Da er vi i gang

Det var tilfeldigheter som gjorde at vi kom oss i gang. Det var sosialisering i fuglehundklubben og litt motivert at breton Morris skulle få sitt første møte med Vest Finnmark Fuglehundklubb kom jeg meg av gårde med Leia. Jada, da vi kom dit var ingen andre der. Vi var mer eller mindre først. Jeg skriver mer eller mindre fordi oppdretter til Leia sa han hadde vært der tidligere, men da var det ingen andre der. Etter å ha vært kronisk for sen helt siden Jon og jeg begynte å henge i lag kjentes det bra å ha identiteten tilbake, om så for en kveld. Hverken jeg eller Leia tror det kommer til å bli en etablert vane.

Leia syntes det var stas å treffe hundefamilien igjen. Der var mor Molly, bror Ajax og onkel Emil samt kusine Java og noen fjernere slektninger. Fremfor alt syntes Leia at det meste var stas. Dressuren - ja,  hva skal man si om den. Hurtigheten manglet, men når Leia først sitter, da sitter Leia lenge med mange provokasjoner. Det er nettopp det som er gevinsten av å trene sammen med andre - man får mange provokasjoner man ellers ikke ville fått. I tillegg til at det er motiverende og ikke minst er det kalibrerende. Plutselig ser man hva man ikke får til. Da får jeg litt flashbacks til første sommeren til Leia da jeg ikke skjønte helt hva jeg skulle trene på. I hagen fungerte alt,i fjellet fungerte lite og jeg sto der og skjønte ikke nødvendigvis hele sammenhengen. Litt samme opplevelse hadde jeg i vår med Cali - hva trener vi på nå? Det var da Jon sa at når du kan sette henne på 100 m på støkk da kan du trene lenger ute. Cali sitter ikke på 100 m støkk. Det er alltid noe å trene på.

Vi tar den litt Westerlundske aproachen. Så i dag trente vi inne på de momentene Leia var dårligst på i går.  Inne med null provokasjon er Leia den mest konsentrerte, lydigste og hurtigste engelsk setter du kan tenke deg. Det beviser to ting: Leia kan momentene og Leia lar seg fort overrumple over provkasjoner.

Ikke bare har vi trent mentalt. I går ble det spådd snø og jammen kom snøen. Så i dag har vi virkelig fått kickspark-debuten. Det hører med til historien at broddene ligger igjen en plass på ukjent sted på prærien. Vi syntes de fungerte ypperlig helt til vi kommer hjem og finner ut at de er tapt. Leia hadde fortrengt hvor gøy det var å dra og var veldig opptatt av å snuse på det meste, men i nedoverbakkene - da var det ingen som dro så bra som Leia. Jeg tror nok hun blir i god gammel trekkeform. Vi får se om vi prøver med to hunder neste gang. Vi har ambisjonen om å la det bli en vane. Vi håper på masse snø fremover.