Ett eventyrlig år er over

Det er litt trist at dette er siste dagen i ett år som på mange måter har vært et eventyr. Hundemessig kan ingenting overgå Arctic cup seieren til Leia selv om jeg i kampens hete ikke skjønte hvor stort det var. Men navnet og tittelen er hugget i skifer og seiersklokka henger over ovnen og der henger den godt. Lille Leia som gikk da hun skulle og der de andre var litt tappet ble hun mer og mer egenrådig så det var egentlig greit at det var over da det var over.

Leia og jeg fant også ut at utstilling også krever erfaring, vi fikk det vi trengte og gav oss mens leken var god, men Leia er den fineste engelsk setteren i mine helt subjektive øyne, skjønt det er mange skjønnheter der ute. Det som er helt sikkert er at jeg og dommerene ikke alltid ser etter de samme tingene. Leia fikk sitt apportbevis i høst og er klar for AK, eller klar og klar hun tjuvreiste seg kontant ut av sin første AK-start. Det var første gang og vi var flere som hadde problemer med å tro det.

Cali fikk sin jaktprøvepremie i høst. Det var stort, vi hadde selvfølgelig lyst på en 1. premie, og dagen før gikk hun til 1, men vi var godt fornøyd med 2. premie og viktigst var at vi slo Jon og Leia i slipp. Leia og Jon dro i land samme valør senere på dagen så det ble til slutt uavgjort. Noen får "alltid" til jaktprøvene og får det til å se enkelt ut.  Det er ikke nødvendigvis det. Sennalandsprøven vinter hadde en premieringsprosent på nærmere 40 noe som var det beste i vårt distrikt og Sennalandsprøven høst ca 10% uansett så betyr det at  på vinteren ble 6//10 sendt ned uten premie og på høsten 9 av 10 uten premie. Det er ikke så lett som noen av grossistene kan få det til å virke. Cali fikk sitt apportbevis, hun har nok litt å vinne på dressurmessig før vi er helt sikker på at hun kommer til å stoppe. Dette ikke minst sett i sammenheng med hennes fantastisk engergiske reis.

Embla har gått godt som vanlig. Hun har stor jaktlyst og går seg tidvis litt bort både  i format og i stand. Det kan vel hende hun burde ha vunnet en konkurranse i høst, men dommeren skal alltid dømme det han ser, og denne gangen var ikke synet nok. Vi får se om hun kommer sterkere tilbake. VK-billetten hennes går ut i 2013 så hun bør strengt tatt forsøke å få seg en premie - vi får se hva vi kan få til.

Sam siste tilskuddet i flokken er en kostelig skapning og forbausende lydig. Skjønt forbausende og forbausende. Han revierer og har en trykk vi liker. Han skal videreforedles så får vi se.

Helsemessig har 2012 vært et kjempeår. Både Cali og Leia fikk A-hofter og hoftene til Cali var nok til å imponere veterinæren. Leia viste seg i tillegg å være fri for et gen som disponerer for en øyesykdom som heter PRA som ses hos  engelsk setteren. Vi er spente på hoftene til Sam.

Hva ser vi for oss i 2013? Det er tiden som blir vår store fiende. Viljen har det aldri stått på. Vi ser for oss at vi parrer Cali. I vinter får vi se hva vi får stilt, men Sam har førstepriroitet og deretter Leia. Jon sa en gang for lenge siden at det er ikke bare å hente ut en hund fra hundegården for så å stille på prøve å tro at du skal gjøre det helt store. Han fikk det til å se veldig enkelt ut da han deltok på Nord-Norsken 2011 og dro i land to VK-premier og finaleplass etter det som vil ansees som to uker intens trening, men da glemmer man at Embla har et betydelig grunnlag. Jeg har vel innsett at han har mer og mer rett og rett som jeg ofte gjør. Nei, nå er det på tide å komme seg ut  å springe litt.

Godt nytt år - må 2013 inneholde like mange oppturer som 2012.