordan kunne det ha seg? Det er da han kommer med gullkornet "Det er forskjell mellom å se og å ta til seg". Dette er en forskjell jeg har fundert mer og mer på den senere tid. Men det er det vi snakker om å gjøre tankegodset til sitt eget. Å se hvordan toppdressører gjør det gjør ikke en selv til en toppdressør over natten. Jeg har vel kommet fram til at veldig mye sitter i hodet. Det er i hodet det begynner. Armen gjør bare det hodet vil. Som en annen fremragende dressør sier på sin video "Du må bestemme deg, helt enkelt." Helt enkelt, men også ganske umulig. I morgen skal jeg bruke tiden på å se litt video...

Tanken på å prøve noe nytt

Jeg er litt oppglødd. Vi hadde en plan om å dra til Pasvik å stille på skogsfuglprøve i høst, men den måtte vike for en annen prøve samme helg hvor vi hadde en vanntett barnevaktplan. Så fant jeg en prøve som riktignok betinger at vi tar minst tre dager fri, men som gjør at vi kan stille på skogsfugl. Så slår det meg at dette har jeg virkelig ingen erfaring med og begrenset treningsterreng. Vi får se hva det blir til, men tanken på å prøve noe helt nytt var inspirerende så får vi se hva det blir til.

Det er sjelden media taler vår sak

Jeg googlet skogsfuglprøver og kom over en skildring i Lillehammer byavis. Det som fasinerte meg mest var avslutningen: "Og til eventuelle hundehatere: De hundene som benyttes i denne sporten er veldresserte og lydige. De er modige, snille og tillitsfulle, og frykter egentlig bare én ting, nemlig sau. Gjennom erfaring har de lært at sau er verdens farligste dyr. Derfor gjør de alt for å unngå å møte dem. Saueeierne har derfor lite å frykte av veldresserte fuglehunder." http://www.byavis.no/index.php/ut-pa-tur/3109--sp-381079244

Jeg vil vel hevde at en del av hundene ikke er spesielt veldresserte og lydige, men når man tar noen steg tilbake så er de det. De sitter i situasjoner hvor mange gjennomsnittlige hunder ikke ville sittet. De kommer i utrolig mange situasjoner. Så kan man si at dressuren blant mange av våre fuglehunder, våre egne inkludert, ikke er 100% hele tiden, men totalt sett tror jeg det er ganske bra. Eller så kan det hende at hundene som stiller på skogsfuglprøver er mer dresserte enn de som stiller på høyfjell...

Følelsen av og lykkes

Jeg er inne igjen etter en dressurøkt. I dag var det dørstokkmila å komme seg ut, men man kom ut til slutt. Vi startet faktisk dagen med noen apportsøk og Leia jobbet godt og intenst. Stolt over det.

På dressurmomentene var hun fantastisk om det beste er perfekt. For første gang tror jeg at magefølelsen sier at hun vil være i ro i fugl. Spesielt i vinter har jeg hatt mange flotte arbeid på Leia med komplett ro, men det har alltid vært med puls godt over 120 og opp mot 200. Jeg tror fuglearbeidspulsen er lavere nå.

Før korrigerte jeg alltid om hunden ikke gjorde som jeg sa. Så la jeg merke til at Jon ikke gjorde det. Han korrigerte noen ganger. Han begrunnet det med magefølelse. Noen ganger har man magefølelsen på at det var en engangshendelse som ikke krever korreksjon. Neste gang har hunden som regelvist seg tilliten verdig, og jeg har stått og ristet på hodet. I dag fikk jeg mer følelse av hva det betyr; at man har en hund som gir enn en magefølelse - en magefølelse av og lykkes.

La oss ikke snakke om hva det koster

Jon og jeg har kommet fram til at det optimale antall hunder i et hushold er en til to. Vi er ikke der. Men vi har det gøy med de hundene vi har.

En valpekjøper spurte hva jeg antok det kostet å ha en fuglehund. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg la ikke skjul på at mitt personlige estimat ikke er noe å strekke seg etter.

Når har jeg nok en gang sittet og sett over terminlisten og notert ned kontonummer og frister. Det mest fristende løpet koster en halv månedslønn i påmelding og vi er alle klar over at påmeldingsavgiften ikke er hovedkostnaden ved jaktprøver, men man kan også si at med flere hunder i husstanden går de totale utgiftene per hund ned.

Så er det en hel del utstyr man trenger. Så er det masse utstyr man ikke trenger, men som sikkert er kjekt å ha. Så er det slik at alt dette utstyret skal lagres et sted.

En aktiv prøvemann uten så veldig mye magemål hadde laget et estimat på at han brukte 100 000 på hundene i året. Jeg hadde ingen problem med å tro han. Dersom du bare har penger er det utrolig hvor mye penger man kan velge å bruke på hund. Samtidig er det utrolig hvor lite penger du trenger å bruke for å få fram en god hund.

Vi driver med dette fordi det er gøy. Noen mener det er gode penger å hente i avlen. Vi ser på avl som et arbeid vi gjør for rasens fremgang. Om det er penger å hente på avl er det bare med å dekke en brøkdel av det vi har brukt på å dokumentere hunden gjennom helse, jaktprøver og utstilling.

Hvor kan vi gå med avlen?

Hva er målet med avlen? Jeg har lansert et parringsforslag som har møtt en del motbør. Noen mener at det blir for rått, det blir for vanskelig, og jeg har møtt argumentet at det er ingenting for førstegangseieren. Så ser jeg en unghund på jaktprøve fra den samme hannhunden som jeg tenkte på og som har en førstegangseier som er strålende fornøyd med sin hund og absolutt anbefaler lignende hunder til førstegangseiere. Vær så god bli sprø.

La en ting være klart. Den som avler må få lov å avle etter egen preferanse. Man må kjenne seg selv og vite hva man selv er ute etter og så må man kunne avle etter det, man skal ikke drive å avle for alle eventualiteter det aldri blir noe av. Avler man på noe man selv ikke liker da er man ille ute.

En venn av oss kjørte et kull og sa rett ut at han forventet noe rått fordi det var slik han ville ha det, og at det ikke nødvendigvis var et poeng at alle skulle kunne lykkes med den hunden. Det er da det er så viktig at man er ærlig ovenfor seg selv og valpekjøpere om at dette var det jeg ville ha, dette er det jeg forventer, og slik bør man angripe det.

Avl er ingen enkel matte. 1+1 blir ikke nødvendigvis 2. Uansett hvor meritterte foreldrene er og uansett hvor flink man er med plassering av valp er det ingen garanti for at hundene blir dokumentert. Dette med alle de udokumenterte gjør jakten etter den perfekte hannhund så vanskelig. Man ser og ser og forkaster og forkaster. Så kan man diskutere om det er en fordel med en stor eller liten rase. Avlsmaterialet på engelsk setter er for så vidt stort, men det er ser ut til at det drives mer matadoravl enn på bretonsiden. Mange ivrige bretonfolk importerer hunder og sæd for å få størst mulig genetisk variasjon på en allerede liten rase.

Jeg opplever det som enklere å finne bretonhann enn å finne engelsk setterhann. Vi får se hva tiden gir, kanskje dukker det opp noe på fjellet som man bare ikke kan la gå fra seg.

Ærlighet gir de beste resultatene

I går skulle jeg videreføre noe av det jeg har lært i løpet av helgen til de andre hundene i flokken.

Sam er en smart gutt og tok utfordringen på strak arm. Han må absolutt gå inn i kategorien lettdressert. Den hunden har så mange gode egenskaper at han bare må oppleves. Aller best liker jeg gemyttet.

Cali var den hunden jeg primært tenkte å jobbe med i sommer og fram mot høsten. Hun er den hunden som er vanskeligst å lese i mine øyer. Hun har en annen lykke og mykhet enn de andre. Hun har en kroppskontroll som få andre. Da vi var på utstilligen sa hun som handlet Cali at hun trodde Cali var en hund som var vant til å få det som hun ville - og jeg tror det er noe i det. Det er lettere å være ettergiven for en myk hund enn en striere. Jeg har også fundert på om det på generelt grunnlag er enklere å dulle med de små enn de store.

Cali har vist seg som veldig lydig på sosialiseringstrening med andre hunder, men det har hele tiden vært noe som jeg ikke har helt klart å lese. Framskrittene har vært få og jeg vurderte sterkt å trene agility med henne for å se om det kunne få oss videre. I går sto det helt klart for meg. Sitten hennes er for dårlig. Hun har en helt klar stopp, men den er ikke så bra at du tror den varer når resten av kullet går opp. Her har vi den utfordringen vi skal jobbe med. Jeg ble veldig lettet i går da jeg skjønte at her har vi en konkret ting å jobbe med. Det er dette som gjør at vi skal komme oss videre sammen. Samtidig er det litt vanskelig å innrømme at hunden ikke sitter så godt som jeg trodde. Men vi kommer oss ikke videre om vi ikke tør å innrømme hvor vi befinner oss. Vi er godt fornøyde med at vi har et mål å jobbe videre med.

Et skritt fram og et til siden

På kurset i helgen sa Gerd at gode dansere ble gode dressører. Jeg er en elendig danser, men man gir seg ikke av den grunn, så vi trener videre.

Vi har trent en del siden helgen og på mandag hadde jeg veldig lyst å vise framgangen på Leia til Jon. Så han sto i skjul og så på hva vi hadde gjort og jeg var riktig så fornøyd med Leia, og ikke minst var jeg fornøyd med meg selv. Så når jeg ser gledesstrålende opp i påvente av applausen sier Jon " Kan jeg få si noe (etterfulgt av nikk fra min side) hvorfor løser du henne ikke ut etter hver sitt?" Her hevder jeg selvfølgelig at jeg gjorde det med håndbevegelser, bare ikke med ord, men det er ikke poenget med denne historien.

Dette er historien om det som driver oss videre. De kritiske øynene som ikke hviler på laubærene, men som hele tiden gjør at vi jobber videre. Det er veldig lett å bli blind på seg selv og egne prestasjoner, og det er da det er flott å ha noen som kan komme med tips til forbedring. Så er det den kunsten å ta disse tipsene uten å bli vonbroten eller irrasjonell. Jeg er heldig som har min mest konkrete kritiker så lett tilgjengelig, men han er også den ivrigste til å gi meg ros når jeg fortjener det. Jeg er rett og slett heldig som har en å danse sammen med.

En dressør er ikke nøvendigvis en instruktør

Den flotte opplevelsen med Gerd Søderholm som man kan lese om i gårdagens innlegg har fått meg til å reflektere mer over hva en instruktør er og hvordan en dressør nødvendigvis er en instruktør. Instruktør er ikke en beskyttet tittel, men med noen tillegg kan den bety at vedkommende har en spesiell kompetanse. En dressør er en som dresserer hunder, og en dyktig dressør får hunden raskt til å gjøre det den vil.

Det har slått meg at det er nok flere gode dressører der ute, og kanskje ikke nødvendigvis så mange gode instruktører. En god dressør har den beste forutsetningen for å bli en god instruktør, men det er en gang slik at noen mennesker er flinkere til å jobbe med hunder enn mennesker. Disse får fantastiske resultater, men klarer ikke så lett å formidle dem. Så er det slik at vi mennesker lærer veldig forskjellig så det er ikke nødvendigvis så enkelt å lære fra seg noe som helst.

En mann jeg lenge har ønsket å jobbe med er Anders Landin, det har bare ikke blitt, men nå er behovet adskillig mindre. Jeg lærte så utrolig mye i helgen at jeg kjenner at forbedringspotensialet mitt akkurat nå er å ta til meg det jeg har lært.

Hundehviskeren Cæsar Millan? Vi har Gerd Søderholm

For den som leser dette innrømmer jeg at det er skrevet i en viss eufori, men den er mindre enn den var i går da jeg bare gikk rundt og smilte.

For de som ikke har vært med oss så lenge vil jeg bare fortelle at min evne til å tenke hund er tilnærmet grenseløs og min vilje til å bruke penger på hunden(e) overstiger også en del andre hundeeiere. Konklusjonen er at jeg har hatt et kort, intenst og innholdsrikt hundeliv. Men jeg har i løpet av siste året gått en slags ørkenvandring uten nødvendigvis å komme videre.

Jeg så på facebook at en annen meget erfaren hundekvinne som jeg har stor respekt for hadde gått på kurs hos en annen hundekvinne, Gerd Søderholm og hatt stort utbytte. Jeg ble rett og slett inspirert så jeg sendte en mail for å høre om kursmuligheter og undre over alle undre, Gerd ville komme til oss om vi fikk nok hunder. Målet for kurset var å få en bedre jakthund og momentet alle fuglehunder må kunne og som er så vanskelig for de fleste av oss er "ro i oppflukt".

Gerd traff jeg første gang da hun passet hund for meg på alta hunde og kattehotell som hun driver. Det som imponerte meg med Gerd og hennes mann Are var at de alltid kunne fortelle noe nytt om hunden. Man fikk inntrykk av at hun kjente hunden, den var ikke bare der. Senere visste Gerd bort noen triks og selvfølgelig ble jeg imponert. Jeg har alltid varmt anbefalt hunde og kattehotellet deres.

Lang historie kort, vi fikk akkurat nok hunder til at det ble kurs og jeg var spent. Jeg kjente et visst ansvar for at dette ble så bra som jeg trodde, en av ekvipasjene følte jeg at jeg hadde mast med. Så var det en annen ting som var utrolig spennende, de fleste hundene og eierne visste jeg ikke hvem var.

Dagen opprant og Gerd loste oss gjennom en del teori hvor jeg vil oppsummere det viktigste som "man må plukke litt her og der og finne ut hva som passer en selv" "lederskap må fortjenes". Gerd er en realistisk kvinne og lovet oss ikke ferdige hunder, men hun lovet oss verktøy vi kunne jobbe videre med.

Deretter har vi hatt to dager med beinhard trening for firbeinte og tobeinte. De firbeinte er nok ikke vant til og trene så mye dressur gjennom en dag, men de fikk gode og velfortjente pauser. De tobeinte - ja jeg kan si for egen del - jeg har aldri blitt mer utfordret på det jeg gjør og hvorfor? Så fikk jeg gode tips til hvordan jeg kunne gjøre det om jeg ønsket å ta til meg tipsene. Gerd sto på, så hver enkelt ekvipasje, og hun gjorde det vi kanskje har litt vanskelig for - hun bød på seg selv i møte med oss og i møte med hunden. Jeg bruker å si at lakmustesten på en god dressør er at du selv får lyst å gjøre som dressøren vil når du ser på - og Gerd er så absolutt på dette nivået.

Forskjellen på hunden min var utrolig. Gerd hjalp meg til å løse noe ingen andre har klart på over to år. Det er ikke å ta munnen for full og si at det ble utført mirakler i helgen. Ingenting er vanskeligere enn å forandre seg selv, men det var flere personlighetsforandringer ute og gikk og det var flere hunder som endret adferd og alle ekvipasjene hadde stor fremgang. Jeg kjenner meg ganske sikker på at alle fikk nye verktøy i kista.  Personlig fikk jeg beskjed om å være tydeligere slik at hunden forstår hva jeg formidler, og jeg jobbet med meg selv og hunden forsto.

En meget god bok som dessverre ikke er i handelen lenger heter "Den glade fuglehund" - og ikke minst var det glade hunder vi jobbet med. Gerd snakket også litt om fuglehundmiljøets dårlig rykte for hard dressur, og jeg innrømmer at Gerds milde bestemte måte passer meg ganske bra.

Utfordringen blir å jobbe minst like godt nå som Gerd ikke er her og man kan få konstante tilbakemeldinger, men jeg gleder meg til å jobbe videre med verktøyene mine. Hundehviskeren på tv utfører mirakler på kort tid, men hadde noen hatt video av helgen ville man påpekt akkurat hva jeg har hevdet over - det foregikk mirakler i helgen - men kanskje først og fremst på eiersiden. Takk Gerd!
'