En slik dag som var verdt alt strev

Jeg traff en fuglehundvenn i dag. Han lurte på hvordan det gikk. Jeg sa jeg dresserte. Han sa med glimt i øyet "den er jo ferdig dressert, du har jo fått første premie". Så jeg fortalte om ettergang og fortalte om dressur. Vi ble vel enig om at det kunne være greit med en tur å få løst opp.

Jeg bestemte meg for å utnytte dagslyset og vi kledde på oss og gikk tross et ufyselig vær. Vi gikk opp i lysløypa og jeg har aldri vært stoltere av lille lei. Kanskje gikk hun litt usikkert de første 50 metrene, men hun hadde en imponerende fart når man ser turen under ett. Hun gikk flott, tok for seg terreng, dekte og revierte og brukte vind. Det var ingen ryper og finne og det hadde vi forsåvidt regnet med og tatt inn i betraktningen. Men det som gjorde dagen så fin var at hun holdt kontakt tross åpent terreng. Hun fulgte med, hun fant meg, hun gikk for meg. Når jeg satte henne på fløyte så satt hun. Når hun fikk innkalling så løp hun alt det hun kunne for å komme fortest mulig inntil meg. Dette skjedde på stor avstand og en gang utenfor syne. Det var en gang hun feilet, men med en påminnelse gikk det også bra.

Dagen i dag var en slik dag hvor man tørker sludd av brillene og traller mens man går fordi man bare er så utrolig lykkelig - fordi man har verdens beste hund. Akkurat i dag var turen verdt nedturene fordi jeg ville ikke kunne satt like stor pris på denne dagen hadde jeg ikke plagdes. I dag var vi et team. I morgen er vi kanskje ikke et team, men da skal jeg ta fram minnet om en av de første vinterdagene da Leia var verdens beste hund.

I dag sto vi opp før det var lyst og satt og ventet med tekoppen på treningslys.

Cali og jeg har trent passivitet, sitt og hatt sosial bytrening. Cali er en drøm å ha med seg til byen. Det var definitivt ikke siste gangen.

Leia og jeg hadde en økt først med dummy og så med rype. Vi hadde friskt i minne gårsdagens økt hvor hun til slutt tok seg noen æresrunder. Dummy-økta hadde spesielt en interessant episode. Hun fikk ja og reiser friskt og ikke djervt. Så får hun sitt like ved dummyen. Så ble hun kalt inn. Først forsøkte hun å ta med seg dummyen og fikk nei, etter det kom hun inn med en gang. Når hun da til slutt fikk lov å ta med seg dummyen valgte hun å komme inn i stedet for å hente den og ta den med seg inn.

Hun er litt tilbake der hun var når hun var valp. Hun blir usikker og vil ikke feile. Det er nå det gjelder å ha fingerspissfølelse. Samtidig var det så mange lyspunkter at hun fikk store mengder ros. Det var ikke mer enn det som skulle til for at hun tok seg visse friheter og begynte å gå rundt, mens jeg var inne og skulle hente rypa. Da hun spankulerte rundt i hagen etter eget hode da jeg kom ut viste jeg henne rypa og gikk inn med den igjen - litt mye forlangt at hun skulle forstå at hennes "forbrytelse" førte til at hun ikke fikk leke med rype.

Vi fikk noen runder med rype også. Det ble gode øvelser.

Det jeg har nå er en hund som samarbeider. Vi er et team. Hun vil ikke feile. Jeg innrømmer at jeg gleder meg til å ta henne med på fjellet for å se om ting sitter. Jeg kan nesten ikke vente.

P.S siste oppdatering i forspørsmålet. Alta hadde ikke Leias for inne, så det blir nok Karasjok på torsdag. Specific bør være ekstremt mye bedre enn det andre...

Å holde trykket

I dag har vi stilt klokka og til tross for en litt lang morgen har det vært en begivenhetsrik dag hundemessig. Det går mest i unghund.

Dagen begynte med at Cali og jeg dro til Forsøl for å få en tur sammen med en annen unghund og dens eier. Det ble litt tid til lek.

Deretter dro jeg og Cali en liten tur i et terreng jeg og Leia fant ryper i høst. Ingen ryper, men Cali fikk gått litt, jeg lærer og lese henne bedre og bedre og vi fikk trent litt innkalling. Cali imponerer. Hun bruker vinden fint og det virker som hun reflekterer over hvor hun har gått for hun går ikke i sine egne spor. Hun har overhodet ikke våknet slik at dette blir veldig spennende. Jeg har stor tro på lillejenta.

Jeg og Leia tok en ny dressurøkt. Først med litt fot. Vi trener med fløyte nå. Leia ble interessert i en småfugl så jeg sendte henne på og hun satt momentant. We don't like it, we totally love it.

Deretter hentet jeg frossenrypa og kjørte mange repitasjoner med ja, sitt, ja, sitt, ja, sitt. Jeg ser tendensen til at hun etter hvert blir hakket tregere, men hun starter fortsatt utrolig friskt. Hun fikk kommando og stoppet ca 40 cm fra rypa, fikk skryt og plutselig var hun på rypa. Da ble det nei og korreksjon. Det som skjedde etterpå var meget interresant - da hun da fikk ja valgte hun å komme inn til meg. På øyekontakt fikk hun et nytt ja og da valgte jeg å ikke stoppe henne før hun hadde rypa i munnen. På innkalling tar hun rypa i munnen å kommer inn. Jeg ser tendensen til at hun tar en liten æresrunde, det skal vi ha oss frabedt. Gleder meg til å stå tidlig opp i morgen og trene mer.

Nå skal Cali og jeg ta oss en innlæringsrunde med litt pølsedressur.

Det var den maten II

Etter en nitid analyse av innholdsfortegnelser har jeg landet på at vi fortsetter med Specific så får jeg heller bli flinkere å planlegge. Resultatet er at jeg kjører 16 mil ekstra på onsdag for å kjøpe for. Jeg hadde nesten bestemt meg for å gå over til Troll som er noe enklere tilgjengelig og som man kan få for nesten halve prisen gjennom en gunstig avtale i fuglehundklubben.

Men når jeg finleste varedeklarasjonen, analyserte avføring og tenkte meg hardt om bestemte jeg meg for å fortsette med Specific. Det er ikke i kosten den store kostnaden med å ha hund ligger. Det er mye dyrere når Leia spiser jakkene mine. Mener jeg at et for er marginalt bedre enn et annet har jeg lovet Leia at det er ikke de marginene jeg kan påvirke som skal tippe i hennes disfavør. Da blir det Alta på onsdag og foreløpig forer vi fortsatt på Specific.

Litt opptatt av hund

I går ble det snakk om en spennende konferanse for unge kolleger i Krakow. Da jeg hørte datoene var min umiddelbare respons "Det høres utrolig interresant ut, men det kræsjer med en av de store jaktprøvene (les Artic cup). Her utelukker jeg en veldig kul mulighet til å treffe nye kolleger fordi jeg skal på jaktprøve.

I dag diskuterte jeg og en venninne biologiske klokker hvorpå jeg kunne meddele at formeringsspørsmålet er totalt uinteressant så lenge jeg trener Leia for norsk derby (som må kunne betegnes som et slags NM for unghunder). Da jeg etterpå ymtet frampå at en lenge planlagt hyttetur kanskje må vike for sosialt samvær med hundeklubben... Jeg er heldig om jeg har noen venner uten hund igjen når året er omme.

Det store spørsmålet som en kollega stilte meg da Leia var liten valp "Hva vil du med Leia?" er mer gyldig enn noen gang. Jeg kjenner at jeg har aldri vært mer usikker. Jeg vet at jeg vil ha en lykkelig hund. En lykkelig hund er en hund som stoler på deg og som du også stoler på.

I dag gjorde jeg noe jeg egentlig misliker at andre gjør. Jeg gikk fot med Leia løs i nabolaget. Vi skulle hente bilen hos noen venner. Det gikk forbausende bra så lenge hun ikke så fugl i luften. Det skulle ikke mer til enn en kråke før hun seg litt for mye på.

Leia har aldri vært så opptatt av flokken sin på et halvt år som hun er nå. Hun tilpasser seg og er lydhør. Det skal bli spennende å få prøvd henne i fjellet til uka, men vi skal trene enda litt mer i rypetomme terreng. Det blir spennende.

Den egentlige kostnaden med å ha hund

Valpepris er en ting, for, forsikring, utstyr og for mange den uendelige lista over ting som hunden har spist opp. Leia var en flink valp. Riktignok spiste hun på noen ulltepper i ny og ne som valp, men jeg hadde latt henne ligge på disse så jeg tok ikke det så tungt. Men akkurat som slagbjørn som har fått ferten i kjøtt, så hadde Leia fått ferten på ull.

I dag etter kloklippen så jeg noe som hang og slang i buret. Noe mørkt noe. Joda, Brynjejakka mi hadde byttet modell og den ene armen var blitt merkverdig mye kortere. Riktignok har jeg lurt på hvorfor jeg har to ulljakker og tenkt at jeg nok hadde en for mye, men jeg hadde ikke tatt høyde for at Leia skulle hjelpe meg å velge. Litt irriterende at hun tok den jakka jeg er så glad i.

Så hva er enden på dette. Joda, valpeprisen er en ting, men totalt sett koster det uendelig mye mer. Men jeg teller ikke kronene jeg har brukt på Leia. Jeg hadde helt sikkert brukt de på noe mye mindre nyttig enn jenta mi.

det var den maten

Hundefor, det virker som et tema man aldri blir lei av. Leia har hatt god matlyst gjennom jakta og etter jakta og har spist mer av høyenergiforet til Specific enn det jeg så for meg. Det betyr at jeg har følgende problem. Fortsetter jeg på Specific som forsåvidt er både dyrt og vanskelig å få tak i. Teller at Leia har hatt avføring minst tre ganger i dag med noe varierende konsistens, hadde to ganger i går med god konsistens. Hun har fått litt mer på ribbenene nå enn da hun bare spiste valpeforet til royal canin til tross for at det hadde minst like god fettprosent spiste hun dårligere.

Hvor mye umake er det rimelig å gjøre seg for å finne det rette hundeforet? Hva er det rette hundeforet? Vil ikke hunden spise uansett bare den blir sulten nok? Hvor mye påvirkes pelsen av for?

Man har stort sett oversikt hva venner forer med. Jeg gjør meg alltid noen betraktninger. Jeg har lagt merke til at flere av Bretonvennene bruker Troll, det er også det foret man har brukt i lokalavdelingen til hundeklubben vår så da må det vel være et godt for?

Jeg får tenke litt til, men det blir sikkert en oppdatering når man bestemmer seg:)

Leia lystapportør to be?

Etter å ha tenkt meg om og sett at jeg har en lydigere og lydigere hund bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg og Leia tok opp igjen dressurtreningen. Vi trente det elementære. Sitt, ja, sitt, kom, sitt, ja, sitt, kom, ja og slik gikk minuttene. Provokasjonen var en dummy og det var helt klart at vi var et team.

Provokasjonen var ikke sterk nok så jeg satte henne og gikk og fant en frossen rype. Snakk om provokasjon. Om ikke rullegardinen gikk helt ned så var det i alle fall en gardin som ble trukket for. Hun ble med en gang ekstremt mye mer fokusert på fuglen enn på meg og det var en fin anledning til å forelle hvem som bestemmer. Jeg bestemmer at sitt er en kommando som skal adlydes hvor som helst når som helst.

Det spennende var at når jeg sendte henne på rypen fikk hun litt tid før jeg kalte henne inn og sendte henne ut på ny. Til slutt plukket hun den opp og kom inn til meg. Spennende. Leia har alltid likt å bære ting, men hun har ikke vært like glad i å komme inn til meg. Det var første økt.

På andre økt hadde vi ikke fugl, men da så jeg tegn til at hun ble litt usikker og jeg følte nok at jeg i alle fall hadde trengt igjennom skallen på henne. Hun rett og slett ventet på mitt neste innfall. I dag er en slik dag hvor veien blir til mens vi tenker evt. mens Leia bærer.

Problemjenta

Opp som en bjørn og ned som en fell. Leia dro på jakt lørdag. I motsetning til de fleste engelsk settere i Norge er Leia klar over at hun er en minioritet, stort sett alltid den eneste blant minst to bretoner. Denne gangen var hun på jakt med det erfarne søskenparet Embla og Mailo ikke ukjent for fart og til tider noe stortgående.

Lørdag stjeler Leia stand til tross for at jeg var sikker på at hun var rimelig stødig til unghund å være på sekundering. Hun går etter når fuglen går til tross for alt hun har lært. Bedre lykke i morgen. Det kan være greit å ha en natt å sove på.

Søndagen får man beviset på at dagen derpå ikke trenger å bli bedre. Hun finner fugl og går etter. Etter dette fikk hun bare singelslipp og gikk etter. Var det en frustrert jeger? Jeg er sikker på at den hunden burde ha 7 i jaktlyst (karakterskalaen går tross alt til 6. Leia er en hund med stor personlighet derom hersker det ingen tvil.

Girlpower, jobb, sitt og anti-sosialisering.

Det første først, Leia er på jakt denne helga og jeg er hjemme og jobber. Det er slike dager man ønsker at man tok en annen utdannelse eller i alle fall fant en jobb uten vakt. Husker fortsatt den tiden jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke ut en jobb hvor jeg kunne ha Leia med meg hele tiden. Nå er altså ståa slik at jeg er på jobb og hun er på jakt. Hvor er rettferdigheten i verden?

Jeg er likevel ikke alene. Jeg og den lille Bretonen Cali styrer sjappa. Litt av poenget er at Cali er den som er minst vant til å være alene. Cali vokste opp med mor og bror. Nå er hun sammen med Embla og Leia det meste av tiden. Hun gir høylytt beskjed om at hun ikke liker å være igjen når de andre to blir tatt med og hun må være igjen. Det ble derfor til at Cali er hjemme meg i dag. Jeg kom altså hjem for å lufte, men vi fikk oss en flott treningsøkt på sitt. Det føles altså som hun antisosialiseres.

Sitt er en kommando som gjelder overalt og hunden må vite konsekvensen av at den ikke sitter. Det er derfor vi trener sitt, sitt og sitt. I dag tok vi den litt lenger og trener nå Sitt - ja - sitt. Da sitter ikke den siste sitten like bra så det øver vi på. Cali begynner å få en flott øyenkontakt. Hun er en liten sluing. Det er akkurat som hun vet hvor liten og søt hun er. Hun er bemerkelsesverdig tøff, men hun er tøff på en annen måte enn Leia. Der Leia er tøff og ganske ærlig når det er noe som skremmer henne, så er Cali litt raskere å kaste seg ned og pipe uten at hun mener noe særskilt med det.

Cali liker å være i sofaen og siden ingen av hundene får være i sofa på egne premisser fikk hun altså ikke lov til det. Så når jeg hadde sagt nei tre ganger eksploderte det. Noen vil si at det burde eksplodert den første gangen. Uansett Cali la seg på rygg, men var så oppspilt at man skulle tro hun hadde kramper. Det var altså ikke en spesielt redd Cali. Cali er med andre ord en ekte tispe som kjører sitt eget opplegg. Det deler hun med store deler av sine medsøstre virker det som. Go Cali.

sitat "Jeg har ingen drømmer som ikke involverer hunden min".

Jeg sitter altså på en hyggelig middag med en venninne og vi snakker om så mange som jenter snakker om. Drømmer blir et naturlig tema og det er da jeg kommer med gullkornet "Jeg har ingen drømmer som ikke involverer hunden min". Venninnene mine begynner å bli ganske vant til hundegalskapen min så utsagnet ble møtt med hjertelig latter, jeg lo vel med jeg også for jeg ser helt klart det morsomme i utsagnet og samtidig er det sant.

Men hva er drømmene når det gjelder Leia? Det er en hund som går i god kontakt med meg og finner fugl og vi kan ha fine situasjoner. En hund som er grei hjemme og som jeg kan kose med. Det er ikke så mye. Vi drømmer om å ta ut potensialet i Leia, men i en hund med et betydelig potensiale kan det bli en stor utfordring. Når jeg skriver dette skjønner jeg absurditeten i det hele. Livet dreier seg mer eller mindre rundt dette: skaffe seg fritid så man kan trene hund. Det er rart med drømmer

Take a moment and make it perfect

Vi bruker mye tid på å tenke hva vi skal gjøre fremover. Vi lider litt under mørketid og lange arbeidsdager. Det gjør at vi koser oss med ekstra god samvittighet. I går var det kloklipp og ørerens. Leia liker godt å ligge i fanget og kose. Leia og jeg, jeg og Leia.

Vi har begynt å planlegge prøvene til vinteren. Vi stiller på de tre lokale prøvene. Vi satser mest på å gå på ski, finne fugl, reise og være i ro. Det er det alt handdler om.

Det er 10 dager til vi skal på girl camp på Skaidi da tar jeg med Leia og Cali så får vi se hvor lenge vi blir der inne, men planen er å trene Leia på morgenen og Cali på ettermiddagen. Den yngste skal ha de beste forholdene. Det minner meg om vinterdagene i mars når jeg og Leia var ute i terrenget kl åtte. Det var en herlig tid. Don't wait for the perfect moment, take a moment and make it perfect.

Uten fugl vinner man ingenting. Den eldste er best når det gjelder og Cali springer

Leia har deltatt i klubbmesterskapet for Vest Finnmark Fuglehundklubb. Det var repitisjon fra hennes første dag på jaktprøve. Hun sprang, sprang og sprang, men kom ikke i mål.

Embla kom på 2. plass i sin klasse, hun ble ført av lederen i aktivitetsavdelingen vår Idar Pedersen. Hun hadde fuglearbeid uten reis.

Cali fikk ikke delta på klubbmesterskapet, men når vi endelig kom oss ut på søndag var Cali med. Hun var den første som ble sluppet. Hun løp og hun løp. Visst jaktet hun lemen også, men jeg fikk inn noen korrigeringer og hun visste en vanvittig fremgang fra vi var ute for 14 dager siden. Stor stas.

Leia gikk noe stort kan man si, verre var at hun var mer langøret enn hun pleier. Hun må nok dresseres med fortsatt... Vi tenker litt på hvordan vi skal legge opp løpet videre.

Uka derpå og ny tidsklemme

Ferie, jakt og kurs er over og det er tilbake på jobb. Det er tilbake til travle vakter og lite tid til hund, samtidig så blir det mørkere og mørkere det betyr mindre tid på utendørs trening.

Jeg og den USA-oppdrettede unghunden Cali var ute en tur på mandag. Cali har vært veldig nysgjerrig på lemen. Vi hadde en flott tur, men vi fant ingen fugl. Cali hadde et litt usystematisk søk, men gikk over 100 m ut og hund begynte å lete ettter meg når jeg var ute av syne. Det vil si en gang kom hun ikke og jeg måtte lete, da sto hun i stand. Jeg så ingen fugl og det gjorde ikke Cali heller for da jeg ba henne reise var det ikke noe der. Cali blir bedre og bedre i norsk for hver dag som går. Likevel følger hun mer med når jeg snakker engelsk til henne.

Leia sov godt etter helgens bravader og mandag var hun fit for fight og plaget Cali i kjent Leiastil. Så godt og se. I jakta og i trening fram mot prøve har hun fått kjøtttilskudd i maten, det var gledelig å se at hun spiste med stor appetitt selv om hun ikke lenger fikk kjøtt som våtfortilskudd.

Jeg har nettopp fortalt min mor at Leia fikk første premie, min mors spontane kommentar var at "så mye tid som du har lagt i den hunden var det vel fortjent". En litt morsom kommentar fra helgen var min gode venninne Magna som sa "Jeg aner ikke hva det betyr, men gratulerer!" Leia selv tar oppstandelsen med stoisk ro.

I går tilbrakte jeg 30 min med Leia i våken tilstand, det er da man vurderer om man burde hatt en annen jobb. Heldigvis er dette spesialiseringsåret en midlertidig greie. Når det er over blir det hund for alle penga...

The force strong in little Princess Leia is

Leia stilte til start i sin første jaktprøve 08.10.11. Forutsetningen har man kunnet lese i bloggen, men jeg resymerer. Da hun stilte til start visste jeg følgende Leia kunne på en god dag gå for 1. premie i unghundklassen fordi hun har god fart og kan komme seg ut i gode søk som tidvis kan bli litt for store for min smak. Hun kan ta stand, hun kan reise djervt og hun kan stoppe i fugl. Det er det som kreves. Jeg visste også at Leia går seg bedre og bedre i løpet av dagen, så jeg var litt bekymret for om hun ville gå godt nok på morgenen til å bli lagt merke til. Jeg trodde jo i min optimisme at vi skulle være kommet mye lengere mye før, men der tok jeg feil. Jeg hadde derfor bestilt både ferier og kurs og har vært mye borte siste tiden. Det er derfor alfa som har vært hjemme og som har jaktet med henne så det ble han som stilte.

08.10 kom og vi var oppe ganske tidlig. Leia fikk frokost og spiste rimelig bra. Vi var på oppmøte i relativ tid og vi satte etterhvert kursen mot Geitvann. Der hadde vi vært en uke tidligere og funnet bra med fugl. Leia får første slipp og det mot en fantastisk pointer som heter Gullelvdalens Troy med en flink og ung altafører. Det var en glede og se ham i fjellet og dersom jeg i løpet av dagen ønsket meg en annen hund så var det ham. I alle fall braste han og Leia sammen og Leia ble tydeligvis skremt for hun ville ikke gå resten av slippet. Her hadde nok jeg valgt å trekke henne, men det var ikke jeg som førte hund slik at min mening var likegyldig, men betenkt var jeg. Dessverre var det fugl i dette slippet, men Leia var ikke i nærheten av disse da hun ikke kom seg ordentlig ut i søk. Leia fikk en pause mens de andre hundene gikk og i neste slipp.

Neste slipp var hun igjen skaididalens prinsesse Leia - fin fart og godt søk. My princess. Det var nok i dette slippet hun var i nærheten av en fugl, men det ble ikke noe bedømbar situasjon. Hun gikk seg seom jeg viste opp i løpet av dagen og gikk meget godt. Denne dagen gikk hun i 120 min og modererte seg ikke nevneverdig. I lunsjen som var kort i forhold til de hun var vant til ble hun pakket ned i jervehiet sitt (jervenduk for hund) og sovnet som den prinsessen hun er etter og fått litt kjøtt.

I siste slipp blir hun borte, det går litt tid før vi begynner å lete etter henne, men til slutt leter alle etter henne. Til slutt hører en i partiet fuglen som lager farelyder, og fuglen forsvinner deretter kommer Leia ned fra samme området. Det ble den feteste sjansen på en dag hvor ingen av unghundene fikk premie. Pointeren fikk fortjent hakket bedre tallkarakterer, men Leia fikk respektable 556444 - hvor det beste man kan oppnå er 666-444.
5 i jaktlyst og fart. 6 i intensitet 4 i kontakt med fører, reviering og søk om jeg ikke husker feil. Dommeren skriver 3 setninger og utmerket går igjen i dem alle.

Været var forsåvidt skiftende skitvært, men Leia lot seg ikke merke med det.

Dagen oppsummert: Vi var så glade for at hun gikk igjen etter kollisjonen at skuffelsen over at det ikke ble stang inn ble glemt fort. Hun jaktet ingen lemen og det er jeg litt stolt over, selv om det nok er tilfeldig. Oppdretter fornøyd.

Leia fikk ligge i senga den natten og hun sov godt.

09.10.
Hun fikk på ny 1. slipp grunnet noen omrokkeringer i partiet og hun startet ut i et vanskelig område, men tilpasset fart og søk. Greit, men ingenting å bli imponert over. Hun går seg bedre og bedre og får strålende oppsummeringer, men fuglen er ikke å finne. Vi ser noen fugler lette på avstand i store flokker og vi aner at det kan bli en vanskelig dag.

Dagen er forsåvidt berget da noen kommenterer at Leia er en pen hund. Hvem blir ikke rørt når noen sier noe fint om godjenta.

Leia har gått i over 60 minuttene som kreves for å få første premie. Hun får noen flere sjanser fordi hun går for 1. premie. Og vi tenker som man tenker så mange ganger i rypetomme år "Vi trenger bare en fugl". Jeg sier til noen andre i partiet - at Leia trenger som regel to for er det bare en så støkker hun, Jeg hadde glemt at hun holdt standen på det vi tror var en ensom fugl dagen før. Alfa og jeg fleipet også om å ringe oppdretter og spørre om han ikke kunne avle viltfinnere i stedet? I det 69. minutt letter det fugl i Leias slipp. Førere og dommer springer og Leia finnes i stand og det letter en ny flokk. Leia står i ro. Ros og stjerne i boka, men for langt til at det kan kalles jaktbart.

Vi har store deler av dagen gått utenfor dekningsområde slik at da vi kom inn i dekningsområde igjen måtte jeg ringe og snakke med oppdretter. Det blir mer og mer spennende. Leia får sjansen igjen da den tidligere nevnte pointer for sjanse på fugl, men støkker. Altså har han hatt sin sjanse.

Jeg snakker med oppdretter og Leia og fører er ute av synet, jeg vet at de er nede i en skog. Vi er inne i et langt resonnement da jeg hører skudd. Jeg legger på etter og ha sagt "å fan". Jeg hører alfas plystring og jeg hører alfa rope Leia. Jeg vet i underbevisstheten at Leia var involvert i situasjonen. Noen sier til meg "Det var engelsk setteren". Den andre hunden i slippet var en gordon setter. Jeg sier "jeg vet det". Hvorpå vedkommende spør "Hvorfor kunne det ikke vært gordon setteren" Jeg svarer "fordi jeg kjenner igjen plystringen.". Jeg kommer til og da skriver dommeren. Jeg spør alfa hva som skjedde og han forteller at hun hadde stand, reiste og var urolig. I det han sier urolig går luften ut av ballongen. Jeg må vite hvor urolig. Røk premien. Når han sier jeg får vente på dommerens redegjørelse aner jeg et lite håp.

Dommeren forteller at Leia finnes i stand, fører kommer opp bak, men makker kommer også og kan potensielt ødelegge situasjonen. Fører satser derfor alt og reiser på 30 m og han sier Leia reiser og er rolig i oppflukt og skudd. Han nevner ingenting om uro. Men mer sier han ikke og sender ut neste par. Instinktivt vet jeg at det var hennes første 1. premie, men dommeren har ikke sagt de magiske ordene.

Det ble telefoner først til oppdretter så til andre som trengte oppdatering. Til oppdretter bare lo jeg. Det var ikke så mye vettugt å få ut av meg. Etter at siste slipp er ferdig oppsummerer dommeren og det eneste jeg husker er ordene "en soleklar 1. premie uk"! 80 min slipptid og tallkarakterer 556444 presis stand og villig reis.

Refleksjon: 1 år og en uke gammel har hun vist at hun har et stort talent. Hun har vist at hun kan være iskald. Etter og ha gått to dager i omgivelser som stort sett er nye for henne med relativt mange nye opplevelser holder hun koken og presenterer fugl. Hun er hund det står respekt av.

Kunne jeg gjort det samme? Slik som denne helgen ble kunne jeg ikke gjort det samme som alfa og Leia gjorde. Jeg hadde nok insistert på å trekke henne etter den smellen hun fikk i 1. slipp på lørdag fordi jeg ble veldig usikker av det og det ble hun også. Jeg er også usikker på hvordan jeg ville valgt å føre henne om det hadde vært jeg som førte henne. Jeg hadde heller aldri turt å reise henne på 30 m for å stole på at hun satt. Jeg hadde nok maksimalt kunne berget en 2. premie for henne.

Oppdretter sa på telefonen etter 1. uk - Veien blir til mens man løper - hva blir veien videre nå. Spontant tenkte jeg Veien blir til mens man reiser, men nei "veien blir til mens man finner fugl" eller kanskje "veien blir til mens man søker"

1 uk 1 år og 1 uke gammel betyr at man har billett til å delta på høystatusløp for unghunder. For Leias del betyr det Artic cup og Norsk Derby. Det betyr at det meste av ferie og avspassering det neste året kommer til å gå til å trene hund. Jeg sa i går "jeg ante ikke at en 1 uk kan generere så mye arbeid". Leia har bevist sitt talent. Nå er jobben og videreforedle dette talentet. Når en hund lykkes så ung så må det ligge et betydelig talent til grunn. Jeg valgte Leia på oppdretters anbefaling på at hun var en overskuddshund og en hund for de store oppgavene. Jeg håper å innfri som eier og fører. Jeg velger å avslutte som jeg begynte med noen ord jeg fikk fra en som gikk i veiledningsgruppa mi før "The force strong in little Princess Leia is"

Jaktprøve for dummies

Hva er en jaktprøve?
Det har vært skrevet mye om jaktprøver på denne bloggen, men det er altså en avprøving av jakthunder og i denne sammenheng stående fuglehunder. Altså de som markerer fugl ved å ta stand.

Hvem deltar på jaktprøver?
Deltakerene er en broket forsamling, jeg vil tro den speiler befolkningen ganske godt. Fellles for de alle er at de synes at det er gøy med fuglehund. På hytta hadde vi i utgangspunktet en student, en brannmann, en ingeniør og meg. Vi hadde 4 Breton og Leia. Vi suplerte etter hvert med en student til og en irsk setter.

Hva sier en premie?
En premie forteller først og fremst at hunden har funnet fugl. Den har også kunnet stoppe for denne fuglen. Dersom man får en første premie i de to klassene som heter kvalitet altså uk og ak har hunden også vist at den kan reise fuglen.

Hvordan arrangeres prøver?
Hunden deles inn i partier. I jaktprøver på høyfjell går to hunder mot hverandre i det som kalles slipp. På skogsprøver slippes en og en hund.

Når deltok Leia på sin første jaktprøve?
Leia var i utgangspunktet meldt på Børselv uka før jakta, men jeg trakk henne da det var 4 måneder siden sist hun hadde hatt stand på rype og fordi jeg ikke kunne stoppe henne. Leia ble meldt på Sennalandsprøven etter å ha vist at hun tok stand og stoppet etter at hun hadde reist fuglen. Sennalandsprøven ble arrangert i helga altså 08 og 09 oktober.

I neste innlegg kommer referatet.

En soleklar 1. pr. UK

Leia fikk i dag etter 80 min i felt 1. premie UK. Hun hadde to stander og en tomstand. Mer rapport følger etter hvert.

I går gikk hun i 120 min, søk til 1. premie, men ikke fuglearbeid.

Dagen før dagen

Endelig hjemme hos jenta mi. Leia har hatt det fint og har begynt å legge litt på ribbena. Hun får nå en kombinasjon av valpefor, høyenergi og våtfor av vom og hundemat. Hun er over året og slik sett er det greit å slutte med valpefor.

Vi koser oss hjemme og skal fortsette med det. Det er dagen før prøve og vi har bestemt oss for å hvile oss i form, det passer forsåvidt bra. Skal hente for til jervehiet hennes slik at varmeposen hennes er klar. Værmeldingen er ikke fantastisk slik at det er greit om hun får ha med egen varmepose. Varmedekkenet bør nok også ned i sekken.

I går hadde jeg håpet å få en liten tur med henne, men teknisk feil fra Widerøe satt en effektiv stopper for det. Kom hjem ganske sent og lenge etter mørkets frembrudd. Leia var i alle fall glad for at jeg kom hjem. Ingenting så galt at det ikke er godt for noe. Fikk en lang hundeprat med eieren til Qga, broren til Leia. Det er utrolig godt å få snakke fritt og uhemmet om hund i blant. Håper å få sett Qga i fjellet om ikke så lenge.

Rapport fra helga kommer

La hunden rampe

Jeg vet det, jeg er veldig firkantet og en smule pedantisk når det kommer til egen hund. Oppturene og nedturene står i kø, jeg er emosjonelt involvert til enhver tid i det som angår Leias ve og vel. Jeg bruker ferieuker på å få henne i fugl - noe jeg aldri hadde trodd for 2 år siden og som i mine øyer på den tiden ville gjort meg til en ekstremist. Så er jeg blitt en ekstremist.

I min verden har ettergang vært uønsket fra dag 1. Hvorfor har jeg vært så rigid? Ja, hvorfor har jeg egentlig det? Hva er katastrofen i ettergang og ramp? Er det kanskje ønsket?

Når jeg ser andre hunder og går i meg selv skjønner jeg at problemet mitt tar utgangspunkt i Leia. Dette er også betinget i at en unghund er en hund man først tar ned for så å bygge opp - målet med dette er å få en hund som jakter for deg og med deg og ikke for og med seg selv. Leia har fått sine etterganger selv om jeg ikke har jublet og rost henne, heller det motsatte. Våknet hun av dette? Jeg vet ikke helt. Hun festet stand etter en håndfull etterganger i høst. Etter det har hun vært helt prinsesse, men hun støkker fortsatt en del, oftest under vanskelige forhold.

Min største frykt med Leia har vært at jeg ikke skulle få stoppet henne i fugl og denne frykten ligger betinget i den selvstendigheten hun viste tidlig og som jeg nok lot henne få utvikle. Derfor lar jeg henne ikke rampe uten at det har konsekvens, derfor må ettergang ha konsekvens.

To do, or not to do - å stille første gang

Jeg har allerede vært inne på at Leia stiller på Sennalandsprøven. Det var innmari kjipt å trekke påmeldinga til Børselvprøven selv om jeg gjorde det i forbannelsen. Hva får meg til å tro at ståa er så veldig annerledes 5 uker senere? Det er 8 uker siden jeg trakk påmeldingen. For det første har Leia på ny gått fra støkk til stand og fra ettergang til ro - det er egentlig den store forskjellen. Hun har fått en erfaring de siste to månedene som hun manglet tidligere. Jeg synes hun viser lovende takter.

Må en hver fuglehund stille på jaktprøve? Langt i fra og de færreste gjør det. Jeg har ingen oversikt over hvor mange av de hundene som det avles på som er stilt på prøve. Hva kan man lese ut av en prøve? En prøve måler mange parametre fart, jaktlyst, intensitet, viltfinnerevne, håndtering av fugl etc som er en slags subjektiv objektivisering av hunden. I avl sier denne vurderingen en hel del om hunden. Man kan også hevde at man kan lese noe om dressurbarheten ut av dette, det er jeg noe mer usikker på. Det er som det sto på Bretonsidene i forrige utgave av fuglehunden. Det er flere hunder som hevder seg, men det er stort sett de samme førerene - dette var sitert fra hukommelsen.

For 5 uker siden ville Leia vært 11 måneder, nå er hun året. Hun er fortsatt ung, veldig ung. Det ville vært helt greit å ikke stille på Sennalandet og det kunne fort blitt slik da jeg har vært litt dårlig å planlegge høsten. Først ble det ikke ferie slik jeg hadde tenkt for å trene hund og så ble det en del andre avbrekk som rotet det til for meg og Leia. Alfa stiller.

Det er ryper i terrengene, ikke mange, men noen. Det er mange ting som skal klaffe for at ting skal gå Leias vei. La oss si det slik, forhåpningene er moderate, men spenningen er likevel stor. Jeg vet at hun det neste året vil fortsette sin rivende utvikling, hun er i startgropen som unghund.

Hvorfor hun stiller? Hun finner fugl. Fester stand. Reiser. Er i ro (for det meste), og tåler skudd. Det er vel det en fuglehund skal gjøre. Så får vi håpe at det kan gå veien. Hvorfor hun ikke stilte i Børselv? Før fristen gikk ut tok hun rypene opp selv uten å feste selvstendig stand først, det kan være mange grunner til det, men det var ikke det jeg ønsket å vise dommerene. Hun har ikke våknet maksimalt, men det gjør henne kanskje noe mer håndterlig. Rapport vil komme.

Vi humper videre

Vi fikk oss en tur fredag i dårlig vær. Leia gikk litt forsiktig, men litt støkk og en fantastisk stand med kanonreis og ro. Jeg har inntrykk av at ordet kanonreis kommer til å gå igjen. Det sies at reisen er best på unghunder før man har begynt å herje for mye på dem. Hun har vært under press, men har ikke våknet fullstendig. Det kan bli spennende fremover, jeg forskutterer ingenting om i hvilken retning dette kommer til å gå.

Det ble en del sosial trening og matching i helga. Ingen henging på makker. Jeg registrerer at hun er en av de hundene som virker å gå seg bedre utover dagen. Slett ikke en dum ting på jakt,

Hun stiller til start på Sennalandsprøven til helga om ikke noe annet kommer i veien. Da jeg har vært klønete i planleggingen er jeg på kurs denne uka og kom fra utlandet i forrige uke. Jeg har derfor ikke fått trent noe med henne og har prioritert og henge med Bretonen Cali i stedet, derfor fører jeg henne ikke selv. Det føles litt rart å sende lillejenta av gårde med andre, men slik det ble er det helt klart den beste løsningen. Det er så mange faktorer som avgjør utfallet av en jaktprøve, men de faktorene som kan påvirkes skal gå i Leias favør. Hva er best for Leia?