Ett eventyrlig år er over

Det er litt trist at dette er siste dagen i ett år som på mange måter har vært et eventyr. Hundemessig kan ingenting overgå Arctic cup seieren til Leia selv om jeg i kampens hete ikke skjønte hvor stort det var. Men navnet og tittelen er hugget i skifer og seiersklokka henger over ovnen og der henger den godt. Lille Leia som gikk da hun skulle og der de andre var litt tappet ble hun mer og mer egenrådig så det var egentlig greit at det var over da det var over.

Leia og jeg fant også ut at utstilling også krever erfaring, vi fikk det vi trengte og gav oss mens leken var god, men Leia er den fineste engelsk setteren i mine helt subjektive øyne, skjønt det er mange skjønnheter der ute. Det som er helt sikkert er at jeg og dommerene ikke alltid ser etter de samme tingene. Leia fikk sitt apportbevis i høst og er klar for AK, eller klar og klar hun tjuvreiste seg kontant ut av sin første AK-start. Det var første gang og vi var flere som hadde problemer med å tro det.

Cali fikk sin jaktprøvepremie i høst. Det var stort, vi hadde selvfølgelig lyst på en 1. premie, og dagen før gikk hun til 1, men vi var godt fornøyd med 2. premie og viktigst var at vi slo Jon og Leia i slipp. Leia og Jon dro i land samme valør senere på dagen så det ble til slutt uavgjort. Noen får "alltid" til jaktprøvene og får det til å se enkelt ut.  Det er ikke nødvendigvis det. Sennalandsprøven vinter hadde en premieringsprosent på nærmere 40 noe som var det beste i vårt distrikt og Sennalandsprøven høst ca 10% uansett så betyr det at  på vinteren ble 6//10 sendt ned uten premie og på høsten 9 av 10 uten premie. Det er ikke så lett som noen av grossistene kan få det til å virke. Cali fikk sitt apportbevis, hun har nok litt å vinne på dressurmessig før vi er helt sikker på at hun kommer til å stoppe. Dette ikke minst sett i sammenheng med hennes fantastisk engergiske reis.

Embla har gått godt som vanlig. Hun har stor jaktlyst og går seg tidvis litt bort både  i format og i stand. Det kan vel hende hun burde ha vunnet en konkurranse i høst, men dommeren skal alltid dømme det han ser, og denne gangen var ikke synet nok. Vi får se om hun kommer sterkere tilbake. VK-billetten hennes går ut i 2013 så hun bør strengt tatt forsøke å få seg en premie - vi får se hva vi kan få til.

Sam siste tilskuddet i flokken er en kostelig skapning og forbausende lydig. Skjønt forbausende og forbausende. Han revierer og har en trykk vi liker. Han skal videreforedles så får vi se.

Helsemessig har 2012 vært et kjempeår. Både Cali og Leia fikk A-hofter og hoftene til Cali var nok til å imponere veterinæren. Leia viste seg i tillegg å være fri for et gen som disponerer for en øyesykdom som heter PRA som ses hos  engelsk setteren. Vi er spente på hoftene til Sam.

Hva ser vi for oss i 2013? Det er tiden som blir vår store fiende. Viljen har det aldri stått på. Vi ser for oss at vi parrer Cali. I vinter får vi se hva vi får stilt, men Sam har førstepriroitet og deretter Leia. Jon sa en gang for lenge siden at det er ikke bare å hente ut en hund fra hundegården for så å stille på prøve å tro at du skal gjøre det helt store. Han fikk det til å se veldig enkelt ut da han deltok på Nord-Norsken 2011 og dro i land to VK-premier og finaleplass etter det som vil ansees som to uker intens trening, men da glemmer man at Embla har et betydelig grunnlag. Jeg har vel innsett at han har mer og mer rett og rett som jeg ofte gjør. Nei, nå er det på tide å komme seg ut  å springe litt.

Godt nytt år - må 2013 inneholde like mange oppturer som 2012.

En hund er ikke det samme som en trekkhund

Det virker som mange tror at enhver hund er en god trekkhund. Sannheten er en helt annen. Vi har brukt deler av desember på å se glimt fra Iditarod og det er en fascinerende verden og livsstil. For det er en helt annen livsstil enn den folk flest har. Noen vil hevde at fuglehundlivet også er en livsstil, men den er i alle fall ikke like estrem som trekkhundlivet er for veldig mange.

Mange går på flere kurs og bruker mye penger på å lære hunden å ikke trekke i båndet. Vi har også noen hunder som er meget god til å trekke i bånd, men mange finner skuffet ut at den firbente som trekker slik i bånd ikke har samme kobling når trekkselen kommer på. Trekk er noe som må læres. I tillegg er det en fordel om hundene kan høyre og venstre.

Vi har flere fordeler med å trene trekk. Vi kommer oss ut å gjør noe sammen. Jeg får aktivitet, hunden for trening og sammen blir vi et bedre team. Det er bare å glemme unnskyldningene å komme seg ut.

Det lysner i alle fall ute

Vi skulle ut på trening i går, men mørket hadde innhentet oss før vi kom oss ut. I disse dager er vi også avhengig av været. Så yr.no er en trofast venn, noen ganger stemmer det og andre ganger stemmer det ikke like godt.

Men det er bare å innrømme. Denne hvilepausen kunne vært bedre utnyttet. Ikke har vi brukt tiden på å terpe grunndressuren og bare i noen grad har vi tatt vare på kondisjonen.

Leia viser veldig gode takter. Det blir spennende å se hva vi kan få til til vinteren.

Jon har en filosofi som går ut på at man skal bruke de hverdagslige situasjonene til å trene dressur. Det illustrerte han effektivt under en luftetur vi hadde. I stedet for å kle på seg og gå ut spesielt for å trene dressur brukte han lufteturen for å minne hundene på sitt og innkalling. Det er dette som er hans force. Denne evnen til å sette hunden i alle mulige situasjoner;  på støkk langt ute, jagende etter fugl og etter en heftig reis.

Nå er det nok en gang på tide å komme seg ut, denne gangen også etter mørkets frembrudd, men vi får se hvordan vi løser det. Det finnes mange alternative treningsmåter og metoder.

Gledelig rolig jul

Kjære alle sammen,

vi feirer en rolig jul. Hundene har vært ute og løpt. Vi venter på maten. Hundene er heldige i dag og skal også få mat - skjønt det er vel de som fores mest regelmessig her i huset. Det ble ingen julebilder av hundene i år - vi tar det igjen til neste år.

En god jul til alle som er innom oss med jevne mellomrom og til nye følgere. Vi gleder oss til 2013. Ett år som ikke har de største hundemessige ambisjonene, men vi driver med dette fordi det er gøy og gir oss glede. Veien blir til mens vi løper eller lunter.

God jul alle sammen!

En annerledes flokkutvidelse

I morgen er det to måneder til termin og selv om løpetidene ser ut som de formerer seg her i gården er det en tobent flokkutvidelse vi venter på.

Jeg sa da Leia var veldig liten valp at graviditet uansett ikke var et issue før etter derby, men vi dro til derby med en blindpassasjer. Selvsagt har formen vært noe varierende, men jeg tror ikke dette har preget Leias derbyforberedelser. Det er ikke derfor det gikk som det gikk.

Dette som er så nytt for oss byr på flere utfordringer når det gjelder våre firbente. Vi har tre altfor jevngamle hunder. Mellom Leia og Sam skiller det ikke to år og  Cali er innimellom der. Hva vil det ha å si for satsingen videre? Småbarnsperioden er en periode der mange velger bort dokumentasjonen og konkurransen med hundene. Vil det skje med oss? Er det plass til alle i flokken? Hvem skal bort om noen skal bort? Hva med engasjementet generelt? Hva med Jons dommerutdanning?

For å ta det enkleste først, nemlig det siste, vi har full tilllit til klubbens dommere og ønsker ikke å utfordre disse. Det hender ganske ofte at Jon får spørsmål om han ikke kan tenke seg dommerutdanning, jeg er sikker på at Jon kunne blitt en fantastisk dommer, og at det er en nobel gjerning kan ingen komme fra. Sist gang han ble spurt var vi allerede i 2. trimester og en dommerutdanning har vel aldri vært lengere unna. Jeg er tidvis ganske bråkjekk og tenker at jeg vil fortsette å gå med hundene, men er det realistisk? Mest sannsynlig blir det Jon som må stille hundene våre - i alle fall er det planen for vinteren. Jeg innrømmer at jeg er nok den mest ambisiøse av oss to - men så er jeg langtidsplanleggeren også. Min bedre halvdel tar ting mer som de kommer og både han og tingene kommer som regel etter hvert.

Vi gleder oss masse til familieforøkelsen og det sier seg selv at det blir mindre tid til andre ting. Det er stort sett hundeholdet man kan hente tid fra. Jobben tar den tiden det tar. Fuglehund har tatt det meste av min tid. Jon har riktignok brukt en hel del tid på å pusse opp huset og det håper i alle fall jeg skal ta slutt en gang, men ja, jeg ser ikke helt hvordan tiden skal strekke til. Kanskje blir det mindre blogging.

Foreløpig har vi ingen plan om å kvitte oss med noen av hundene. Man kvitter seg nemlig ikke med familiemedlemmer sånn helt uten videre. På mange måter er det en plan bak alle og selv om det var galskap bak anskaffelsen av Sam så var det fordi vi begge hadde lyst og fuglehund skal være både lyst og galskap.

Det blir kanskje ikke mindre dokumentasjon, men det blir nok mindre konkurranse enn vi kanskje har håpet på. I utgangspunktet stiller vi Leia og Sam til vinteren alt annet blir en bonus. Til høsten får vi se. Men vi har lagt en tidvis ambisiøs jobbplan så det blir liten tid til annet enn jobb, barn og hund. De årene hvor man kunne vase i ukesvis på fjellet virker å være over. Vi får se hva vi kan få til.

I ventetiden forsøker vi å legge inn så mange treningsøkter som mulig, men det hadde helt klart blitt flere økter hadde det ikke vært for familieforøkelsen - og kanskje bærer dette bud om det som kommer - livet blir aldri det samme igjen hverken for to eller firbeinte.

Hva skal man med fuglehund?

Hvorfor velger man å få seg en hund i det hele tatt, og enda særere hvorfor får man seg en fuglehund? Fra gammelt av ville jeg egentlig bare ha en hund og gå tur med og kose med. Golden retriever er vel egentlig min rase i så måte. Hjemmefra har jeg lært at skal man noe med en hund så må det være en jakthund, i så måte var det bare elghund som gjaldt, men det ble fuglehund. Jeg fikk en hund å gå tur med, kose med og som har gitt utrolige mange opplevelser.

Jeg var i byen her om dagen og det ble snakk om å springe på fjellet etter hunden. Da var det jeg ble stilt spørsmålet "stiller du bare på prøver eller jakter du også?" Godt spørsmål tenkte jeg, ofte er det jo det motsatte man kanskje spør om. Hva er egentlig målet med hunden? Jeg synes ofte treninga er målet. Det er ofte under trening jeg koser meg mest, undrer meg mest og ikke minst lærer mest. Det var det sosiale aspektet som var en del av vurderingen da jeg skaffet meg Leia, men det er alene vi har hatt  mange av de aller største opplevelsene. Leia har lært meg masse. Mye av dette er iboende hos henne, dette med fuglehund er veldig unaturlig for meg så jeg har måttet lære alt fra scratch. Ikke har jeg kunnet dra veksler på erfaring fra å ha levd med fuglehund hele livet heller.

Småviltjakt var ingen jaktform i min verden før jeg fikk fuglehund. Det har vært en lang vei å gå.
Det er gøy å være med på fellinga, men jeg er ikke spesielt trigger happy. Jeg synes det er stas når fuglen er felt, men det er fordi vi har fått et resultat ikke fordi jeg må ha fryseren full av fugl.

Vedkommende som jeg ikke kjenner så godt visste åpenbart at jeg gikk på jaktprøver. Jaktprøver er mye moro, men jeg har en generell uvilje mot å bli vurdert. Så er det dette med å dokumentere hunden for avl, og det er helt klart at en hund som er stilt flere ganger er bedre dokumentert enn en hund som er stilt en gang, men på et eller annet tidspunkt når man vel et punkt hvor dokumentasjonen er tilfredsstillende. Derfra og ut dreier det seg nok om konkurranse og tidsfordriv. Like nyttig kan det være å få klart for seg at hunden ikke skal avles på. Så kan det være greit å kalibrere seg mot andre hunder og eiere.

Hvorfor reflekterer jeg over hva man skal med fuglehund? Det er snart årsmøte i fulgehundklubben og da er det naturlig å stille seg spørsmålet - hva ønsker/trenger medlemmene og hva vil ferske hundeeiere ha? Hva har man tenkt når man skaffet seg hunden?

For mange er det en drøm som går i oppfyllelse. For mange er det en mer spontan anskaffelse. Felles for de fleste er at de har en livsledsager i alle fall for det neste tiåret som vil være med å forme dem på godt og vondt. Jeg bruker å fastholde at det er fantastisk mange gleder med hund og jeg ser ikke så mange utfordringer, men jeg fastholder også at det kan være mye og hardt arbeid bak en god hund. Hunden har sine naturlige anlegg, men hunden skal også lære å bli et team med sin jeger. Det kan kreve litt jobb med enkelte. Jeg tror ikke egentlig at det finnes så mange snarveier. Så er det vel sånn at veien blir til mens vi løper - sammen. Slik blir vel kanskje også målet med hunden formet mens man løper.

Vi leker oss i form

Vi har begynt et nytt lufteregime. Det er mer fart og lek nå. Hundene koser seg ute i hagen i hverandres selskap. Det er noen fordeler med flere hunder.

Særlig ser vi forandringen på Leia som i høst ikke ville leke med noen. Leia storkoser seg.

Leken har mange formål: Hundene skal få rørt seg, de skal få luft og de skal få økt koordinering og helst litt kondisjon. Været er fortsatt slik at vi venter med mer sparking og skisnøen vil liksom ikke komme. I mellomtiden er slagordet vårt - alle monner drar.

De udokumenterte

Mitt første møte med engelsk setter var etter en udokumentert tispe og hannhund som var HD-røntget og det var det. Tispe og hannhundeier var venner.  Det var en flott hund som var en god viltfinner, men som kunne gå både stort og etter. Jeg førte henne på min første jaktprøve. Det ble ingen premie, men i et år med ganske lite fugl fant hun fugl begge dagene, men marginene og dressuren var ikke helt med oss. Jeg fikk trøst fra mange kanter etterpå, men jeg kommer aldri til å glemme det dommeren sa i etterkant "Det er en god hund, det er slike vi ønsker å se i VK". Den gang skjønte jeg ikke betydningen av hva han sa. Hun ble HD-røntget, er CL-fri, fikk jaktprøvepremie og er utstillingspremiert. Dette er jo en slags gladhistorie fra norsk engelsk setter.

Det vil til stadighet parres på udokumenterte hunder. Dette fordi de fleste aldri stiller på utstilling og jaktprøver. Mange av de som stiller på jaktprøve blir aldri premiert. Det betyr ikke at det ikke er av verdi å stille på jaktprøve om man ikke får premie, fordi man får en vurdering av hunden like fullt.

Det viktigste er at oppdrettere som hevder å være seriøse beholder sin seriøsitet. De får gå foran som gode forbilder. Det betyr at man lar være å avle på dyr som ikke bør settes i avl selv om man ønsker en valp etter gammelhunden eller man bare vil ha en valp selv. Det betyr at de som hevder å seriøse må ta helse alvorlig. Jeg har blogget noe om HD. Ser man at seriøse oppdretter avler på HD vil også de som avler mer udokumenterte hunder gjøre det. Er det et problem? Sannsynligvis ikke, men det kan blir et problem om for mange følger etter.

Det har blitt et mål å avle på Leia, det var det ikke da jeg fikk henne. Hvorfor skal man avle på Leia? Jeg tror at Leia er blant det bedre i sin rase. Det mener jeg er verd å sette i avl.

Ingen fugl - bare kos

Det ble en mye kjedeligere helg enn vi hadde håpet på. Været har satt en stopper for det meste, men likevel skal det innrømmes at sist jeg var ute var det rimelig mye vind og fuglene var likevel forbausende tamme. Denne gangen holdt i alle fall unnskyldningene jeg måtte komme til å produsere.

Vi har brukt helgen til helsjekk og poteklipp blant annet. Jeg husker den tiden jeg saumfarte Leia hver eneste dag. Slik er det ikke lenger. Det er ikke en av hundene våre det er noe problem å klippe, men den som liker det best er Leia. Hun synes det er direkte kos og ligger der og nyter å bli stelt med. Embla finner seg mer i det og hopper opp når hun er ferdig og tenker - minst en uke til neste gang.

Mens våre venner i sør snør ned har vi litt for lite. Grusen har kommet fram på veiene og gjør det litt for risikabelt med sparking.

Hundene derimot er ikke så flinke til å finne på unnskyldninger for hvorfor man ikke kan dra på tur så nå skal vi ta oss en god og lang lufting så vi alle blir litt slitne i kropp og sinn. Det er den største fordelen med å ha hund - man kommer seg ut når man ellers ville ha blitt inne. Det er ikke så verst bare det.

Som man reder løper man

Er det tilfeldig at jeg skrev om avl i går? Ja, vil jeg forsåvidt si, men vi fikk oss en overraskelse. Cali-jenta har løpetid derom hersker det ingen tvil. Jeg angrer nesten på at jeg skrev om avl.

Det betyr at vi får mer eller mindre seks uker sammenhengende med løpetid her i gården. Håper bare de ikke drar med seg Leia. Hun har estimert løpetid til April og vi hadde  håpet at den skulle komme etter jaktprøvene.

Vi finner opp kruttet på nytt

Hundemat er et annet stort tema hundeeiere i mellom. Det er mange gode for og velge mellom, det er mange veier til rom, og det er penger å tjene på hundefor helt klart.

Vi har vært veldig fornøyd med Specific-foret, men av ulike årsaker har vi vurdert å forsøke et annet for som andre har gjort gode erfaringer med og som vi også har gjort gode erfaringer med tidligere. Det er likevel slik at når alle steiner skal vendes så endte vi opp med å prøve noe helt annet enn det vi hadde tenkt. Så jula blir den store forbyttehøytiden i år. Vi gjør det gradvis for å unngå diare. Det betyr også at det er lite snacking ved siden av slik at vi vet hva som er hva.

Dag 1 gikk bra. Alle hundene syntes det var stor stas med dette nye, men det gjør hunder ofte. Vi tillegger ikke det særlig vekt. Vi fikk et spørreskjema fra en produsent med hva vi synes er viktig i forvalg og hva vi verdsetter. Det er ganske enkelt. Vi setter tilgjengelighet først, kvalitet, innholdsfortegnelsetroverdighet, smakelighet og pris. Nå steiler du sikkert på hvorfor jeg ikke har satt kvalitet øverst. Et for du ikke får tak i er verdiløst. Et for som gjør at du risikerer å stå uten for, og må bruke noe annet til du får tak i hundens favorittfor, er helt fullstendig verdiløst. Det kan ha så høy kvalitet det bare vil, men er det ikke tilgjengelig så er det ikke tilgjengelig. Selvfølgelig betyr ikke det at vi skal få tak i det samme dag som vi finner ut at vi er tom, vi må også kunne planlegge litt, men det er viktig at foret lar seg fremskaffe. Vi verdsetter kvalitet. Hundene må kunne prestere. De må kunne tåle harde jaktdager ikke minst. De må tåle og brukes. Jeg leser nok innholdfortegnelsen nøyere enn mange andre, men det må ha bestanddeler som gjør at jeg får troen på akkurat det foret. Smakelighet er kanskje mye viktigere enn som så. Tar ikke hunden til seg foret er foret også verdiløst. De fleste vil likevel hevde at hundene vil spise bare de blir sultne nok og her finnes det mange ulike teknikker. Prisen mellom forene varierer. Det ene foret vi har brukt nå har en kilospris på ca 50 kroner. Det går halvannet kilo i uka minst til en hund. Uansett vil jeg si at foret ikke er den betydeligste utgiften i vårt hundehold og vi regner lite på det. Det er derfor prisen ansees som mindre viktig. Det er ikke et mål for oss å fore billigst mulig, det er et mål å fore best mulig.

Hvordan har vi tenkt å evaluere prosjekt forbytte? Vi ser helt klart på avføringen - farge og mengde. Vi ser på inntaket. Hvilket hold har hunden? På denne årstiden er vi spesielt interessert i pels og poter. Så får vi se hva tiden bringer. Siste ord er ikke skrevet.

Hofter til bekymring og nye og gamle refleksjoner rundt avl.

Hos nyfødte er hoftene noe av det som sjekkes på den først legekontrollen 3 dager etter fødsel. Dette for å avdekke de som har ekstra risiko for hofteleddsdysplasi.

Hos hunder er HD et stort spøkelse og enda større samtaleemne. I de senere timene kom det også opp på årsfesten i lokalavdelingen vår. Det er mange meninger om avl, og ikke minst er det mange meninger om HD. Man ser helt klart at det er en sterk sammenheng med HD hos foreldrene og HD hos avkom. Men hvor mye er miljø? Hvilke miljøfaktorer gir HD.  Men hvor mange hunder plages av sin HD? Skal hunder med HD ekskluderes fra avl og hvor mye av de jaktlige egenskapene tåler en rase å tape og det for de perfekte hoftene? Hva med alle de hoftene som aldri blir røntget? Ja, for er man på fuglehundforumene på facebook ser det ut som alle røntger hundene sine. Sannheten er at dersom man går systematisk gjennom dogweb som er registreringsverktøyet til norsk kennel klubb er det forbausende hvor få som røntger hundene sine i forhold til hva du får inntrykk av i dedikerte fuglehundforum.

Jeg har før reflektert en del rundt avl. Vi ser først og fremst på gemytt og de jaktlige egenskapene. Vi ser etter hunder vi selv ville ønsket å ha i hus. Så ser vi på statistikkene til hunden og særlig ser vi på antall fugl den har funnet i konkurranse med makker. Så ser vi på helse - hos breton vil det primært si hofter og på engelsk setter snakker vi om både hofter, hjernesvinn(CL)-status og om den har gen for øyesykdommen PRA. En hund med dårlig gemytt er lite verdt - ikke vil vi forholde oss til den, ikke vil vi at den skal være med våre hunder og ikke vil vi selge dårlig gemytt videre. Vi verdsetter dresserbarhet - vi ønsker å få til hunden og vi ønsker at andre skal få til hunden. Det er mange som mener at man skal avle for førstegangseiere. Jeg vil heller si at man skal avle hunder som alle kan få til med en helhjertet innsats. Man kan få en hund som er tilnærmet ferdig fra naturens side, men man risikerer også å få en rådiamant som krever betydelig innsats.Ingen av oss er utstillingsfanatikere, men vi synes det er stas med en pen hund og at den er rasetypisk er heller ikke å forakte. Har man flere hunder som dekker opp alt foran, kan man velge og vrake og da velger man selvfølgelig den hunden som har de beste helsemessige leveutsiktene. Misforstå meg rett, vi vil aldri forsøke å avle frem syke individer. Men vi vil aldri velge en hund man tenker blir 15 år istedet for en som blir 12 om man tror at den som blir 15 blir en dårlig jakthund.

Hvor jeg vil med hele resonnementet? På ny har jeg rotet meg inn i en HD-debatt, egentlig handler mitt bidrag om HQ som er bretonklubbens hofteverktøy. Dette er som sagt et tema mange mener mye om. Jeg ønsker meg først og fremst en utmerket jakthund, men det er ingen bakdel at hoftene er bra i tillegg.

As the years go by

I dag kom årskalenderen for Norsk Engelsk Setter Klubb og der var bilde av både tante og onkel til Leia. Stas. I tillegg var det mange andre flott hunder fra Finnmark. Utrolig mange flotte engelsk settere rundt om i landet og ikke minst utrolig mange dyktige fotografer.  Dette  har Norsk Engelsk Setter Klubb all grunn til å være stolt av.

Ut av Derby-psykosen

Det var en rar opplevelse å være på Kongsvold på mange måter. Det er noe med selve navnet. Det lokker på fuglehundeiere - rutinerte som urutinerte.

Det var høytid og det var kjedelig fordi vi visste at vi hadde en hund som var i sitt livs dårligste form. Det var gøy å treffe bekjente fra fjern og nær og hilse på nye. Partiet vårt var satt sammen av utrolig mange trivelige folk og utrolig flotte hunder. Det hadde vært stas å henge med lengere.  Vi vurderte å droppe hele greia fordi vi hadde ingen forhåpninger til Leia før vi satte oss i bilen og kjørte ned, men vi hadde noen avtaler lenger sør i landet og det ble en fin tur. Vi hadde det gøy på tur.

Leia nådde en slik form at vi visste at om alle marginene var på vår side, da mener jeg også ALLE ville hun kunne ta seg videre. Slik det ble var ingen av marginene på Leias side. Jeg hadde sendt henne ut av derbyen en god stund før dommerene. Apropos det jeg blogget om i går, jeg er god til å bedømme når min hund gjør en dårlig prestasjon, men jeg dømmer henne hardere enn noen dommer ville gjort. Leia i min verden bedømmes ikke alltid opp mot motstanderen, men mot seg selv. I derbyen felte hun seg selv, eller hormonene hennes gjorde det nok. Jeg finner ingen annen grunn til at en hund som presterte så godt før løpetid, og nå går som en vind etter å ha ligget i ro siden starten av oktober skulle få en slik formsvikt.

Når jeg skriver ut av derbypsykosen er det fordi jeg først nå har tatt derbyjakken i bruk. Vi fikk en flott fleecejakke av sponsorene som minne. Den har hatt sin plass på knaggen til nå. Det er en fin jakke, og først nå ser jeg nok mer humoristisk på hele derbyopplevelsen. Leia har nådd lengere enn jeg noen gang drømte om. Jeg drømte om å dra til Kongsvold med Leia som unghund og det har jeg gjort - så drømmen ble virkelighet.

Nedturene lærer oss å sette pris på oppturene

Vi kan alle være enig om at Leia ikke hadde høsten sin i år og det var ikke spesielt stas. Det var ikke stas å gå bak en hund som ikke presterte så bra som hun pleier. Hun hadde mye å lære og jeg følte ikke at hun gav slik hun pleier. Hun levde ikke opp til potensialet sitt. Jeg har vel sammelignet det med eleven som får 5 når man vet man er god for 6. Dette er litt av essensen. Selv på en dårlig dag er Leia rimelig god. Noen synes nok at vi klager litt mye på Leia, men det er rett og slett fordi vi sammenligner henne med seg selv.

I dag hadde Leia slett ingen dårlig dag. Leia var tilbake i godt gammelt LokoLeiMotiv-form. Det var det vi kalte henne før nedturen. Man så det best på bingis. Det var tørt og varmt. Leia startet forestillingen og hun var den eneste som ikke peste etter at slippet hennes var over. Tidvis ble hun kanskje litt dryg.

I dag viste hun fart, glede, og ikke minst jaktvett. Det er noe rørende med en hund som kan gå for full spiker, tverrvende for å sjekke ut et spor, og deretter fortsette i den samme farten til neste spor. Hun dekket terrenget på en utmerket måte tross litt dårlig hjelp fra fører som gikk litt fort.

Jeg tenkte på det i dag. Nå er Leia en jakthund som jakter som del av et team. Nå er hun ikke lenger bajasen som er på tur for sin egen del. Jeg glemmer aldri den uerfarne unghunden som tok opp samme kull to ganger samtidig som jeg skrek av full hals.

Hadde ikke Leia hatt sin hormonkræsj i høst hadde jeg ikke i like stor grad kunne gledet meg over det jeg ser i dag. Jeg ser en hund med stor jaktlyst og kontinuitet. Jeg setter større pris på Leia i form nå enn før. Jeg har lenge sagt at trening og jakt med fuglehund er noe av det nærmeste jeg kommer å sette pris på kunst.

Det etterlyses ærlighet om egen hund på facebook og evnen til å se egens hund dårlige sider. I all beskjedenhet tror jeg at vi er blant de bedre til å bedømme egen hund objektivt. Vi er stort sett til enhver tid klar over hva våre hunder kan, og ikke minst hva man kan forvente av dem og hva de ikke kan. Skal man publisere alt? Skal man snakke høyt om alt til alle? Vil de negative tingene vi sier om egen hund bli en refleksjon på linjen og kanskje hele rasen? Det er ikke til å stikke under en stol at fuglehundmiljøet tidvis er ganske konkurransepreget. Hukommelsen for de mindre flatterende tingene er stor i miljøet også fordi vi måler andres hunder med tanke på avl. Jeg har før fått høre at jeg er unødvendig negativ til egen hund - var det egentlig så ille det som ble prestert? Det er som regel hunden som får skylda for det som går galt, men som regel sitter vel mangelen hos eieren. Hunden har sine medfødte talenter, og det er greit, noen har mer talent enn andre, slik er det bare. Det som skal til for å bli premiert er som regel et resultat av samarbeid med sin eier/fører. Er det mangler i samarbeidet sitter det ofte hos eier. Skal man da skyte hunden fordi eieren har mangler? Leia er på mange måter en rimelig eksponert hund. Jeg har ingen problemer med å si at jeg har vært ærlig når det gjelder Leia, og hun er tross alt den beste engelsk setteren vi har.

Trener dere for å skyte eller for å trene?

En gang i tiden pratet jeg mest om jobb. Nå prater jeg mest om hund. Det går også utover kollegene mine. De som har vært med oss en stund husker kanskje at jeg byttet jobb. En av fordelene med å bytte jobb var helt klart den hundemessige gevinsten. Mindre press til å jobbe helg. Har ikke jobbet en eneste helg etter at jeg byttet jobb. Det vil si - jeg har vært på kontoret, men det har alltid vært selvvalgt. I min gamle jobb hadde vi noe genialt som het avspasseringsuke. Da skulle man kompensere for alt man ikke fikk trent ellers og det gjerne i løpet av ni dager som fort kunne bli 7 dager om man var riktig uheldig. Så var det 6 uker til neste gang og i mellomtiden gikk man glipp av både jaktprøver og annen moro. Nå er det slik at jeg har mulighet for å trene litt midt i uken hver uke om jeg velger det. Dette er mer humant for hundene. De kan trene i helgen, hvile to dager, få en gjennomkjøring, hvile to dager så kommer helgen. Hundemessig er det ganske enkelt genialt.

Jeg var tilbake på kontoret i dag etter å ha vært en liten tur med Leia. Min kollega var ganske overrasket at det gikk an å kjøre så langt for ca like lang treningstid. Hva var liksom målet med å trene - var det for å skyte mer fugl? Jeg forklarte at det var med tanke på jaktprøver og at det som regel er dumt å felle treningsfuglen sin. Jeg forsøkte å forklare på en enkel måte hva jaktprøver går ut på og hvorfor vi gjør det. Alle kan være med på at det er et av de mer objektive kriteriene vi har for å bedømme egen hund - selv om den bygger på dommerens subjektive skjønn. Et av målene med jaktprøvene er å dokumentere hundene i forhold til avl. Det er begrenset hvor mange antall starter du trenger for å dokumentere en hund og derfra og ut bygger mye på konkurranse.

Hun lurte litt på hvilke mål jeg har for Leia og jeg fikk holdt en rørende monolog om å hente ut potensialet i hunden. Det er ingen hund som rører så mye i meg som Leia. Når hun lider lider jeg med henne og når hun løper ut av skinnet sitt av glede så gleder jeg meg med henne. Leia er så mye.

Jeg fikk befestet min posisjon som crazy dog woman på jobb. Ikke at jeg følte min posisjon spesielt truet.

Det var dette med vinter

Det er deilig å være fuglehundeier om høsten, men jeg innrømmer da vi tråkket i de verste myrene at jeg savnet snø og skiene mine. Ja, jeg som har hatet ski og som alltid hadde "vondt" i magen når vi hadde skidag på skolen gikk og gledet meg til kalde vinterdager med ski og hvite ryper, fuglehunder i stand og lykke.

Så ble det vinter, jeg la i vei på trening, det var dritkaldt, ikke var det skiføre, men vi hadde en fantastisk tur og jeg innrømmer at jeg savnet ikke høsten. Det var først dagen etterpå da vi diskuterte dekken på vei til jobb, jada det hender at vi diskuterer fuglehunder hjemme, at jeg kom på at pattene. Jeg hadde ikke skjenket pattene en tanke. Jeg hadde vært levende opptatt av potene til Leia, men pattene som jeg vernet så om forrige vinter, de var helt ignorert. Det gikk bra, men jeg fikk en påminnelse om at vinterfjellet spøker man ikke med og det finnes egne forhåndsregler. Nå er det å passe på de edle delene til Sam også. Jeg gikk derfor rett inn til min kollega da jeg kom på jobb for å fortelle henne at  hannhunden hennes ønsket seg trikot til jul. Jeg vet ikke helt om Morris er helt enig, jeg er ganske overbevist om at han heller ønsket seg griseører.

I går da jeg gikk til en venninne lå grusen over hele gangstien og jeg så ganske mørkt på sparkingen denne uken. Heldigvis er ikke gatene så gruslagte her vi bor så jeg og de yngste jentene fikk oss en flott tur i dag også. De får løpt og vi får jobbet med samarbeidet oss i mellom. Det er godt å komme seg ut. Vinteren er en uteårstid, den også.

Når man ikke finner en unnskyldning får man komme seg ut

Om jeg våknet av vinden eller om den bare holdt meg våken i natt skal være usagt, men jeg husker jeg tenkte at da har jeg en unnskyldning for ikke å komme meg ut med hundene i morgen. Jeg sovnet til slutt rimelig tilfreds, men som i går løyet det utover morgenen. Værspåmannen sa at det var treningslys til halv ett, her spør vi ikke om dagslys. Det er treningslys som teller. Det tok sin tid før man kom seg ut av loppekassen også.  Skiene mine sto igjen på hytta, men etter at jeg fant ut at jeg faktisk satte BC-bindinger på de gamleste skiene i fjor var det tross iherdige forsøk ingen gode unnskyldninger igjen.

Så var spørsmålet - hvilken hund skulle være med? Så lite lys som man kunne forvente var det helt klart at jeg bare kom til å ta med meg en. I etterpåklokskap vet jeg nå at jeg kunne tatt en og gått en sløyfe og byttet hund og tatt en annen sløyfe i motsatt retning. Det jeg så for meg var at dersom jeg skulle ha to måtte en gå i avsøkt terreng. Selvfølgelig kunne den ene gått ved fot, men erfaringsmessig krever det for mye konsentrasjon for min del, konsentrasjon jeg heller vil bruke på den som er i søk.

La oss oppsummere hva vi har i hundemateriale. Embla er 8 år, tidvis 8 måneder i hodet, stødig i fugl og ramper sjelden. Kan når som helst hevde seg i VK, men hun har en tendens til å gå noe stort og kan da gå seg bort i stand, slik at hun blir avsluttet fordi ingen finner henne.  Leia er 26 måneder, har dressur for AK og apportbevis. Cali er akkurat fylt to år, har apportbevis, men definitivt ikke helt dressuren for AK all den tid hun går etter noen gyldne meter for mye. Samson, Sam, Samster er uk-hund og han har dressur nok for AK på det nåværende tidspunkt, vi får se hvor lenge det varer, er en habil lystapportør.

Jeg hadde bestemt meg for å ta med meg Leia. I utgangspunktet tror jeg det er Sam og Leia som får stille i vinter. Stiller noen av de andre er det et overskuddsprosjekt. Skal Cali stille krever det også at dressuren er strammet inn et hakk eller to. Jon var veldig overrasket over at jeg valgte Leia over Cali. Jeg begrunnet det ganske enkelt med at en hund som skal stille på jaktprøve har i nuet mer å vinne på fuglekontakt enn en hund som ikke skal stille. Kynisk? Cali får mye stimuli både i form av fysisk trening og dressur.

Hvordan gikk det? Det var ikke bruk for skiene så den unnskyldningen var helt bortkastet. Skiskoene var ikke det perfekte skotøyet. Men Leia var den perfekte hund. Hun gjorde sin beste prestasjon på 100 dager. I dag gikk hun til 5 både i fart og intensitet. Hun holdt fantastisk kontakt, fant fugl og tok vare på sjansen sin. Det er alltid forbedringspotensiale, men det var en fin gjennomkjøring. Det gjør at jeg er optimisk på Leias vegne. Holder bare hormonene seg borte er hun klar for nye spennende eventyr.

PRA-fri del II

Leias far er gentestet til å være PRA-fri. Det er alltid en hyggelig beskjed å få. Betydningen for Leia er liten. Hun er allerede fri, men de andre i kullet vil slippe å teste dersom mor også blir testet fri for PRA-gen. Vi venter i spenning.

Jeg brukte i vår veldig mye tid på å problematisere gentestingen og jeg synes fortsatt det er problematisk. Man har en frisk hund inntil det motsatte er bevist. I dette tilfellet risikerer man å få beviset veldig tidlig. I verste fall hadde vi fått vite at Leia kom til å bli syk. Hvor mye glede har du av en hund du venter på skal bli syk? Jeg vil gå så langt som å si at gentest er for de som skal bruke hundene i avl. Andre bør få ha glede av hunden sin uten å gå å vente på at all verdens katastrofer skal falle ned fra himmelen.

Gentester vil aldri garantere en helt frisk rase. Det vil alltid være sykdommer som ikke er arvelige, eller sykdommer som man ikke har tester for, men tester kan være med på å begrense antall syke individer og det er viktig. Så spørs det hvor mange av de jaktlige egenskapene vi gir slipp på i jakten på den perfekte helse.

Hvem fikk beskjed om hva?

Vi trener mye på passivitet. Noen vil nok hevde at vi trener vel mye passivitet. Det er bare det at dersom fire hunder skal tasse rundt etter eget forgodtbefinnende og dyrke sitt eget store ego så blir man fort litt sprøere enn man i utgangspunktet er. Passiviteten respekterer hundene våre stort sett bra. Det er en ting de siste dagene som har vist seg å bryte ned selv de mest passive. Raslingen av overtrekksbuksa fungerer bedre enn all verdens innkallingssignal. Før man vet ordet av det sitter hundene klar ved døra. Det er selvfølgelig ikke slik vi vil ha det. Visst skal de ha turglede, men de skal respekere passiviteten til de får beskjed om noe annet. Så utrolig lett i teorien, så umulig i praksis - i alle fall tidvis.

Så da kler jeg på meg buksa og sørger for at alle ligger på plassene sine når vi starter dagens gradvise marsj mot døra. Det foregår slik "Leia - sitt", "Cali - sitt", "Sam-sitt.". (Embla slapper av med hormonene sine). De ter bare det at Cali tror hun heter Leia og Sam i tillegg, og når jeg blir opptatt av Cali ser Leia sitt snitt til å ta noen syvmilssteg. Så plutselig står Jon i døråpningen og spør "Hvem fikk beskjed om hva?" Jeg ser rundt meg og konstaterer at den eneste som sitter på den plassen hun skulle er Cali. Det minner meg på flere ting. Trening av flere hunder samtidig er for viderekommende, og det krever konsentrasjon å trene hund. Jeg tror jeg stikker fingeren i jorden og innrømmer at det er nok å konsentrere seg om en. Det er bedre med en lydig hund mellom fingrene enn tre på bærtur.

Dogsemode on

Uten for å bli så veldig intim skal dere få et glimt fra soverommet. Jeg la meg først og leste et gammelt fuglehunden. Til min forskrekkelse fant jeg et intervju med Nina Kjeldsberg som jeg ikke husket å ha lest og hun problematiserte dette med jakthund og prøvehund. Da Jon kom sa jeg med en gang - jeg vet ikke om jeg er enig i at den gode jakthunden er en god prøvehund, men den godt prøvehunden er derimot en god jakthund. Jon lo lenge før han sa du er så tilbake i dogsemode. Det er nok en korrekt analyse. Nå er vi tilbake der at dagen går med på å kondisjonstrene, mentaltrene for noen også kalt lydighet, blogge og tenke litt på fuglehundklubben. Kort fortalt er vi vel tilbake der fuglehund opptar det meste av fritiden.

I dag forsøkte vi en ny vri på kondisjonen. Leia og Cali dro i tospann. Jammen dro ikke den lille med seg den store og sammen ble det ganske effektivt sammenlignet med bare Leia i går. De to andre syntes som alltid det var dypt urettferdig at det var en aktivitet de ikke fikk være med på. Embla grunnet løpetid. Sam fordi vi fortsatt verner om hoftene hans. Det blir nok ikke noe trekking på ham før til sommeren. Nå er det foring så er det trening og kos.

Da er vi i gang

Det var tilfeldigheter som gjorde at vi kom oss i gang. Det var sosialisering i fuglehundklubben og litt motivert at breton Morris skulle få sitt første møte med Vest Finnmark Fuglehundklubb kom jeg meg av gårde med Leia. Jada, da vi kom dit var ingen andre der. Vi var mer eller mindre først. Jeg skriver mer eller mindre fordi oppdretter til Leia sa han hadde vært der tidligere, men da var det ingen andre der. Etter å ha vært kronisk for sen helt siden Jon og jeg begynte å henge i lag kjentes det bra å ha identiteten tilbake, om så for en kveld. Hverken jeg eller Leia tror det kommer til å bli en etablert vane.

Leia syntes det var stas å treffe hundefamilien igjen. Der var mor Molly, bror Ajax og onkel Emil samt kusine Java og noen fjernere slektninger. Fremfor alt syntes Leia at det meste var stas. Dressuren - ja,  hva skal man si om den. Hurtigheten manglet, men når Leia først sitter, da sitter Leia lenge med mange provokasjoner. Det er nettopp det som er gevinsten av å trene sammen med andre - man får mange provokasjoner man ellers ikke ville fått. I tillegg til at det er motiverende og ikke minst er det kalibrerende. Plutselig ser man hva man ikke får til. Da får jeg litt flashbacks til første sommeren til Leia da jeg ikke skjønte helt hva jeg skulle trene på. I hagen fungerte alt,i fjellet fungerte lite og jeg sto der og skjønte ikke nødvendigvis hele sammenhengen. Litt samme opplevelse hadde jeg i vår med Cali - hva trener vi på nå? Det var da Jon sa at når du kan sette henne på 100 m på støkk da kan du trene lenger ute. Cali sitter ikke på 100 m støkk. Det er alltid noe å trene på.

Vi tar den litt Westerlundske aproachen. Så i dag trente vi inne på de momentene Leia var dårligst på i går.  Inne med null provokasjon er Leia den mest konsentrerte, lydigste og hurtigste engelsk setter du kan tenke deg. Det beviser to ting: Leia kan momentene og Leia lar seg fort overrumple over provkasjoner.

Ikke bare har vi trent mentalt. I går ble det spådd snø og jammen kom snøen. Så i dag har vi virkelig fått kickspark-debuten. Det hører med til historien at broddene ligger igjen en plass på ukjent sted på prærien. Vi syntes de fungerte ypperlig helt til vi kommer hjem og finner ut at de er tapt. Leia hadde fortrengt hvor gøy det var å dra og var veldig opptatt av å snuse på det meste, men i nedoverbakkene - da var det ingen som dro så bra som Leia. Jeg tror nok hun blir i god gammel trekkeform. Vi får se om vi prøver med to hunder neste gang. Vi har ambisjonen om å la det bli en vane. Vi håper på masse snø fremover.

I edruelighetens navn: Den perfekte hund

Noen vil spørre seg er det noen ganger rasediskusjon hjemme hos oss. Det hender vel at både den ene og den andre rasen får gjennomgå - vi mobber mest våre egne - altså breton og engelsk setter. Spesielt får vel den engelsk setteren gjennomgå når Leia finner ut at det er perfekt å gjemme seg for de små under hengeren. Det hender at jeg tror at hun tror at hun er en breton.

Hørt på morgenkvisten:

Nina: Jeg vil jo bare at Leia skal være perfekt.
Jon: Leia er perfekt.
Nina: Det vil jeg ha skriftlig
Jon: Ikke tale om, det må være lov å forsnakke seg.

Når nettene blir lange

I dag hadde vi en halvambisjon om å komme oss ut i fjellet, men det begynte å gå skeis allerede i går da Leia og jeg hadde bestemt oss for å teste sparken. Leia fikk på selen og hun var så oppspilt som bare Leia kan være. De andre var veldig skuffet over at bare Leia fikk være med, men vi kom oss ikke en gang ut av gaten før vi måtte gi opp. Det var for mye grus til at vi fikk fart på meiene så det ble en meget kort tur.

I morges våknet vi litt for sent, og grunnet Ninas lov - uhøvelige ting skjer alltid på upassende tidspunkt måtte vi bare krype til korset og bruke tiden i byen for å erstatte kjøleskapet som plutselig bestemte seg for å ta kveld. Da ble det ingen tur på fjellet i dag heller.

Med alle de virtuelle hjelpemidlene finner man fort ut at veiene til Rom er mange. Noen trener hver helg året igjennom på en eller annen måte. Noen trener hver dag. Andre trener i skippertak. Jeg tror treningspausen vår har vært stort sett bra. Når det er sagt er vi helt klare på at skal man hevde seg på jaktprøver over tid krever det både en plan og tid. Planen skal vi snekre sammen og tiden den finner vi.

Sitt, bra. Sitt, nei, sitt.

Vi er gode å produsere unnskyldninger for tiden for ikke å komme oss noe særlig ut. Vi venter på bedre vær, bedre føre, bedre klær for å nevne noen. Men fløyten og dressuren er tilbake. Jeg innrømmer at det er litt mye godbit om dagen, men det er kos og det gjør at vi øker hurtigheten enda litt.

Det er Jon som skal føre hund til vinteren. Primært er det Sam som det skal satses på, sekundært ønsker vi å få Leia AK-premiert. Hvorfor trener jeg da dressur på disse? Det er en kjennsgjerning at Jon trenger så vidt å plystre så sitter de begge stødig som saltstøtter, for det meste i alle fall. Lederskapet er ikke noe man kan overta, det er noe man må gjøre seg fortjent til.

Så nå trener vi sitt og bli sittende uten noen spesiell provokasjon, så skal vi øke etter hvert.

Da er vi i gang

Dagens dressurøkt var den første på meget, meget lenge. Jeg tror faktisk ikke jeg har trent dressur siden jakta.

Alle hundene fikk sitt.

Embla trente apport. Hun er en sikker apportør på jakt, men vi trente noen økter mest fordi hun også skulle få litt individuell trening.

 Leia trente sitt med provokasjon og var imponerende. Gledelig var at hun responderte rimelig momentant på fløyte. Dette gir håp for fremtiden. Nå ligger hun og slapper av i kurven sin. Det er viktig å samle overskudd.

Cali var også rimelig imponerende på sitten. Viktigst var at hun ble sittende etter kommando og ikke hadde lysten til å reise seg etter kommando.

Sam viste at han kunne alle kommandoer, men han viste også at han har sin egen vilje. Jeg var så tåpelig at jeg sendte ballen under gjerdet og da ble den borte, men Sam ville absolutt sette etter for å finne den. Det ble det ingenting av, men det var en nyttig provokasjon å ha en hund som ville gjøre noe annet enn det jeg ville.

Jeg har kastet et blikk på terminlisten i dag og det ser ganske oppløftende ut. Det vil si vi har noen måneder å gjøre det på. Vi får vel bare trene videre. Dressur, så fjell, så jaktprøver. Vi er i gang igjen.

Hva er rimelig pris for en fuglehund?

Jeg har før diskutert valpepris. Man vil gjerne ha betalt for innsats og det bør være forskjell på dokumentert og ikke-dokumentert hund - det være seg helse, jaktprøver og utstilling.

En annen debatt er hva er rimelig pris for en godt premiert jakthund. Det er ikke enkelt å komme fram til noe entydig svar. Jeg ser det foregår en diskusjon på facebook. Noen synes 30 000 er mye for en ferdig trenet jakthund på 18 måneder. Det som er helt sikkert er at 30 000 er mye penger for de fleste av oss på en gang. Det er forresten 12000-15000 også, men det er ikke til å komme bort fra at de første årene koster en hel del i røntgen, vaksine, for, evt kurs osv. Jeg ble en gang spurt av en potensiell valpekjøper hva det koster å ha hund. Det er mange som har forsøkt å sette opp lignende regnestykker, men det går fort unna selv med en frisk hund. Selv om du ikke skal på utstilling eller jaktprøver koster det fort å ha hund. Det er få inntjeningsmuligheter på hund, og selv om du avler en hel del skal det noe til å gå i pluss.

Jeg tror ikke 30 000 er mye for en hund - forsåvidt heller ikke for den rette valpen - men det gagner ikke rasen å drive valpeprisen oppover. Det koster fort å ha hund og det er det like greit å være ærlig på.

Når avlen går fremover

Snakket med en godt voksen mann i dag som nå hadde sin 6. hund innen samme rase og mente at akkurat denne var den helt spesielle. Jeg kjente at jeg ble fornøyd inni meg fordi det gav meg følelsen av at avlen går videre. Det beste er enda i vente.

Vi tenker avl med tanke på rasens fremgang og samtidig er det slik at for mange er den hunden man hadde før den store. I letingen etter avlspartner har vi også sett på flere avdøde hunder. Nøkkelen til fremgang kan også ligge tilbake i tid. Jeg husker jeg leste et intervju med Vibeke Skaar i fuglehunden om hennes Happy som hun nok trodde var hennes hund med stor H. Jeg er ikke fremmed for at Tinka var Jons hund med stor H. Kanskje er Leia hunden med stor H. Men er vi ærlig i avlen har vi alle sjanser for at avlen skal gå videre og da har vi den beste hunden i vente og det er en optimistisk tanke.

En hyggelig melding

I dag fikk jeg en hyggelig påminnelse om å sende inn resultatene til Leia til årets unghund engelsk setter. Hun kunne ha gjort det bedre, vi hadde satset på å ha et par poeng mer, men det er alltid hyggelig å bli husket.

Leia slapper av og har absolutt hvilt seg i form. Hun virker fit for fight. Hun gleder seg nok bare til å komme ut på fjellet igjen, men vi har gått litt i dvale her i gården. Det er andre ting som også skal gjøres. Leia var så heldig å være i Alta i helga som var. Vi forsøkte henne ute på et jorde da og hun trengte en påminnelse om hva avstandssittsignalet var, men så begynte ting å falle på plass. Vi gleder oss til å ta fatt igjen. Forhåpentligvis blir det noen AK-starter i 2012. Spennende!

Nytt fuglehunden

Det er få blader som har så mange gode leder som bladet fuglehunden. Det er kanskje fordi redaktøren skriver en leder med gode refleksjoner, så skriver hver av raseklubbene sine ledere og totalt sett blir det mange gode lederartikler.

Engelsk setter-lederen var kanskje den beste, fordi den tok opp noe essensielt. Skal vi komme fremover som rase må vi være litt rause. Vi må være åpne for andres suksess. Vedkommende skribent som forsåvidt kanskje kom med det viktigste bidraget til jubileumsboka slik jeg så det - tanken om at avlen kanskje går fortere fremover om vi ikke alle bare må avle på "gammelhunden"- hadde mange gode poeng. Det viktigste er at det er mange engelsk settere som lykkes og det må vi glede oss over.

Bare her i Finnmark har vi utrolig mange gode hunder og det har vi all grunn til å være stolt over. Det betyr at når vi oppnår gode plasseringer her kan vi gjøre det hvor som helst. Det er ingen grunn til å stå med lua i hånda og tro at alle andre har bedre hunder enn oss. Vi har et bra materiale i fylket som vi kan utvikle videre. Dette er godt illustrert med at jeg fortsatt mener Leia kom til Arctic cup som en underdog, hun var på ingen måte blant de mest profilerte vinteren 2012 inntil Arctic cup - til det hadde hun stilt på for få prøver.

Det beste med andres suksess er at det gir oss et bredere avlsmateriale. Mange vil hevde at det er noe galt med oss som stiller på jaktprøver, at jaktprøver er langt fra vanlig praktisk jakt og at hundene må trenes spesielt til jaktprøver. Til det vil jeg sitere en av mine kolleger som sindig hadde sagt til dommeren da dommeren var meget entusiatisk over en flott prestasjon av vedkommendes pointer "vi gjør det bare som vi gjør når vi er på jakt". Jeg er den første til å innrømme at jeg har lurt på om Leia hadde gjort det bedre i høst om man hadde trent mer med andre, men som høsten ble prioriterte vi det vi hadde mest tro på der og da. Vi har ingen tro på å legge til mange provokasjoner som vi ikke har kontroll over før vi mener hunden er klar for det. Hunden må utvikle seg i sitt tempo og det passer kanskje ikke med terminlista, men det får så være, det kommer alltids nye prøver.

Hverdagshunden

Det er mest hverdager - uansett hvordan vi snur og vender på timeboka er det flest hverdager for de fleste av oss. Noen hverdager er litt mer strevsomme enn andre. Hunder skal luftes, trenes, fores, jobben skal ha sitt og slik går dagene.

Det hender at jeg har korrigert hunder mens vi har hatt besøk uten at de som har vært på besøk egentlig har skjønt hva hunden gjorde galt, men ganske sikkert har hunden skjønt hva den gjør galt. Det er dette som er så fascinerende - man ser så godt på hundene når de vet at de gjør galt, men de ønsker å prøve seg likevel. Det hender dessverre så alt for ofte at konsekvensen fra eiersiden ikke er så konsekvent som den bør være. Da jeg kom ut fra badet og fant Leia i sofaen da skjønte jeg at dette var et produkt av manglende konsekvens. Hunden må gjerne ligge i sofa 24 timer i døgnet, men da fordi vi har blitt enig om at det var greit. Leia og jeg hadde ikke en slik enighet.

Betyr det så mye hva de gjør i hverdagen? Er det ikke oppførselen på fjellet som teller? Jeg bruker vel å si at den eldset er den mest ulydige, men hun er også den vi stoler 100% på i fjellet, så har man kanskje ikke brydd seg så hardt om hverdagsdressuren når man vet det holder på fjellet, men det går ikke når man har tre andre som tidvis trenger noe dressur. Man blir rett og slett gal om man har fire hunder som går rundt og tasser etter eget forgodtbefinnende. Leia vil helst ligge i sofa, Cali vil helst ha kos, Sam vil helst leke og Embla vil gjøre som hun vil. Så inne trener vi mye passivitet. Det vil si ligg på plassen du blir tildelt inntil du får beskjed om noe annet. Slik går dagene. Det er mest hverdager. Hundene må altså kunne mer enn bare jakt.

Støvete premieglass

Det er varierende vær, og lett fugl så vi har tatt hvile til et helt nytt nivå. Det gir rom for nye aktiviteter som vasking og stabling av premieglass. Så i dag gav jeg meg i kast med oppgaven under mild oppfordring kan jeg si. Jeg hadde vel ikke vasket det første da jeg fikk beskjed om at stetten også skulle vaskes - ingen unnasluntring.

En aktivitet som vasking gir rom for mimring og jeg husker da jeg hadde tatt min første, forsåvidt hittil min eneste premie med Leia, vi var ikke på premieutdelingen så noen andre hadde tatt i mot premien og da jeg fikk den sa jeg som sant var at jeg var mest interessert i kritikken. I dag er jeg mest fornøyd med glasset. Det er en liten påminning om det som har vært. En gang kommer jeg nok til å sette meg ned med noe i glasset og tenke at Leia, Leia er en bra hund, og det var moro å få premie. Det heter seg at hundene blir bedre og bedre dess senere på kvelden det blir.

Vi har bestilt oss en hundespark og lurer på om vi har tenkt å bruke den mer enn kickbiken og svaret er definitivt ja, men vi gleder oss også til å ta fram skiene. Det er bare motet som må boostes litt. Men når vi først tar av, ja da skal det gå unna.

Høsten det ikke ble noe av - over 5000 treff

Det var en gledelig overraskelse og se at vi nå har passert 5000 treff. Utrolig stilig. Det har dessverre blitt færre og færre oppdateringer den senere tiden. På mange måter har dette reflektert høsten. Vi satset fram mot høsten, men overskriften reflekterer det vi stort sett har tenkt - dette var høsten det ikke ble noe av. Riktignok har vi oppnådd en del. Vi fikk en jaktpremiert hund til i husholdet. Vi fikk totalt to premier og vi fikk Embla til finalen i 2 av 2 VK-starter. Dette er det all grunn til å være fornøyd med, men vi hadde ambisjoner og forhåpninger om mer.

Nå er vinteren kommer til nord og hundene koser seg ute med det hvite på bakken. Jeg tar meg i å tenke at vi ikke har hatt noen sommer. Vi slapper av nå og restituerer oss samtidig som vi har begynt å tenke fremover mot kondisjonstrening. Hvordan skal vi gjøre det? Vi gleder oss til å plukke frem skiene. Leia hadde en utrolig draglede da vi syklet i sommer - vi håper å finne tilbake til denne.

Hva er planene fremover? Det er Sam som det skal satses på til vinteren. Leia trenger å finne formen og få stilt i AK. Cali trenger en god smule dressur før hun er AK-klar. Embla er nå seg selv lik og ligger og lurer bare på når det skal skje noe.

En liten oppdatering om ingenting

Det har vært lite hund den siste tiden.

Jakta var over og jaktprøvene var nesten over så vi pakket koffertene og dro til Spania for å gifte oss. Jeg er ikke så mye med på at oppkjøringen til høstprøvene led under bryllupsplanlegging som jeg er helt klar på at bryllupsplanlegging led under hundegalskapen. Skal jeg gi noen råd så er det å legge bryllupet midt i mellom sesongene. Dog skal det sies at det var noen klimahensyn å ta hensyn til. Planlegging eller ikke, alt blir ikke som man planlegger, men dagen var fantastisk.

Det betyr at hundene har vært på dogcamp. De har alle hatt det fint, men jeg tror de alle syntes det var fint å komme tilbake til flokken sin.

Dog har det vel ikke vært helt hundefritt. Hundeeiere var også rikt representert rundt festbordet.

Nå er planen fremover og hvile så får vi trene litt etter hvert.

Vi hviler oss i form

Vi har tatt ferie etter en høstsesong som ikke helt levde opp til forventningene våre, eller kanskje gikk det ikke så galt likevel?

Embla kom til finale i begge prøvene hun stilte opp i. I den siste ble det ganske stang ut da dommeren ikke så fuglen. Uansett, dommere skal dømme det de ser, og ingen av oss ser alt. Noen ganger går det i vårt favør og andre ganger ikke. Problemet i høst har stort sett vært at dommerene har sett alt, bortsett fra denne ene gangen;)

Hundelivet i familien Aurebekk går sin vante gang. Vi leker, forer og koser i helt tilfeldig rekkefølge. Jeg traff en dame jeg ikke hadde snakket med på flere år og hun gav seg rimelig ende over når hun hørte at jeg bodde med 4 hunder. 4 er mange, men det er ingen av dem jeg ville unnvært. Ikke en gang når det ikke går som det skal.

Vi har ikke de store merittene å se tilbake til i høst, men vi fikk jakprøvepremiert en hund til, og de aller fleste fuglehunder i Norge er ikke stilt på prøve, og mange av de som er stilt får ikke premie. Vi er fornøyd.

Uansett hvordan vi snur og vender på det har det fremfor alt vært en lærerik høst. Spesielt har jeg lært mye, men jeg har fremfor alt lært at jeg har mye igjen å lære. Jeg har aldri følt at jeg kan mindre enn jeg kan nå, og sannsynligvis har jeg aldri kunnet mer.

Vi hadde tenkt å ta en treningsuke på hytta i månedskiftet, men grunnet lite fugl og litt andre ting blir det ikke noe av. Det har vært mange utenomhundlige ting som har stjålet energi i høst - noen har vi vært skyld i selv, og andre ting har falt i hodet på oss. Nå skal vi hvile oss i form så skal vi se hva vi kan få til til vinteren.

Innlegg nummer 300: Apportbevis og en akseptabel AK-start.

Fredag fikk Leia og Cali sine apportbevis. Dermed var alt klart for at Leia skulle stille i AK - voksen klasse for hunder over 2 år.

Vi kommer ikke forbi det. Det som har skjedd i korte trekk er: Leia var i knallform under Arctic. I knallform etter Arctic. Vi syklet og styrte gjennom sommeren. I starten av August var kondisjonen på topp og hun gikk ut av terrenget til forargelse. Rypetellingen var en grei oppkjøring og så kom hormonstormen. Løpetiden kom og hun endret seg noe, men hun holdt god kontakt og gikk bra. Vi var forsåvidt optimistiske og det var greit å bli ferdig med  løpetiden. På første mulige helg etter løpetiden stiller hun i Børselv, hun fikk en kræsj med makker som satte en støkk og etter det har hun ikke vært til å kjenne igjen. Det hjalp ikke med andre makkere, når makker kom mot trakk Leia inn. Dagen etterpå gikk hun mot Cali og da løste det seg noe opp.

Jakta kom, men det har ikke vært Leias høst. Vi hadde ikke noe å gjøre i derby, men vi var påmeldt og vi hadde planlagt det så lenge så vi stilte og når ingen marginer var på vår side var det helt greit at hun ikke gikk videre.

Onsdagen var jeg og trente og Leia var mer og mer seg selv. Ikke riktig gammel storhet, men helt klart høstbeste.

Sennalandsprøven kom og vi var optimistiske. Leia ble nok en gang noe overrumplet over at hun fikk makker og startet meget forsiktig. Hun gikk seg opp i neste slipp og inn i stand. Da skjer det som jeg bare har fått referert, som aldri har skjedd før, og som jeg fortsatt ikke helt tror. Når Jon og dommer er på vei opp så tjuvreiser hun som en kanon og er komplett i ro. Dette kan man ikke tillate seg i AK så da var det takk og farvel. I følge dommeren så Jon noe overrasket ut.

I dag gikk hun 75 minutter, hun hadde en sjanse på fugl, men var feil i vinden - noe mer ble det ikke på en noe fugletom dag.

Nå er det ferie på hundene. Kort fortalt har ikke høstsesongen vært noen stor suksess. Noen høydepunkter har det vært. Lavlandsjakt i Säffle og premie i Børselv. Vi gleder oss til vinteren og planlegger å komme sterkere tilbake.

Fra barn til voksen - Leia 2 år

I dag har vært en merkelig dag. Jeg visste da jeg så datoen 2. oktober - det er noe jeg har glemt - og jeg enevendte hjernen min. Jo, Leia er 2 år i dag. I dag gikk hun fra å være unghund til å skulle være voksen. I dag er vi ikke lenger familien med tre unghunder, nå har vi bare to, eller en unghund og en valp.

Hva venter Leia fremover? Vi skal kose oss og håpe på nye rypeår med mye fugl. Kanskje blir det et kull, kanskje blir det fler. Det blir i alle fall flere jaktprøver.

Jeg skrev at det har vært en merkelig dag. I dag tok vi farvel med en hedersmann i klubben Jens Kristoffersen fra Alta som jeg skrev om i tidligere innlegg. Det ble en dag med både fortid og framtid i seg og vi minnes hvor skjørt livet er, og så er det Leia som står på terskelen til sitt voksenliv. Det er en tid for alt.

Derby 2012

Vi hadde lenge planlagt å bruke Sept 2012 til å jakte med hundene og stille på derby. Vi håpte i det lengste og ha en engelsk setter og en breton klar til start. Leia var kvalifisert allerede for nesten ett år siden. Cali klarte det nesten, halte i land en 2 UK, men ikke nok for å få stille. Samme helg som Cali fikk 2. UK fikk også Leia en 2. UK og vi så at Leia var langt fra den Leia hun pleier å være. Riktignok fikk hun et sammenstøt med en annen hund og dette hemmet henne veldig, men hun var ikke helt den hunden vi var vant til. Det ble snudd på steiner, men vi kommer ikke fram til noen annen forklaring enn at dette er løpetidsrelatert. Formsvikten var påtakelig.

Det var da mindre enn 14 dager igjen til derby. Vi forsøkte mye. Vi jaktet, vi felte noe av det lille som var å felle, men formen ville seg ikke. Vi vurderte derfor å ikke dra, men vi hadde allerede booket inn lavlandsjakt og det ville vi delta på . Derfor pakket vi bilen og kjørte. Leia gikk ikke i nærheten av det hun pleier og ble sendt hjem etter første slipp. Man kan mene mye om det, kanskje var det strengt, men avgjørelsen var likevel grei. Det verste var ikke å gå ut av derby. Det verste var at Leia var så langt fra den jenta hun pleide. Formen er klart stigende. Vi fryktet løpetiden ville ødelegge derby, og det gjorde den på sett og vis. Det minner meg om at Jon sa en gang at dersom du skal avle bør du velge tispe, vil du bare ha en hund å stille bør du velge hannhund. Derby eller ikke Leia er i mine øyne verdens beste engelsk setter.

For morgendagen kjenner ingen

Derbyen gikk som forventet, men ikke helt som planlagt. Dette kommer jeg nok til å blogge en hel del om senere, men mens vi slikket våre labber og filosoferte på om om det var noe vi ville gjort annerledes ble vi brått dratt ut av derbytåka med det tragiske budskapet om at en våre foregangsmenn og leder av aktivitetskomiteen i Alta Jens Kristoffersen forlot oss så altfor tidlig, 43 år gammel.

Jens var et frisk pust og en ruvende skikkelse på mange måter. Han raget ikke bare i fysisk størrelse, men han hadde et engasjement som overgikk de fleste av oss, og han hadde et engasjement for alle. Når ingen andre dro lasset, tok Jens lasset selv. Jens pratet ikke bare om ting, han fikk ting til å skje rundt seg. Jeg har ofte sett til Alta og tenkt at vi i Hammerfest så gjerne skulle hatt en Jens her. Da Cali fikk sin første jaktpremie var Jens den første som sendte sms og gratulerte. Da vi var på treningshelg i Kautokeino i starten av August var dette Jens sitt initiativ.

Vi har mange gode minner og ta vare på, og tapet er selvfølgelig størst for familien han var så stolt over. Kanskje bør vi også minne oss selv på om at vi bidrar med en brøkdel av Jens sitt engasjement så vil klubben blomstre. Det er Nordahl Griegs ord som kommer til meg fra diktet "De beste" - "Det er de beste som dør". Hvil i fred Jens, du er savnet.

Veien til Kongsvold del IX av kanskje X - vi er framme

Det er lenge siden vi har blogget. Vi har stilt på prøve og vi har vært på jakt. Vi har trent hund til derby, og nå er vi installert på Furuhaugli på Dovre. Det har vært mer kronglete enn vi hadde tenkt. Leia har ikke vært helt i slag etter løpetid, men vi får se hvordan det går.

Vi har hatt fantastiske dager på tur. Vi har også hatt den store gleden av å være innom Anna og Tore, gode bretonvenner av Jon og har tatt til oss i rikelig monn både av nydelig mat og stor gjestfrihet. Stor stas og vi er evig takknmelig. Tore er oppdretter til Sam, og han syntes det var stor stas å se valpen vår. Han er også deleier i Cali og Cali vartet opp med å overbevise som viltfinner.

Nå er vi på Kongsvold. Det har vært en lang vei, men vi har tatt det som en tur og vi har kost oss. Terrenget ser helt annerledes ut og luften er veldig rå. Vi er veldig spente på morgendagen, nåløyet er trangt, men vi gjør vårt beste så kan ingen kreve mer.

Veien til Kongsvold del VIII av mange - noen ganger er veien lengere enn andre ganger

Vi var ute og trente i går. Jon forbarmet seg over lille Sam og tok han og Leia med. Jeg hadde Cali med.

Cali får bare denne ene sjansen til å få seg derby-billett og det er mye forlangt av en liten hund at det skal klaffe i løpet av to dager. Det gjorde det for Leia, men Leia visste at hun fikk rikelig med sjanser senere i tillegg til at hun gikk ca 200 min i løpet av to prøvedager for å sikre seg sin 1 UK.

Skjønt når jeg tenker tilbake på det så vet jeg ikke om oddsen var så mye bedre for Leia da enn den er for Cali nå. Leia var ett år og en uke gammel og hadde ikke vært borti veldig mye fugl. Cali har hatt betraktelig flere fuglekontakter, er adskillig eldre. Vi får se. Det blir en spennende helg.

Det er helt klart at det blir mye lengere å kjøre til Derby med en kvalifisert hund, enn to, i alle fall vil det føles sånn.

Veien til Kongsvold del VII av mange - vi reflekterer over galskapen

Jeg traff en venninne jeg ikke har sett på evigheter, sånn ca et halvt år. Det ble snakk om ferien og nok en gang forklarte jeg at ferie i år blir derby. Det virker helt absurd å legge hele ferien og livet opp etter en jaktprøve, men i år ble det sånn. Jeg merker at jeg selv også begynner å se på meg selv som crazy dog woman. Min venninne er godt kjent med galskapen og reagerte ikke nevneverdig, heldigvis har hun en svigerfamilie som tidvis kjører finnmarksløpet.

Jon og jeg hadde en avtale fra tilbake i tid før vi slo flokkene våre sammen, at han skulle kjøre uansett hvilken av unghundene som kvalifiserte seg. Den gang hadde vi vel begge mest tro på at han skulle gjøre det med Cali. Nå gjorde han det med Leia, så han må kjøre uansett.

Det er flere ting som skjer i høst. Vi har planlagt et bryllup. Det skulle bli en minimalistisk greie, og vi var skjønt enig om at det må bli etter derby, noe annet var helt utelukket. Etterhvert ble det litt større enn en minimalistisk greie, men jeg ser at det er en ting som stjeler fokus fra derby, og derby stjeler fokus fra bryllupet. Det er da jeg skjønner at jeg har levd i en boble hvor alt har dreid seg om hunder og jaktprøver. Det er ikke mange forunt. Det er en rar form for galskap, men det er en form vi valgte selv.

Veien til Kongsvold del VI av mange - ingen fugl igjen

I dag er det en spennende nyhet vi gjerne deler med alle. En nord-Norsk hund gikk til topps i NM høst for fuglehunder. Fingås ran slo de andre og kom seg ut av NM-finale med Cacit. Vi synes det er stor stas.

For egen del har vi brukt helga til å trene før høstens første prøvestart. Det ble lite og ingen fugl, vi så noen fjær, men det var liksom det. Leia viser at hun søksmessig har tatt store steg i løpet av året. Hun tilpasser seg terrenget på en måte som lokker fram tårene. Hun har alltid hatt god sprut og vilje, men nå gikk hun utmerket i tett skog, og når hun kom ut på det åpne så dro hun i gang et godt klassisk Leia-søk. Man slutter aldri å undre seg over hva som bor i den hunden. Dressurmessig holder det foreløpig bra. Vi skulle ønsket oss mengder med fugl, men i mangel av disse gir Leia en del gode svar. Vi gleder oss til derby.

Etisk å jakte?

Finnmarkseiendommens elendighetsbeskrivelse reduserte den jaktlige friheten ytterligere i årets pressemelding. Det kan nå felles to liryper de fleste steder hvor vi kan tenkes å jakte, mot tre i fjor. Jaktkort skal aktiveres slik at de skal ha kontroll på hvor vi jakter, rommet for den spontane jakten blir mindre. I fjor var det mye fugl, men de økte ikke baglimit fra året før. Så vidt jeg husker var vel argumentet at man ikke ville ta ut for mye, for å bevare fuglestammen til neste år. Det var vel særdeles mislykket. I år var det lite fugl og da reduserte de. Hva skal vi gjøre? Bør alle bli hjemme for ikke å utrydde det som er av fugl?

Det som er sikkert for min del er at ferien er lagt opp etter jakt og derby i år. 10. september kommer jeg til å være i høstfjellet med mål om at hundene skal få gjode jaktlige opplevelser med felling. Trenger vi kjøttet? Nei, man får billigere ryper kjøpt på Rema 1000 og gjennom kontakter har jeg hørt at de smaker fortreffelig. Vi trenger fugl for å spisse hundene. Mange påpeker at jakt med fuglehund er rått parti og at det er støkkjakten som er den reneste form for jakt - jeg kjenner jeg trekker på skuldrene. Det er et dårlig statistisk grunnlag, men i fjor dro vi ut samtidig som en støkkjeger, han kom tilbake til bilen et kvarter etter oss. Jeg mener han hadde skutt 3-4, i alle fall var det 2-3 mer enn vi hadde skutt, og vi hadde ikke hvilken som helst hund med oss - vi hadde den store Embla.

Med unghunder er det begrenset hva man får felt, da man forsøker å felle i gode situasjoner og man skal ikke jakte lenge for å oppleve at ikke alt er som i boka. Vi lever godt med en kvote på tilsammen 4 liryper, ut fra det vi har sett hittil i høst er det ikke grunnlag for å tro at vi får fulle kvoter, men det er mer irriterende at alt skal reguleres. Det kommer vel snart restriksjoner på hvor langt man kan jogge i løpet av en dag.  Hvor blir det av friheten? Da jeg gikk på skolen het det læring under ansvar eller noe slikt. Finnmarkseiendommen gir oss ikke det ansvaret.

Det blir spennende å se om vi får større bestand til neste år. I tilfelle tror jeg det skyldes helt andre faktorer enn de finnmarkseiendommen råder over.

Veien til Kongsvold del V av mange - ute av kurs

Vi diskuterte det så vidt i bilen i dag. Oppkjøringen til Arctic cup var på mange måter annerledes og mer målrettet. Ikke var vi heftet med løpetid. Det skjedde mindre rundt oss av andre ting som krevde oppmerksomhet. Fokus var mer eller mindre på prøven i flere måneder forut for selve ilddåpen. Dessuten hadde vi mer fugl å trene på.

Nå er vi i beste fall ute av kurs. Det har blitt mindre trening enn vi så for oss. Det er mindre fugl enn vi håpet på. Vi er fornøyde med at vi begynte  trene opp fysikken tidlig i sommer ettersom det har blitt mindre fysisk fostring grunnet løpetiden. Leia har vært høyløpsk og riktig morsom å betrakte.

Det er fortsatt derby som er det store målet denne høsten, så har vi en AK-debut i bakhodet. Men det er dette som som tanken: veien blir til mens vi lunter.

Respekt

La meg blogge en liten notis. Nyheten om at en katt i nabolaget har blitt spraymalt, sannsynligvis av noen unger, har nettopp sluppet ut på facebook. Det er dyremishandling og lakken kan være farlig for katten som har slikket i seg lakk, pustet inn og ikke minst fått det gjennom huden. Hva er vitsen?

Jeg havnet i en noe opphetet våpendebatt på skolen en gang. Jeg er vokst opp med skyting, skytestevner var like naturlig som at barn begynte på skolen. Jakt var en like naturlig ting. Vi lærte mye om våpenvett. Våpenvett var en naturlig del av opplæringen før man fikk håndtere våpen. Respekt for dyr var en like viktig del av den samme opplæringen. Jeg er vokst opp med elgjakt, og visst er elgjakt også rekreasjon, men her snakker vi kjøttauk i mye større omfang enn rypejakta. Jeg hevdet den gang at det viktigste var at man ble lært og omgås våpen på en ordentlig måte. Jeg mener det fortsatt. Våpen i ukyndige og erfarne hender er farlig. Jeg tror det er få jegere som ikke har respekt for dyra. Kan vi lære bort respekt for våpen og dyr og dermed unngå meningsløs dyremishandling? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg er takknemlig for at jeg i tidlig alder fikk lære de  grunnleggende tingene som at man ikke sikter på andre, respekt for både uladd og ikke minst ladd våpen og respekt for dyr og kjøtt. Det er gode verdier å ta med.

Lite ryper og hvordan påvirker dette unghunden?

Det er lite ryper å se. Vi har trent en del med hundene i det siste. Der vi fant en del fugl i fjor finner vi en om vi er heldige. I stedet har vi sett rovfugl og rev. De paranoide tankene i forhold til hva som påvirker rypebestanden får fritt utløp. Det er adskillig mindre smågnagere selv om minsta klarte å finne en mus som hun kom stolt inn med. Var det fjoråret som var bra og dette året som er normalen, eller er dette lite og fjoråret normalen? Sannheten er vel en plass i mellom.

Det er i alle fall rimelig kjedelig å trene når det er så langt mellom fuglene. På den annen siden kan det tidvis være en oppvisning i fantastiske søk. Det er all grunn til å skryte av Leia. Hun viser klassesøk, i alle fall i mine meget subjektive øyne. Cali er tidvis meget god, men Leia er nok i en klasse for seg.

Leia var heldig på så mange måter. I det store lemenåret brydde hun seg ikke om lemen, hadde jeg visst hvorfor ville jeg nok blitt genierklært og skrevet flotte artikler om tema, men jeg tror mest at vi var heldige. Den eneste teorien jeg har er at hun i løpet av etterjulsvinteren fikk gå så mye på snø at hun lærte seg å legge opp et fornuftig søk med snuten godt over bakken, men om teorien holder stikk? Hvem vet? I det store lemenåret var det godt med fugl som gav fantastiske provokasjoner, og kanskje flere enn man ba om, men Leia fikk bryne seg på fugl noe som er essensielt for en fuglehund. Ambisjonsnivået mitt når det gjelder Leia er påpekt flere ganger både av meg selv og andre, men når alt koker ned til alt så sitter jeg igjen med følelsen av at vi hadde en plan og utrolige mengder flaks. Planen var kvalifisering til Derby, og Arctic om vi var heldige. Hadde Leia hatt sin første unghundhøst i år er jeg faktisk usikker på hva hun hadde blitt i år med så lite fugl som vi har sett. Det er dette som gjør fuglehund så vanskelig, det er mange parametre vi ikke styrer over.

Nok en prøvehelg tilbrakt på hytta

Vi skulle melde på Tromsøprøven, men det ble med at vi hadde ordnet overnatting og tanken. Cali fikk innbilt svangerskap, og senere fikk Leia løpetid.

Vi har fått gått litt med hundene likevel. Leia hadde et nydelig fuglearbeid i dag. Cali går seg god. Så får vi se.

Vi stiller sterkt i Børselv om 14 dager så får vi se.

Dess mer man lærer, dess mindre "kan" man

Jeg leste ferdig hundekjøringsbladet mitt i går og kom over et gullkorn hvor essensen var at dess mer man "lærte", dess flere fenomener kom man over som man ikke forsto. Det var selvsagt på en mye smartere måte enn jeg husker nå, men jeg grunnet en del på det. Jeg kan nok mindre nå enn jeg noen gang har kunnet og samtidig har jeg erfart veldig mye. Jeg har sett utrolig dyktige folk i aksjon, jeg har snakket mye med disse og fått mange innspill, og jeg har aldri skjønt mindre.

Rett skal være rett, jeg har mine tanker om hva som virker og hva som ikke virker, så har jeg også skjønt at det finnes mange veier til Rom selv om noen av de er helt uforståelige for meg.

Det jeg synes å ha skjønt er at man må gjøre det enkelt for seg selv og hunden. Cali er en hund som ikke vet om noe som er mer stas enn å være sammen med meg og aller helst kose, det å springe løs er heller ikke å forakte. Klarer jeg å kommunisere klart hva jeg vil når hun springer løs? Jeg burde tatt video av meg selv i går, men når jeg tenker etter vet jeg hva som "gikk galt" på tross av det meste gikk rett. Hvor ble det av rosen? Når en hund gjør rett kan man angripe det på to måter. Man kan gjøre ingenting å tenke at hunden blir ikke korrigert og at det er ros i seg selv, eller man kan kommunisere at der gjorde du det riktige. Hva vil hunden forstå mest av? Hunden vil selvfølgelig forstå mest av at den blir korrigert når den gjør galt og får ros når den gjør rett. Er vi flinke til det? Jeg vet at jeg har en lang vei å gå.

Jeg har fått jobbe tett med mange forskjellige hunder og ulike hundetyper enn mange andre over samme tidsrom og det bidrar til undringen. Vi har flotte hunder, men de er veldig forskjellige, og er det en ting som jeg har lært er det at du må lese den hunden man til enhver tid har mellom fingrene, det krever noe som ikke står eksplisitt i bøkene.

Nytt framskritt

Jon har vært over meg, Cali må strammes inn. Hvorfor skal hun få gå de fem metrene hver gang? Hva har det å bety om hun gjør det?

Vi forsøkte i hagen og hun gikk også der de berømmelige metrene relativt ofte, vi begynte å trene på den momentane sitten og hun ble utrolig mye bedre i løpet av kort tid. Det som er litt morsomt er at det å sitte og få skryt og fysisk skryt og likevel bli sittende er et moment hvor hun viser store fremskritt fra vi var på treningscamp og vi har dessverre ikke trent så mye som vi skulle. Det viser bare hvor lærevillig og "eager to please" hun er.

Liten digresjon: Nå er alle tispene påmeldt til Børselvprøven. Spennende.

Det er vanskelig

Første jaktprøve gikk uten oss. Det var intet annet enn surt, men når man har valgt tisper er det mye man ikke rår over selv. Totalt sett ville jeg ikke valgt bort noen.

Det er flere flinke hunder i nærmiljøet og det er morsomt at Toppen til daglig kalt Felix som er jevngammel med Cali og Leia fikk sin etterlengtede premie.

Likevel ønsker jeg å blogge om at det er vanskelig, jeg har gjort det før og jeg kommer til å gjøre det igjen. Det er vanskelig å få premie. De fleste av oss kommer gang på gang fra en jaktprøve uten premie. Blant de som får premie får noen 1. premie og andre får ikke første premie. Det er noen igjen som får det til å se irriterende lett ut, og jeg blir aldri helt klok på om det er hunden som er bra eller om det er føreren som er bra, men det er vel ekvipasjen. Fuglehund er så til de grader et samarbeid.

Det snakkes mye om at det er flott å skaffe seg erfaring allerede når hunden går i UK fordi kravene er mindre. Det er gøy å gå i UK, det er gøy å se disse tidvis halvdresserte røverene hvor noen har våknet til og andre ikke har det. Det er mye mer alvor med en gang hunden bikker 2 år. Da er det ikke lov å gå etter. Det er ikke lov å støkke og ikke respektere støkken. Jon har vært veldig nøye med dette med Leia lenge. man skal sitte på støkk. Jeg derimot har vel vært mer lykkelig om hunden sitter i fuglesituasjonen og har vel tidvis sett det som en umulighet at hunden sitter på støkk 200 m ute, men det må altså være mulig dersom man skal hevde seg etter fylte to.

Er det kanskje dette som gjør en barnestjerne, det at kravene til hunden endres over natten fra 1 år 11 måneder og 29 dager til 2 år så er det natt og dag? Vi tenker litt på det så jeg strammer inn Cali. Målet er da følgelig å sitte på støkk 200 m ute.

Vi har meldt oss på flere prøver utover høsten, men jeg er litt usikker på om Cali får noen derbybillett. Hun får det ikke om vi ikke trener. Vi trener og trener, så får vi se om vi når målene. Uten mål, ingen plan. Så da skynder vi oss langsomt.

D-dagen - 20. August båndtvangen oppheves

Endelig er dagen der. Båndtvangen blir opphevet. Det er på tide å gjøre opp litt status. Vi hadde en fin hyttehelg selv om jeg tidvis gremtes over at høstens første jaktprøve gikk uten oss. Vel hormonsykluser kan man ikke styre. Vi skal i alle fall få med oss prøver senere i høst.

Embla viste på rypetelling at de eldste er eldst. Hun er stødigheten selv. Jeg har sagt at Embla er den lydigste ulydige. Embla er det beste beviset på at lederskap og hennes hengivenhet er noe du gjør deg fortjent til. Hun kan springe ut på min kommando og hun reiser som en kanon, men hun kommer inn og kommuniserer med Jon innimellom og da er jeg luft. Heldigvis går Embla ikke etter, for så mye som hun hører på meg så hadde hun ikke stoppet. De fleste lurer nå på hva som er mitt problem med Embla, akkurat nå kunne jeg ikke kalt henne inn feks på prøve, men vi får se hvor mye vi styrer med dette. Embla liker godbiter så dersom hun aner godbiter i anmarsj så er jeg hennes beste venn. Hun er sikkert vår mest intelligente.

Leia har kommet over at hun fikk løpetid og venter bare på at den skal gå over. I mellomtiden synes hun at livet er helt ok. Hun har feitet seg opp til jakta og gleder seg stort til å lete etter fugl. Vi håper å felle en del for henne i høst slik at hun virkelig får utviklet seg som jeger.

Cali er denne høstens komet. Hun har tatt flere steg oppover på stigen så vi håper å stabilisere henne i prima søk, fine stander og felle fugl for henne. Det er litt urettferdig å være Cali. Cali sammenlignes hele tiden med vinneren i Arctic cup. Vinneren av Arctic cup er en rimelig stabil maskin, men vi er helt klart enig om at fremskrittene er det enklest å se på Cali.

Sam er maskotten vår og den helt objektivt sett nydeligste hunden vår. Han har en fantastisk øyenkontakt. Han skal få henge litt med i stabile situasjoner bak Embla, så skal han dresseres. Vi får se hva fremtiden bringer for ham, men at det blir noen fellinger for ham i år, det tviler jeg litt på.

Det blir en spennende høst. Det er nå vi får se hva vi har av materalie og om forarbeidet har vært godt nok. Jeg føler vi trente mer intenst før Arctic cup, vi hadde en større plan, vi har blitt en del hemmet av båndtvang og så fikk vi denne løpetiden. Men det er enda en måned igjen til Norsk Derby, Oi, det er snart bare en måned igjen.

Vi spionerer på de ekstreme

Det hender at jeg kjøper andre hundeblader enn akkurat de som har med jakt og fuglehund å gjøre. "Hundekjøring" er det bladet jeg har funnet mest interessant i så måte. Det er mange ting som får en time med tekoppen og hundekjøring til å føle meg bedre. Det særeste poenget er nok at jeg føler meg utrolig normal. Her er det en gjeng mennesker som ofrer det aller meste for å trene hund og de lever ikke med sine fire hunder men alt fra 8-40 og i blant mer. Hvordan de får klokka og lommeboka til å gå rundt er jeg ikke helt sikker på. En annen ting er at disse menneskene ofte er utrolig flinke, strukturerte og har stor kunnskap om hund. De har masse å lære oss. Hvor mange fuglehundmennesker stretcher hundene etter en lang dag på fjellet? Hvor mange stretcher etter jaktprøve? Man kan kanskje påpeke at det ikke er den store belastningen å gå en dag på prøve, men mange hunder er da litt støle etter en lang dag på fjellet selv om det på ingen måte overgår stølheten til eierene. Hvor god er vi til å ta vare på hundene mellom slaga? Her tror jeg vi har masse å lære. Man leser om hundekjørerene som  ordner hvile og mat til hundene først og så seg selv om det er noe igjen. Jeg fikk også en aha-oppvekker da det ble påpekt at fire dagers juleferie på hundene var for mye uten trening, og jeg tenkte at her har vi noen som er mer ekstreme enn oss. Riktignok er vinteren hundekjørerens store årstid, og jaktprøvene er langt fra å starte i jula, men det hender vel titt og ofte at vi unner oss og hundene 2 døgns hvile også i de mest intense periodene, men la det være klart det er forskjell på det en fuglehund og hundekjøringshund skal prestere. Spioneringen finner jeg likevel mest inspirerende, det er folk der ute som har flere hunder enn oss.

En ny standard for omsorg

Jeg fikk et takkekort hvor det ble satt en ny standard. Jeg ble takket for nesten like god omsorg som jeg ville gitt Leia, og det var et kompliment. Det er vel noe i det. Ferien i år er lagt opp etter hva som er best for Leia og de andre hundene, ferien i fjor var lagt opp rundt å få Leia i fugl og få felt fugl for Leia. Den store utgiftsposten i år på feriebudsjettet er Leia og Calis lavlandstrening. Man kan absolutt bli hundegal. Vi bruker veldig mye tid med hundene, er det nødvendig å bruke så mye tid sammen med hundene? Det er det sikkert ikke, men de er en del av familien. Samtidig forsøker vi å være så bevisste som mulig hva vi gjør i den tiden vi tilbringer med dem.

Jeg har for det meste konsentrert meg om Cali. Vi har trent mye alene som vi ble oppfordret til. Her om dagen så Jon oss på avstand. Han gjorde en observasjon, jeg kommuniserte for mye med henne uten å ha øyekontakt. Det er dette som er luksusen, sjansen til å trene alene samtidig som man  får observasjon og tips til hva man kan gjøre annerledes. Vi har blitt mer bevist etter det. Cali trenger fugl så vi gleder oss til båndtvangen blir opphevet.

Hva er rett valpepris

Valpeprisen er en brøkdel av det hundeholdet koster, men det er den største engangskostnaden om du har forsikring slik at man unngår dyre engangskostnader ved operasjon. Er man ikke villig til å betale valpeprisen spørs det om man bør skaffe seg hund i det hele og det store. En hund krever en del ikke minst i tid, og for mange av oss er tid det vi har minst av.

Hva er mine refleksjoner rundt pris? Det bør være forskjell på prisetter foreldre med dokumenterte egenskaper og to udokumenterte foreldre. Da mener jeg ikke en enslig premie alene, men hunder som har vist over tid at de holder en god standard. Det bør være forskjell på pris etter foreldre der alle helsesjekkene til raseklubben er overholdt og hvor man kan dokumentere friske foreldre. Etter nye regler skal alle valper chippes før levering slik at det er logisk at valpeprisen går opp i 2012. Det bør også være med veterinærattest. Jeg mener ikke så mye totalt sett om pris som andre oppdrettere tar for valper, men legger man seg i øvre prissjikt bør alle disse tingene være på plass, da bør foreldre være dokumentert, helsen dokumentert og alle andre formaliteter i orden.

Hva mener jeg selv? Det viktigste er at valpene får gode eiere; det vil si eiere som ønsker å ha hund og som har tid til å hund. Dernest er det kun gjennom dokumentasjon vi ser om vi lykkes i avl. Skjønt den enkeltes eiers subjektive fornøydhet skal man ikke kimse av. Det hjelper ikke å ha en godt premiert hund om du ikke liker den. I en ideel verden kunne jeg sikkert gitt bort et helt kull dersom bare de rette personene står på døra, men jeg tror ikke det er en god løsning - jeg tror ikke det vil gagne valper, kjøper eller meg. Mange vil love gull og grønne skoger mot å få en gratis valp av godt dokumenterte foreldre, men vil det holde i lengden? Vi vil aldri være prispressende, men vi mener at det ikke er urimelig å ta betalt for den jobben som gjøres med hver enkelt valp. Rådet til ferske valpekjøpere er å sette seg inn i både stamtavle, dokumenterte resultater, helse og ikke minst snakk med oppdretter. Seriøse oppdrettere har ofte veldig mye å si og man får gjerne detaljerte svar. En seriøs oppdretter vil også stille mange spørsmål om deg som valpekjøper, men det er et kvalitetstegn.

Da ser vi fremover

Jeg kjenner meg litt igjen i Leia. Hun ligger der med løpetiden, lurer på hva som traff henne, og er ikke helt seg selv. Nok menneskeliggjøring for i dag.

Jeg er kommet over skuffelsen over at løpetiden kom noen måneder for tidlig. Nå ser vi fremover. Skulle intervallet holde seg kan det blir en ny arctic cup vinner, og det ville jo vært spennende. En annen fordel er at hun får gå nesten en hel vintersesong til. Jeg er jo ikke snauere enn at jeg håper på en 1 AK, men den som lever får se. Det var dette med ambisjonene, de er kanskje små på egne vegne men de er der på vegne av Leia. Så får vi se om det blir vårvalper, i tilfelle kan det bli en morsom sommer.

En liten anekdote. I går kveld fikk jeg en melding. "Hvor er du" Svar "Jeg trener hund". Jeg tenkte at det var både trist og fint samtidig. Jeg hadde en flott kveld, men når man ærlig svarer at man trener hund en lørdags kveld da er man crazy dog woman - hverken mer eller mindre.

Hva er ambisjonen egentlig?

Jeg ble litt perpleks da kurslederen i Kautokeino spurte hvilke konkurranser jeg skulle vinne med Cali. Er ganske sikker på at svaret var at det viktigste var å dokumentere henne. Det leder oss uansett tilbake til det ene spørsmålet. Hva er ambisjonen for hunden? Hvilke ambisjoner har hundeeiere flest?

Vi investerer mye  tid og også penger i hundene våre. Det koster å ha hund, men vi teller ikke kronene, og jeg ler stort sett av de regnestykkene jeg ser, for det er mye som alltid blir utelatt. Man trenger større bil, man trenger ditt og man trenger datt. Pengene er en sak, men tiden...

Jeg ville ha en hund å trene selv. I min naive verden trodde jeg at jeg alltid skulle trene med andre. Vi skulle trene dressur sammen og vi skulle trene felt sammen. Det er ikke mange som har gått så mye alene som meg det siste året tror jeg. Når jeg har hatt anledning til det har jeg pakket bilen med en eller opp til tre hunder for å trene. Misforstå meg rett. Det har vært rikelig med anledning til å trene sammen med andre, men vi har valgt dette. Delvis fordi jeg har hatt fri på ganske merkelig tidspunkt, men også fordi vi har stor tro på at dette er rett trening for unghunden. Få etablert seg i søk, få sitt eget mønster, få fugleerfaring med minst mulig provokasjon og konkurranse fra andre.

Det finnes noen som bare alltid finner fugl. Jeg er ikke sikker på at det er hundens fortjeneste bestandig. En dyktig fører er ikke å forakte, men noen bare vet hvor det er fugl. Jeg har ikke helt skjønt dette, men at dette bygger på erfaring kanskje gjennom generasjoner, det skal man ikke kimse av.

Det er mange fordeler med å ha flere hunder ikke minst i det daglige, men det er også en utfordring når det skal trenes. Klarer man å legge igjen gammelhunden? Nei, ikke ofte nok. Man klarer alltid å argumentere for seg selv til gammelhunden for følge med.  Syklingen illustrer det veldig godt. Det er helt klart Cali som fysisk har mest utbytte av å sykle. Det er Leia det er morsomt å sykle sammen med fordi hun har mest trekkraft og vi har morsommere turer. Hvor mange turer har jeg valgt bort Cali med mange gode og mindre gode argumenter? Det er helt klart Embla det er morsomst og mest avslappende å se i marka, men igjen er ingenting så vakkert som når en unghund lykkes.

Med Leia var det ikke bare en jakthund som var ambisjonen. Det skulle også være en prøvehund. Cali har sine blodslinjer som hun er spesielt importert for. Men vi liker å gjøre parringer på dokumenterte hunder, så vi ønsker å stille henne. Dette er deler av det som driver oss. Derfor er vi å finne i fjellet sent, tidlig, i mangt slags vær, alene og sammen - vi ønsker å gi hundene våre optimale sjanser til å lykkes.

Tispe er for avl, hannhund er for moro

Hvorfor blogget jeg ikke i går? Det gikk i ett, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Det greieste å håndtere er at Leia har fått løpetid. Jeg burde ha oppdaget det noen timer før - eller jeg noterte meg i margen avvikende adfed, men jeg var så oppsatt på å gjennomføre det jeg skulle akkurat da at jeg tenkt ikke mer på det. Dessuten hadde jeg bestilt løpetiden hennes i november. Fordelen med løpetid nå er at vi er sikker på at hun er ferdig til derby, og ikke får den under derbyen. Det ville vært ganske surt etter den lange veien å finne ut at vi hadde kjørt en løpsk tispe. Det betyr også at dersom hun opprettholder løpetidsintervallet vil hun kunne få neste løpetid i april. Det kan bli spennende. Det kjedelige er at åpningen av jaktprøvesesongen starter om en uke. Leia ville ikke vært høyløpsk og det har vel hendt at noen har stilt på startstreken med løpsk tispe, men det skal vi ikke utsette konkurrentene for. Hvem kan motstå en herlig tispe som Leia?

Cali har også hatt noe avvikende adferd. Jon er mer erfaren så han la to og to sammen og der i gården er det innbilt svangerskap. Det var en større krise enn Leias løpetid. Dette skulle være høsten Cali ble satset på av mange årsaker. Jeg innrømmer det - jeg gråt meg i søvn med tanke på alt arbeidet jeg har lagt ned i henne og som nå ikke skulle bli noe av. Men nå er både Cali og jeg noen lunde i vater igjen, så vi ser fremover. Det kan hende blir det mye moro likevel, men sjansen for derby på Cali falt vel noe.

Det leder meg til en konklusjon som Jon kom med en gang. Skal du avle tar du tispe, skal du bare ha moro tar du hannhund. Jeg kjenner jeg er glad vi har Sam som er forutsigbarheten selv.

Avlstispebevis

I går kom Leia sitt avlstispebevis i posten. Stor stas. Jeg er ganske sikker på at det kommer i glass og ramme, kanskje ikke akkurat i stua, men at det kommer på veggen, ja det gjør det.

Hva betyr det å være avlstispe i raseklubben. For engelsk setteren betyr det at jeg har gått god for hennes gode helse, at hun ikke innehar noen arveldige sykdommer på det tidspunktet det er søkt (statusen vil bli trukket om hun senere skulle få det). at hun er premiert i henhold til en standard både på jaktprøver og på utstilling. Dette dokumenterer bruksegenskaper og et rasetypisk eksteriør. For tispe holder det med 2 x 1 UK, man trenger altså ikke premie i AK. Jeg har selv stilt spørsmåltegn ved dette i eget hode. Man sier ofte at AK-premiene sier noe om dresserbarhet, mens UK sier mest om talentet.

Det er flere teorier når en hund er rolig i fugl. En er at hunden ikke er våknet. En annen teori er at hunden er godt dressert. Cali har vært rolig i fugl de siste gangene det har gått opp rype foran henne. Jeg setter det nok mest på kontoen for ikke våknet helt. Leia derimot er dressert rolig i fugl. For de som har vært med oss en stund er det kanskje noen som husker Leias fantastiske etterganger i fjor i August . Det er svært lite som er halvveis med Leia og heller ikke ettergangene har vært halvveis.

Men Leia har i løpet av vinteren vist flotte fuglearbeid og til dels vært i ro på eget initiativ. Leia er ikke den type unghund som med nød og neppe lar seg stanse på lengden av et hagleskudd. Jeg er spent på hennes overgang i AK. Enn så lenge skal vi bruke tiden på å henge opp beviset avlstispe. Så får vi se om vi får brukt statusen til noe.

Hva er planen med den engelske setteren?

Instruktør Westerlund spurte i løpet av helgen hva planen var med den engelske setteren. Han lo godt da jeg sa at jeg ville egentlig bare ha en jakthund og en hund jeg kunne stille på prøve. Hun har vel så til de grader innfridd.

Planen det neste året er deltakelse i derby, etablering i AK og så var det dette med avl da. Det slo meg da han spurte at det finnes ikke noen større plan for Leia. Hun er ikke del av en større avlsplan hvor man tenker generasjoner fram i tid. Leia er på mange måter en her og nå - hund, og da tenker jeg ikke på ukebladet. Hun lever her og nå, hun jakter her og nå, hun fryder seg over livet. Hun har en livsglede som er helt unik.

Vi har også blitt utfordret på hennes dårlige sider, og helt klart har alle hunder noen ting man skulle ønske annerledes, men for Leia er det stort sett bagateller og pirk. Hennes "dårlige" sider er ikke utelukkende "dårlig". De er helt avhengig av øyet som ser og hodet som dresserer.

Kanskje er det greit å ha en hund som man ikke har de største planene for, men hvor veien blir til mens man løper. Kanskje er det gleden i å ha hund for mange.

Dagene etter derby - nye utfordringer søkes

Fordi noen er veldig snille og fordi jeg tidvis kan være noe masete har vi fått lovnad om lavlandsjakt i Sverige etter derbyen. Nå er alt lutter glede og jeg har innsett at det kommer et liv og en tid også etter norsk derby. Lavland here we come.

Hvorfor trene og jakte lavland? Det er en ny form for jakt. Vi ønsker komplette fuglehunder. Vi ønsker hunder som viser at de kan beherske flere biotoper. Vi gleder oss.

Noen skritt tilbake, noen fram, noen tilbake

Vi har vært på felt og dressurtrening med hundskolan visjoninstruktør Mathias Westerlund. I korte trekk fikk vi vist at Leia er i rute, Cali har gjort store framskritt noe som gjør at vi forventer en spennende høst, og ikke minst har vi fått nye ting å jobbe med. Det gjelder spesielt dressuren på Cali som ikke er like bra som Leias. Dette var forsåvidt forventet, men det er greit med alt som er bekreftet. Det ble en skikkelig vitamininnprøytning å få se hva man trengte å jobbe videre med. Vi lærer så lenge vi lever.

Det har blitt lite søvn, så derfor et kort innlegg i dag. Refleksjoner kommer nok senere i løpet av uken.

Veien til Kongsvold del IV av mange - foreløpig partiliste

Vi nærmer oss med stormskritt, eller vi gjør ikke det, men i dag fikk vi meddelt at foreløpig partiliste er satt opp og der er Leia. Høstens store mål er nærmere å bli en realitet.

Vi har også sett på hvordan vi skal komme oss dit. Forrige ukes kjøretur drepte litt av lysten på å kjøre bil så jeg er noe usikker på om det blir bil eller fly. Cali er en habil flyver, den eneste som aldri har vært i lufta er Leia. Eller hun har vært i lufta mange ganger, bare ikke høyt over bakken. Det er mange hvis, at, om, men som skal på plass.

Vi har tenkt særdeles lite på derby den siste tiden. Vi skal ned å gjøre vårt beste, men før det er det andre prøver som står for tur.

Crazy dog family is back in town

Da var vi tilbake i Hammerfest. Hundene har hatt en grei tur til innlandet. De har fått løpe en hel del og de har fått badet nesten hver dag. Svømmeferdighetene har utviklet seg bra, spesielt på Leia som var mest plask og sprut i starten. Det er vel å legge til at alle svømte bra, men ingen digget det noe spesielt.

Vi var på slektstreff og dit fikk bare Samster være med. Han er jo lille hjerteknuser og det er stor stas med Sam. Han var rolig og avbalansert da vi var hundre mennesker samlet på et sted med mye nytt rundt seg. Han sto stort sett i kobbelet og slappet av, la seg litt ned og var generelt kul.

Det er jo litt å svare for seg - hva skal man med fire hunder? Finnes det noen grunn til å ha fire hunder? Da er det greit med noen hundekjørere i familien som kunne fortelle at de har bare 14. Noen vil selvfølgelig si at det er annerledes. Uansett, jeg er fornøyd med flokken min. Jeg er stolt over de fire flotte hundene våre.

Embla som er så komplett som man kan få blitt. Alltid parat til å springe så fort hun kan og enda litt til, alltid på jakt.

Leia som på mange måter er familiens lille klovn. Hun også, med en fantastisk glede i det hun gjør, en utrolig jaktlyst og fart så det holder.

Lille Cali, nydelige kosejenta. Jeg digger henne. På mange måter vil jeg kalle henne den klokeste hunden.

Tøffe Sam. Ikke redd for noen ting, bortsett fra kjeft. Alltid sulten på opplevelser og mat.

For ikke å snakke om tøffe, barske, råe, alfa-Jon som passer på flokken sin. Korrigerer når det trengs og som er den suverent beste av oss til å rose. Når man har fire slike personligheter av noen hunder og verdens mest fantastiske kjæreste å dele flokken med så er fire tidvis i overkant, men stort sett hele tiden akkurat passe.

Liten sommerferie

Nå tar vi noen dager sommerferie og forlater regn, til fordel for helt sikkert mer regn. Vi kommer sterkere tilbake til uken og uken som kommer blir kronet med treningsleir. Etter det blir det rypetelling og mye trening for hundene håper vi. Spennende. Stay tune for more happy days - er det ikke det det heter?

Circle of life

Livet går i faser. En tid til vekst og utvikling og en fase for reproduksjon. Jeg skrev i går om jakten på hannhunden, det er tidvis så krevende at jeg skjønner ikke at det kan avles så mye. Det er selvfølgelig trygt å avle på de hundene som er avlet mye på. Man har en større ide om hva som kommer. Noen hevder at det meste av egenskaper kommer fra tispen, noen hevder at det kommer fra hannhund. Jeg ser både Franco og Molly i Leia.

Jeg fant en hund. Den hadde fått sin førstepremie AK i rimelig tid. Virket å ha gjort det helt greit i VK. Hvorfor hadde ingen andre brukt den? Tja. Så minte deg meg om en annen hund jeg kjenner. En utrolig flott staselig hann. Fin i størrelse. Likelig gemytt. Fantatisk HD-status. Ikke brukt i avl. Hvorfor? Jeg kommer ikke til å bruke ham grunnet innavl, men jeg funderer litt på hva er det som gjør en hund til en avlshund.

Hva er motivet for avl? Det er klart at for noen er det økonomiske incentiv. Man får litt ekstra til å drive på med disse sprø hobbyene våre, man får litt igjen for strevet. Timesbetalt er det ingen som snakker om. Et av de edleste motiv virker å være at man skal beholde valp selv. Det er også en garanti for valpekjøpere om at dette er seriøse greier og ikke noe som blir tatt lett på. Men sann meg dette - kunne du ikke ønske deg valp etter en kombinasjon så skal ikke kombinasjonen settes i avl. Det slår meg ettersom jeg jobber mer og mer med denne hannhundproblematikken at det er utrolig mange gode førere som klarer å vise fram ikke fullt så gode hunder på en fremragende måte. Mange av disse blir brukt i avl, men egenskapene er kanskje hakket dårligere enn på den som ikke gjorde det så bra med en mye mer uerfaren fører.

En erfaren engelsk setter mann var inne på dette at avlen hadde kanskje gått mer fremover om vi ikke var så sentimentale og ville ha kull på "gammeltispa". Fortell meg hvor hunden skal så skal jeg si noe om oddsen for om den blir satt i avl eller ikke? Tja, det slår ikke helt rett. Det var ingen sannsynlighet for at Leia skulle avles på.

En annen rimelig profilert fuglehundmann satser ikke så stort på VK-stjernene i avl, men velger gjerne ut de som har gjort det greit i AK, vist at de kan finne fugl, er dresserbare, men som han liker. Valpene får han god omsetning på uansett.

Leia er ung. Man kan mene hva man vil om når hundene skal settes i avl. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at hun kanskje ikke skulle settes i avl og at dersom hun skulle det så skulle det bli noen år til, mest av egoistiske hensyn. Går det "bra" med Leia og hun blir høyt merritert vil det bli adskillig enklere å selge valpene hennes - altså egoistiske hensyn. Går det "ikke så bra" ville hun mest sannsynlig ikke bli satt i avl til tross for talent. Men hva er det Leia skal føre videre til valpene? Det er talentet. Talentet hennes virker å være uomstridt. Det er egenskapene hennes hun skal føre videre. Tilbake til resonnementet om at  en flink fører kan få jern til å glitre som gull, men er det gull?.

Det jeg er mest spent på er om det er folk der ute som vil ha valpene til Leia. Jeg håper det. De har i alle fall alle sjanser til å få et utrolig spennende emne skulle de arve noe som helst fra sin mor.