fredag 27. april 2012

Å ha en hund som passer

Leia er min hund, i alle fall på papiret. Cali og Embla er Jons. Det er tydelig at når Jon er borte så vet Leia at det er hun og meg. Jeg husker den tiden når hun sto lenge og så etter meg når jeg gikk ned trappen uten å ta henne med. Hun visste selvfølgelig at hun ikke skulle gå ned trappen for da fikk hun et skarpt nei. Det var for at hun ikke skulle gå på seg noen leddlidelse. Vi får se om det hjalp noe særlig. Jeg tror nok at hun synes Jon er helten for tiden. Det er i alle fall han som skyter fugler. I går hadde vi en liten feiring av Leia med gode venner og naboer. Det ble litt champagne og det ble kake. Det ble også litt snakk om hund og vi var vel også innom Arctic cup. Det uunngåelige spørsmål kom "Når skal du begynne å føre henne selv igjen?". Det er litt på vent. Jeg har selv ført henne til premie og gode karakterer, men det er en gang slik at når man har flere hunder så kan man velge. Akkurat nå ser vi at Leia passer Jon best og at Cali passer meg best eller er det Jon som passer Leia best og jeg som passer Cali best? Det blir nok slik her i gården at den til en hver tid beste ekvipasjen er den som får stille på prøve. Det er et mål for oss at alle våre hunder skal uten problem kunne føres av oss begge. Skal vi få ut potensiale i hundene skal vi også forsøke å gi dem optimale forhold. Jeg problematiserte det for meg selv i fjor sommer allerede. Er det viktigst at Leia får høyest mulig premiegrad eller er det viktigst for meg å stille henne selv? Det er ingen tvil om at jeg har trent Leia selv for det meste. Jeg påtar meg både hennes mangler og hennes fremgang. Det er igjen noe med at jeg visste at Leias sjanser feks i Arctic cup ville være sterkt redusert om jeg førte henne sammenlignet med Jon som har mye bedre ryggmargsreflekser med tanke på hva gjør man i en hver situasjon, jeg er teoretikeren av oss to. Det er en gang slik at trening gjør enn bedre både som hund og som fører. For tiden synes jeg at vi er der at Jon får vist potensialet til Leia best frem og det er igjen det viktigste så kan jeg rote rundt på skiene mine litt lenger bak.

onsdag 25. april 2012

Å få det til

Det var en kommentar på facebook som jeg hang meg opp i. Det gjaldt hvem som får det til. De erfarne eller de uerfarne. Er alle hunder for alle? Under Arctic cup kom jeg og en annen i snakk om et spesielt valpekull hvorpå min samtalepartner sa "det er nok ikke hunder som alle kan få til". Det bør absolutt være greit å lage hunder som man tror at ikke alle kan få til, men da gjelder det å være ærlig mot seg selv og kjøpere på at noen hunder forventer man at kan trenge noe mer og da bør man ikke anbefale uerfarne kjøpere å se på disse linjene. Men jeg har ofte lurt - vil de erfarne få til enhver hund eller blir det bra fordi de erfarne velger blant de fremste linjene i landet/europa/verden. For å få premie må man i alle fall når hunden blir voksen klare å stoppe den i fugl ganske prompte. Det krever en del dressur. Det krever ofte dyktighet. Men vi ser at også uerfarne får premie så de klarer å stoppe disse hundene. Jeg mener å ha notert meg med mange hederlige unntak at det er enklere for de erfarne å få 1. enn 2. og at mange uerfarne gjerne blir rene 2. premiegrossister. Jeg tror nok at erfarne i større grad klarer å kommunisere stopp på en måte som gjør at hunden forstår det bedre. Man snakker så mye om at man tar bort reisen og man dresserer hardt. Handler det om at man ikke har kommunisert riktig med hunden hva det er man vil og mener? Jeg tror også at de erfarne i stor grad trener mer og mer systematisk enn mange av de uerfarne. Vi snakket om treningsterreng under Arcticen hvorpå jeg hørte uttrykket "trene i det daglige" - yes, tenkte jeg. Det er dette vi har snakket om. Man trener også i løpet av uken om man må - det er ikke en strikt helgeaktivitet. Da tenkte jeg - erfarne får det til fordi de trener. Fordi de trener får de en annen kommunikasjon med hunden. Jeg sier ikke at uerfarne ikke trener, men jeg tror det er noe med systematikken og målet. Når målet er å få ut potensialet i hunden så er det tidvis slitsomt med en hund med masse potensial.

tirsdag 24. april 2012

Vi hviler ikke på laubærene

I går var Leia på sin første utstillingstrening. Jeg er ganske overbevist om at hun syntes det hele var rart. Vi kunne ingenting så vi lærte masse. Vi planlegger å stille på to utstillinger nå i vår, men vi får først se hvordan den første går. Leia er ikke akkurat feit på det nåværende tidspunkt og det spørs hvor mye hun klarer å legge på seg på 4 uker, men vi er optimistiske. Jeg har skjønt at det i hundeverden ikke er pent å se ut som et skjelett. Det er ikke alt som er lett å forstå. Ellers så fremstår helgen som mer og mer uvirkelig. Helt ærlig tror jeg det var få som trodde på Leia på forhånd. Det var så mange favoritter, særlig våre lokale helter Messi og Hera fra Alta som har vært grossister hva premier angår. Leias sesong blekner liksom til sammenligning, men når vi snakker om sesong - hun har vært stilt 6 dager og har premie på 5 av disse. Riktignok står tallkarakterene fra 2. premiedagen hennes og skiller seg ut - og jeg vet ærlig talt ikke hvorfor hun gikk så dårlig den dagen. Joda, det var varierende føre. Men hun virket en smule ukonsentrert og ikke på jobb. Etter det har hun prestert på hver prøve - ja, hun presterte egentlig også da. Hun gjorde blant annet et nydelig medvindssøk som få gjør etter henne. En annen premie med villig reis er ikke til å kimse av. Det må bety at hun er en vinterhund. Hun likte seg godt på vinteren i fjor også, men da fant hun særdeles lite fugl og vi gikk og vi gikk og vi gikk. Det er ett år siden, men virker som en eneste lang evighet. Nå blir det roligere dager. Utstillingstrening og utstilling så får vi se om det blir apport i løpet av sommeren eller om vi lar den ligge. Det blir etter hva man ser er hensiktsmessig i forhold til norsk derby.

mandag 23. april 2012

Hvorfor vant Leia?

Det er mindre enn et døgn siden Skaididalens Prinsesse Leia vant Arctic cup 2012. Vinterens helt klare mål var uten tvil Arctic cup. Var det fortjent? Hun fant fugl flest gang og det er en god måte å vinne en jaktprøve på. Jeg hørte også meg selv si - vi har trent fram mot dette i et halvt år minst. Vi har gjort det. Det er jo en hver fuglehundentusiast fra Finnmarks drøm å kvalifisere seg til Arctic cup. Vi har sett på hennes svakheter og notert oss hennes styrker - så har vi forsøkt å gjøre noe med svakheten. Hun hadde allerede Arctic cupbilletten sin ett år gammel, men hun var da og er fortsatt en ung uerfaren hund. Hun har fått mye mer erfaring siden den tid, men hun har masse å lære. Det å få henne i fugl har vært utrolig viktig. Så vi har trent, trent og trent på bekostning av både familie og venner og tidvis også oss selv. Målet for et hvert fuglearbeid er at det skal være premieringsverdig i voksenhundklassen. Det har vært to virkelige eye-openere i vinter. Den første var klubbmesterskapet. Jeg blogget om det, mest at jeg ikke klarte å forsone meg med konkurranseformen, jeg syntes fortsatt det var vanskelig. Det er mye enklere i vanlig kvalitet der alle kan få premie uten at det går på bekostning av noen. Dette var en smak på vinnerklassen og jeg tror ikke den er noe for meg. Leia derimot kan absolutt være en hund for vinnerklassen. Det viktigste jeg lærte på klubbmesterskapet var at Leia holdt ikke dagen ut på tungt føre, ikke slik jeg ville og forventet. Vi har trent kondisjon siden da. Vi har med vilje gått når det har vært som tyngst, ja jeg har bannet, snublet, tatt meg i banningen og haltet videre på ski. Leia har gått tregt i starten og bedre og bedre. Den andre eye-openeren var første dag av Børselvprøven da hun viste at også hun har dager hvor hun ikke er toppkonsentrert og kan rote mer enn jeg var vant til. Hun viste vel da at hun kan la seg distrahere og at hun ikke er en maskin. Når jeg sier at det har vært på bekostning av tidvis oss selv så har vi ofte gått alene med hver våre hunder for at de skulle få mest mulig ut av treningen. Vi har hatt fokus på å finne fugl og det er betydelig enklere for en unghund å finne fugl om den slipper konkurransen fra en erfaren VK-hund. Leia har tidvis vært litt egenrådig og det har vært min største utfordring som førstegangseier. Det er også en medvirkende årsak til at jeg ikke stilte henne selv. Det var ikke jeg som kvalifiserte henne så slik kan man si at det var rettferdig at Jon fikk stille. Det er tross alt ikke mer enn tre måneder siden jeg i bitter frustrasjon stavet for Jon at med jaktprøver mente jeg høstprøver og at vinterprøver var noe tull som jeg ikke hadde tenkt å være med på. Min skiaversjon skulle være viden kjent. Leia har tidvis holdt fantastisk kontakt og tidvis blitt noe stor i slagene. Jeg har fundert på om det er det faktum at hun er vant til å bli funnet når hun står i stand fordi vi har trent med GPS. Det får vi aldri vite. Dog har det stort sett holdt greit på prøve Hva er Leias styrker? Da jeg valgte valp var det en teori at hun var bygget for gode fraspark. Hun er en glede å se i fjellet der hun springer i løssnøen. Hun har hele tiden hatt god fart og greit format, vel formatet har tidvis vært noe stort. Det som gjør en jakthund er viltfinnerevnen og hun er god. Selvfølgelig er det kosen hun fikk som valp som var helt avgjørende. Grunnlaget legges tidlig:)

søndag 22. april 2012

Vi vant

Er på vei i seng etter en intens helg så dette blir et kort innlegg, men vi vant. Av over 50 unghunder med førstepremie sto Leia igjen som vinner. Utrolig takknemlig ovenfor dommerene som stilte opp og de andre deltakerene. Spesielt stas var det at det kom hunder sørfra og det blide sørland var godt representert. Vi har hatt to fine dager i fjellet. Leia fant fugl tilsammen 3 ganger og det var nok til seier med to fuglearbeid uten reis. Det skal sies at finalen var uten særlig mye fugl. Referat og refleksjoner i morgen.

fredag 20. april 2012

Nedtelling

Det er nå under 24 timer til Arcticen har sitt opprop. Vi venter spent på to store begivenheter i så måte før det - trekkingen slik at vi får vite rekkefølgen og ikke minst hvilket terreng vi skal gå i. Det siste har størst betydning i forhold til hvor lenge vi kan drøye på hytta før vi må stå opp å kjøre av gårde. Jeg husker hvor lite jeg sov før min første jaktprøve. Jeg er sikker på at jeg bare sov noen timer og det var ikke sammenhengende. Deretter var det en drøy dag i fjellet, men etter det - jeg svnet som en stein før kl 09 og var oppe og trente litt dressur i 6-tiden. Det blir ikke slik denne gangen. Leia lå lykkelig i buret sitt da jeg gikk på jobb i dag, så avslappet. Hun fikk sin hadekos og synes nok fortsatt at jeg lider av litt separasjonsangst når jeg går fra henne. Det er rart at hun som var så liten har blitt så stor. Altaprøven startet i dag og det er sol ute og fantastisk vær. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle vært et annet sted enn på jobb, men vi ville at hun skulle starte med friske ben i morgen. Foreløpig er det bare jeg som teller ned. Leia ligger hjemme og lurer nok bare på om vi skal på hytten denne helgen eller ikke.

onsdag 18. april 2012

Da var HD-røntgen time bestilt - skrekk og gru

Da var time til HD-røntgen til Leia bestilt. Hoftedysplasi - bare ordet får mange hundeeiere til å grøsse. Ja, vi har alle hørt om hunder som har HD. Noen blir plaget gjerne når de når en viss alder og tåler ikke de lengste turene, men virker glad og fornøyde. Enkelte raser kan ha dårlige bilder, men ingen kan se at det begrenser hundens livskvalitet. Hvorfor røntger vi hundene? Det er i avlsøyenmed, men skal Leia avles på? Skal søskenene avles på? Er det bortkastet dersom hun ikke skal avles på? For å være avlshund i NESK må halvparten av søsknene være røntget HD-frie. Har avlen gått fremover med tanke på HD? Er HD en sykdom for hunden? Vil HD plage hunden? Plager HD eierene og ikke hunden? Hvorfor er det delt opp i status A og B - dersom begge faktisk står for HD-fri? Hvilke av de multifaktorielle årsakene bidrar mest? Har jeg gjort alt jeg kunne for at Leia ikke skal utvikle HD? Leias stamtavle er fri for HD så jeg håper selvfølgelig at Leia ikke skal HD og jeg har ikke lagt merke til noe som tilsier at hun skulle ha HD.

Hva har jeg gjort? Jo, jeg bar henne opp og ned trappene til hun var 6 måneder, jeg veide maten hennes på gramvekt og jeg var nøye med underlaget hun fikk springe på både ute og inne. Hysterisk? Ja, vel, men i beste mening.

Hva skjer om Leia har HD? Hun er fortsatt verdens nydeligste engelsk setter. Hun er fortsatt min hund. Skulle hun ha HD må hun gjerne bli den best premierte engelsk setteren i historien, men da skal hun ikke avles på. Hvordan kan jeg være så bombastisk? Fordi det finnes en rekke gode engelsk settere, det finnes mange gode linjer man kan avle på, noen av disse linjene kunne jeg tenkt meg hund fra selv. Leia kan helt sikkert bidra med mye i sitt genetiske materiale, men jeg kan ikke se at rasen som helhet er tjent med at man avler på individer som viser sykdom tidlig når man har et bredt avlsgrunnlag. Er rasen liten, ikke plaget av sine hofter og har andre fremragende egenskaper som helt sikkert vil føre rasen fremover bør man vurdere saken under ett. Den norske engelsk setters fremtid står ikke og faller på Leia. I den store sammenhengen, det vil si norsk engelsk setters historie (som jeg ivrig studerer) er Leia en parantes, selv om hun er den beste i verden. Det er en gang slik at de fleste eiere er velsignet med verdens beste hund, jeg intet unntak. Hvorfor poster jeg dette? Jeg binder meg selv dersom hun skulle ha HD, om enn i liten grad, og bli strålende dokumentert - jeg poster det fordi jeg har tenkt gjennom dette på forhånd og jeg står for de vurderingene jeg har gjort når det gjelder Leia som i mine øyne er helt unik og en god representant for rasen som jeg er stolt over å ha i mitt eie.

tirsdag 17. april 2012

Partilister lagt ut og pulsen stiger på eier

Da er partilistene til Arcticen lagt ut, men vi har ikke begynt konspireringen.

Det er mer det at når vi går igjennom treningen så er det ting vi ville ha endret på, men vi får ikke gjort noe og jeg vil si at vi har gjort vårt beste og det er ikke mye vi ville gjort annerledes, ikke som vi selv kunne forandret på.

Godt inspirert av en flott artikkel om høstjakt av Lars og Inger Krempig spente vi på oss skiene i dag og fikk en flott tur, riktignok uten hagle. Men vi fikk en fin tur på ski i solskinn og jeg sto - bortsett fra en gang. Men det viktigste er at jeg tenkte ikke på noe tidspunkt at jeg kom til å dette. Jeg og skiene har blitt godvenner. I can do it.

Jon minnet meg på en gang i vinter da jeg ampert bet fra meg at han måtte forstå at for meg var å stille på prøve, kun høstprøve. Det var før jeg sluttet å tenke at nå detter jeg - og da datt jeg selvfølgelig.

mandag 16. april 2012

Hvorfor er Leia så lite stilt i vinter?

Leia har hittil bare stilt på to prøver i vinter - altså fire dager. Vi er godt fornøyd med uttellingen med fire premier på 6 dager, hvorav tre førstpremier. Totalt har hun 6 prøvedager bak seg. Det er mer enn de aller fleste fuglehundene i Norges land da fåtallet blir stilt på prøve, men det er adskillig færre enn mange av de hundene som har blitt stilt på prøve. Når jeg tenker meg om har vi faktisk bare stilt på de aller mest lokale prøvene. Hvorfor ble det slik?

Da Leia fikk 1. UK på Sennalandet i høst var mye gjort da min eneste UK-ambisjon for Leia var å kvalifisere henne til Arctic cup og Norsk Derby, kanskje ingen liten ambisjon vil noen mene. Denne 1 uk var det hun trengte for å gjøre det. Derfor ble jeg tidlig enig med meg selv at vi skulle prioritere å få henne mest mulig stabil i fugl med det målet at et hvert fuglearbeid skal ha komplett ro slik at det ville vært premieringsverdig i voksenklassen AK. En annen ting er at det å kjøre for å stille på prøver langt unna har vært meget vanskelig, tilnærmet umulig, med den jobben jeg hadde inntil nylig.

Er Leia tilstrekkelig dokumentert? Hun har seks prøvestarter på veldig ulikt føre. På sin dårligste prøvedag (og totalt sin dårligste dag i felt) får hun fuglearbeid med reis og 2. premie noe som tilsier at hun er en meget god jakthund. På de andre dagene har tallkarakterene stått til 1. premie, noe som hun også har fått 3/5 andre dagene. Hun er ikke den mest dokumenterte hunden, men i UK er det talentet som skal bedømmes og det mener jeg er tilstrekkelig bedømt.

Skulle man dokumentert videre hadde det absolutt vært interessant å forsøkt henne på skog eller lavland, men det blir nok ikke noe av. Nå ser vi fram til første mål som er deltakelse i Arctic cup til helgen.

Vi skifter strategi: Nå leker vi oss i form.

Den berømte hvilingen i form, sterkt fremprovosert av en meningsløs båndtvang i et fylke hvor det meste ligger under snø, er nå erstattet med en annen strategi. Vi leker oss i form. Leia er i lekerute og ser ut som en forvokst valp der hun leker med ballen sin og spruter etter den i god fart.

Leia er lykkelig uvitende om neste helgs strabaser. Mest sannsynlig kommer hun til å være ganske uvitende til det hele er over. Riktignok kommer partiene til å være større enn det hun er vant til - kanskje slippene lengere. Men Leia hun kommer til å være på jobb for å finne fugl.

onsdag 11. april 2012

Luft i timeboka

Jeg hadde i utgangspunktet satt av tid for trening av hund i dag på dagtid. Arbeide kan man gjøre utenfor prøvesesongen. Men det ble bare altfor lett å bli sittende i kontorstolen og jeg kom meg aldri ut. Jeg satt på cafe da noen klarte å så tvil om Leia faktisk var meldt på arctic cup, men den må man lengere ut på landet. Hun var påmeldt så tidlig som i Januar, men jeg kjente jeg ble akkurat passe stresset. Uansett er ikke fristen for påmelding over heller.

Konkurranselysten er ikke så innmari sterk for tiden. Leia er en veldig bra hund. Jeg fikk mye mer enn jeg betalte for. Jeg tror jeg hviler litt på laubærene. Etter at jeg fikk en større forståelse for hvor vanskelig dette faktisk er og hvor mye marginer man faktisk skal ha på sin side er jeg på en måte fornøyd. Årsmeldingen til engelsk setter klubben kom i dag og det var stas å kunne lese Leia sitt navn på listen over premierte hunder. Men - om alle forutsetningene var som de var tror jeg ikke at jeg kunne berget den premien hun fikk i høst om jeg hadde ført henne selv - og jeg er usikker på om hun ville vært kvalifisert til Arcticen. Det er nok en gang slik at marginene ofte også er på samme siden som erfaringen eller som Napoleon skal ha sagt "Gud er på den siden med de største bataljonene". Vi får se om vi får til luft i timeboka neste uke.

tirsdag 10. april 2012

Vi prøver den bestridte taktikken og hviler oss i form

Leia hviler seg i form til Arctic cup som blir neste ilddåp for henne. Da skal det måles krefter mot de store talentene. Vi har lagt grunnlaget og så får vi se om marginene er på hennes side.

Eier filosoferer seg i form og leser NESKS jubileumsbok til 75-årsjubileet. Konklusjonen så langt er at fuglehundsporten har sett og kommer til å se mange store personligheter i framtiden. En annen ting man helt klart ser er at det er ingen logikk mellom stor hund=bra i avl. Avl er nok mer komplisert enn som så.

Det kjennes i bena at det har vært en intens vinter så det kan bli godt med vår og hvile. Ok, vi har lest påmeldingene til Arnøyprøven og Gallokprøven, så det kribler litt, men vi følte ikke helt at utbyttet var på vår side akkurat nå.

mandag 9. april 2012

Så var det båndtvang

Etter en del om og men, ble vi enig om at båndtvangen kom 1. april og det var ingen spøk. Jeg har bestemt meg at neste gang det er valg skal jeg stemme på de som går inn for båndtvang fra 1. Mai i Troms of Finnmark i alle fall. Snøen beskytter det meste av mark så kan ikke se at det har den store konsekvensen å ha båndtvang akkurat nå. Det er jo Apriil som er den fine snømåneden. Vi har stort sett ligget på sofaen og tenkt på det som kunne ha vært; vi kunne hatt en rivende utvikling på Cali og vi kunne trent fuglearbeid på Leia fram mot Arctic cup. Det er mye morsomt man kan konspirere sammen fra sofaen.

Noe skigåing ble det likevel tid til. Akkurat nok til at jeg lærte at veien svinger og avstandbedømmelse i eget hode og på faktisk kart ikke alltid samsvarer. Nok en gang blir man minnet på hvor sårbar man er mot naturens krefter. Det var sent på kvelden og det kom en byge eller to, men... det er nå dette med Hatter og Sennaland - at man kommer alltid til veien. Det er som min pappa en gang sa da jeg hadde mistet litt retning på Altevatn. Du ser alltid vatnet så da renner du ned til scooterløypa og følger den til du kommer ned da vet du hvor du er. Det handler om å være observant, finne landemerker, og aldri legge ut på lengere tur enn man har krefter til.

Det var en sliten gjeng som kom fra hytta i dag. Det er slitsomt å ligge på sofaen.

mandag 2. april 2012

Ble du overrasket?

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet 1. April, men ikke postet grunnet lite samarbeidsvillig nett:

Dette innlegget tar nok opp tråden fra forrige. Det er ikke så lett å lykkes med fuglehund, i særdeleshet ikke så lett å lykkes med sin første hund.

Samtidig som jeg skriver dette følger jeg dreieboka til NM vinter - der vi skulla ha vært med Embla som i stedet har lagt på seg og blitt litt rundere og nokså hormonell. En observasjon. Jeg så i fjor en unghund som jeg likte umiddelbart for det fantastiske eksteriøret og typen. Han var fantastisk bygget, muskukløs, godt gemytt og han ligger rimelig godt an i NM - det er Kill Em All til Lina og Tony som også har Joker som er bestefar til Leia. Hvor vil jeg med denne lovprisningen av unge Killer som han kalles til daglig - jo da Killer kom til Sennalandet første gang i fjor var han en hund som hadde en rivende utvikling under trening. Noe etter gikk han to fantastiske dager på Sennalandsprøven vinter dog uten at det ble premieringer, men han gikk så godt at det var en hund dommerene bet seg merke til. I år ligger han meget godt an i NM - poenget her er at det kan gå fort i fuglehundverdenen. I fjor var Leia en plage i sekreteriatet under Sennalandsprøven vinter og i år var hun en av våre lokale stjerner. Det kan skje mye på et år hos en fuglehund.

Men tittelen er du overrasket er et spørsmål Jon har stilt meg ofte. Er du overrasket hvor vanskelig det er å lykkes og hvor mye tid det tar? Jeg fant Leias gamle treningsdagbok igjen her om dagen da jeg ryddet. Det er snakk om et dokument som nok med fordel kunne ha gått i nettopp glemmeboken, men det som var interessant var milepælslisten som overhodet ikke var spesielt godt fylt ut, men der blant første stand, første fugl felt osv... sto også 1. UK, 1 AK og 1 VK. Jeg lo da jeg leste. Det var ikke som tårene trillet, men det sa noe om en jente som absolutt tenkte at jobber jeg hardt nok så kommer resultatene. Ett år senere. Det året Killer og Leia har brukt på den utrolige utviklingen de har vært igjennom har jeg brukt på å forstå at det er ikke så lett. Jeg vet ikke om jeg er spesielt overrasket over hvor mye det krever, jo jeg er nok litt overrasket. Men jeg er mer ydmyk ovenfor de som faktisk får det til. Jon har sagt det før, men jeg har også hørt det av andre. Skal man hevde seg så holder det ikke å bare bruke helger. Skal man hevde seg så må uka ellers også brukes.

Vi skulle vært ute i dag. I stedet blogger jeg og bruker tiden på å stirre på godværet. Joda, vi har trent litt dressur også. Det ble en ekstravakt og jeg kunne ikke si nei. Det er mange ting som står i veien for suksess i fuglehundverden. Tiden er kanskje en av dem.

Epilog: Killer fikk sin 3. VK i hans vinter-NM debut