Nedturene lærer oss å sette pris på oppturene

Vi kan alle være enig om at Leia ikke hadde høsten sin i år og det var ikke spesielt stas. Det var ikke stas å gå bak en hund som ikke presterte så bra som hun pleier. Hun hadde mye å lære og jeg følte ikke at hun gav slik hun pleier. Hun levde ikke opp til potensialet sitt. Jeg har vel sammelignet det med eleven som får 5 når man vet man er god for 6. Dette er litt av essensen. Selv på en dårlig dag er Leia rimelig god. Noen synes nok at vi klager litt mye på Leia, men det er rett og slett fordi vi sammenligner henne med seg selv.

I dag hadde Leia slett ingen dårlig dag. Leia var tilbake i godt gammelt LokoLeiMotiv-form. Det var det vi kalte henne før nedturen. Man så det best på bingis. Det var tørt og varmt. Leia startet forestillingen og hun var den eneste som ikke peste etter at slippet hennes var over. Tidvis ble hun kanskje litt dryg.

I dag viste hun fart, glede, og ikke minst jaktvett. Det er noe rørende med en hund som kan gå for full spiker, tverrvende for å sjekke ut et spor, og deretter fortsette i den samme farten til neste spor. Hun dekket terrenget på en utmerket måte tross litt dårlig hjelp fra fører som gikk litt fort.

Jeg tenkte på det i dag. Nå er Leia en jakthund som jakter som del av et team. Nå er hun ikke lenger bajasen som er på tur for sin egen del. Jeg glemmer aldri den uerfarne unghunden som tok opp samme kull to ganger samtidig som jeg skrek av full hals.

Hadde ikke Leia hatt sin hormonkræsj i høst hadde jeg ikke i like stor grad kunne gledet meg over det jeg ser i dag. Jeg ser en hund med stor jaktlyst og kontinuitet. Jeg setter større pris på Leia i form nå enn før. Jeg har lenge sagt at trening og jakt med fuglehund er noe av det nærmeste jeg kommer å sette pris på kunst.

Det etterlyses ærlighet om egen hund på facebook og evnen til å se egens hund dårlige sider. I all beskjedenhet tror jeg at vi er blant de bedre til å bedømme egen hund objektivt. Vi er stort sett til enhver tid klar over hva våre hunder kan, og ikke minst hva man kan forvente av dem og hva de ikke kan. Skal man publisere alt? Skal man snakke høyt om alt til alle? Vil de negative tingene vi sier om egen hund bli en refleksjon på linjen og kanskje hele rasen? Det er ikke til å stikke under en stol at fuglehundmiljøet tidvis er ganske konkurransepreget. Hukommelsen for de mindre flatterende tingene er stor i miljøet også fordi vi måler andres hunder med tanke på avl. Jeg har før fått høre at jeg er unødvendig negativ til egen hund - var det egentlig så ille det som ble prestert? Det er som regel hunden som får skylda for det som går galt, men som regel sitter vel mangelen hos eieren. Hunden har sine medfødte talenter, og det er greit, noen har mer talent enn andre, slik er det bare. Det som skal til for å bli premiert er som regel et resultat av samarbeid med sin eier/fører. Er det mangler i samarbeidet sitter det ofte hos eier. Skal man da skyte hunden fordi eieren har mangler? Leia er på mange måter en rimelig eksponert hund. Jeg har ingen problemer med å si at jeg har vært ærlig når det gjelder Leia, og hun er tross alt den beste engelsk setteren vi har.