2+1=4 - Når tre blir fire.

Det var et vanskeligere valg at vi skulle få hund nummer to enn nummer en selv om det kanskje høres rart ut. Grunnen til at nummer to satt lengere inne var at bare en av oss var sikker på at hun ønsket nummer to - i alle fall på det tidspunktet det ble Leia. Og egentlig var det ikke så mye at det var tidspunktet som var så genialt, det var mer det at jeg ønsket en valp etter Molly som jeg bare falt pladask for. En annen grunn for at man tenkte seg bedre om når det gjaldt nummer to var nok at man hadde fått bedre innsikt i hva det dreide seg om og hvor mye arbeid det faktisk er eller kan være. Det viktigste var at vi måtte overbevise oss selv at nummer to ikke ville gå på bekostning av den hunden vi allerede hadde. Det beste argumentet for var at det tidvis ble veldig rotete å være to om den samme hunden. Ville en nummer to gjøre at Steffi aldri fikk realisert sitt potensial? Burde Steffi være eldre enn halvannet år når vi fikk nummer to?

Steffi sover og spiser bedre etter at vi fikk utvidet flokken. Hun liker snok selskapet og har også funnet en konkurrent i matfatet.

Vi sitter ikke med fasiten, ikke ennå. Steffi og Leia er i alle fall bestevenner og utrolig glad i hverandre. Steffi er litt sjef, men vi ønsker tidvis at hun kunne sette mer grenser. Hun finner seg i utrolig mye, men det har hun alltid gjort. Det er nok en del av hennes natur.

Dag-Ove dresserer fortsatt Steffi og jeg styrer med Leia. Utfordringen med to er å gi hver enkelt av dem nok stimuli uavhengig av hverandre. Den virkelige fasiten på om vi tok oss vann over hodet vil vi nok ha om en to års tid, men samtidig tror jeg vi alle er enig i at Leia har tilført oss noe som familie som vi ikke ville vært foruten - en bedre nattesøvn.

Når de begge ligger på teppet og slapper av så er to akkurat passe.