En annerledes flokkutvidelse

I morgen er det to måneder til termin og selv om løpetidene ser ut som de formerer seg her i gården er det en tobent flokkutvidelse vi venter på.

Jeg sa da Leia var veldig liten valp at graviditet uansett ikke var et issue før etter derby, men vi dro til derby med en blindpassasjer. Selvsagt har formen vært noe varierende, men jeg tror ikke dette har preget Leias derbyforberedelser. Det er ikke derfor det gikk som det gikk.

Dette som er så nytt for oss byr på flere utfordringer når det gjelder våre firbente. Vi har tre altfor jevngamle hunder. Mellom Leia og Sam skiller det ikke to år og  Cali er innimellom der. Hva vil det ha å si for satsingen videre? Småbarnsperioden er en periode der mange velger bort dokumentasjonen og konkurransen med hundene. Vil det skje med oss? Er det plass til alle i flokken? Hvem skal bort om noen skal bort? Hva med engasjementet generelt? Hva med Jons dommerutdanning?

For å ta det enkleste først, nemlig det siste, vi har full tilllit til klubbens dommere og ønsker ikke å utfordre disse. Det hender ganske ofte at Jon får spørsmål om han ikke kan tenke seg dommerutdanning, jeg er sikker på at Jon kunne blitt en fantastisk dommer, og at det er en nobel gjerning kan ingen komme fra. Sist gang han ble spurt var vi allerede i 2. trimester og en dommerutdanning har vel aldri vært lengere unna. Jeg er tidvis ganske bråkjekk og tenker at jeg vil fortsette å gå med hundene, men er det realistisk? Mest sannsynlig blir det Jon som må stille hundene våre - i alle fall er det planen for vinteren. Jeg innrømmer at jeg er nok den mest ambisiøse av oss to - men så er jeg langtidsplanleggeren også. Min bedre halvdel tar ting mer som de kommer og både han og tingene kommer som regel etter hvert.

Vi gleder oss masse til familieforøkelsen og det sier seg selv at det blir mindre tid til andre ting. Det er stort sett hundeholdet man kan hente tid fra. Jobben tar den tiden det tar. Fuglehund har tatt det meste av min tid. Jon har riktignok brukt en hel del tid på å pusse opp huset og det håper i alle fall jeg skal ta slutt en gang, men ja, jeg ser ikke helt hvordan tiden skal strekke til. Kanskje blir det mindre blogging.

Foreløpig har vi ingen plan om å kvitte oss med noen av hundene. Man kvitter seg nemlig ikke med familiemedlemmer sånn helt uten videre. På mange måter er det en plan bak alle og selv om det var galskap bak anskaffelsen av Sam så var det fordi vi begge hadde lyst og fuglehund skal være både lyst og galskap.

Det blir kanskje ikke mindre dokumentasjon, men det blir nok mindre konkurranse enn vi kanskje har håpet på. I utgangspunktet stiller vi Leia og Sam til vinteren alt annet blir en bonus. Til høsten får vi se. Men vi har lagt en tidvis ambisiøs jobbplan så det blir liten tid til annet enn jobb, barn og hund. De årene hvor man kunne vase i ukesvis på fjellet virker å være over. Vi får se hva vi kan få til.

I ventetiden forsøker vi å legge inn så mange treningsøkter som mulig, men det hadde helt klart blitt flere økter hadde det ikke vært for familieforøkelsen - og kanskje bærer dette bud om det som kommer - livet blir aldri det samme igjen hverken for to eller firbeinte.