Ut av Derby-psykosen

Det var en rar opplevelse å være på Kongsvold på mange måter. Det er noe med selve navnet. Det lokker på fuglehundeiere - rutinerte som urutinerte.

Det var høytid og det var kjedelig fordi vi visste at vi hadde en hund som var i sitt livs dårligste form. Det var gøy å treffe bekjente fra fjern og nær og hilse på nye. Partiet vårt var satt sammen av utrolig mange trivelige folk og utrolig flotte hunder. Det hadde vært stas å henge med lengere.  Vi vurderte å droppe hele greia fordi vi hadde ingen forhåpninger til Leia før vi satte oss i bilen og kjørte ned, men vi hadde noen avtaler lenger sør i landet og det ble en fin tur. Vi hadde det gøy på tur.

Leia nådde en slik form at vi visste at om alle marginene var på vår side, da mener jeg også ALLE ville hun kunne ta seg videre. Slik det ble var ingen av marginene på Leias side. Jeg hadde sendt henne ut av derbyen en god stund før dommerene. Apropos det jeg blogget om i går, jeg er god til å bedømme når min hund gjør en dårlig prestasjon, men jeg dømmer henne hardere enn noen dommer ville gjort. Leia i min verden bedømmes ikke alltid opp mot motstanderen, men mot seg selv. I derbyen felte hun seg selv, eller hormonene hennes gjorde det nok. Jeg finner ingen annen grunn til at en hund som presterte så godt før løpetid, og nå går som en vind etter å ha ligget i ro siden starten av oktober skulle få en slik formsvikt.

Når jeg skriver ut av derbypsykosen er det fordi jeg først nå har tatt derbyjakken i bruk. Vi fikk en flott fleecejakke av sponsorene som minne. Den har hatt sin plass på knaggen til nå. Det er en fin jakke, og først nå ser jeg nok mer humoristisk på hele derbyopplevelsen. Leia har nådd lengere enn jeg noen gang drømte om. Jeg drømte om å dra til Kongsvold med Leia som unghund og det har jeg gjort - så drømmen ble virkelighet.