Hvem fikk beskjed om hva?

Vi trener mye på passivitet. Noen vil nok hevde at vi trener vel mye passivitet. Det er bare det at dersom fire hunder skal tasse rundt etter eget forgodtbefinnende og dyrke sitt eget store ego så blir man fort litt sprøere enn man i utgangspunktet er. Passiviteten respekterer hundene våre stort sett bra. Det er en ting de siste dagene som har vist seg å bryte ned selv de mest passive. Raslingen av overtrekksbuksa fungerer bedre enn all verdens innkallingssignal. Før man vet ordet av det sitter hundene klar ved døra. Det er selvfølgelig ikke slik vi vil ha det. Visst skal de ha turglede, men de skal respekere passiviteten til de får beskjed om noe annet. Så utrolig lett i teorien, så umulig i praksis - i alle fall tidvis.

Så da kler jeg på meg buksa og sørger for at alle ligger på plassene sine når vi starter dagens gradvise marsj mot døra. Det foregår slik "Leia - sitt", "Cali - sitt", "Sam-sitt.". (Embla slapper av med hormonene sine). De ter bare det at Cali tror hun heter Leia og Sam i tillegg, og når jeg blir opptatt av Cali ser Leia sitt snitt til å ta noen syvmilssteg. Så plutselig står Jon i døråpningen og spør "Hvem fikk beskjed om hva?" Jeg ser rundt meg og konstaterer at den eneste som sitter på den plassen hun skulle er Cali. Det minner meg på flere ting. Trening av flere hunder samtidig er for viderekommende, og det krever konsentrasjon å trene hund. Jeg tror jeg stikker fingeren i jorden og innrømmer at det er nok å konsentrere seg om en. Det er bedre med en lydig hund mellom fingrene enn tre på bærtur.